6 åringer som begynner på skolen?

[makkapakka]

Hadde oppstart på 1.klasse denne uken og det gikk ikke knirkefritt, snakk om å vakle i usikkerhet både for meg og ungen min. Heldigvis har han ikke begynt å grine når han skal til skolen eller kommer til skolen eller når jeg skal si hadet å gå. (det kan komme litt senere når alt har roet seg litt, da kommer som regel sjokket for han.)

MEN

det var jo et hylekor uten like rundt meg, og jeg holdt nesten på å begynne å grine selv av å se så mange barn være oppløst i tårer fordi de skulle begynne på skolen.

Trodde det skulle bli gøy jeg... det var det når jeg begynte i skolen i steinalderen.

Er det ikke sånn lenger?

[ToveM]

Har ikke opplevd det med noen av mine 3 i alle fall.

[Gjest uAnonymBruker]

De er vel ett år yngre enn det vi var da vi begynte. Blir de ikke seks i år? Da er jo store deler av klassen bare knøtta små femåringer.

[Leanne]

For mange er det en stor og brutal overgang mellom bhg og skole. Skolen starter til et fast tidspunkt, alle må være i klasserommet og foreldrene får ikke være med..

I bgh er det anledning for å bruke 5 min ekstra i garderoben, mamma kan bli med inn på avdeøingen noen minutter etc.. Det er mye friere, samt at det er flere voksne. Da er det anledning til å sitte på et fang, få trøst og kos i den tiden det tar før alt er ok igjen..

Jobbet selv i barnehage, og vi har prøvd å fokusere litt på dette med de eldste, og med foreldrene.. Noen har jo god tid på morgenen og følger inn, er der en stund, blir så lenge barnet vil etc. Vi gjør foreldrene bevisste på at de ikke har den samme anledningen når skolen starter. Det er lurt å øve litt på rask avskjed allerede i bhg for de som er usikkre og utrygge..

[Gjest Okusan]

Merkelig... Jeg har hatt tre førsteklassinger, og alt gikk relativt knirkefritt og uten tårer- både for mine barn og for de andre førsteklassingene.

Så jeg har aldri sett noen tårer på første skoledag, jeg. Derimot har det alltid vært stas å komme innom barnehagen i etterkant... selv det barnet som begynner i sjuende klasse nå synes det er moro å være med inn for å hente småsøsken og prate litt med gamle barnehagetanter og -onkler. De har definitivt gode følelser for barnehagen alle sammen, men å begynne på skolen var helt utraumatisk.

[Gjest gjest]

Min eldste skal opp i 3.klasse nå. Da hun begynte på skolen var det lite gråt, både på henne og de andre jeg så. Men det hendte jo i løpet av de første ukene, og da fortalte læreren at hvis det først var en som begynte å gråte, ja da fortsatte gjerne hele gjengen..

Men hvis det er veldig mye gråt lurer jeg litt på om dere ikke har hatt noe tilvenning gjennom SFO slik at de er blitt kjent med de andre barna og skoleområdet før skolestart?

[Gjest lærer]

Noen barn gråter litt... Ofte ikke så mange. Det går fort over. Kanskje de er litt engstelige og sjenerte.

MEN det er nok mange som synes det er skummelt. Det er derfor veldig smittsomt... dersom mange gråter... så kan det hende at det har "spredd seg"....

Vi gjør det slik at dersom barna blir veldig lei seg, så er foreldrene med inn i klasserommet. Likevel oppfordrer vi til at de prøver seg alene... for det er rart med det... det slutter gjerne raskere da... dersom de får være der selv. Vi følger selvfølgelig litt ekstra med på disse barna... slik at vi kan se at de har det fint.

[AnonymBruker]

Hoho, det ene året jeg startet med 1. klasse startet det i oppstillinga når do begynte å snufse, den ene snufset høyere enn den andre og til slutt bar det i stortutinga. Bak sto en mor med "wtf??"-uttrykk, for det der var ganske uventet. Når flere så begynte å stemme i koret var måtte jeg og den andre læreren se på hverandre for å sjekke om det hadde vokst ut horn eller noe.

Det gikk over da. Når mamma var ute av syne.

Jeg hadde en elev som var lei seg ved skolestart fordi h*n skjønte at de dager da h*n kunne være hjemme, og f.eks dra på spontane byturer med mor som ikke jobbet, var over.