Få barn?

[AnonymBruker]

Hvor fælt av meg er det å bringe et barn til verden?

Jeg er godt voksen, uføretrygdet og har angst (til en viss grad), jeg har ikke mange venner, deriblant en bestevenn (uten barn), singel.

Dvs, jeg har ikke all verden inntekt, og ikke vet jeg noe særlig om barn heller.

Jeg er derimot veldig snill og kjærlig, oppegående, smart, sosiale gener og fornuftig, og jeg er sikker på at jeg hadde elsket barnet høyere enn skyene.

Hva synes dere?

[Gjest pepsimaxpower]

Det beste å anbefale er å ha et stabilt forhold først. Det krever mye å tilbringe et barn til verden, er liksom ikke noe man setter vekk hos noen i ny å ne for å ta turen på byen, det er et ansvar man selv har tatt avgjørelsen på Jeg ser selv hvor slitsomt det er å være alene om omsorgen, så det var mitt råd.

[Gjest Thessie!]

Det er mange som har barn som er uføretrygdet. Men det spørs jo hvor mye du har til overs nå når du ikke har barn. Dersom faren skal være involvert kan jo han hjelpe til litt med utgiftene.

Angsten ser jeg ikke på som noe problem så lenge du vet at det ikke kommer til å påvirker barnet i særlig grad.

[AnonymBruker]

Det er mange som har barn som er uføretrygdet. Men det spørs jo hvor mye du har til overs nå når du ikke har barn. Dersom faren skal være involvert kan jo han hjelpe til litt med utgiftene.

Angsten ser jeg ikke på som noe problem så lenge du vet at det ikke kommer til å påvirker barnet i særlig grad.

Jeg tror derimot at angsten kan bli et problem. Hva slags angst har du? Du skriver at du har sosiale gener, men samtidig få venner, hva legger du i det?

Hvordan vil angsten påvirke oppfølgingen av barnet? Kan du delta på foreldremøter, kontaktsamtaler, stille opp på dugnad i fotballen/korpset/idrettsforeningen? Hva med barnebursdager der det kommer mange barn og voksne?

[altflyter]

Så lenge du har kjærlighet og en far å tilby barnet, bør det ikke være et problem, så sant du tror du takler ansvaret..

Hva legger du i "godt voksen"? Er kanskje greit å slippe å komme med rullator første skoledag:) Men som nevnt over, krever det at du stiller opp

Endret 8. august 2011 av altflyter

[AnonymBruker]

TS her.

Takker for svar. Jeg har massevis av tid til overs. Jeg gjør fint lite egentlig. Jeg er sjelden på fest og liker å ta ansvar. Faren vil selvsagt få være med i bildet.

Jeg bare lurer på om det er ganske egoistisk i tillegg? Det føles ikke ut som jeg er "godkjent" som forelder av visse kretser, som feks da har stabilt forhold, jobb og stort sosialt nettverk..

[AnonymBruker]

Jeg tror derimot at angsten kan bli et problem. Hva slags angst har du? Du skriver at du har sosiale gener, men samtidig få venner, hva legger du i det?

Hvordan vil angsten påvirke oppfølgingen av barnet? Kan du delta på foreldremøter, kontaktsamtaler, stille opp på dugnad i fotballen/korpset/idrettsforeningen? Hva med barnebursdager der det kommer mange barn og voksne?

TS her.

Jeg er uder behandling for angsten, men kommer nok ikke til å bli kvitt den da jeg har hatt det i 17 år.. Jeg klarer å delta på det jeg må, og det jeg vil selvsagt, men jeg søker ikke intenst etter folkemengder når jeg kan kose meg på andre måter.

Jeg har alltid hatt lett for å snakke med andre, og folk trives i mitt selskap. Men jeg har ikke så mange venner da jeg liker meg godt i eget selskap.

[Sissan9]

Jeg tar meg i å undres på hvorfor du er uføretrygdet. Ikke fordi lavere inntekt i seg selv er noe problem, men fordi grunnen til at du ikke kan jobbe også kan være begrensende i forhold til aktiviteter som forelder. Eller ikke.

Og så lurer jeg på om du har tenkt å etablere et stabilt forhold til faren til barnet - som i samboerskap/ekteskap - eller om du tenker å være eneforsørger.

Du sier "faren vil selvsagt få være med i bildet". Den setningen antyder for meg at du har tenkt å være alene med barnet, at du kanskje anser det som "ditt" barn, som faren "får lov til" å besøke. Kan hende jeg overtolker/feiltolker deg. Men om jeg ikke gjør det, syns jeg det er et uheldig utgangspunkt.

Hva er det som gjør at du ikke er "godkjent" av andre da? Hva setter de fingeren på?

[AnonymBruker]

TS her.

Takker for svar. Jeg har massevis av tid til overs. Jeg gjør fint lite egentlig. Jeg er sjelden på fest og liker å ta ansvar. Faren vil selvsagt få være med i bildet.

Jeg bare lurer på om det er ganske egoistisk i tillegg? Det føles ikke ut som jeg er "godkjent" som forelder av visse kretser, som feks da har stabilt forhold, jobb og stort sosialt nettverk..

Det å få barn, videreføre sine egne gener er egoistisk enten man er alene eller ei, uføretrygdet eller i full jobb med stor vennekrets. Du skriver at du ikke vet mye om barn, men det tror jeg gjelder de aller fleste som får barn. Du er nok ikke alene om det

Det å bevisst gå inn for å få barn som ikke får vokse opp i en "trygg ramme" med mor og far er noe jeg er kritisk til. Jeg mener da at man går inn for å bli gravid, selv om man er singel. Det gjelder både de som er arbeidsføre og de som er uføre, men jeg ser for meg at det kan bli en ekstra utfordring for en ufør, som i utgangspunktet har såpass store utfordringer at han/hun ikke kan jobbe.

Hva mener du selv at du ikke vil være i stand til å tilby barnet?

[SkalNED]

Jeg har vokst opp med en uføretrygdet alenemor - og det eneste negative, unntatt hennes psykiske problemer og rusmisbruk, var at vi hadde dårlig råd - og at hun aldri gikk på foreldremøter, og dermed ble vi et "lovlig" mål å plage,både av lærere,andre foreldre,og dermed andre barn.

Jeg har også angst,og merker at det hemmer meg i det at mine barn nødvendigvis har venner og jeg må forholde meg til deres foreldre osv. - men jeg prøver å overvinne det hver eneste dag,fordi barna mine er viktigere enn meg.

Jeg tror det er litt for mange faktorer og litt for lite info til å kunne si verken "kjør på,få barn" eller "la være".

[AnonymBruker]

Jeg tar meg i å undres på hvorfor du er uføretrygdet. Ikke fordi lavere inntekt i seg selv er noe problem, men fordi grunnen til at du ikke kan jobbe også kan være begrensende i forhold til aktiviteter som forelder. Eller ikke.

Og så lurer jeg på om du har tenkt å etablere et stabilt forhold til faren til barnet - som i samboerskap/ekteskap - eller om du tenker å være eneforsørger.

Du sier "faren vil selvsagt få være med i bildet". Den setningen antyder for meg at du har tenkt å være alene med barnet, at du kanskje anser det som "ditt" barn, som faren "får lov til" å besøke. Kan hende jeg overtolker/feiltolker deg. Men om jeg ikke gjør det, syns jeg det er et uheldig utgangspunkt.

Hva er det som gjør at du ikke er "godkjent" av andre da? Hva setter de fingeren på?

Takker for synspunkter

Jeg kan først ta barnefar. Jeg har ikke noe forhold til ham. Selvsagt kan det utvikle seg, men jeg vil først og fremts tenke på meg selv og barnet enn å planlegge alt rundt at han er med i samme "båt", da jeg ikke vet noe videre.

Jeg er ikke "godkjent" da jeg ofte føler at det er mye jeg ikke kan finne på oga begrensning på penger, jeg har ikke disse jobbrelaterte tingene å kunne snakke om, erfare om, i det hele tatt ha et ansvar i å stå opp til verden som "normale" mennesker gjør. Visst du skjønner hva jeg mener. Ofte er det også slik at visst man er uføretrygdet er det nok til å få litt blikk, og det er ganske flaut å måtte "forsvare" dette.

Grunnen til at jeg ikke jobber, går langt tilbake i tid. Første gang jeg fikk angst var jeg 8 år. Jeg har ikke jobbet de siste 10 årene. Var meningen jeg skulle begynne, men alt frøs seg fast i angsten. Jeg kan ikke si akkurat hva som skjer, men de som har angst vet også at det er vanskelig å forklare. Jeg kan slite med alt fra butikktur på en veldig dårlig dag, til å være nesten frisk andre dager (da oftest visst jeg har hatt folk rundt meg en stund og angsten forsvinner med strømmen på en måte)

Jeg skal prøve å forklare litt bedre. Må tenke litt på formuleringen..

[sajk]

Faren min hadde sosial angst (og annen angs) og var uføretygdet og mye syk under oppveksten min. Men han var den beste faren jeg kunne hatt. Han var så snill og omsorgsfull og smart.

Mamma dro på foreldre møter og slik da ( de var skilt men snakket jo sammen om det mamma fikk hvite på møtene), det kan vel faren til barne gjøre også. Kanskje du kommer deg også og vil gjøre det for barnet. Pappa var med på fremvisninger som vi hadde, det var ikke lett for han men jeg er veldig glad han gjorde det innimellom

Tenk så mye tid du kommer til å få med barnet når du ikke jobber. Det er bra for barnet!

Ønsker deg masse lykke til!!

Endret 8. august 2011 av sajk

[AnonymBruker]

Takker for synspunkter

Jeg kan først ta barnefar. Jeg har ikke noe forhold til ham. Selvsagt kan det utvikle seg, men jeg vil først og fremts tenke på meg selv og barnet enn å planlegge alt rundt at han er med i samme "båt", da jeg ikke vet noe videre.

Jeg er ikke "godkjent" da jeg ofte føler at det er mye jeg ikke kan finne på oga begrensning på penger, jeg har ikke disse jobbrelaterte tingene å kunne snakke om, erfare om, i det hele tatt ha et ansvar i å stå opp til verden som "normale" mennesker gjør. Visst du skjønner hva jeg mener. Ofte er det også slik at visst man er uføretrygdet er det nok til å få litt blikk, og det er ganske flaut å måtte "forsvare" dette.

Grunnen til at jeg ikke jobber, går langt tilbake i tid. Første gang jeg fikk angst var jeg 8 år. Jeg har ikke jobbet de siste 10 årene. Var meningen jeg skulle begynne, men alt frøs seg fast i angsten. Jeg kan ikke si akkurat hva som skjer, men de som har angst vet også at det er vanskelig å forklare. Jeg kan slite med alt fra butikktur på en veldig dårlig dag, til å være nesten frisk andre dager (da oftest visst jeg har hatt folk rundt meg en stund og angsten forsvinner med strømmen på en måte)

Jeg skal prøve å forklare litt bedre. Må tenke litt på formuleringen..

Når du sliter med å gå på matbutikken, så er du ikke klar for barn enda.

[altflyter]

Når du sliter såpass mye... Er du sikker på at du vil takle påkjenningen/ takle ansvaret med å ha et annet menneske i huset som er fullstendig avhengi av deg? Takle kjøring til treninger, deltagelse på fritidsaktiviteter og dugnadsarbeid? Det strider dessuten veldig mot mine moralske prinsipper å bevisst sende et barn til en verden uten to foreldre som bor sammen. Men jeg er opptatt av at det skal være to foreldre hele veien og at barnet kommer foran alt... Mulig jeg er litt gammeldags

[Gjest Gjest]

Hvorfor ikke bli besøkshjem først?

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bli besøkshjem først?

Som regel så er det sterkt ønsket at besøkshjem selv har hatt/har unger.

[AnonymBruker]

Faren min hadde sosial angst (og annen angs) og var uføretygdet og mye syk under oppveksten min. Men han var den beste faren jeg kunne hatt. Han var så snill og omsorgsfull og smart.

Mamma dro på foreldre møter og slik da ( de var skilt men snakket jo sammen om det mamma fikk hvite på møtene), det kan vel faren til barne gjøre også. Kanskje du kommer deg også og vil gjøre det for barnet. Pappa var med på fremvisninger som vi hadde, det var ikke lett for han men jeg er veldig glad han gjorde det innimellom

Tenk så mye tid du kommer til å få med barnet når du ikke jobber. Det er bra for barnet!

Ønsker deg masse lykke til!!

TS her.

Takk for det du skrev, nå følte jeg meg litt bedre

AB og altflyter: Jeg har en dårlig dag i ny og ne, men jeg får medisiner, så det skal gå greit. Dessuten føler jeg meg mye bedre når jeg har noen å ta ansvar for, når jeg er rundt andre osv.

Jeg ble gravid for ca 2 år siden, og tenkte lenge lenge på hva jeg skulle gjøre pga disse problemene. Etter 11 uker valgte jeg abort, det var det riktige da, selvom jeg var i forhold med barnefaren.

Nå føler jeg meg mye bedre, og mye mer klar for barn.

Jeg har selvsagt ikke gått inn for å bli gravid, jeg tenker såpass. Men når det først skjer, så skjer det. Og abort er en veldig tung beslutning å ta..

[chr1989]

Hei!

Jeg har ikke lest alle svarene, så beklager om det er blitt sagt før, men ville bare svare jeg også

Du sier du er godt voksen og vil ha barn. Da synes jeg du skal skaffe deg det uten å tenke på å skulle skaffe noen andre, før det skulle bli for sent.

Jeg vet om fler som har vært i København og skaffet barn helt selv, og de klarer seg supert! Ja da er man alene om alt, man er forberedt på det, og man slipper frustrasjonen over partner under våkenetter o.l.

Når det gjelder angst har jeg som mor også slitt litt med dette, men jeg tror ikke dette påvirke noen sin evne til å være mor. (med mindre man kommer i nærmest eplepiske anfall der man ikke har kontroll over seg selv)

Det å få barn er stort, og det tror jeg du også er fullt klar over , og jeg tror mange angrer over å ikke ha fått det da de hadde sjansen.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har ikke lest alle svarene, så beklager om det er blitt sagt før, men ville bare svare jeg også

Du sier du er godt voksen og vil ha barn. Da synes jeg du skal skaffe deg det uten å tenke på å skulle skaffe noen andre, før det skulle bli for sent.

Jeg vet om fler som har vært i København og skaffet barn helt selv, og de klarer seg supert! Ja da er man alene om alt, man er forberedt på det, og man slipper frustrasjonen over partner under våkenetter o.l.

Når det gjelder angst har jeg som mor også slitt litt med dette, men jeg tror ikke dette påvirke noen sin evne til å være mor. (med mindre man kommer i nærmest eplepiske anfall der man ikke har kontroll over seg selv)

Det å få barn er stort, og det tror jeg du også er fullt klar over , og jeg tror mange angrer over å ikke ha fått det da de hadde sjansen.

Lykke til!

TS her.

Tusen takk for svar fra deg og

Og takk til dere alle som har skrevet lykke til

Neida, jeg får aldri disse anfallene da jeg ikke har kontroll over meg selv eller er farlig for andre, eller mister hensyn for andre

MEN.

Hva annet kan jeg forvente meg som jeg bør tenke veldig nøye gjennom?

[chr1989]

Det eneste jeg kan komme på, med unntak av komplikasjoner under svangerskapet med hensyn til alder som jeg ikke vet hva er (bank i bordet), er det alltid en liten mulighet for fødselsdepresjon, som kan ramme hvem som helst...

Jeg tok forholdsregler ved å besøke psykolog under svangerskapet for å forebygge og deltok i fødselforberedende kurs på Amatea, der det var alenemødre i alle aldre! Det hjalp meg mye