Lavt gir

[DysterPytten]

Da var det min tur til å åpne dagbok. Aner ikke hvor mye denne blir oppdatert eller om den i det hele tatt blir det, men det får være et sted å få ut tankene og følelsene som river og sliter i meg innvending.

Jeg er i skrivende stund 20 år, jeg er jente, jeg er lærling i et mannsdominert yrke og jeg er syk. Siden jeg var 12 år og ble diagnostisert med Lavt Stoffskifte har jeg vært inn og ut av leger. Det har forsåvidt godt greit hele denne tiden, inntil det siste året.

Doseringen på medisinene har aldri gått min vei, de har gått opp og ned som temperaturene her nord, og stortsett aldri vært stabile. Det har ført til at jeg har vært sliten og såvidt kommet meg gjennom videregående. Trodde at det meste skulle bli bedre da jeg begynte å jobbe, men i det året jeg har vært lærling, har jeg nå vært sykemeldt i 4,5 mnd. Dog ikke sammenhengende, men nå er jeg 60% sykemeldt, og skal starte på jobb maks to dager i uka.

Kroppen min har forandra seg til noe jeg ikke kjenner lengre, jeg vet ikke lengre hvem jeg er og jeg finner ikke ut av kroppen min. Jeg kjenner ikke meg selv. Jeg er så ufattelig sliten og utmatta, jeg ligger å sover store deler av dagene og idag gråter jeg non stop. Jeg fryser konstant og sover med varmeovn og vinterdyne nå på sommeren. I vinter ble jeg aldri varm om nettene og sov gjerne med to dyner, et par pledd, ullundertøy og ullsokker. Jeg frøs fremdeles og med store deler av jobbdagen min utendørs gjorde ikke ting bedre. Muskel og leddsmerter har blitt en del av hverdagen, samt lysømflintlig het og var for lyder. Tv ser jeg som regel kun med lyden av.

Humøret har dalt den siste tiden, kroppen samarbeider ikke og det jeg kunne før, får jeg ikke til lengre. Jeg husker lite, er distrè og verden snurrer for fort rundt. Samtaler klarer jeg ikke å følge med på, for jeg husker ikke hva som først ble sagt. Vennene mine har dratt fra meg, de ble lei av å spørre og få nei til svar, og jeg skjønner dem. Jeg er livredd for at kjæresten min skal dra fra meg, men det er et avstandsforhold og jeg er ensom om dagene. Jeg har ingen å prate med, og foreldrene mine har jeg ikke så fryktelig god kontakt med.

Jeg sliter.... Og jeg føler meg mislykka. Alt jeg en gang sto for, alt jeg en gang drømte om, er nettopp forblitt drømmer. Jeg klarer ikke å fungere i jobb. Jeg trives heller ikke i jobben, som ikke har gjort noe for å tilrettelegge for meg. Jeg føler meg oversett, og skulle gjerne byttet, men det er visst ikke så enkelt. Jeg er på randen til å slutte, men for èn gangs skyld vil jeg få til noe, og ha fagbrevet.

Eleven som har fått 6 i norsk i alle fag, som ble oppfordra til å bruke skrivingen til noe fornuftig, kan ikke skrive lenger idag. Ikke så bra som hun en gang gjorde.

Jeg forventer ikke at noen skal følge med, JEG må bare få ut noe.

[DysterPytten]

Jeg skjønner ikke hva legen min tenker med, han tester meg for binyrebarksvikt, jeg er møkkasliten og alikavel skal han peise meg på jobb. Skjønner ikke hvordan han mener jeg skal kunne jobbe når jeg kun sover hele dagen. Jeg kommer meg nesten ikke gjennom dagen uten å jobbe, så da ser jeg det ganske umulig å komme meg gjennom dagene med jobb. Jeg vil ikke tilbake dit hvor jeg nesten sovner på jobb, og så når jeg kommer hjem av jobb, så sover jeg til jeg skal på jobb igjen.

Idag har bare gått med til å grue meg, jeg har grått og grått. Er helt tung i hodet av all gråtingaog jeg føler meg frustrert. Har ikke orket å spise noe heller. Kun ligget i senga og grått, puta er våt. Jeg er helt rådvill på hva jeg skal gjøre, skjønner ikke noe.

[caaraa]

Jeg skjønner ikke hva legen min tenker med, han tester meg for binyrebarksvikt, jeg er møkkasliten og alikavel skal han peise meg på jobb.