Vil det aldri skje meg?

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg er sånn som typen din. Kommer aldri til å gifte meg. Eksen min gikk også rundt som deg og håpet jeg ville bytte mening, men etter fire år gadd han ikke vente mere, og det er jo greit nok for jeg hadde aldri stått brud om han så hadde ventet i 30 år på det.

Så jeg ville ikke regnet med at han kom til å ombestemme seg, så får det heller være en positiv overraskelse om han gjør det.

[frøken_tralala]

Jeg er sånn som typen din. Kommer aldri til å gifte meg. Eksen min gikk også rundt som deg og håpet jeg ville bytte mening, men etter fire år gadd han ikke vente mere, og det er jo greit nok for jeg hadde aldri stått brud om han så hadde ventet i 30 år på det.

Så jeg ville ikke regnet med at han kom til å ombestemme seg, så får det heller være en positiv overraskelse om han gjør det.

Er foreldrene dine skilt? Hva gjør at du rett og slett ikke vil gifte deg? Spør bare for å kanskje forstå kjæresten min bedre. Han bruker også et argument om at det er for dyrt.....

[Tullamore Dew]

Bryllup trenger forresten ikke å være dyrere enn man gjør det til, så det argumentet er nok litt svakt i det hele og store, synes jeg da..

[Gjest uAnonymBruker]

Er foreldrene dine skilt? Hva gjør at du rett og slett ikke vil gifte deg? Spør bare for å kanskje forstå kjæresten min bedre. Han bruker også et argument om at det er for dyrt.....

Nei foreldrene mine er ikke skilt, de er sammen på 26 året, vi har ikke hatt noen skilsmisser i nærmeste slekten vår, så har vært heldig der:)

Vi har heller ikke hatt noen bryllup, er bare det ene settet med besteforeldre som faktisk har giftet seg.

Så min erfaring er at bryllup er unødvendig. Hvorfor gifte seg? Kjærligheten og samhørigheten er like sterk om man er gift eller ikke.

Ser ikke ned på bryllup eller folk som vil gifte seg, men jeg ser bare ikke poenget:)

[AnonymBruker]

Forresten, jeg ser du er ute etter litt tilleggsinfo. Jeg er den 23åringen som har funnet ut at jeg vil, og har lyst til å gifte meg med min kjære.

Foreldrene mine skilte seg når jeg var lite barn. Min tante, som jeg har et godt forhold til, ble også skilt. Min andre tante er også skilt. Bestevenninnen min giftet seg når vi var relativt unge, hun ble skilt igjen etter et par år. Jeg vil ikke si at jeg har sett direkte på de tilfellene, og derfor tenkt at jeg aldri skal gifte meg. Men det har kanskje ligget i bakhodet, det at jeg ikke har stolt på at noen kan elske meg og ville være gift med akkurat meg, at han ikke dumper meg etter en viss stund. Så i mitt tilfelle var det mer litt mistro, samt at jeg ikke så på bryllup som noe big deal. Men så gikk nå tiden, og jeg nå innser at jeg vil faktisk ha denne mannen resten av livet, og jeg innser han vil ha meg resten av livet. Så begynner jeg å planlegge en liten markering av det, det høres faktisk koselig ut for meg. Og en ting til, han har aldri nevnt ekteskap eller bryllup for å presse meg eller mast om det jevnlig, det er noe jeg har blitt klar for helt av meg selv.

[frøken_tralala]

Forresten, jeg ser du er ute etter litt tilleggsinfo. Jeg er den 23åringen som har funnet ut at jeg vil, og har lyst til å gifte meg med min kjære.

Foreldrene mine skilte seg når jeg var lite barn. Min tante, som jeg har et godt forhold til, ble også skilt. Min andre tante er også skilt. Bestevenninnen min giftet seg når vi var relativt unge, hun ble skilt igjen etter et par år. Jeg vil ikke si at jeg har sett direkte på de tilfellene, og derfor tenkt at jeg aldri skal gifte meg. Men det har kanskje ligget i bakhodet, det at jeg ikke har stolt på at noen kan elske meg og ville være gift med akkurat meg, at han ikke dumper meg etter en viss stund. Så i mitt tilfelle var det mer litt mistro, samt at jeg ikke så på bryllup som noe big deal. Men så gikk nå tiden, og jeg nå innser at jeg vil faktisk ha denne mannen resten av livet, og jeg innser han vil ha meg resten av livet. Så begynner jeg å planlegge en liten markering av det, det høres faktisk koselig ut for meg. Og en ting til, han har aldri nevnt ekteskap eller bryllup for å presse meg eller mast om det jevnlig, det er noe jeg har blitt klar for helt av meg selv.

Flott! Det er sånn jeg vil det skal være for min kjære.. at han plutselig finner ut på egen hånd at han vil gifte seg. Jeg er ikke ute etter å presse ham på noen måte. Det er faktisk det siste jeg vil, i og med at det da kan ende med at han frir bare for å gjøre meg glad, og da er poenget lost.

[AnonymBruker]

Du bør jo kanskje vurdere muligheten for hva du vil føle om han faktisk ikke endrer mening?

Det jeg merket meg først var at du jo kun snakker ifht drømmen om "den store dagen", stå hvit brud, selve bryllupet.

Og sånn sett kan jeg jo se at endel vil synes det er "meningsløst" - eller, mye unødig papirarbeid som han kaller det.

Har dere snakket om seriøst om fremtiden generelt? Barn, hvordan dere ønsker å ha det sammen, hvilke prioriteringer dere har?

Ingen her kan si hvorvidt han skifter mening, men igjen; slik som du formulerer deg blir jo fokuset ganske feil.

Uansett om man har et bryllup eller ikke så er det livet sammen, og ikke den dagen som er det største som kan skje.

[Rosalie]

Jeg er sånn som typen din. Kommer aldri til å gifte meg. Eksen min gikk også rundt som deg og håpet jeg ville bytte mening, men etter fire år gadd han ikke vente mere, og det er jo greit nok for jeg hadde aldri stått brud om han så hadde ventet i 30 år på det.

Så jeg ville ikke regnet med at han kom til å ombestemme seg, så får det heller være en positiv overraskelse om han gjør det.

Eg ønsker heller ikkje gifte meg. Ekteskapet er ein eldgammal institusjon, som eg ikkje ser poenget med, rett og slett.

Hadde mannen min insistert på å gifte seg, hadde eg kunna gått med på det, men då hadde det blitt hjå dommar/byfogden i vanlige klede. Berre oss to, ingen feiring etterpå. For kva er det å feire at nokon har skrive under på nokre juridiske papir?

Foreldra mine har vore gift i 36 år no. Så det har ingenting om at eg har sett stygge skilsmisser rundt meg, heller.

[frøken_tralala]

Du bør jo kanskje vurdere muligheten for hva du vil føle om han faktisk ikke endrer mening?

Det jeg merket meg først var at du jo kun snakker ifht drømmen om "den store dagen", stå hvit brud, selve bryllupet.

Og sånn sett kan jeg jo se at endel vil synes det er "meningsløst" - eller, mye unødig papirarbeid som han kaller det.

Har dere snakket om seriøst om fremtiden generelt? Barn, hvordan dere ønsker å ha det sammen, hvilke prioriteringer dere har?

Ingen her kan si hvorvidt han skifter mening, men igjen; slik som du formulerer deg blir jo fokuset ganske feil.

Uansett om man har et bryllup eller ikke så er det livet sammen, og ikke den dagen som er det største som kan skje.

Jeg vet jo ikke hva fremtiden bringer, så det er et spørsmål det er vanskelig å ta stilling til.

Ja, jeg kan godt innrømme at det er den store dagen som drar meg i retningen mot ekteskap. Men selvfølgelig er det ikke bare den som er viktig for meg. Å få være sammen med han jeg elsker er viktigst.

Ja vi har snakket om masse vi. Jeg er stemor til hans nå ettårige sønn, og jeg har vært det siden barnet var født. Moren til barnet har vi ikke kontakt med utover rettspapirer og en og annen sms. Vi har planene klare for fremtiden. Det eneste som mangler for min del er ekteskap.

[Gjest Ninab]

Jeg er av den typen jente som tilbrakte store deler av barndommen med et laken på hodet, og drømte om dagen jeg skulle stå hvit brud sammen med mannen jeg elsker. Hele livet mitt har akkurat DET vært en stor drøm, og må etter min mening være det største du kan oppleve (ved siden av å få barn, selvfølgelig).

Nå har jeg møtt mannen i mitt liv, og vi har det veldig bra sammen på alle måter. MEN, han har gjort det veldig klart at han ikke har troen på ekteskap, og det er usannsynlig at han noen gang vil gifte seg.

Det jeg lurer på da er: må jeg gi slipp på bryllupsdrømmen min, eller tror dere det er muligheter for at han kan skifte mening om det? Synes det ville være trist å aldri få stå hvit brud.

Vi har vært sammen i snart 12 år, vi forlovet oss etter bare ett par måneder.. og undervegs i berg og dalbanen det er å leve livet sammen, så ombestemte han seg... og mistet troen på ekteskapet.

Jeg maste en stund, men la det til slutt fra meg da jeg innså at jeg faktisk vil leve med ham...og jeg trenger ikke være gift, om det er noe han ikke ønsker.

Jeg la fra meg alt av håp, drømmer og ønsker.. også fridde han Ironisk nok.

Så nå skal jeg gifte meg alikevel.

Så jo, jeg tror det er mulig.

Ikke snakk om det, ikke mas om det, be foreldre og alle ligge lavt rundt det temaet.. og ta tiden til hjelp.

Kanskje hjelper det, kanskje ikke.. Tiden vil vise.

[AnonymBruker]

Jeg vet jo ikke hva fremtiden bringer, så det er et spørsmål det er vanskelig å ta stilling til.

Ja, jeg kan godt innrømme at det er den store dagen som drar meg i retningen mot ekteskap. Men selvfølgelig er det ikke bare den som er viktig for meg. Å få være sammen med han jeg elsker er viktigst.

Ja vi har snakket om masse vi. Jeg er stemor til hans nå ettårige sønn, og jeg har vært det siden barnet var født. Moren til barnet har vi ikke kontakt med utover rettspapirer og en og annen sms. Vi har planene klare for fremtiden. Det eneste som mangler for min del er ekteskap.

Nå er jeg ikke helt med.

Dere har med andre ord vært sammen i maksimalt litt under 2 år?

Og du er veldig opptatt av selve bryllupet.

For alt en vet lever dere to lykkelige sammen resten av livet.

Men her er jo to faktorer som pleier å hindre det; fokus på å stå hvit brud/fasade/henge seg opp i detaljer - og det i et ferskt forhold.

Jeg skjønner dere har planene klare, men det er jo tydelig at du har hengt deg opp i "nesting" fasen(bygge rede), og vel.....under to år er jo ikke akkurat tidspunktet hvor man trenger å ha hastverk. Det tar tid å bli skikkelig kjent, og litt "bagasje" tilsier at man burde ta seg litt ekstra tid.

Skal man leve sammen resten av livet er det helt irrelevant hvorvidt man ble gift i 2011 eller 2015.

Ekteskap og livslange samliv krever enormt, og hastverk er vel den verste fienden.

[Kosemose]

Om han vil skifte mening kan ikke vi vite noe om. Men det kan jo tenkes at han vil gi etter hvis han skjønner at dette betyr så utrolig mye for deg, og han ser at det går greit med dere? Jeg må si jeg ikke helt får tak i din motivasjon for giftermål, det virker som det er selve brylluppet/kjolen/stasen som trekker aller mest, og ikke det å faktisk være mann og kone for resten av livet. Så hvis dette er hovedmotivasjonen din, skjønner jeg på en måte at han ikke orker bruke så mye ressurser på en slik dag. For å sette det på spissen: Hva hvis han sa til deg: "OK, vi kan gifte oss, men det skal være bare du og jeg og to vitner, i vanlige klær hos byfogden, uten noe oppstuss og i all hemmelighet". Hadde du fortsatt vært kin på å gifte deg?

[frøken_tralala]

Jeg sier bare det at jeg har lyst til å være sammen med en mann som jeg vet vil gifte seg med meg en gang i fremtiden. Det trenger ikke være i morgen. Kan være om ti år for min del, bare jeg hadde visst om han var tilbøyelig til å gifte seg.

Men sånn som han nekter, så tror jeg ikke det vil skje nei. Men det betyr ikke at jeg gjør det slutt med ham av den grunn. Og bryllup hos byfogden ville vært utelukket ja, uten at jeg skammer meg over det.