Hvem har ansvaret?

[AnonymBruker]

Jeg har to stebarn og et barn som er mitt fra tidligere. Ingen barn sammen. Vi har annenhver uke ordning på barna, både mitt og han sine. Nå fremover kommer mannen min til å jobbe mye vekk. Jeg blir da alene med barna ganske ofte. Hvem har da ansvaret hvis jeg feks skal noe eller skal jobbe? Kan jeg be mor hjelpe til? Jeg var syk i en lengre stund, og mor var ikke veldig behjelpelig da.

Det ene barnet til min samboer lager mye bråk og trøbbel hjemme. Det går greit når vi er to om det, men når jeg blir alene med tre barn blir dette fryktelig slitsomt. Ofte jeg gråter (ikke så barnet ser det) rett og slett av utmattelse og frusterasjon. Jeg ser stadig, særlig mitt barn, og noe det andre barnet, blir stilt i skyggen for jeg må bruke opp all min energi på dette barnet som ikke oppfører seg. Jeg greier rett og slett ikke å håndtere han til tider, og det er så trist å se de to andre holder seg i "bakgrunnen". Noen ganger når mannen min har vært vekk har jeg hatt lyst til å ringe mor for å spørre om hun kan hente dette barnet, jeg takler det rett og slett ikke alene.

Må far bytte jobb, eller kan mor hjelpe meg her? Hva synes dere?

[Gjest andrassy]

Foreldrene har valgt en delt bostedsløsning for barna. Det betyr enkelt og greit at når barna er hos far - ja da har far ansvaret. MAO: det er FAR som må finne en løsning her - ikke mor. Du skal altså ikke ringe mor å be henne om å ta ansvaret i fars tid med barna - det må HAN selv gjøre. Og hun er i sin fulle rett til å si nei - det er faktisk hans barn og, som han skal ha like mye ansvar for som henne.

Hans barn er ikke ditt ansvar - for å si det brutalt. Dersom du føler det er for mye å ta ansvar for hans barn, ja da må du si det til han, så må han finne en annen løsning. Om det blir at han må skifte jobb - så må det vel bli det da, rett og slett for å få hverdagen til å gå opp for alle involverte.

[Gjest Gjest]

Barnelova:

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Endra med lover 6 feb 1987 nr. 11, 9 apr 2010 nr. 13 (ikr. 9 apr 2010, etter res. 9 apr 2010 nr. 500).

§ 42. Barnet sin rett til samvær.

Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet. Den som er saman med barnet, kan ta avgjerder som gjeld omsuta for barnet under samværet.

Endra med lover 3 mars 1989 nr. 8 (ikr. 1 mai 1989, men slik at endringa i andre leden ikkje gjeld for barn fødd før 1 mai 1989), 25 sep 1992 nr. 106, 13 juni 1997 nr. 39 (ikr. 1 jan 1998), 20 juni 2003 nr. 40, endra paragrafnummeret frå § 44 (ikr. 1 apr 2004 etter res. 20 juni 2003 nr. 728), 9 apr 2010 nr. 13 (ikr. 1 juli 2010, etter res. 9 apr 2010 nr. 500).

Ut i fra dette har begge foreldre ansvar- Selvfølgelig kan din mann be mor om hjelp. Men litt viktig at han gjør det og ikke du pga. det er hans barn selv om dere begge i praksis er med barnet. Det er noe med signaler som gies til mor som mor kan tolke og bruke feil.

Begge foreldre skal sørge for at barnet har det bra. Så spm.blir hvorfor er barnet slik når det er hos dere? Ikke sikkert det finnes noe lett svar på det. Det kan være noe som barnet tar med seg fra mor, eller noe som oppstår hos dere.

Dere kam muligens søke hjelp?

Når barnet kan ta avgjørelser som har med barnet under samværet.

Har jeg vært far til barnet ville jeg forssøkt å få litt alenetid med det og fått "fisket" fram noen tråder som en kan nøste i for å se om det er noe en kan gjøre.

Lykke til.

(Fra en mann som vil et skal å riktig for seg).

[AnonymBruker]

Det er barnas FORELDRE som har ansvaret og hvis en av de av en eller annen grunn ikke kan ta ansvar for barna i en periode, må de komme frem til en løsning sammen. Det mest naturlige ville være at barna da er hos mor når den andre foreldren er bortreist siden samvær og ansvar ligger hos foreldrene og ikke stemor/far. DU skal da ikke være barnevakt for hans barn når han er bortreist, skulle tro det sa seg selv...

[Gjest margrit]

Det er barnas FORELDRE som har ansvaret og hvis en av de av en eller annen grunn ikke kan ta ansvar for barna i en periode, må de komme frem til en løsning sammen. Det mest naturlige ville være at barna da er hos mor når den andre foreldren er bortreist siden samvær og ansvar ligger hos foreldrene og ikke stemor/far. DU skal da ikke være barnevakt for hans barn når han er bortreist, skulle tro det sa seg selv...

Skal mor være barnevakt da?

Det er tre alternativer;

1) Stemor fortsetter som nå og muliggjør at han kan ha 50/50(noe han sikkert har kjempet innbitt for å få),

2) Far og mor gjør om samværsordningen og mor får hovedomsorg,

3) Far gjør pappajobben sin og har ansvar for barna sine selv og prioriterer deretter.

Jeg stemmer for punkt tre.

[AnonymBruker]

Skal mor være barnevakt da?

Det er tre alternativer;

1) Stemor fortsetter som nå og muliggjør at han kan ha 50/50(noe han sikkert har kjempet innbitt for å få),

2) Far og mor gjør om samværsordningen og mor får hovedomsorg,

3) Far gjør pappajobben sin og har ansvar for barna sine selv og prioriterer deretter.

Jeg stemmer for punkt tre.

Ingen FORELDRE er barnevakt for eget barn og hvis de er så ufleksible og stivbeinte at de ikke kan ta vare på egne barn ville jeg lurt på om de er egnet som foreldre i det hele tatt. Så mitt alternativ 4 er at mor mister omsorgen og far har barna 100%...

[Gjest Gjest]

Ingen FORELDRE er barnevakt for eget barn og hvis de er så ufleksible og stivbeinte at de ikke kan ta vare på egne barn ville jeg lurt på om de er egnet som foreldre i det hele tatt. Så mitt alternativ 4 er at mor mister omsorgen og far har barna 100%...

En far som allerede i dag ikke greier å ta vare på barna den tiden han skal ha de kan ikke ha 100% omsorg.

[AnonymBruker]

En far som allerede i dag ikke greier å ta vare på barna den tiden han skal ha de kan ikke ha 100% omsorg.

Ja, da regner jeg med mor sitter hjemme og mottar trygd, for de fleste voksne mennesker må jobbe for å forsørge seg og familien. Jeg klarer å skjønne at folk kan jobbe og samtidig ta vare på barna (og det innebærer innimellom at den andre foreldren faktisk tar sin del av jobben uansett, sånn er det faktisk for de som bor sammen. Jeg kan ikke si til mannen at han får skaffe barnevakt for sin del når han drar på jobbreise. Hadde jeg klaget på det på KG hadde jeg fått høre det ja..), jeg er mer skeptisk til prinsippryttere som ikke vil ha barna i sine "friuker". Har man barn, så har man barn og er forelder 100% og hvis man ikke klarer det så får man heller frasi seg hovedomsorg og foreldreansvar.

[Gjest Gjest]

Ja, da regner jeg med mor sitter hjemme og mottar trygd, for de fleste voksne mennesker må jobbe for å forsørge seg og familien. Jeg klarer å skjønne at folk kan jobbe og samtidig ta vare på barna (og det innebærer innimellom at den andre foreldren faktisk tar sin del av jobben uansett, sånn er det faktisk for de som bor sammen. Jeg kan ikke si til mannen at han får skaffe barnevakt for sin del når han drar på jobbreise. Hadde jeg klaget på det på KG hadde jeg fått høre det ja..), jeg er mer skeptisk til prinsippryttere som ikke vil ha barna i sine "friuker". Har man barn, så har man barn og er forelder 100% og hvis man ikke klarer det så får man heller frasi seg hovedomsorg og foreldreansvar.

Men det gjelder bare mor?

I dette tilfellet er det faktisk FAR som ikke er i stand til å ivareta sin oppgave som ansvarlig foreldre pga jobbreising. Man kan godt mene at jobbreising pr def er god nok grunn til ikke å ta dette ansvaret - men da må det også være greit om det gjelder mor.

To foreldre som har inngått en avtale om delt bosted for sine barn har antakeligvis (forhåpentligvis) gjort dette ut fra et ønske om nettopp å ansvarliggjøre begge to. Det betyr at når far skal på jobbreise så er det HANS ansvar å finne løsninger som i varetar barna. Du kan godt mene (som mange tydeliggvis gjør) at mor alltid MÅ slippe alt hun har i hendene slik at far kan gjøre som han vil. Man kan imidlertid tenke seg at mor faktisk ikke øsnker å gjøre det, nettopp fordi hun vil at far også skal ha reelt ansvar og ikke bare ha det på liksom.

Mitt inntrykk er at svært mange lever etter den devisen at det er mor som har det egentlige ansvaret, uansett hvordan samværet er fordelt. Dvs. selv om foreldrene har avtalt delt omsorg, er det fortsatt mor som er hovedansvarlig. Jeg skjønner godt at man blir drittlei av den rollen - også fordi det som regel kun medfører ulemper. Man skal omkalfatre egne planer for å ta hånd om barna i fars tid - uansett. En tilsvarende ordning andre veien kan man likevel ikke forvente.... Samtidig har man ikke mer myndighet i fht å avgjøre ting og tang vedrørende barna, nei da skal far har like mye å si.

[AnonymBruker]

Men det gjelder bare mor?

I dette tilfellet er det faktisk FAR som ikke er i stand til å ivareta sin oppgave som ansvarlig foreldre pga jobbreising. Man kan godt mene at jobbreising pr def er god nok grunn til ikke å ta dette ansvaret - men da må det også være greit om det gjelder mor.

To foreldre som har inngått en avtale om delt bosted for sine barn har antakeligvis (forhåpentligvis) gjort dette ut fra et ønske om nettopp å ansvarliggjøre begge to. Det betyr at når far skal på jobbreise så er det HANS ansvar å finne løsninger som i varetar barna. Du kan godt mene (som mange tydeliggvis gjør) at mor alltid MÅ slippe alt hun har i hendene slik at far kan gjøre som han vil. Man kan imidlertid tenke seg at mor faktisk ikke øsnker å gjøre det, nettopp fordi hun vil at far også skal ha reelt ansvar og ikke bare ha det på liksom.

Mitt inntrykk er at svært mange lever etter den devisen at det er mor som har det egentlige ansvaret, uansett hvordan samværet er fordelt. Dvs. selv om foreldrene har avtalt delt omsorg, er det fortsatt mor som er hovedansvarlig. Jeg skjønner godt at man blir drittlei av den rollen - også fordi det som regel kun medfører ulemper. Man skal omkalfatre egne planer for å ta hånd om barna i fars tid - uansett. En tilsvarende ordning andre veien kan man likevel ikke forvente.... Samtidig har man ikke mer myndighet i fht å avgjøre ting og tang vedrørende barna, nei da skal far har like mye å si.

Det gjelder selvfølgelig begge veier og jeg regner med at hadde det vært mor som måtte på jobbreise så hadde hun regnet med at far tok ungene. Men nå er mitt inntrykk at det er mødrene som er minst fleksible og har en tendens til å være prinsippryttere, ihvertfall helt til de selv har lyst til å dra på 3 ukers kjærlighetsferie med ny partner midt i skoleåret...

[Rosalie]

Om far ikkje er i stand til å oppfølge sine forpliktingar med 50/50-ordning, får far og mor gjere om på samveret slik at mor har dei mesteparten av tida, og far blir samversforelder. Då kan han ha reisejobb så mykje han vil. Eller han må endre jobbsituasjonen sin, slik at han kan ta ansvaret med 50/50, noko som inneber at mykje jobbreising ikkje vil vere mogleg.

[AnonymBruker]

Om far ikkje er i stand til å oppfølge sine forpliktingar med 50/50-ordning, får far og mor gjere om på samveret slik at mor har dei mesteparten av tida, og far blir samversforelder. Då kan han ha reisejobb så mykje han vil. Eller han må endre jobbsituasjonen sin, slik at han kan ta ansvaret med 50/50, noko som inneber at mykje jobbreising ikkje vil vere mogleg.

Ja, hurra for samarbeidvilje og fleksibilitet... Det er jo tydligvis ikke normalen at far er borte i forbindelse med jobb, men han bør likevel skifte jobb? Seriøst?

[Gjest Gjest]

Ja, hurra for samarbeidvilje og fleksibilitet... Det er jo tydligvis ikke normalen at far er borte i forbindelse med jobb, men han bør likevel skifte jobb? Seriøst?

Far bør vel forventes å innrette tilværelsen sin slik at han faktisk kan kombinere jobb og barn. Greier han ikke det så må han vel enten redusere på den tiden han har barna eller skifte jobb. Verre er det vel ikke. Og sånn som jeg leser åpningsinlegget så er det iallfall ikke Unormalt at far er borte i forbindelse med jobb.

[Rosalie]

Ja, hurra for samarbeidvilje og fleksibilitet... Det er jo tydligvis ikke normalen at far er borte i forbindelse med jobb, men han bør likevel skifte jobb? Seriøst?

Jo, men det her er i hvertfall for ein så lang periode at sambuaren hans ikkje orkar ta seg av ungane hans når han er borte. Det er det faktisk far som må ta ansvaret for. Anten ved å seie nei til reisinga og om det ikkje er mogleg bytte jobb, eller gå ned på samveret. Ein kan ikkje berre stikke av frå ungane som ein har ansvaret for.

[AnonymBruker]

Jo, men det her er i hvertfall for ein så lang periode at sambuaren hans ikkje orkar ta seg av ungane hans når han er borte. Det er det faktisk far som må ta ansvaret for. Anten ved å seie nei til reisinga og om det ikkje er mogleg bytte jobb, eller gå ned på samveret. Ein kan ikkje berre stikke av frå ungane som ein har ansvaret for.

Hvorfor skal samboeren ta ungene hans i en uke (regner med vanlig annenhver uke her) mens han er på jobbreise? Hvorfor er det ikke naturlig at de er hos mor, som tross alt er forelder? Mulig far "stikker fra" ansvaret, men mor er jaggu meg ikke mye bedre hvis det er slik at hun nekter å ta ungene i friuka si...

[AnonymBruker]

Hvorfor skal samboeren ta ungene hans i en uke (regner med vanlig annenhver uke her) mens han er på jobbreise? Hvorfor er det ikke naturlig at de er hos mor, som tross alt er forelder? Mulig far "stikker fra" ansvaret, men mor er jaggu meg ikke mye bedre hvis det er slik at hun nekter å ta ungene i friuka si...

Fordi ein gjerne legg planar etter tidsskjema sitt. For alt vi veit jobbar mor på ukurante tidspunkt når ho ikkje har ungane. Eller kan hende ho "berre" samlar opp krefter til neste gong ho skal ha dei åleine full tid.

Det er far sin oppgåve å ha omsyt med ungane i sine veker. Og kan/vil han ikkje prioritere dei, må han skaffe barnevakt. Trådstartar får seie til far at ho ikkje maktar, og så får far snakke med mor om det er mogleg at ho har dei meir i ein periode. Det er ihvertfall ikkje stemor som skal vere far sin budbringar i ein slik situasjon, det vil berre skape konfliktar.

[Rosalie]

Og eg anar ikkje kvifor førre innlegget vart anonymisert. Det var altså eg som skreiv innlegget kl 12.56

[Frk Johansen]

Hei

Jeg har det delvis på samme måte, vi har barn på hver vår kant, mannen reiser litt/mye i jobb. Når han skal reise og det er hans dager til å ha barnet spør han mor om hun vil ha sønnen hos seg om han vil (altså sjekker ut om det passer for mor) det har det alltid gjort og da er barnet hos mor disse dagene og vi tar det igjen ved en annen anledning når mor har behov for det. Nå skal det sies at han sjelden er på lange reiser så det er kanskje 1-3 dager i hans "uke". Barnet har alltid mulighet til å være hos meg om han vil det, men som jeg også opplever som naturlig er han hos sin mor, men han har TILBUDET om å være hos oss og hvis mor skal bort må han jo det og det har gått fint det også.

Samarbeid er vel en forutsetning for å få en slik ordning til å fungere men når det gjelder TS sitt problem og mannen er borte i mange dager så hadde jeg bedt far finne en løsning, det er ikke riktig at du skal slite deg ut med et barn som ikke er ditt. Vi tåler mye mer fra våre egne barn enn andres, selv om vi er aldri så glade i de. Er det en dag eller to er det vel greit, men går det over en hel uke ville jeg vel nesten forventet at han byttet uke med mor. Jeg som mor ville mye heller at barna mine skulle vært en uke ekstra hos meg fremfor å vært sammen med stemor selv om de får det de trenger av henne.

[AnonymBruker]

Fordi ein gjerne legg planar etter tidsskjema sitt. For alt vi veit jobbar mor på ukurante tidspunkt når ho ikkje har ungane. Eller kan hende ho "berre" samlar opp krefter til neste gong ho skal ha dei åleine full tid.

Det er far sin oppgåve å ha omsyt med ungane i sine veker. Og kan/vil han ikkje prioritere dei, må han skaffe barnevakt. Trådstartar får seie til far at ho ikkje maktar, og så får far snakke med mor om det er mogleg at ho har dei meir i ein periode. Det er ihvertfall ikkje stemor som skal vere far sin budbringar i ein slik situasjon, det vil berre skape konfliktar.

Jeg vil bare si at jobber mor ukurante tider så bør hun skifte jobb og heller få en jobb som er bedre tilpasset omsorgen... For ukurante arbeidstider krever gjerne stor velvilje og fleksibilitet hos omgivelsene, og spesielt samværsforelderen, men det er gjerne greit så lenge det er mors jobb?

[Rosalie]

Jeg vil bare si at jobber mor ukurante tider så bør hun skifte jobb og heller få en jobb som er bedre tilpasset omsorgen... For ukurante arbeidstider krever gjerne stor velvilje og fleksibilitet hos omgivelsene, og spesielt samværsforelderen, men det er gjerne greit så lenge det er mors jobb?

Så lenge ho ikkje har ukurante arbeidstider når ho har omsorgen for ungane, så er det du seier her pisspreik. Til dømes så har ein del helsearbeidarar og andre skiftarbeidarar fått tilrettelagt turnusen sin slik at dei slepp ukurante skift når dei har ungane hjå seg, men då tek kvelds-, helge- og nattevakter når ungane er hjå andre forelderen.