Miste foreldre

[Gjest Anonymous]

HVordan var dette for dere. Synes selv det er fælt, særlig når jeg aldri hadde tenkt på at de ikke kom til å være der bestandig.

Det kom som et sjokk...........

[Gjest Lady-M]

Det var/er helt forferdelig. Noe av det værste som har skjedd meg. Mistet mamman min da jeg var 23 år, er nå 26. Pappa flyttet tilbake til sitt hjemland etter at hun døde, så jeg føler meg ganske alene til tider. Ser han 1-2 ganger i året.

Savnet etter mamma er fortsatt veldig stort, skulle gitt og gjort hva som helst for å få én dag til med henne!

Som du sier Gjest, trodde jeg at mamma alltid kom til å være der - det var jo en selvfølge. Vi snakket sammen hver dag, jeg ringte alltid til henne hvis det var noe jeg lurte på, hun visste og kunne alt liksom...

Da hun døde raste hele min verden sammen, den har aldri blitt den samme etterpå...

klem,

[Gjest Embla s]

:o uff, bare tanken på at mamma og pappa skal bli borte er helt grusom Føler så med dere

[Gjest Tonje8]

Hei

Er 27 år og mistet faren min når jeg var 13 år. Det sitter enda i.......

Nå har jeg fått samboer og hus. Det jag kanskje merker mest er at jeg skulle ønske min samboer kunne fått truffet faren min. De kunne gjort "manneting" sammen, hjelp i huset, halvdelen til min mor er borte osv. Dette har kommet veldig fram nå når jeg har blitt voksen.

Det er fælt å tenke på den dagen moren min går bort(hvis ikke det blir meg først?), det kommer til å bli ufattelig tungt (man vet aldri)

Har hatt mange nære som har gått bort, og det er forferdelig. Tror ikke noen som ikke har opplevd dette på nært hold, noensinne kan forstå hvor tungt det er.

[Saeria]

Hei.

Mistet faren min, når jeg var 6 år. Er 23 nå. Omstendighetene rundt dødsfallet fikk jeg ikke klarhet i før jeg var eldre, dog jeg hadde mine mistanker. Heller ikke noen sorg fikk jeg utløp for, før for noen år siden. Det var ikke en hyggelig affære.

Savn og sorg sitter fremdeles i, til en viss grad. Omstendighetene rundt hans død, er mye av grunnen til det. Jeg har jo vært ganske heldig som har fått en fantastisk stefar da, som turde å bli sammen med en enke med 4 barn. :kgsmil: Alikevel savner jeg min far.

Det som jeg synes er trist, er at jeg ikke rakk å bli kjent med ham. Har derfor ingen gode minner av han heller. Det var litt pga. jobben hans at jeg ikke fikk tilbrakt så mye tid med ham. (Han var FN offiser) Det er også litt sørgmodig å vite at han aldri fikk se barnebarna sine som søsknene mine har fått, og at han ikke kommer til å føre meg til alters når jeg skal gifte meg.

Jeg vet veldig godt, hvor tungt det er å miste noen som står en nær. Jeg vet også at livet kan bli bra igjen.

Så, når alt kommer til alt... så har jeg det bra. Ikke alle som kan glede seg over en fint sammensveiset familie, og verdens beste samboer...(for meg er han verdens beste:) )

[Gjest Katarine]

Min far døde da jeg var ni og det var selvsagt et sjokk, fordi det kom så brått. Nå hadde ikke vi noe spesielt nært forhold, så jeg taklet det greit, men nå er jeg 20 og har tenkt mer over ting. Jeg er lei meg for at vi ikke ble bedre kjent, og for at jeg ikke har noen ting etter ham, ikke så mye som et bilde.

Og jeg er utrolig bitter på min mor, som jeg ikke har kontakt med, fordi hun behandlet ham så dårlig mens han levde, og oppførte seg som en hore etter at han var død. Bare et par måneder etterpå hadde hun en ny mann - et år etterpå var hun i full gang med nummer fire. Jeg håper hun får en like ensom og smertefull død selv... :evil:

[Saeria]

Min far døde da jeg var ni og det var selvsagt et sjokk, fordi det kom så brått. Nå hadde ikke vi noe spesielt nært forhold, så jeg taklet det greit, men nå er jeg 20 og har tenkt mer over ting. Jeg er lei meg for at vi ikke ble bedre kjent, og for at jeg ikke har noen ting etter ham, ikke så mye som et bilde.

Og jeg er utrolig bitter på min mor, som jeg ikke har kontakt med, fordi hun behandlet ham så dårlig mens han levde, og oppførte seg som en hore etter at han var død. Bare et par måneder etterpå hadde hun en ny mann - et år etterpå var hun i full gang med nummer fire. Jeg håper hun får en like ensom og smertefull død selv... :evil:

Uff. Dette var da trist.

Min mor måtte faktisk ta sovetabletter det første året etter at vår far gikk bort. Hun var i sjokktilstand da det endelig gikk opp for henne at mannen hennes aldri kom til å komme hjem. Det var jo ikke lett å skulle ta seg av 4 barn, når hun ikke hadde jobb heller. Nytt hus og lån hadde hun også, i tillegg til at min far hadde annen gjeld som hun måtte betale.

Det gikk over et år, sikkert nærmere to, før hun prøvde å finne kjærligheten igjen. Det resulterte i min stefar. De giftet seg etter 7 år, og ekteskapet er fint. :D

Jeg kan forstå at du ikke er stolt av din mor. Det å legge seg etter menn så fort. Det kan jo være en rar reaksjon på det som skjedde, men siden du sier at hun ikke var så snill med din far, så er det vanskelig og forstå at det kan være grunnen. Ikke minst er det vanskelig å respektere valgene hennes. Alikevel så tror jeg at du innerst inne ikke vil at hun skal dø en smertefull død. Ensom kanskje, men ikke smertefull. Vil det hjelpe noen?

Jeg er også bitter..litt hvert fall. Jeg er bitter på det medisinske personellet i Israel som tok livet av min far, og slapp fra det uten straff. Alikevel ønsker jeg ikke at de skal lide slik min far gjorde. Jeg ønsker at de skal bli straffet etter loven. Jeg vet at det sannsynligvis aldri kommer til å skje. Jeg hater dem ikke for det de gjorde, men jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å kunne tilgi.

Jeg har heldigvis et par bilder av min far, dårlige men alikevel. Trenger egentlig bare å se på et bilde av kongen når han var noen og førti, så ser jeg min far. De lignet faktisk veldig. Er det ingen som har noe som var din fars?

Har du spurt moren din om hvorfor hun gjorde som hun gjorde? Jeg ville prøvd å få svar. Om dere noen gang vil komme overens vet jeg naturligvis ikke, men det er litt rart hvis ikke din mor savner deg og ønsker kontakt med barnet sitt.

Til slutt en

Dette ble langt... Tenker for mye jeg..og så skriver jeg alt ned også. Håper det ikke ble for rotete.

[Gjest Dolphina]

Synes det er helt forjævlig!

Har fortsatt problemer med å komme gjennom dagene, enda det er over 2 år siden far døde...

Alt minner meg på han, og det er ofte jeg skulle hatt han her og spurt om noe!

Ingenting blir som før noen gang...

Og når det gjelder min mor, så blir hun vel alene til hun selv dør...om 100 år sikkert! Hun er ikke engang 50, men savnet etter far kommer nok heller ikke hun over...

[Gjest Cruella]

Jeg har en far som er syk, har vært det et år nå. Han har stadig hatt "anfall", men kommet seg igjen, selv om han er stadig mer redusert for hver gang. Går liksom på anke, hver gang tlf ringer sent på kvelden, tror jeg det har skjedd ham noe. Har vært med ambulansen 3 ganger i høst, når de har måttet frakte ham til sykehuset. Vanskelig å si hvordan det blir når han virkelig dør, man tror foreldre lever evig.

Synes det er en sorg å se bilder og film av meg som liten sammen med mine foreldre og se i dag hvor gamle de er blitt. Tiden er gått så fort og det føles virkelig som om livet er så kort.

[Gjest Trulselinemor]

Jeg har ikke mistet mine foreldre. Men min samboer mistet sin far for 13 år siden. Han orker ikke å gå på graven, han synes det er for tøft. Vi har ankket mye om faren og vi synes det var trist at jeg ikke fikk hilse på han.

Når det skal pyntes på graven, så er det jeg som gjør det. Jeg synes det er godt å kunne gjøre det for samboeren min.

[Gjest Anonymous]

jeg mistet pappan min for et år siden,noe som gjør fremdeles veldig vondt.

jeg er 20år gammel, var 19 da han døde. pappa bodde i spania i de siste 5 årene, de første tre bodde jeg der sammen med ham, jeg var alltid pappas lille jente og det å miste ham var helt grusomt.

han hadde hatt kreft i to år uten at noen visste det, til slutt ble han lagt inn på sykehus å døde et par måneder etter. jeg var ikke der for å se ham en siste gang. det har gitt meg så mye skyldfølelse dette året.

savner pappa

[Tjorven]

Min far døde i 1999, og dette henger fortsatt i. Det var ganske tragiske omstendigheter før døsfallet hans, noe som egentlig har gjort situasjonen værre. Jeg har mange vonde minner om ham som far, men heldigvis har jeg også noen få gode minner. Det er disse jeg prøve å fokusere på.

Å miste en av foreldrene er uansett helt grusomt, og man føler seg plutselig veldig "alene". Jeg har lært meg å leve med situasjonen og på mange måter har livet mitt faktisk blitt bedre. Men det som er værst å tenke på er at siste gangen jeg så ham før han døde var jeg bare innom han en rask tur på sykehuset, noe han ble sur over... Dermed fikk vi ikke skværet opp...

[Tigerlily]

å miste foreldre er absolutt der verste som kan skje, iallefall når man har et godt forhold til dem.

mamma døde da jeg var 11. ikke var jeg forberedt på det, ikke visste jeg hvordan jeg skulle takle det og ikke fikk jeg noe hjelp. så var det meg og pappa i 7 år, før han døde i august i fjor. ikke akkurat en drømmesituasjon for en 19-åring kan en vel si. er nok en gang bitter på helsevesenet som ikke sa i fra om at han kom til å dø, og på slekt som ikke bryr seg om meg (farsslekten til og med).

har ikke så mye å si om det egentlig, annet enn at man kan aldri være helt forberedt på hva man føler etter at ens foreldre er døde. noen ganger er det savn, av og til sinne og av og til bitterhet. savnet kommer iallefall alltid til å være der.

[Raija_]

Jeg er ei jente som mistet mine foreldre med et års mellomrom for 6&7 år siden....Jeg var da 19 og 20 år...

Jeg har et enormt savn etter de...Tenker ofte og mimrer mye om de...

Jeg var så heldig at jeg hadde de hjemme begge to under sykdomsperioden,men god hjelp fra hjemmehjelpen...Og det har gitt meg en god følelse og mange gode minner fra "den siste tiden" sammen med de....En god følelse og at de fikk gi slipp på livet i sin egen stue...

Savnet etter min foreldre kommer spesielt frem i tunge tider,etter krangling med mannen,julen og påsken som var en spesiel familie ferie for oss.Eller når jeg tenker på våre fremtidige barn,som min mor så gjerne ønsket seg!!!Små barnebarn!!Og barna som ikke får oppleve de gode besteforeldrene som skulle skjemme de bort!

Savnet kommer frem når jeg ønsker små opplysninger om hvordan jeg var som barn,en oppskrift på ei kake eller når jeg lurer på hvordan man reparerer topppakningen på bilen....

Men jeg ser og på savnet som en trøst på at jeg ikke har glemt mine foreldre!Jeg var livredd for at de skulle gå i glemmeboken etter noen år..

Men så lenge jeg har savnet daglig,glemmer jeg ikke dem!!!Men plukker frem nye minner fra tiden jeg var så heldig å ha de i livet mitt!

Hilsen en som går mot en jul med klump i halsen og smil om munnen...

[Gjest gjest1]

Og når det gjelder min mor, så blir hun vel alene til hun selv dør...om 100 år sikkert! Hun er ikke engang 50, men savnet etter far kommer nok heller ikke hun over...

Akkurat sånn er mamma også! Som å høre meg selv. Mamma blir helt fra seg med en gang jeg forsøker å ymte innpå at hun kanskje bør komme seg ut, treffe noen nye menn..men, nei. Det sitter nok lagt inne det der!

Mistet pappa da jeg var 12 år, i 1997. Utrolig vanskelig.

Vanskeligst fordi jeg ikke ble medberegnet i sorgen eller noen omstendigheter rundt hans død. Fikk beskjed at han var død og det var det.

Savner han fryktelig. Døde av hjerneinfarkt, enda så ung og sprek han var. Ligger til familen. Men jeg tenker da fortsatt på, at på grunn av hans død gikk flere av hans brødre, altså onklene mine og sjekket seg hos legen. Den ene onkelen min hadde så tette årer til hjertet at han kunne ha dødd der og da. Han ble operert og lever i beste velgående. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Men savnet etter pappa sitter der hver dag. Jeg venter fortsatt på at han skal komme hjem fra jobb, hører bilen bli kjørt inn i garasjen. Hører han nede i gangen og i trappa. Men det er aldri han som kommer. Det gjør så fryktelig vondt å vite at jeg ikke har fått snakket om dette ordentlig enda, og at jeg har brukt flere år av mitt liv med å gå til psykolog for andre ting, men enda ikke klart å snakke om det.

Jeg savner han virkelig nå i jula og skulle ønske jeg kunne krøpet opp i fanget hans og boret fjeset mitt inn i skjeggstubbene hans, kjent de sterke trygge armene rundt meg... DET savner jeg aller mest!

[Gjest Maye]

Jeg mistet mamma, som også var en av mine beste venninner for ett år siden! Det var kreften som tok henne fra oss. Jeg er nå 24, og jeg har 2 barn som hun fikk oppleve. Det er veldig godt for meg i ettertid. Søsteren min skal gifte seg nå til sommeren, og jeg vet at det blir en tung dag...

Nei, vi vet ikke hva vi har før vi mister det...

[celmarith]

Mistet min mamma for tre år siden,da var jeg 23 år.Hun døde brått og med stor mediadekning,noe som gjorde det enda tyngre for oss nærmeste.Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne eller savner henne.

[Murf]

Faren min har kreft. Etter tre tilbakefall og spredning til lunger, så har vi fått beskjed om at han ikke kommer til å bli frisk igjen. Og for hvert tilbakefall er det som om jeg mister ham litt etter litt..

Jeg vet han kommer til å ikke være her om en stund, men ikke hvor lenge det er til. vi har sluttet å legge planer for lang tid fremover.

Jeg hater å skulle miste faren min! foreldre er noe som skal være usårlige og være der. vi får god tid til å forberede oss til at han ikke er der lenger, men jeg klarer ikke helt forberede meg heller. Tror det kommer til å bli et sjokk uansett.

Likevel, lyspunkter er det!

Han har begynt å trene etter 6 måneder på sofaen. for en måned siden gikk han 2 trapper, og var sliten og måtte hvile resten av dagen, nå er han oppe i 50 trapper opp og ned. Til sommeren skal han følge meg opp kirkegulvet, og det gjorde at han la seg i hardtrening. Så selv om vi har sluttet med mange planer fremover, så har vi noe å se fram til.

Feil forum kanskje, men noen av oss har ikke mistet den vi sørger over ennå.

M

[mskancke]

Jeg mista fattern når jeg var 12, nå er jeg 18.

Merker at det sitter i meg enda. Spessielt når man ser en trist film eller noe... Men det er en litt spesiell historie i mitt tilfelle, noe som jeg mener gjør historien ekstra trist... noen har sikkert en motsatt mening, men da bør de kanskje oppleve den.

6 måneder etter at jeg ble født, skilte mor og far seg, så dere skjønner kanskje at jeg ikke kjente han. Men så snill som min mor er så hadde hun ikke noe i mot at han kom på besøk, for en hvær foreldre har jo en viss rett til å kjenne sine barn.

Problemet med far var at han var ikke til å stole helt på. Helt siden jeg husker så var avtalene hans noe som skjeldent ble gjennomført. Han var en fan av fiske, noe som han ga over til meg. Jeg var aldri sinna på min far når jeg var i ung alder.

Det klassiske senarioet;

Han hadde avtalt med mor om å komme å hente meg, sånn at vi kunne tilbringe dagen sammen.

Muttern fortalte meg at pappa skulle komme, å selvsakt ble jeg sjele glad. For ingen var morsomere, mere impulsiv en fattern.

Så når dagen kom satt jeg klistra til vinduet i 3 etasje i boligblokka vår.

Hele dagen kunne jeg sitte der, speide etter bilen hans. Det kom ikke ofte biler der vi bodde, siden vi bodde helt øverst i arealet. Men når det først kom, så ble jeg sjele glad. Selvfølgelig så svingte bilen(ene) til feil blokk.

Men den skjeldene gangen han kom, så var alt glemt. De dagene hadde jeg det suuper fett....

Jeg opplevde mye med pappa, han lærte meg taktikken til å skåre mål i fotball, å selvfølgelig funka den.

Han lærte meg åssen å fiske, å faktisk få fisk.

Men mest av alt, så lærte han meg at jeg hadde 2 foreldre som begge var gla i meg.

Men etter jeg begynnte i barneskolen, så ble det mye mindre tid sammens med pappa. Han ringte skjeldere. Jeg møtte han kanskje ikke på 2 år eller no.

I en alder på 10, finner jeg ut at pappa hadde blitt satt i fengsel, noe som ikke gjorde situasjonen min på skolen noe bedre. Ble mobba, SÅ UTROLIG mye mobba! Men jeg ser tilbake på den tiden, å ser at de som var værst på mobbingen, er de som er de største sammfunds taperne nå. SÅ til he**vette med alle dere mobbere!

Back 2 the storey

Under fengselsoppholdet, ble det faktisk brev veksling, noe som igjen knyttet meg mere nærmere pappa. Hans ord om at han skulle skjerpe seg, å roe seg ned betrygget meg. MEN, under oppholdet fikk jeg også vite at pappa hadde blitt syk, han hadde fått lungebetenellse, noe jeg assosierte med lungekreft.... ( jeg var liten da folkens ) Så jeg var jo fastbestemt på at pappa skulle dø. Men det gjorde han jo ikke.

Dommen hans var kun på 1 år, så etter han slapp ut hørte jeg ikke noe mere ifra han. BOMBE.... det var da jeg ble sinna på han.

Men så vis som min mor er, så ville hun ikke at jeg skulle gå rundt å være sinna på pappa, for hun som kjente han bedre enn meg, visste at en telefon kunne komme når som helst.

MEN!

mai, året jeg gikk i 7 klasse barneskole (reformen var akkurat omgjort) ringte han, da var jeg 12. Jeg fikk beskjed om at han skulle hente meg, og at vi skulle finne på noe morsomt sammen. Jeg var ikke helt blid på han, men skjønnte at det kunne bli lenge til jeg fikk se han igjen.

Han hentet meg som avtalt, med ny bil og ei dame i forsetet. (????)

Når jeg kom inn i bilen ble jeg fortalt av vi skulle på tivoli å more oss, pappa, kjæresten hans, sønnen til kjæresten og meg. Sønnen hennes het kenneth, og var en gammel kompis fra barnehagen faktsik!

Etter tivoli turen fortalte pappa meg at nå var det alvor, nå hadde han slått seg til ro, å skulle gifte seg i august. Så hele den sommeren var jeg sammens med pappa, å begynnte å føle at jeg ikke var så unormal, at jeg hadde en pappa jeg oxo. En som var gla i meg, en som lærte meg de tingene som kvinner ikke kan gi råd på. En kompis, som rett å slett betydde mye for meg. Jeg følte at livet mitt var komplett.

HELE SOMMEREN HADDE VI!!! Å DET VAR SÅ SINNSYKT GODT!

Etter ferien begynnte jeg på ungdomskolen. Etter en uke (kan ha vært mere, husker ikke eksakt) kommer mor inn på rommet mitt å sier; Marius, pappan din ligger på sykehuset, han har skadet seg.

Fikk når jeg kom ned på sykehuset samme kveld, fikk jeg vite at pappa led av en skjelden sykdom, som hadde gjort til at han hadde besvimt bak rattet, og krasjet.

På intensiven så han ikke ut

et så forferdelig syn tror jeg, jeg skal lete lenge etter ass.

slanger stakk ut av munnen hans osv.

Fikk beskjed at sykdomen het for moya moya, og var en skjelden asiatisk sykdom.

senere kom familie osv, alle var triste, ikke akkurat rart da...

Dagen etterpå hadde det blitt enda flere komplikasjoner, trykket inni hode hans hadde blitt så stort, at det var minimal med sjangs for at det var litt, om ikke noe hjærne aktivitet.

Senere den dagen kom legen å sa at han så ikke no annet valg enn å skru av respiratoren. Det ville ikke være noen vits i å la han leve kunstig lengere. TRO om den settningen har gått mange ganger oppi hodet mitt!?`!?

Når de skrudde av respiratoren levde pappa i kanskje 5 min, dvs hjerte hans banka.

I begravelsen ble jeg faktisk plassert på 2 rad! noe jeg fortsatt ikke har glemt, noe jeg heller ikke glemmer er hva som stod på blomsten hans.

EN SISTE HILSEN PAPPA, EN SISTE HILSEN

Sykdommen Moya-Moya er en skjelden asiatisk arvelig sykdom. Som innebærer at man blir født med 1 svak blodåre. De blod årene det dreier seg om er de 2 som går via halsen og opp til hjærnen. Altså, de er livsviktige.

Når pappas blodåre sprakk, besvimte han og krasjet.

Senere fikk jeg vite at de første som kom på ulykkes plassen (politiet) trodde han var dritings, og tok seg goooooood tid før de skjønnte at mannen var ikke full å sendte han til sykehuset.