annen hver uke hos foreldre

[Gjest anonym]

hvor gamle bør barn være før de burde bo annen hver uke hos skilte foreldre.minns jeg har hørt de i alle fall bør være 3.

[AnonymBruker]

Jeg synes annenhver uke er egentlig litt teit. En uke går kjempefort, og barna får såvidt roet seg i det ene hjemmet før det skal flyttes over til det andre. Hva med å ha to uker hos den ene, så to uker hos den andre?

Ja, barnet bør være rundt 3-årsalder, men det er også stor forskjell på barn, så det er individuelt.

[Gjest anonym]

Han her er bare 1 år,og er ganske avhengig av meg.Er han syk vil han ikke til far osv.

roer seg best hos meg sjenerelt sett!

[Gjest Bjørn82]

Stadig vekk ser jeg at det er folk som kommenterer med at barnet har best av eller skal det ene eller det andre.

Det jeg er litt undrende over er at det stadig presenteres fakta som at barn skal være i 3års alderen før de kan være 50/50 hos hver av foreldrene.

På hvilket grunnlag skal barnet ikke ha delt omsorg før 3års alderen? Er det noen som kan forklare meg det, for jeg stiller meg tvilende til hvor vanntett sånne påstander er.

Det kan godt være at jeg ikke vet fakta som ligger bak, men det er vanskelig for meg å akseptere noe uten forklaring.

[Gjest frøken am]

Stadig vekk ser jeg at det er folk som kommenterer med at barnet har best av eller skal det ene eller det andre.

Det jeg er litt undrende over er at det stadig presenteres fakta som at barn skal være i 3års alderen før de kan være 50/50 hos hver av foreldrene.

På hvilket grunnlag skal barnet ikke ha delt omsorg før 3års alderen? Er det noen som kan forklare meg det, for jeg stiller meg tvilende til hvor vanntett sånne påstander er.

Det kan godt være at jeg ikke vet fakta som ligger bak, men det er vanskelig for meg å akseptere noe uten forklaring.

Jeg har ingen super forklaring her og nå, men det er forsket på og bevist at barn ikke har godt av å først være her, og så der, og så hit igjen osv. når de er for små. Dette er snakk om barn opp til begynnelsen av skolealder.

Dette er selvsagt individuelt for hvert barn ettersom de jo er forskjellige, men i utgangspunktet er det ikke noe greit for barnet å være 50/50 hos foreldrene ettersom det rett og slett er for mye for systemet deres å takle.

[Gjest anonym]

Stadig vekk ser jeg at det er folk som kommenterer med at barnet har best av eller skal det ene eller det andre.

Det jeg er litt undrende over er at det stadig presenteres fakta som at barn skal være i 3års alderen før de kan være 50/50 hos hver av foreldrene.

På hvilket grunnlag skal barnet ikke ha delt omsorg før 3års alderen? Er det noen som kan forklare meg det, for jeg stiller meg tvilende til hvor vanntett sånne påstander er.

Det kan godt være at jeg ikke vet fakta som ligger bak, men det er vanskelig for meg å akseptere noe uten forklaring.

må jo se an ungen.som jeg skrev over.han min er veldig avhengig av meg.og han roer seg ikke no særlig hos far.barn bør ha en fast boplass.ikke fly som en kasteball

[Gjest Gjest]

syns det er tullete å ha 50/50.barn skal da ha ein heim ikkje 2 heimer.noen har tilogmed pappa kler og mamma kler.er det ikke barnas kler og leker etc.da? dette er en egoistisk og populistisk ide som er blitt in no.

stakkars barn som ikke kan slappe av og føle seg hjemme,men bo i en koffert,for at foreldre skal ha sitt og realisere seg selv samtidig.

kan ikke i min villeste fantasi tro at dette er bra for barn.

[Gjest Gjest]

Nei for det er så MYE bedre for barn og kunn få se pappa 4 dager i månden kansje?

Synes 50/50 er helt super sånn annenhver uke, et barn bor ikke i en koffert, så lenge mor og far kjører samme retningslinjer og regler og vet at denne Mandagen skal jeg til pappa og være der i 7 dager så tviler jeg kraftigt på at barnet lider.. Om barnet er så "knyttet" til deg er det jo enda en grunn til at at 50/50 kan være en GOD løsning, da får barnet mer tid med far og på den måten kansje blir fortrolig og avslappet hoss han også, om du har barnet mer en far, vil jo barnet tilslutt ikke kjenne pappen sin igjenn, å det er da en stygg ting å gjøre mot et barn.

[Gjest anonym]

må si meg uenig der asså.små barn som 1 og 2 åringer forstår ikke så mye.men derimot 3 åringer og oppover er en ting.jeg hadde aldri satt min unge på ca 1 år til pappan sin annen hver uke.han skal ha en fast plass.og vil pappa se han mer så får han komme på besøk,ta han med ut på tur osv.

de er mest trygge når de har en fast boplass.

[AnonymBruker]

må si meg uenig der asså.små barn som 1 og 2 åringer forstår ikke så mye.men derimot 3 åringer og oppover er en ting.jeg hadde aldri satt min unge på ca 1 år til pappan sin annen hver uke.han skal ha en fast plass.og vil pappa se han mer så får han komme på besøk,ta han med ut på tur osv.

de er mest trygge når de har en fast boplass.

Ville du sagt det samme dersom ungen fikk fast boplass hos faren?

[AnonymBruker]

Jeg bodde 50-50 hos mor og far fra jeg var 2-18. Og jeg hatet det!

Du blir så utrolig rastløs av det! Styre på frem og tilbake. Stress! Føler jeg har levd halve livet i en koffert.

På 18årsdagen flyttet jeg for meg selv. Og det var så utrolig herlig! Å kunne ha alle tingene sine på ett sted. Lykke!

[Gjest Gjest]

fint at noen som har opplevd dette skriver inn.det er nok ikke bra å bo i en koffert nei.rastløshet av å aldri vere hjemme noen sted.dette er kunn for å tilfredstille foreldre og ikke barnet.barn bør ha ett hjem og ja det er nok beder å besøke den andre forelderen 2 kvar helg og ein dag i uka etc.dette gir mere trygge rammer og barnet får ha ting på samme sted hele tiden.

ikke pappa kler,mamma kler leker etc.det er ikke barnas ting og kler liksom.dei må kunn vere i den uka barnet bor hos. huff stakkars barn som har det slik.

foreldre må vere foreldre å slutte å ver så egoistiske at dei ikke ser dette.er man mor eller far så må man ta konsikvensen av det og selvrealisering og egne behov må komme i andre rekke.

[Redbull]

må jo se an ungen.som jeg skrev over.han min er veldig avhengig av meg.og han roer seg ikke no særlig hos far.barn bør ha en fast boplass.ikke fly som en kasteball

Han blir ikke mindre avhengig av deg skal han ikke få bo med pappaen sin også, sånn som det virker på deg nå!

[MaxUflax]

Å et barn skal vokse opp å bare treffe den ene forelderen 1/3 del av livet sitt?? Snakker meg om rakett forskere med den mentaliteten.

Mer sjokerende å se at det er flere her som mener at barnet har det best med å ha mest kontakt og bo mest hos en forelder.

Ser ikke dere at på denne måten vil den ene forelderen "falle" litt bort og komme i annen rekke hoss et barn pga at barnet rett og slett ikke kjenner personen så godt og vil føle seg "på besøk" istedet for et trygt hjem? Vil nå skade barnet mer på sikt det hvertfall.

Endret 18. juli 2011 av AHVH

[Gjest regine]

Dersom en ettåring er avhengig av mamma - så er det jo ren tortur ovenfor BARNET å mene at da MÅ ungen være mest hos pappa, fordi pappa og har rett til å være med barnet.

En fullstendig "mor nille er en stein"-logikk, men som dessverre ofte brukes.

Små barn har bl.a. behov for stabilitet, tilknytning til få personer og faste personer som er der over tid. De har ikke så god hukommelse, slik at de ikke forstår at selv om mamma er borte nå så kommer hun tilbake.

dette er grunner (bl.a. ) for at barn under 3 iallfall ikke bør utsettes for delt bosted. Det betyr ikke at foreldre som går fra hverandre med så små barn ikke bør dele på omsorgen, men at barnet har et fast bosted og så har den andre samvær ut fra dette.

Barn er ikke en ting som bare kan deles "likt". Det har betydning hvilken tilknytning barnet har til sine foreldre - og dette endres over tid. MEn ikke fordi en ettåring fratas sin primære omsorgsperson for at "den andre" nå skal få ha omsorgen.

Jeg kjenner (og det ser man og om man leser her inne) mange fedre som ikke var spesielt interesserte i babyen/småungen. Men når h*n begynte å gå/prate etc, ja da kom også far mer på banen. Og barna har også et godt forhold til far - uavehngig av om de ikke var halve tiden hos han som baby.

Delt bosted er veldig "in", men jeg er helt sikker på at det nå framover vil komme fram mange ungdommer/unge voksne som ikke er særlig fornøyde med den typen oppvekst. Som en allerede har påpekt - bo i koffert er ikke noe noen av oss liker hele tiden. Andre ting er at foreldre ikke er så vel forlikte som man bør være for at dette skal fungere for BARNA. Man blir ikke bedre venner av å måtte forholde seg til den andre i mange ting - snarere tvert i mot. Dessuten vil man få mange situasjoner hvor BARNET ikke ivaretas - fordi mor og far ikke blir enige, og da kan ikke barnet gjøre det ene eller det andre.

Delt bosted KAN selvsagt fungere, for noen. MEn det er ikke en universalløsning som gjør at alle skilsmissebarn automatisk får en god oppvekst - snarere tvert i mot.

[AnonymBruker]

Syntes barnet skal være 50/50. En mor/far som sier baret er avhengig av eks mor bruker det bare som en unnskyldning for å få ungen mest.

[AnonymBruker]

De aller minste barna bør ikke bo 50/50 fordi de er for små til å skjønne opplegget. Voksne synes ei uke går fort, men for en 1-åring eller 2-åring er ei uke lang tid. Det er ikke så lett for de små å skjønne at "om fem dager skal du til pappa igjen". De kan føle seg utrygg med mye reising fram og tilbake.

Når barna er litt større (3-4 år kanskje, må se det an på barnet) så klarer de å skjønne denne ordningen, og de skjønner bedre at både mamma og pappa er der for meg hele tida selv om jeg ikke ser begge to hele tida.

Men jeg tror mange mødre (det er jo oftest de som blir bostedsforelder fortsatt) sliter med å inngå 50/50-ordning når barnet har bodd fast hos dem i sine første år. Det kan fort bli argumentert med at barnet ikke føler seg trygg hos pappa, at barnet savner mamma osv. Det man må huske på er at barnet trenger tid på å omstille seg. Kanskje kan man gå gradvis over til mer samvær hos far sånn at det etter en tid blir 50/50. For hvis mor setter seg på bakbena og nekter 50/50 med begrunnelsen at barnet er mest knyttet til mor, så vil jo situasjonen aldri forandre seg. Barnet trenger å tilbringe like mye tid hos far som hos mor for å bli like sterkt knyttet til ham.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke uttale meg om samværsproblematikken, men jeg vil bare skyte inn en erfaring...

Da 50/50 såvidt begynte å bli etablert, valgte et vennepar av meg å gjøre dette.

Barna ble slitne, og ga tidlig uttrykk for at de ikke ønsket å leve på denne måten, og utfordret foreldrene sine til å prøve selv hvordan det var å leve i en koffert, bytte miljø, reise langt osv.

Foreldrene tok utfordringen på strak arm, og de ordnet det slik at barna bodde fast i sitt hjem, men foreldrene byttet på å bo der.

Dette gikk i 4 mnd, da orket ikke foreldrene mer, og barna fikk bo et fast sted.

Som foreldrene sa, hvordan kan vi kreve av barna våre, det vi selv ikke klarer å gjennomføre?

De valgte en annen løsning, der barna fremdeles hadde en fast base.

Jeg skulle ønsket flere foreldre prøvde å leve på den måten de krever at barna deres skal leve.

[AnonymBruker]

Typen min har vokst opp med 50/50-ordning siden han var rundt tre år gammel, og han sa at det ikke var noe stress. Ei uke hos far på originalt hjemsted, og så ei uke med hverdagene på det originale hjemstedet siden mor bodde hos bestemor mens barna gikk på skolen. I de helgene reiste de hjem med mor til ny mann på nytt sted. Han sier at han syns det var greit og harmonisk, og siden han ikke visste om noe annet har han vel ingenting å sammenligne med. Fyren er generelt avslappa og harmonisk i sin måte å møte verden på. Folk er rett og slett forskjellige

[AnonymBruker]

Delt bosted KAN selvsagt fungere, for noen. MEn det er ikke en universalløsning som gjør at alle skilsmissebarn automatisk får en god oppvekst - snarere tvert i mot.

Jeg er enig med deg der. Jeg er stemor til en gutt på 14 som har prøvd både 50/50 og "vanlig" samværsordning (annenhver helg + + +).

De første årene etter at foreldrene hans var skilt hadde han 50/50-ordning, det vil si fra han var ca. 4 til han var ca. 11. I 11-årsalderen syntes han det var slitsomt med flytting fram og tilbake, og han savnet mammaen sin når han var hos pappa. Derfor gikk han over til å bo fast hos mamma og ha vanlig samværsordning med pappa. (Far her er en aktivt deltakende pappa som stiller opp på det meste, så far og sønn så hverandre likevel ca. annenhver dag) Etter 1-2 år på denne måten tok gutten selv initiativ til å dele 50/50 igjen, for han savnet å være mer hos pappa. I dag får han i stor grad velge selv hvor han skal være på hvilke dager, og det utgjør i praksis rundt 60/40 med mesteparten av tida hos pappa.

Så for stesønnen min fungerer en sånn omtrentlig 50/50-deling fint nå. Jeg tror at så lenge man tar barnas signaler på alvor (ikke pga noe de sier i sinne en dag de har fått skjenn av mamma eller pappa, men noe de kan snakke om også i rolige øyeblikk) så finner man en ordning som passer det enkelte barn. Men med de aller minste må bare foreldrene i samarbeid ta en avgjørelse ut fra hva de mener er best for barnet.

Sunniva