Datteren vår skadet seg

[Gjest Katharina]

Datteren vår ramlet ut av vinduet og slo seg i hodet, omlag 2 meters fall, hun fikk et kraftig kutt og mått syes noen sting. Det var en ekkel og dramatisk opplevelse, hun blødde mye og det var mye blod.

Min kjæreste ringte til søsteren for å fortelle hva som hadde skjedd. Neste gang vi kom på besøk fikk vi høre at hun hadde vært forbannet på oss og at nå ville vi vel aldri la barnet leke i vinduet mer. Jeg sa, som sant var, at vi ikke lar henne leke i vinduene, at det er vanskelig å følge med en så aktiv unge hele tiden og at problemet nok heller var at vinduet er helt på høyde med sofaen (der vi oppholder oss mesteparten av tiden). Jeg har masse planter i vinduet så det er ikke plass til å leke i vinduskarmen og selv om det tidligere muligens har hendt at datteren vår har vært der i området å lekt har vi alltid vinduet lukket og vi har passet godt på. Hun er nå 3 1/2 år og har ikke vist noen interesse for vinduet på lang tid og siden vinduet er tett i tett av store planter luftet jeg en liten stund, jeg var en snartur på kjøkkenet, pappan satt i stolen her på stua, datteren vår hoppet i sofan og på en eller annen merkelig måte klarte hun å ramle ut av vinduet, ingen av plantene var tippet engang.

Man bebreider seg selv masse i en sånn situasjon og det er så ille å sitte og høre på at de bebreider oss, ikke minst at de har vært forbannet på oss. Jeg sa, som sant er, at vi ikke lar barnet vårt leke i vinduene og at jeg ikke syntes det var riktig å si det på den måten, ja, det mente nå hun og det var nå så vanskelig å si noe om andres barn for folk ble så sure. Jeg sa at jeg ikke var sur, men at jeg ikke likte fremstillingen, at vi godt kunne snakke om det, men at jeg måtte få lov å si meg uenig uten å bli kalt for sur. Hun fortsatte bare med å si at jeg var sur. Til slutt brøt mannen inn og sa at folk i alle fall ble sur av å bli kalt sur. Vi avsluttet diskusjonen og hadde en ellers hyggelig kveld.

Jeg la hele greia til side, for å kunne kose meg resten av kvelden, men nå i dag når jeg tenker på det så blir jeg fortvilet over å bli møtt på den måten. På alle familiesammenkomster vi er på springer jeg som en idiot etter barna, passer på og jeg er den som hele tiden tar ansvar, de sitter der og drikker og koser seg, jeg legger barna, kjører og på toppen står jeg opp, ingen av de her gjør noe annet enn å ta kosen, de hjelper oss ikke med barnepass en eneste gang, de hjelper ikke meg å se etter om datteren springer ut på veien, jeg synes mange ganger det er slitsomt å være der fordi ingenting er tilrettelagt for barn, derfor springer og springer jeg for å passe på. De har ikke tenkt på at et lite gjerde på bare 1 1/2 meter foran porten ville gjort at hun var mye tryggere osv. Jeg forventer jo ikke at de skal ordne noe, men det blir så surt at de skylder på oss for det som skjedde. I ettertid nå tenker jeg at jeg skulle nevnt ulykken hennes sønn var utsatt for, da han syklet uten hjelm (som alltid, både han og broren) på en hardt traffikert landevei, de bodde der da og hun har i mine øyner gjort så mye uansvarlig med sine barn, jeg ville aldri drømme om å snakke til henne på den måten. Kanskje man egentlig bare skal tåle at folk snakker sånn til seg, mulig er jeg litt vel hårsår nå?

Takk for svar!

[Gjest Vettel]

Ulykker hender dessverre. Og heldigvis gikk det bra med din datter, så glem kommentarene og lev videre du!

Mange er veldig flinke til å kritisere andre, uten å se seg selv. Slik er det bare. Så ikke bry deg så mye, men kanskje sette vindusikring på det vinduet over soffan?

[Kamikatze]

Værsågod.

[AnonymBruker]

Værsågod.

[Gjest Blondie65]

Du må utvikle teflonhud overfor slike kommentarer - la det prelle av. Hva har hun med å være sint? Hadde hun vært der og sett at dere var uansvarlig hadde saken stilt seg helt anderledes. Nå har hun ikke vært der og kan bare synse. Jeg understreker at jeg ikke mener at du har vært uansvarlig.

Å la unger sykle uten hjelm derimot ...

Hev deg over det.

Det var godt at det gikk bra og at dere slapp med skrekken.