Gå til innhold

Mamma har uhelbredelig kreft...


Crow Jane
 Del

Anbefalte innlegg

I april fikk jeg vite at min mor har uhelbredelig lungekreft med spredning til hjernen. Hun har siden den gang fått strålebehandling for svulstene og ødemene i hodet, slik at trykket skulle falle tilbake til det normale, og personligheten skulle bli som før med minner og alt.

Etter strålebehandlingen var hun i ok form en ukes tid, men så ble hun gradvis trettere, slappere og hadde problemer med å trekke pusten like dypt som før.

Hun ble innlagt på sykehuset med diagnosen lungebetennelse og lav oksygenmetning i blodet. Legene erfarte at den behandlingen de gav henne, med antibiotika og oksygen, ikke fungerte tilfredsstillende og sendte henne til CT av lungene. De fant dermed at den svulsten som hadde vært på størrelse med en drue i april, nå likner mer på en tennisball. Utviklingen går altfor fort og jeg er så redd for å miste henne. Jeg forstår på et vis at det er uunngåelig, men klarer ikke å ta det innover meg. Når jeg gjør det klarer jeg ikke å stoppe gråten, så er litt redd for den også.

Min far døde da jeg var 16, så dette er min eneste gjenlevende forelder...

Vil ikke miste mammaen min. Og særlig ikke nå som jeg endelig har fått barn. Var litt sent ute med barn og slikt, men nå er hun altså kommet til verden...for sent for momo...

Er gift, men min mann viser liten forståelse ift mine behov. Antakelig fordi menn har en annen måte å sørge på? Jeg vet ikke... Han er veldig løsningsorientert og vil gjerne avlede min oppmerksomhet. Hvordan kan han tro at det er mulig å avledes fra dette? Føles som jeg aldri skal kunne puste ordentlig igjen.

Får heller ikke brukt noe særlig tid sammen med mamma da hun er innlagt på sykehuset og sier selv at hun ikke ønsker besøk, men vil ha hvile...

Har en bror å dele dette med, men han bor i en annen by og er opptatt med sin familie slik som jeg også er...

Kjenner at jeg er i ferd med å synke ned i maktesløsheten og sorgen. Kan ikke ta piller da jeg ammer. Min datter er med på å gjøre det lettere å bære, men er også med på å gjøre alt mye, mye tristere....siden hun kommer til å vokse opp fullstendig uten besteforeldre på morssiden.

*HULK*

Endret av Crow Jane
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Mistet også min mor av kreft, for to år siden. Fra hun fikk beskjeden om at hun hadde kreft, til hun døde, gikk det mindre enn et halvt år. Det var helt grusomt da hun døde. Jeg savner henne fortsatt, men savnet gjør mindre vondt.

Det er veldig trist å miste sin mor. Når det gjelder din mor, vær der så mye du kan nå. Og hun har jo fått oppleve å få barnebarn. Hold ut!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Purple Haze

Jeg har også mistet min mor i kreft. Det er mange år siden nå, men savnet vil alltid være der likevel. Hun ble bare 61 år gammel, og fikk bare så vidt oppleve mine barn. Trist.

Vet hvordan du har det nå, så du har min fulle medfølelse :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ubeskrivelig godt å lese de 8 linjene skrevet av Anonym og Purple Haze. Det hjelper jo på et sett å ikke være alene. Min mann mistet sin mor i kreft da vi ble sammen, så han vet også godt hva jeg går igjennom, men han er mann og tenker nok annerledes enn meg. I hvert fall viser han det ikke på en måte som jeg kan relatere meg til.

I tillegg er det jo dette med at han har sin pappa. Det er jeg selvfølgelig glad for og det gir mitt barn en farfar, men han kan ikke forstå hvordan det er å bli foreldreløs i en alder av 32. Beklager at jeg virker sytete. Vet det er mennesker i verden som har det langt verre enn meg... i tillegg er det jo verst for min mor som har fått diagnosen.

Synes så synd på mammaen min som går alene gjennom dette. Det at jeg har baby gjør at det er mye jeg ikke kan være med på ift. sykehus og sånn.

Har permisjon ut året pga. barn, så jeg har vært mye sammen med mamma i de 3 månedene vi har bak oss. De månedene som er foran blir vel bare triste og vonde. Min far døde plutselig og momentant, men dette blir vel seigpining er jeg redd.

Stakkars mammaen min...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nupp

ja, pappa døde også av kreft. blodkreft sier dem. vi fikk en ukes varsel før han døde. kunne gitt alt i verden for å få han tilbake :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er rart det der med barndom. Man bruker hele barndommen på å ønske seg stor og voksen slik at man kan flytte hjemmefra. Har ikke sovet mange timene i natt, og mye av det som "rir meg" er at barndommen er i ferd med å forsvinne med den siste av mine foreldre og samtidig huset jeg vokste opp i. Altså vil man antakelig bruke resten av livet til å ønske seg tilbake til barndommen...

At man aldri kan lære seg å være lykkelig i nuet...

Bare se på meg nå, i gang med å sørge allerede...og ja, mamma er så syk at hun ikke har lenge igjen, men hun finnes fremdeles i det minste. Allikevel føles det som om jeg aldri vil bli lykkelig igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

jeg skjønner veldig godt følelsen din! (meg som svarte i post 2). Jeg hadde det på samme måte, enda min far lever i beste velgående fremdeles. Men det er noe spesielt med både fedre og mødre, og man skulle helst hatt begge rundt seg leenge! Min mor ble bare noen og femti år gammel, og det er trist. Hun hadde gledet seg til å bli bestemor, men det fikk hun aldri oppleve..

Jeg har ikke så mye å si, jeg er ikke så flink til å sette ord på følelser, men det jeg vil si: Hold ut! og husk å lev! Selv om du føler du aldri vil bli lykkelig igjen, så kommer du til å bli det. etterhvert. Men det tar den tiden det tar. Og du må la deg sørge! Men nå lever moren din enda, og prøv å ta så godt vare på henne som du kan, samtidig som du skal ta vare på deg selv og familien din.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest norah

Jeg har ikke opplevd det du har, og aner ikke hvordan du har det.

Flere av mine venner har gått gjennom det, med en eller flere av de nærmeste i familien(søsken og/eller foreldre) - og de har selvsagt hatt det veldig vondt i de årene de har visst om hva som skulle skje.

En berg- og dalbane av sorg og følelser, følelsen av at de ikke har vært nok tilstede(dårlig samvittighet for at de ikke dropper eksamener/jobb, drar på ferie, for at de bor i en annen by, ting de har kranglet om...) - alt de ikke kommer til å oppleve, kommunikasjonen innad i familien og så videre.

Din mann føler nok også dette som veldig vanskelig, og tror nok at han gjør det som er best for deg....

Det er nok veldig vondt for ham også - selv om han uttrykker det på en litt rar måte. Han tenker nok at avledning vil få deg over på andre tanker og hjelpe deg gjennom dette, han ser kanskje at du føler deg alene, og vil "avlede" deg fra de vonde tankene. Det er nok lurt at du snakker med ham om hva dine behov egentlig er.

Kanskje du kan få støtte gjennom kreftforeningen, snakke med andre som opplever eller har opplevd seg samme som deg, de har tilbud for pårørende og etterlatte.

Jeg tror det er spesielt viktig for deg å oppsøke hjelp fra andre nå som du står foran en tøff og vanskelig periode.

Jeg aner som sagt ikke hvordan du har det nå, men jeg tolker iallefall ut av innleggene dine at du føler deg alene, både med tankene om fremtiden - din mann som ikke helt "forstår" og din bror som bor i en annen by, som jo sørger på sin måte.

Vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at jeg tror du kanskje kan ha godt av å fokusere på hva du trenger akkurat nå - og at du bør søke støtte hos andre så mye du kan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Kjære deg. Jeg vet akkurat hvordan du har det nå. Da jeg var 22 fikk min mor diagnosen lungekreft med spredning til hjernen. Fra hun ble syk og lagt inn på nevrologisk avd (de brukte over en måned på å fastslå at det var kreft..) gikk det nøyaktig 4 måneder til hun ble begravd. Det var tre måneder med usikkerhet, fornektelse og håp, og tilslutt en måned med bunnløs sorg, da vi fikk beskjeden at "beklager, men dette vil ikke gå bra". Mamma ville aldri snakke om sykdommen og dødsdommen, så vi pratet om alt annet. Og på de siste 14 dagene, da hun lå sterkt medisinert, var vi bare inne på rommet hennes og "var sammen med henne". Min mor døde i en alder av 54. Alt for ungt, men hun fikk heldigvis oppleve å bli bestemor året før hun døde, da min søster fikk førstemann. Nå er det 10 år siden hun døde, og jeg har blitt mer bevisst på at jeg savner og mangler en mor. Særlig nå når jeg er i ferd med å etablere en egen familie. Tenker mye på at den dagen jeg blir gravid, skulle jeg gjerne delt den gleden med henne. I stedet får jeg helle nøye meg med å dele den med min søster og pappa.

Mitt råd til deg, er å bare være der med henne (selv om hun sier at hun er for sliten til besøk).Bare sitt der, les en bok eller noe. Sett et bilde av barnebarnet på bordet hennes og fortell små historier fra dagliglivet. Dere trenger hverandres kjærlighet, selv om den ikke alltid sies verbalt. Tenk også på å kontakte kreftforeningen, de har sorg- og støttegrupper, som kan være god å ha. Selv angrer jeg på at jeg ikke tok kontakt med dem, og heller valgte å bære sorgen alene inni meg i mange år.

Ønsker deg alt godt i denne tunge tiden fremover, Crow Jane. Stor klem til deg. :yvonne:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Føler veldig med deg. Opplevde som 20-åring, og gravid med mitt første barn, at mor mi på 48 år fekk beskjed om at ho hadde uhelbredelig blodkreft/beinmargskreft. Eg, far min og søstera mi var på reise då vi fekk beskjeden på hotellrommet seint på kvelden. Det var grusomt. Har aldri sett far min så trist nokon gong, og eg følte eg måtte halde meg litt oppegåande for hans del. Vi greidde oss likevel bra, men fekk ikkje reise heim før 4 dagar etter. Det var rart å komme heim, alt blir så mykje meir verkeleg då. Far min knakk heilt saman. Vi andre var vel i ei slags transe.. medan mor mi -ho var den som holdt alle saman oppe. Ho viste nesten aldri nokon skikkelig sorg ovanfor oss, trur ho ville skåne oss. Men så var ho også veldig positiv og gledesspredar av natur, og greidde å fokusere på det positive til den siste slutt. Eg er veldig glad for at ho fekk oppleve to av mine tre born. Eg gjekk gravid med 3. mann då ho døydde... noko som gjorde det både ekstra sårt, men også var det litt lettandes for meg å ha noko positivit å sjå fram til og fokusere på nokre mnd. etter begravelsen.

Eg fekk 2 barn iløpet av dei 4,5 åra mor mi fekk frå ho fekk diagnosen til ho døydde. Eg tenkte alltid som deg trådstartar, at eg er heldig som har ho her i det minste. Eg må fokusere på det heilt til ho døyr. Ho var i periodar veldig dårlig, og på slutten var ho så dårlig at ho ikkje greidde gå på do åleine, var lenka til senga i smerter. Og denne perioden var den absolutt verste. Vi visste det no nærma seg alvorlig slutten for mamma, og måtte vere med ho 24/d. Dette var også til tider krevjande for oss, då eg og alle søskena mine har eigen familie med barn å ta seg av opp i det heile. Eg jobba i tillegg fullt og var dårlig pga graviditeten, så denne perioden var tung.

Då mamma døydde hadde ho alle sine næraste rundt seg, og det var godt for både ho og oss. Eg synest på ein måte det "var greitt" då ho døydde, på grunn av at ho hadde lidd så mykje dei siste mnd. med store smerter og visshet om at ho skulle døy og aldri sjå oss meir.

Eg hadde dessutan fått 5 år å forberede meg mentalt på at det skulle skje, og det trur eg hjalp veldig på at eg takla sorga ganske bra.

Eg byrja på jobb igjen ei vekes tid etter begravelsen. Dette er no 2,5 år sidan, og eg synest det er sårt at mamma aldri skal få oppleve eine ungen min. Det er sårt at ho aldri skal sjå meg gifte meg, eller sjå barnebarna bli konfimert (mamma elska barnebarna sine). Det var rart å slette ho frå telefonlista.. hadde snakka me ho på telefon kvar dag dei siste åra. Det er rart å aldri skulle høyre latteren og stemma hennar igjen. Ho var ei så positiv og hærlig dame. Rett og slett mitt største forbilde.

Det er sårt å miste ein forelder. Men ein kjem over det, på den måten at det opptek ikkje heile kvardagen lenger, sjølv om ein tenker på den som gjekk bort fleire gongar dagleg. Det vil alltid vere sårt, men etterkvart tenker ein berre på minna som positive, uten at dei blir gjennomsyra av sorg og følelsen av urettferdighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 uker senere...

Jeg mistet faren min av kreft når jeg var 13 år gammel. Han døde av lungekreft.

Var hjemme i 1 år, med fult pleie av sykepleiere og oss.

Mistet også mamma i kreft for 2 mnd siden.

Jeg var hjemme og stelte henne. Vi fikk vite at kreften hadde gått bra, og hun ville bli frisk.

Så gikk det ikke lenge, så fikk hun spredning.

Hennes ønske var å være hjemme gjennom tiden sin. Så var hjemme med henne i 3 mnd med fult pleie.

Til hun gikk bort.

Jeg er nå 21 år gammel. Å syns det er tidelig å miste familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår veldig godt din sorg. Jeg mistet min mor til kreft for 1 år siden. Det var det absolutt tøffeste jeg har gått igjennom. Jeg har selv ingen barn, men vi har begynt å prøve.

Det var en voldsom smerte, håpløshet og sorg som rammet meg når hun døde. Men jeg følte også lettelse fordi hun hadde så vondt det siste året hun levde.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette svaret, men ønsker deg lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Min mor døde 25. august. Hun fikk ikke engang gjennomgått cellegiftkuren ferdig, men døde av fatigue og bivirkninger. Jeg er uendelig, uendelig trist. Ikke så mye pga ren sorg, men pga et enormt savn. Nå er jeg influensasyk og selv om jeg har flyttet hjemmefra for over 10 år siden, så blir savnet så mye, mye større nå. Det er ingen som duller på telefonen og ønsker god bedring. Ja, jeg har en mann, men menns måte å håndtere sykdom på og mammaenes omsorg....ja, den er vel knapt verdig en sammenlikning.

Var så uendelig glad i mammaen min og synes det er blodig urettferdig at jeg er foreldreløs i en alder av 33 år! Min datter på 7 mnd har bare en farfar igjen her i livet....

*sukk & snufs*

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Min mor døde 25. august. Hun fikk ikke engang gjennomgått cellegiftkuren ferdig, men døde av fatigue og bivirkninger. Jeg er uendelig, uendelig trist. Ikke så mye pga ren sorg, men pga et enormt savn. Nå er jeg influensasyk og selv om jeg har flyttet hjemmefra for over 10 år siden, så blir savnet så mye, mye større nå. Det er ingen som duller på telefonen og ønsker god bedring. Ja, jeg har en mann, men menns måte å håndtere sykdom på og mammaenes omsorg....ja, den er vel knapt verdig en sammenlikning.

Var så uendelig glad i mammaen min og synes det er blodig urettferdig at jeg er foreldreløs i en alder av 33 år! Min datter på 7 mnd har bare en farfar igjen her i livet....

*sukk & snufs*

:klemmer: :klemmer: :klemmer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så utrolig trist å høre kjære deg. Husk at datteren din får oppleve din fantastiske mor gjennom deg. Du vil alltid ha moren din i fullt minne for hver ting du gjør fremover omtrent. Hun lærte deg, hun var der for deg. Måten hun trøstet deg på vil du trøste din egen datter. Det vil ikke gå en uke uten at din datter får se bilder av Mommo, og høre flotte historier om hva for et fantastisk menneske hun var for deg. Hun vil alltid være med dere på den beste måten dere tar henne med videre.

Føler så hardt med deg, ønsker deg alt godt her i livet, og husk at det er lov å sørge, og med tiden komme seg på bena. Det er ingen fasit svar for når eller hvordan, det bare blir bedre.

:hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for utrolig gode ord, "AnonymBruker". De trøstet masse og åpnet vannkrana helt her. Det er sant som du sier, min datter får ingen mormor, men hun kan få en utrolig god mamma i det minste.

Endret av Crow Jane
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for utrolig gode ord, "AnonymBruker". De trøstet masse og åpnet vannkrana helt her. Det er sant som du sier, min datter får ingen mormor, men hun kan få en utrolig god mamma i det minste.

Bare hyggelig, jeg har tenkt på deg i dag og håpet at du kanskje følte deg bittelitt bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...