Ikke bli hjelpepleier!

[AnonymBruker]

Kort sagt: Ikke bli hjelpepleier. Du har få rettigheter om du skulle bli skadet på jobb, og du må ifølge NAV regne med å bli skadet når du selv velger å ta en slik jobb.

De støtter staten i at dette var en normal nattevakt, og at Dagny - som har valgt å jobbe som hjelpepleier - må skjønne at da står hun i en risikojobb der det er påregnelig med skader.

http://www.frp.no/En+tankevekker+%E2%80%93+kvinner+og+yrkesskadeerstatning.d25-TgtvS04.ips

Selv om all statistikk viser at så mange som åtte av ti i omsorgsyrker blir uføretrygdet. Bare to av ti makter å stå i jobben til de blir pensjonister.

http://www.frifagbevegelse.no/fagbladet/article3937814.ece

[ViC*]

Ja, det er en heftig jobb... ikke noe for meg, tror jeg. Men jeg er veldig glad for at vi har mange flinke sjeler som har lyst til og kan jobbe med dette.

[AnonymBruker]

Ja, det er en heftig jobb... ikke noe for meg, tror jeg. Men jeg er veldig glad for at vi har mange flinke sjeler som har lyst til og kan jobbe med dette.

Ja, det er absolutt en heftig jobb med mye ansvar, og jeg har stor respekt for de som utfører jobben.

Har du hørt om saken det refereres til i linkene? Det er en rettssak med en mildt sagt provoserende konklusjon.

[ViC*]

Ja.. fatter ikke at det er mulig. Det er jo en viss risiko med alle yrker, og det vet man jo. Men man skal ikke måtte gå å regne med å bli så skada på jobb at man blir ufør..

[AnonymBruker]

Minner om den barneverntråden for litt siden hvor den ansatte skulle godta å bli slått til blods uten å kunne løfte en finger.

Fint at noen orker, for meg er det i hvert fall ikke.

[Lunivere]

Hjelplepleieryrket er steintøft. Jeg har bare jobbet noen måneder som vikar på et sykehjem, men kjenner allerede slitasjen både på det psykiske (krevende demensavdeling) og fysiske plan. Ikke en jobb for meg.

Så all respekt til de som faktisk greier denne jobben. De fortjener ikke å bli behandlet på denne måten.

[Gjest fridus]

Ikke en jobb for meg...

Men er virkelig glad det finnes andre som tar jobben, typisk yrke som jeg føler får mye mindre respekt enn fortjent.

[Gjest Zizzi]

Siden dette er et yrke ikke mange kan tenke seg, så får jeg "stå fram" som hjelpepleier.

Jobben er ikke så ille som mange tror, men det er nok veldig avhengig av hvor man jobber og under hvilke forhold.

Jeg er kjempeglad i jobben min selv om den er fysisk krevende, men man jobber med mennesker (som er helt avhengig av hjelp) å man får så mye igjen. Jeg synes det er mer på plussiden enn minus, men det er meg da.

Har ikke hørt om den saken den linkes til her før jeg leste den nå. Skremmende synes jeg. Det gjør jo ikke at flere har lyst til å utdanne seg til helsefagarbeidere - som det heter idag.

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet som assistent i hjemmesykepleien og på sykehjem i noen år, og får bare mer og mer problemer med ryggen. Spesielt i hjemmesykepleien må jeg ofte ta endel tunge løft - jeg må gjøre ting alene der vi egentlig skal være to fordi det tar så lang tid å få hjelp. Stressnivået er til tider veldig høyt, når man har mange man skal rekke over på kort tid.

Kontoret har ingen forståelse for at f.eks listen før lunsj, som fint kan bestå av 5 timers arbeid (hvert oppdrag har en fastsatt tid for hvor lang tid det skal brukes) som skal utføres etter rapporten, altså fra 8.30 til 12, er for tung. Hadde det ikke vært for de fantastiske brukerne og kollegaene mine hadde jeg aldri orket...

[AnonymBruker]

Det er mange retningslinjer som sier at man ikke skal løfte tungt (hos oss 15 kg). Løftere vi tyngre enn det er det på egen regning.

Vi har heiser, både takheiser, ståheiser og sitteheiser som vi kan løfte med. Helt greit.

Men problemet kommer når man ikke har tid til å hente disse heisene, f.eks ved ett fall eller "vanskelige" pasienter.

Vi hjelper hverandre, men sier samtidig: Pass på deg selv, det er ingen som takker deg for at du har slitt deg ut!

[Bayla]

Jeg jobbet som en helt i flere år, gjekk ekstravakter og overtid for å hjelpe til.

Men så begynte ryggen å stivne til og jeg sa til slutt opp jobben siden smertene ble så store.

Ville ikke være til belastning for samfunnet, så jeg levde på oppsparte midler, og tok noen ekstra vakter, mens smertene skulle forsvinne.

Men smertene ble værende, og det viste seg å være flere prolapser og ikke bare midlertidig utslitt.

Så nå sitter her med daglige smerter og lever på NAV sin minste lønn.. "JIPPI"

Så dum går det faktisk an å bli ja..

[Gjest Ninab]

Det er mange retningslinjer som sier at man ikke skal løfte tungt (hos oss 15 kg). Løftere vi tyngre enn det er det på egen regning.

Vi har heiser, både takheiser, ståheiser og sitteheiser som vi kan løfte med. Helt greit.

Men problemet kommer når man ikke har tid til å hente disse heisene, f.eks ved ett fall eller "vanskelige" pasienter.

Vi hjelper hverandre, men sier samtidig: Pass på deg selv, det er ingen som takker deg for at du har slitt deg ut!

Man skal jo i grunn ikke "løfte" overhodet... man skal ALLTID benytte seg av hjelpemidler for å skåne sin egen helse.. men det er jo så lettvint, å bare "svippe" personen over fra rullestolen til seng, fra do til rullestol osv.

Det skal ikke være noen vektgrense, da er man på galt kjør.

Ved fall skal man ALLTID være fler, og man skal bruke hjelpemidler. Gjør man det, så trenger man ikke bruke styrken sin overhodet.

En stygg sak, og jeg håper folk ikke blir skremt fra å jobbe i yrket, det er særs givende.

[Gjest snoopy_93]

Jeg har jobbet på et aldershjem i litt over to uker, og jeg begynner å merke at jeg er sliten i kroppen og "sjela" allerede. Det er så mye rart man kommer borti, en del løft av tunge brukere (ikke fordi de er spesielt store, men de er tunge for det).

Jeg tror jeg velger å bli jordmor jeg, som jeg har tenkt masse på i det siste året. :gjeiper:

[AnonymBruker]

Man skal jo i grunn ikke "løfte" overhodet... man skal ALLTID benytte seg av hjelpemidler for å skåne sin egen helse.. men det er jo så lettvint, å bare "svippe" personen over fra rullestolen til seng, fra do til rullestol osv.

Det skal ikke være noen vektgrense, da er man på galt kjør.

Ved fall skal man ALLTID være fler, og man skal bruke hjelpemidler. Gjør man det, så trenger man ikke bruke styrken sin overhodet.

En stygg sak, og jeg håper folk ikke blir skremt fra å jobbe i yrket, det er særs givende.

Helt enig i at man skal forflytte, ikke løfte. Og kan man teknikkene så er det ikke så tungt og vanskelig.

Men det er ikke alltid at virkeligheten har de samme situasjonene som vi lærte på skolen, dessverre. Så blir det fort litt løfting her og litt ekstra tung dytting der.

Om en pasient plutselig faller og jeg står i nærheten så må jeg nesten ta tak i pasienten om jeg rekker det.

Har h*n først falt så er det bare å få tak i flere folk, helt enig.

Jeg har jobbet på sykehjem i snart to år og kan telle på en hånd de dagene jeg har vondt i ryggen. Å lære seg gode teknikker på forflytting er et must!

[Rosmarin]

Det er utvilsomt en god del tunge situasjoner, ja, og at det selv om det finnes all verdens hjelpemidler likevel kan være tøft både for rygg og knær. Blandt annet p.g.a for lite folk på jobb og et til tider vannvittig tidspress.

I tillegg til pas. som ikke orker å hjelpe til selv, så man faktisk til tider er tvunget til å virkelig bruke den styrken man har for å få flyttet på mennesker som kan være tunge som en potetsekk selv om det "bare" er snakk om å dra i et stikklaken.