Tankekverningen min på papir...

[AnonymBruker]

Jeg er så energiløs, sliten og lei hele tiden. Jeg går på jobb, hjem, slapper av, sover og jobb igjen. Jeg har et veldig sosialt yrke og har ingen problemer med å skape relasjoner med menneskene jeg møter på jobb, fordi da er jeg liksom på jobb og har et formål med det jeg gjør og snakker om. Jeg trives veldig godt på jobb egentlig, og tror ikke det vises på meg at jeg er litt trist og sliten for tiden. Jeg brukte å glede meg til å dra på jobb, men nå er det bare noe jeg må gjøre, selv om jeg som sagt liker jobben min veldig godt. Jeg føler det er nesten ingenting som gjør meg glad og får meg til å le, om noen forteller noe morsomt føler jeg at mitt smil og min latter blir stiv. Jeg liker ikke å være på tomannshånd med bekjente lenger, for jeg kommer ikke på hva jeg skal si. Jeg føler jeg har så lite fornuftig eller interessant å si om meg selv. Og pinlig stillhet får meg til å vrenge meg innvendig, så da blir det enda vanskeligere å komme på noe å si. Jeg har ingen nære venner her jeg bor (bortsett fra kjæresten), jeg flyttet til denne nye byen for et par år siden. Jeg har noen nye venner på jobben, men det er sjelden vi treffes på fritiden. Jeg føler de har nok med sine gamle venner og sine liv. Det virker som om alle andre har så mye mer spennende å gjøre. Heldigvis har jeg jo kjæresten min, han kan jeg snakke med om det meste, og vi har det veldig fint sammen, men akkurat dette er noe jeg ikke har turt å fortelle ham. Jeg er redd han vil synes jeg er rar og asosial, og kanskje ikke ta meg seriøst. Har ikke nevnt dette for noen egentlig, regner nesten bare med å få beskjed om å ta meg sammen og komme meg mer ut og treffe folk. -Men jeg orker jo ikke, etter en arbeidsdag er jeg supersliten og ligger rett ut på sofaen. Har jeg en fridag må jeg jo bruke energien på å få ryddet leiligheten og slikt. Jeg synes nesten det er slitsomt å være sammen med andre også for tiden. Akkurat nå har jeg mest lyst til å flytte hjem igjen til hjemstedet mitt, ikke at jeg har så mange venner der lenger heller etter så mange år i en annen del av landet, men der har jeg ihvertfall et par gode venninner og noen bekjente, i tillegg til familien min. Men så er det jo jobb og leilighet som gjør at det ikke er bare å flytte på dagen, men jeg ser for meg å kunne flytte om ca et år. Håper og tror ihvertfall at jeg vil få det bedre i en by som jeg har vokst opp i og er glad i. Jeg tenker ikke egentlig noe stygt om meg selv som at jeg er stygg eller en dårlig person, jeg føler bare at jeg er så kjedelig og uinteressant for andre mennesker rett og slett. Det er mange tanker som kverner i hodet mitt hele tiden, spesielt når jeg er alene hjemme, og om kvelden når jeg skal sove. -Og da blir det selvfølgelig vanskelig å sove, og jeg blir enda mer trøtt og sliten om dagen.. Har vært hos legen min og tatt blodprøver for å sjekke vitaminer og stoffskifte, og venter spent på svar på disse. Jeg fortalte ikke legen min alt det jeg har skrevet her, bare at jeg føler meg veldig sliten for tiden. Nå håper jeg egentlig at jeg mangler en eller annen vitamin, slik at når jeg tar den vil jeg endelig få energi til å komme meg litt mer ut og bli glad... Er så redd dette skal være noe psykisk som jeg ikke skal klare å komme meg ut av. Har ikke turt å snakke med noen om at jeg føler meg så nedfor hele tiden, og dette er første gang jeg har forsøkt å sette ord på følelsene. Tidligere har det bare kvernet som en rotete masse i hodet mitt. Nå skrev jeg ned etter hvert som tankene falt inn i hodet mitt, det ble langt og rotete, men jeg tenker det kanskje er godt å få det ned på papiret (dataskjermen). Nå har jeg ihvertfall satt ord på det, kan lese det selv, og kanskje se selv hva jeg eventuelt kan jobbe med for å kvitte meg med den negative tankekverningen i hodet mitt. Blir veldig takknemlig for eventuelle kommentarer eller innspill

[Gjest Gjest]

Kom deg ut og tren! Ihvertfall hvis det ikke ser ut til å være noe fysiologisk galt på svarene fra legen din. Det er ingenting som gir energi som noen gode og bra harde treningsøkter. Kanskje ikke rett etterpå men over tid. Gjerne gruppetrening av noe slag så er det lettere å motivere seg og du får også muligheten til å oppholde deg blant folk (selv om du ikke snakker så mye så hjelper det).

Ellers hadde det gjort seg med noen avsnitt, både for å gjøre det letter å lese og som en øvelse i å sortere tankene dine litt.

[AnonymBruker]

Ja jeg ser den med avsnittene, jeg bare skrev det rett nedover etterhvert som jeg kom på ting så da tenkte jeg ikke på avsnitt Har liksom perioder der jeg trener en del, og perioder der det blir lite trening. Nå er jeg som du sikkert skjønner i en periode med lite trening Tenker på det og planlegger det, men med så lite energi for tiden så blir det lett med tanken... Prøver å gå litt tur da, og går eller sykler hvor enn jeg skal

TS

[Gjest Gjest]

Ja jeg ser den med avsnittene, jeg bare skrev det rett nedover etterhvert som jeg kom på ting så da tenkte jeg ikke på avsnitt Har liksom perioder der jeg trener en del, og perioder der det blir lite trening. Nå er jeg som du sikkert skjønner i en periode med lite trening Tenker på det og planlegger det, men med så lite energi for tiden så blir det lett med tanken... Prøver å gå litt tur da, og går eller sykler hvor enn jeg skal

TS

Skjønner det fort blir litt en ond sirkel av det. Har selv hatt perioder med "stillstand" i livet hvor alt er bare tungt og da blir det dårligere med både trening og kosthold som igjen gjør meg mer apatisk. Løsningen for meg har vært å tvinge meg til heftige treningsøkter hvor hjertet pumper og svetten siler. Da kjenner litt en at en lever igjen (må tilpasses til formen selvsagt). Kan hende noen turer med berg og dalbane på Tusenfryd kan gjøre samme nytten for alt jeg vet men en må gjøre noe som kan sparke en ut av apatien og de dårlige tankemønstrene.