Folk som aldri blir sinte

[AnonymBruker]

Har aldri hørt noen si at de aldri blir sint. Jeg tror faktisk at jeg hadde blitt mistenksom og reservert runt slike mennesker, i likhet med de som blir kraftig forbannet.

Det er alltid det som ligger i midten som er behagelig, spør du meg. Alt med måte! Alltid-offer-mennesker synes jeg ofte er litt ustimulerende og usikre. Som om de har vært litt for mye innenfor husets fire vegger og gått glipp av mennesker/sosiale sammenhenger ute i verden. Litt skråblikkete av meg, men det er følelsen jeg får.

[Gjest navnelapp]

"Alltid offer" er nok ikkje ein presis beskrivelse av meg, nei. Det er vel heller det at eg har lett for å seie det eg meiner, då har eg ikkje behov for å bli sint, for dei rundt meg opplever meg som forutsigbar og open.

[Gjest NozMonster]

Ja, dette ser jeg sammenheng i.

Jeg er tante til tre. Jeg sa indirekte hysj til hun som er eldst engang, hvor moren (som er søstra mi) sa at det er fint at de får lov til å uttrykke seg selv: Skjønne at det er lov til å være sint i likhet med glad, og lei seg i likhet med ærlig osv.

Man skal ikke holde alt inne og eksplodere endag!

Jeg hadde aldri sett det på den måten

Er jo helt opplagt: Man må få føle. Være sint. -

akkuratt det jeg også prøvde å si

jeg ble hysja på seg som liten (men jeg hadde jo syyyyke raserianfall så jeg ikke fikk puste da, så det erke så rart ). ble hysja på da jeg grein også.

og i voksen alder, da hele familien gikk i familieterapi, så merket psykriateren min at ingen av oss klarte å vise særlig med følelser, og etter at han gravde i fortiden vår, så fant han det ut; når noe kjipt hendte (for eksempel at besteforeldre døde) så gikk vi på hvert vårt rom å grein, så møttes vi til middag og smilte. ..dette understreket jo bare at man "ikke skal vise såkalte negative følelser".

derfor synes jeg det er viktig at barn skal få være sinte og grine når det er grunn for det! foreldre også, men man bør være forsiktig å ikke heve stemmen!

[AnneBonny]

Sier meg enig med NozMonster. 1+

Ja, jeg blir sint. Jeg synes det har ført meg fine steder i livet. Det har gitt meg dytt i riktige retninger! "Jeg har en stemme"

[Gjest NozMonster]

Jeg husker han ene eksen min som sa han aldri kranglet/ble sint. Han gikk etter vår første krangel...

det tviler jeg ikke på...han har jo ikke lært å håndtere slike situasjoner...

[Gjest uAnonymBruker]

Vel, den er litt drøy.

Med mindre du kjenner deg igjen:

http://www.dinevibbe...l-1-kjennetegn/

http://www.webpsykol...ssiv-aggresjon/

Hyggelig..:\

Noe stemmer og andre ting stemmer ikke. Men er nok passiv aggressiv.

[AnonymBruker]

Vel, den er litt drøy.

Med mindre du kjenner deg igjen:

http://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-1-kjennetegn/

http://www.webpsykologen.no/artikler/passiv-aggresjon/

Hyggelig..:\

Nei men jeg har tydeligvis blitt utsatt for manipulerende personer flere ganger, som sniker seg inn under huden for å tråkke meg ned og når jeg oppdager det da blir jeg sint.. som fy..

har til tider "ingen lunte" (huff....) men da skinner sola etter at jeg har fått utløp.

[AnneBonny]

Men hvis man har mye av både tårer og aggresjon/sinne, så er det mulifens nødvendig å vite mer om hva som er årsaken til at man har så mye sinne og aggresjon i seg. Jeg tror alt kommer ut, uansett.

[Mynona]

Jeg blir svært sjeldent sint. Jeg blir fort irritert, men skikkelig forbanna det er sjelden jeg er. Jeg var det en gang i februar/mars da noen hadde gjort meg urett, men gangen før det tror jeg var i 2005.

Jeg blir oftere lei meg, enn sinna. Jeg kan bli såret av noe andre gjør/sier, men blir ikke sint på samme måte. I forhold har jeg lært meg at det kommer lite godt ut av forbanna-krangler. Mye blir sagt som man ikke kan gjøre usagt. Jeg kan gjerne diskutere og diskutere hett, men hvis jeg kjenner at det går for langt, stopper jeg diskusjonen til jeg har roet meg ned, så vi kan fortsette uten å skrike stygge ord til hverandre. Synes egentlig man kan få mer fornuftig ut av det, og det blir færre sårede følelser.

Når jeg først blir sinna, da eksploderer det. Og det er ikke fordi jeg samler opp, men fordi når jeg først blir sint, så har jeg virkelig god grunn til det. De få som har sett meg sint, vet at de skal gi seg før jeg eksploderer - de vil ikke se det igjen. Desuten er jeg langsint. De jeg kranglet med i feb/mars har jeg ikke snakket med siden.

Jeg er ikke ulykkelig, ikke deprimert, ikke ensom og er ikke noe offer - jeg er bare litt konfliktsky...

Edit: rett før mensen har jeg forresten mye kortere lunte - og jeg blir fortere lei meg. Vrak!

Endret 29. juni 2011 av Mynona-83

[AnonymBruker]

Noe stemmer og andre ting stemmer ikke. Men er nok passiv aggressiv.

Jeg hadde tenkt meg nøye om før jeg hadde lagt en slik alvorlig merkelapp på meg selv. Hvertfall som ung.

Det kan være mange årsaker til at man ikke uttrykker seg eller føler sinne.

Men hvis du mener at dette stemmer for deg er det modig av deg å innse det selv. Det er sjeldent med manipulerende mennesker.

Men selvanalysering kan virkelig være ugodt for seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn som blir mer sinna inni meg enn utenpå. Jeg tillater ikke meg selv å eksplodere på et annet menneske rett og slett fordi jeg skal kunne forholde meg til det mennesket etterpå og leve med meg selv. Jeg er ikke av dem som unnskylder stygge ord eller grove karakteristikker med at jeg var sinna og ikke visste hva jeg sa. Alle vet hva de sier.

[Gjest Tani]

Kranglete og sinne/sint er to forskjellige ting.

Men krangling og diskutere:Jo, det er også lov. Både en krangel kan være sunt, i likhet med diskusjon.

Så lenge man faktisk klarer å holde fatningen og ikke ty til vold og legger seg ut med det verste språket man finner og glemmer av fornuftig kommunikasjon som fører seg en vei. Sinnemestring.

Finner ikke enten eller i et fasit. Det er individuelt og kommer anpå sammenhengen.

Men man kan lære seg å dempe stemmen. Tenke seg litt om. Vurdere hva man sier. Det krever jo enormt mye,om man setter dette grudnig opp.

Det fordrer tålmodighet, innsikt, vurderingsevne, god evne til å lytte og forstå. DER har vi kommunikasjon og gode utsikter..

Men føler man aldri sinne uansett, er det vel ikke så nødvendig å gjøre noen av delene. Hmmmm. Hva med forsvarsmekanismer? Har virkelig ikke hvert menneske et forsvarsmekanisme? Hva erstatter så sinne? Hva er galt med sinne?

-ts

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg hadde tenkt meg nøye om før jeg hadde lagt en slik alvorlig merkelapp på meg selv.

Tja det er jo enten det eller en genfeil, og da er det nok mest sansynlig den første eller hva

Og manipulativ vet jeg at jeg er, det har jeg aldri lagt skjul på ovenfor noen.

[Gjest _Hufsa_]

Jeg tror rett og slett ikke på at noen mennesker aldri blir sinte. At mennesker blir sint i forskjellig grad og uttrykker sinne på ulike måter derimot, det blir noe annet.

Noen hyler og skriker, kjefter og smeller, andre banner inni seg, noen blir så frustrert at de begynner å grine, noen smeller knyttneven i bordet...

Noen blir sint for den minste lille bagatell, mens hos andre må det mer til.