Folk som aldri blir sinte

[Gjest Tani]

Både i virkeligheten og på nettforum ser jeg at folk ofte sier at de ikke blir sinte.

"Det fører ingen vei å bli sint"

"Å bli sint er bare unødvendig".

Da lurer jeg ofte på: Har noen lært dere i barndommen at man ikke skal uttrykke følelser? Er aggresjon uakseptabelt?

Sinne forteller at noe er galt. Og kraften i denne følelsen skal hjelpe oss til å gjøre noe med problemet.

På mange måter er det sinne som skaper engasjement i livet! Det er de kraftfulle følelsene som motiverer oss til handling og initierer forandring. Hvis man i liten grad tolererer eller aksepterer sitt eget sinne og de ulike forsvarsmekanismene som holder disse følelsene fra livet, er depresjon og likegyldighet ofte prisen vi betaler?

Selv om de ubevisste mekanismene i psykens forsvarsverk holder frustrasjon og sinne på avstand, kommer følelsene likevel til uttrykk på en eller annen måte.

Derfor lurer jeg på om man ofte er deprimert da? Om man ofte går og er sint innvendig, og later som at alt er fint på utsiden? Det må jo være veldig tungt!

Jeg tenker også på å godta at man er et menneske. Et menneske som aldri uttrykker sinne, må jo nesten være et trist menneske.Sinne

er en naurlig del av mennesket! Derfor føler alle mennesker sinne,og de som aldri er sinte, uttrykker det på en indirekte måte.

[Marionette]

Jeg er en av de som sjelden blir sint (å si aldri blir å lyve). Jeg kan bli irritert, men synes at det er liten vits i å bli sint og lage dårlig stemning. Ofte fjerner jeg irritasjonsmomentet mitt selv og glemmer hele irritasjonen. Jeg er hverken sint, deprimert, trist, ensom eller lei. Faktisk tvert i mot

På en annen side ser jeg selv at jeg kanskje burde bli litt sint innimellom.. rett og slett fordi jeg ikke er så flink til å si i fra når noe irriterer meg. Dette gjør at den som irriterer intetanene fortsetter.. hadde jeg vært flink (og tøff) hadde jeg sagt ifra og irritasjonsmomentet hadde kanskje forsvunnet for godt

Min konkusjon blir derfor: jeg burde bli mer sint, men jeg orker ikke!

[Gjest Gjest]

Ja, man kan undres. Selv sier jeg alltid hva jeg mener og kan bli svært sint, men så er jeg heller aldri deprimert.

Kanskje det har med det at jeg verdsetter ærlighet...gjør man ikke det og selv er med på lyve og manipulere så gidder man kanskje heller ikke reagere?!

[Gjest navnelapp]

Eg er blant desse som ikkje blir så ofte sint. For det første har eg valt eit liv som gjer at eg stort sett slepp å forholde meg til andre menneske som er agressive. Eg har valt menneske rundt meg (kjæreste, vennar) som eg stort sett kan diskutere sakleg med, som eg kan seie frå til viss eg føler at eg, nokon eg er glad i eller utanforståande blir krenka og eg blir då lytta til og stort sett respektert.

Eg har valt ei utdanning (juss) som gjer at eg har lettare for å vege for og imot og å søke fakta heller enn å reagere emosjonelt når ein situasjon oppstår. Eg vel å argumentere heller enn å hisse meg opp. For meg er det å ty til sinne på mange måtar eit nederlag, eg har så utruleg mange andre måtar å uttrykke det eg føler på.

Eg føler ikkje at det "bygger seg opp" inni meg, viss kjæresten min gjer noko eg irriterer meg over så seier eg ganske enkelt ifrå til han, det same gjeld barna mine. Det er lite kjefting heime hos oss, vi snakkar relativt roleg saman, og argumenterer heller enn å rope og bli sinte.

Situasjonar eg kan reagere med sinne på er viss eg føler meg motarbeidd, viss nokon er feige og uærlege eller viss eg opplever urettferdigheit. Eg veit at eg blir oppfatta som VELDIG TYDELEG av enkelte, på min jobb vert selgarane som ringer inn til oss og skal selge oss alt mogeleg ræl satt over til meg.

[Gjest Bjørn82]

Det hender seg at jeg blir sint jah!! Jeg driter i om noen finner det litt ukomfortabelt at jeg blir sint, særlig hvis det er de samme som har iritert meg opp.

Men jeg kan blir fort sint og blir like fort blid igjen. Enkelte ting derimot, særlig om det er jobb problemer kan henge i en liten stund før de kommer frem som sinne. Gjerne om det er noe som jeg har bemerket flere ganger før det skjer endringer. PANG!!!!!!

[Gjest uAnonymBruker]

Jeg er en sånn en som ikke blir sint. Mamma husker ikke at jeg var sint som unge heller. Jeg blir lei meg istedet, alltid vært sånn. Kanskje jeg mangler et gen eller noe

[AnonymBruker]

Situasjonar eg kan reagere med sinne på er viss eg føler meg motarbeidd, viss nokon er feige og uærlege eller viss eg opplever urettferdigheit.

Jeg er også ekstremt tålmodig av meg og det finnes omtrent ingenting som gjør meg sint.

...forutenom urettferdighet. Da kan jeg både smelle og kjefte. I særs grad hvis det gjelder de svakeste.

[Gjest Tani]

Takk for svar.

Jo, jeg skjønner at man ikke kan bli sinte og alltid hoppe i taket. Man skal vel finne den sunne middelvei. Ærlighet, den var bra.

Men jeg kjenner en som sier til meg at h*n ALDRI blir sint. H*n har mange psykiske problemer og går på mange forskjellige medisiner. Har blitt mobbet, har hatt en vanskelig barndom men uansett og attpåtil er h*n glad i å fremstilles som et offer, istedet for å være sterk. Da lurer jeg på om personen rett og slett har for seg at sinne er forbundet med noe negativt.

Her om dagen fløy mennesket jeg snakker om i taket fordi jeg ikke låste bilen skikkelig! Da var personen ildrød og ble den typen sint hvor en nesten flyr i taket.

Jeg ble veldig skeptisk, og leste litt om det (vedkommede kommer jeg til å måtte forholde meg til ofte fremover). Og da leste jeg på nett om mennesker som er manipulerende. Synes det traff noe veldig. - Og da tenker jeg jo på alle stedene jeg har lest "jeg blir aldri sint, jeg". Føler egentlig at jeg alltid kommer til å være skeptisk på dere som aldri blir sinte eller irriterte nå

Det er sikkert en fin balanse som man er nødt til å finne. Å takle sinnet er noe helt annet enn å ikke føle sinne.

[Gjest Tani]

Jeg er en sånn en som ikke blir sint. Mamma husker ikke at jeg var sint som unge heller. Jeg blir lei meg istedet, alltid vært sånn. Kanskje jeg mangler et gen eller noe

Lei deg istedet for sint? Har du aldri vært sint, bare lei deg?

Kan du utdype dette? Har din mor virkelig sagt at du aldri har blitt sint? Hmmm

[Gjest Mona]

Jeg ble sist sint (må tenke) på mandag. En ny kollega av meg kom for andre gang forsent på jobb, som førte til at jeg mistet en avtale. Vedkommede ringte ikke først og sa: jeg blir 1 time forsinket, noe som hadde gjort "min situasjon" litt enklere uansett om det er galt å komme 1 time forsent for andre gang uansett. Jo,jeg kan bli sint. Men jeg er flink til å håndtere mitt eget sinne skikkelig!

Kan også bli sint på samboer, familie, barn..meg selv.

Men aldri langsint!

[Gjest uAnonymBruker]

Ja jeg spurte henne nå nettopp, for jeg kommer ikke på når jeg var sint sist, og hun sa hun ikke kunne huske å ha sett meg sint, bare lei meg og oppgitt.

Jeg blir irritert, og før det når sinne så gråter jeg og så går det over. Jeg hadde sikkert kunnet bli sinna om ikke jeg ble lei meg først.

[Gjest NozMonster]

det er viktig å få lov til å være sint!

jeg irriterer meg grønn over mødre som hysjer på

barna sine når de er sinte eller når de gråter!

da viser man jo barna at det er forbudt å vise

følelser!

[AnonymBruker]

Erfaringer gjør mester: Jeg er flink til å være sint Mestrer det fint for folk rundt meg!

Synes det høres ut som at man ofte vil være litt ynkelig istedet for å stå opp for seg selv, da. Det er jo ofte mer som skjuler seg bak de fleste av oss, men de aller nærmeste får se hvordan virkeligheten bærer seg.

[AnonymBruker]

Eksen min var sånn som aaaaaaaldri ble sint

Helt til en dag han ble forbanna, da tror jeg han ble forbanna for alle de gangne han BURDE blitt sint. Direkte superpissed, i mangel på bedre ord. Woho, løp for livet .. Tror ikke det er helt sunt.

[AnonymBruker]

det er viktig å få lov til å være sint!

jeg irriterer meg grønn over mødre som hysjer på

barna sine når de er sinte eller når de gråter!

da viser man jo barna at det er forbudt å vise

følelser!

Ja, dette ser jeg sammenheng i.

Jeg er tante til tre. Jeg sa indirekte hysj til hun som er eldst engang, hvor moren (som er søstra mi) sa at det er fint at de får lov til å uttrykke seg selv: Skjønne at det er lov til å være sint i likhet med glad, og lei seg i likhet med ærlig osv.

Man skal ikke holde alt inne og eksplodere endag!

Jeg hadde aldri sett det på den måten

Er jo helt opplagt: Man må få føle. Være sint. -

[Gjest uAnonymBruker]

Herregud jeg måtte faktisk google sinne for å finne definisjonen.

Ved «aktiv» følelse, vil den sinte personen «lange ut» verbalt eller fysisk mot et tilsiktet mål. Når sinne er en «passiv» følelse, er den karakterisert ved stille hulking, passive-aggressiv atferd (fiendtlighet) og spenning.

Kanskje jeg er passiv-sinna?

[Gjest Gjest]

Jeg husker han ene eksen min som sa han aldri kranglet/ble sint. Han gikk etter vår første krangel...

[AnonymBruker]

Jeg husker han ene eksen min som sa han aldri kranglet/ble sint. Han gikk etter vår første krangel...

Dere kranglet fordi du hadde vært utro..?

[Jellybean78]

Jeg hadde en kollega på jobb som aldri ble sint og som jeg

seriøst tror aldri har gjort en flue fortred.

Vi brukte å spøke med at hjemme hos han så var det dama hans

som fiket til han om han ikke foreks. hadde tatt oppvasken..lol

Nå hører det med til historien at han også var veldig sjenert

og usikker på seg selv da,så ja i enkelte tilfeller så tror jeg

at psyke og uttrykk av følelser går hånd i hånd.

Jeg er omtrentlig den rake motsetting,har kort lunte,spesielt

i traffikksammenheng,om noen bedriver 'søndagsturkjøring' foran

meg kommer det fort en del gloser ja....

[AnonymBruker]

Herregud jeg måtte faktisk google sinne for å finne definisjonen.

Kanskje jeg er passiv-sinna?

Vel, den er litt drøy.

Med mindre du kjenner deg igjen:

http://www.dinevibber.no/2009/01/manipulerende-mennesker-del-1-kjennetegn/

http://www.webpsykologen.no/artikler/passiv-aggresjon/

Hyggelig..:\