Jeg kan ikke fordra

[AnonymBruker]

Må poste denne anonymt.......

Vi har bodd sammen i 1 år, vært par i 3.

Grunnen til at vi ikke flytta sammen før, var mine følelser omkring hans barn.

Tilslutt bestemte vi oss for å prøve, etter vi hadde besøkt en familie terapeut.

Jeg forsøker virkelig å like barna hans, som er på 1 overnatting i uken og annen hver helg.

Men jeg klarer det ikke, De er ufordragelig frekke, eier ikke respekt for hus eller mennesker.

Tramper inn med møkkete støvler og svarer frekt når jeg påpeker at støvlene de tar vi av i gangen.

Det er nesten som om jeg mistenker moren for å ha oppdratt dem til å søle mest mulig på gulvet når vi spiser. Legger armene oppi fatet og griser saus utover bordet. Nekter å vaske hender, pusse tenner og krangler høylytt når andre i huset sover.

Tegner på vegger, nekter å høre etter. Skriker på butikken når de ikke får den brusen/sjokoladen de vil ha. Sniker inn på andres rom og stjeler.

Nekter å hjelpe til med på og avdekking av bordet.

Jeg ser at dette sikkert er normal oppførsel på SMÅ barn, men disse er 10 & 12.

Resultatet er at jeg er minst mulig hjemme annen hver helg, og 1 kveld i uka.

Ikke en holdbar situasjon, men jeg klarer ikke å like disse snørrungene.

Jeg måtte bare få ut litt frustrasjon

[AnonymBruker]

Jeg holder med deg! Jeg vurderer å flytte ut! Er i en annen situasjon ang. Barna. Men ikke langt ubba

[Tropic]

Hva sier faren til disse barna? Lar han de bare holde på? Høres ut som de trenger litt regler å forholde seg til når de er til dere, men konsekvenser. Om ikke faren er enig i dette og mener barna er flotte som de er, er det jo dessverre ikke mye du kan gjøre.

[Anglofil]

Det kan jo være at dette er en reaksjon på at du nå egentlig har "overtatt" plassen til mor? Kanskje de ikke føler at de når frem, og derfor agerer de på denne måten? Man kan sikkert si veldig mye om barna, men men kan si enda mer om foreldrene, mener jeg. Det er ikke kun mors feil, alt sammen, far må også ta ansvar. Selv om barna forsåvidt er gamle nok til å forstå at man ikke skal trampe inn med møkkete støvler, så kan det faktisk hende at de er noe de prøver å formidle.

Bare det at du også kaller dem snørrunger får meg til å tenke at de ikke føler seg særlig velkomne når de er på besøk. Bare det at du reiser vekk viser tydelig at" her er det egentlig ikke rom for dem, og dette er plassen til far og hans nye dame". Jeg tenker at du kanskje også må gå i deg selv og tenke "hva kan jeg gjøre for at barna får det best mulig?". Og nei, det er ikke greit å holde på slik de gjør, men da bør man ta en prat med dem. Kanskje handler dette om frustrasjon over at mamma og pappa ikke er sammen lenger? Kanskje handler dette om sinne fordi du har tatt "plassen" til deres mor?

Mvh Yvonne

Endret 28. juni 2011 av Yvonne

[Gjest Eithne]

For deg er det nok utrolig vanskelig å komme inn og for barna er du nok en som har overtatt deres pappa. Det høres ut som de har et opprør på gang. Har dere prøvd å sette dere ned og prate, gjøre kjekke ting sammen (ting som kanskje de har vært med på å velge). Sette opp litt rammer for hvordan ting skal være i deres hus. De er 10-12 år - det er uansett masse å forholde seg til når man pendler mellom to hjem. Ikke tillegg dem en høyere alder enn hva de er. Unger er veldig oppvakte og de merker nok at du ikke er komfortabel med dem.

[AnonymBruker]

TS her.

Far flyttet ut før yngste var født. Så de har aldri hatt en kjernefamilie. Ja jeg skjønner jo at det er vanskelig for dem.

Far sier selv at han ikke vil oppdra dem siden de er så sjeldent hos oss. Dermed blir jeg den onde stemoren som stiller krav.

Scenen ved middag idag: Ingen ville vaske hender før mat, etter jeg hadde gitt beskjed 3 ganger sutret de seg inn på badet. Spaghetti ble servert. Jeg ga yngste en skje spaghetti -det var enklest slik. Og mens jeg holdt skjeen i hånda brøler hun PAPPA JEG VIL HA SAUS. Jeg forklarte henne stille at hun måtte vente på tur, vi er 4 til bords og alle skal få. Eldste smatter og tygger med munnen åpen, hun får pent beskjed om å passe på, og om det er vanskelig ja da får hun ta mindre i munnen om gangen. Yngste lener seg over middagsfatet og velter det på gulvet. Pappaen sier bare at du kan være litt forsiktig. Jeg går tilslutt fra bordet nok er nok. Yngste sitter og forsyner seg med fingrene og blir tilslutt ferdig. Så sier jeg hun må gå å vaske hendene. Hun kommer kjapt tilbake fra badet og jeg spør om hun brukte såpe - dette har vi gått gjennom flere ganger. Nei det trengte hun ikke........

Jeg klarer ikke være her resten av dagen, kjenner at det velter seg i meg. Både fordi faren ikke tar tak og fordi ungene er her.

[AnonymBruker]

TS her.

Far flyttet ut før yngste var født. Så de har aldri hatt en kjernefamilie. Ja jeg skjønner jo at det er vanskelig for dem.

Far sier selv at han ikke vil oppdra dem siden de er så sjeldent hos oss. Dermed blir jeg den onde stemoren som stiller krav.

Scenen ved middag idag: Ingen ville vaske hender før mat, etter jeg hadde gitt beskjed 3 ganger sutret de seg inn på badet. Spaghetti ble servert. Jeg ga yngste en skje spaghetti -det var enklest slik. Og mens jeg holdt skjeen i hånda brøler hun PAPPA JEG VIL HA SAUS. Jeg forklarte henne stille at hun måtte vente på tur, vi er 4 til bords og alle skal få. Eldste smatter og tygger med munnen åpen, hun får pent beskjed om å passe på, og om det er vanskelig ja da får hun ta mindre i munnen om gangen. Yngste lener seg over middagsfatet og velter det på gulvet. Pappaen sier bare at du kan være litt forsiktig. Jeg går tilslutt fra bordet nok er nok. Yngste sitter og forsyner seg med fingrene og blir tilslutt ferdig. Så sier jeg hun må gå å vaske hendene. Hun kommer kjapt tilbake fra badet og jeg spør om hun brukte såpe - dette har vi gått gjennom flere ganger. Nei det trengte hun ikke........

Jeg klarer ikke være her resten av dagen, kjenner at det velter seg i meg. Både fordi faren ikke tar tak og fordi ungene er her.

Eh ok, dette gjør deg ikke til en ond stemor, dette gjør deg faktisk til en ansvarsfull voksen som setter grenser for de små beista. Far er en lat dritt, lurer på hvordan de ordner det hos mor.

[Gjest navnelapp]

Enig med ab over her, denne faren må stramme seg opp og ta ansvar. Han kan ikkje la det segle fordi dei er der så sjeldan. Han må vere ein forelder side om side med deg.

[AnonymBruker]

Og hvorfor velger du å lage en tråd som annonym? Kan det hende det er fordi du innerst inne vet du har feil i denne saken?

[AnonymBruker]

Og hvorfor velger du å lage en tråd som annonym? Kan det hende det er fordi du innerst inne vet du har feil i denne saken?

Hahahaha, vet du hvorfor hun lager en anonym tråd? Fordi her på kg er det ofte slik at om en stemor ytrer sin frustrasjon om det å være stemor, får hun slengt det etter seg at hun skal bare holde kjeft, tenke på det stakkars barnet som må holde ut med en stemor som prøver sitt beste, tenke på stakkars mor som sikkert har det vondt siden hun lager helvete for stemor og far, hun får beskjed om å holde kjeft og gjøre alle til lags, unntatt seg selv.

Om et barn brenner ned huset i hat for stemor, får stemor kjeft for å ha gitt ungen tilgang til fyrstikker, lighter, gassbrenner og blabla.

Så ja, her tar de kloke stemødrene alt anonymt, selv om de har helt rett.

[Pinkee]

Far vil ikke delta i oppdragelsen av barna sine, fordi han har dem så lite??????

Jeg hadde flytta ut fortere enn svint! Hva skal du med en slik gubbe da? Som ikke klarer å ta ansvar for to unger 3 dager i uka?

Hvis du vil prøve å fortsette forholdet så må du snarest ta en alvorlig samtale med mannen, muligens prøve familievernkontor, med både mann og mor. For slik som dette kan hverken du eller ungene ha det, unger trenger oppdragelse/grenser/regler ol.

Få ned på papiret noen enkle og klare regler som gjelder, å enten må både du og far kjøre etter de reglene, eller så må far finne seg egen leilighet for samvær.

Men, det beste for deg er vel at du blir singel, ansvarsløse menn er ikke mye å samle på.

[Gjest lillevill]

Og hvorfor velger du å lage en tråd som annonym? Kan det hende det er fordi du innerst inne vet du har feil i denne saken?

Hæ? Tror det er du som tar jeg gitt..

[Gjest grønnfi]

Og hvorfor velger du å lage en tråd som annonym? Kan det hende det er fordi du innerst inne vet du har feil i denne saken?

Hmmmm......

du er jo anonym selv. Er det fordi du er redd for å slenge dritt i egen høyeste person?

Jeg tenker at ts bør vurdere om hun ønsker å ha et slik liv, for det virker ikke som om det blir bedring i fremtiden utifra det hun forteller her.

[smalls]

Far vil ikke delta i oppdragelsen av barna sine, fordi han har dem så lite??????

Jeg hadde flytta ut fortere enn svint! Hva skal du med en slik gubbe da? Som ikke klarer å ta ansvar for to unger 3 dager i uka?Hvis du vil prøve å fortsette forholdet så må du snarest ta en alvorlig samtale med mannen, muligens prøve familievernkontor, med både mann og mor. For slik som dette kan hverken du eller ungene ha det, unger trenger oppdragelse/grenser/regler ol.

Få ned på papiret noen enkle og klare regler som gjelder, å enten må både du og far kjøre etter de reglene, eller så må far finne seg egen leilighet for samvær.

Men, det beste for deg er vel at du blir singel, ansvarsløse menn er ikke mye å samle på.

Signerer.

[Kosemose]

Her er det far som må skjerpe seg, ikke du og ikke ungene. Eller, ungene må selvfølgelig også skjerpe seg, men far må endre seg først.

jeg tror du og far bør oppsøke profesjonell hjelp. Prøv Helsestasjon, PPT, familievernkontor. Dette høres ut som en uholdbar situasjon for dere alle, og jeg tviler på at barna har det noe særlig hyggelig hos dere heller. De merker jo at de kommer til kort i fht deg og at du ikke er fornøyd med dem. Og det er faktisk FAR som er nøkkelen her. Det virker ikke som om du når gjennom siden han har bestemt seg for at han ikke vil være "slem" når de er hos ham. Noen utenfor må forklare ham hvorfor det er NÅ han er slem mot dem, og at de vil bli lykkeligere barn hvis han begynner å sette grenser og han og du blir enige om hvilke kamper dere vil ta (og hvilke kameler du kanskje må finne deg i å svelge).

Lykke til! Håper du får ham med deg til samtale, og at dere får hjelp, det trenger dere alle sammen!

(og jeg skjønner godt at du vil være AB, det er et følsomt tema. Og det er sikkert lurt å være AB når man legger ut så mye personlig info også, jamfør kritikken noen over her kom med om at du var utlogget som Anonym Bruker).

[Gjest hilde]

Joda, far må skjerpe seg, men syns kanskje du er litt i overkant også.. Kan ikke du slappe litt av når de er der da, ikke stresse så mye med ting som ikke er så viktige? At de smatter klarer du vel å overse når de ikke er der så ofte? Vasking med såpe er vel heller ikke viktig?litt alle på gulvet hadde jeg også oversett. Kanskje de liker deg bedre viss de ser at du ikke er den onde stemoren? Ta med barna på noe, bare du og dem, eller ta ett barn av gangen. Kanskje får du mer velvilje da? Der er ikke lett å være stemme, men det er ikke lett å være barn heller. Og du, man kommer langt med å late som om man liker dem, da vil du kanskje komme til å faktisk gjøre nettopp det.

[Gjest hilde]

Søle skulle det stå.

[AnonymBruker]

Hei TS

Les gjennom innlegget ditt en gang til og du forstår hvorfor du er så frustrert:

*Ingen ville vaske hender før mat, etter jeg hadde gitt beskjed 3 ganger sutret de seg inn på badet.

- om barna spiser med skitne hender, ikke bry deg. Dette må far ta seg av, du kan evt spørre ham ved en annen anledning om han har noen tanker om det. Men så lenge far synes det er greit eller ikke velger å ta det opp, så hold deg langt unna.

*Spaghetti ble servert. Jeg ga yngste en skje spaghetti -det var enklest slik.

- enklest for hvem? de er 10 og 12 år og burde kunne forsyne seg selv?

*Og mens jeg holdt skjeen i hånda brøler hun PAPPA JEG VIL HA SAUS. Jeg forklarte henne stille at hun måtte vente på tur, vi er 4 til bords og alle skal få.

- hvorfor svarer du jenta når hun helt tydelig snakker til sin far? la henne rope du

*Eldste smatter og tygger med munnen åpen, hun får pent beskjed om å passe på, og om det er vanskelig ja da får hun ta mindre i munnen om gangen.

- hutteut, du må jo bli helt sliten? ignorer, ignorer, ignorer...dette er far sitt.

*Yngste lener seg over middagsfatet og velter det på gulvet. Pappaen sier bare at du kan være litt forsiktig.

- vel, så her han ikke helt ute av bildet...

Jeg går tilslutt fra bordet nok er nok.

*Yngste sitter og forsyner seg med fingrene og blir tilslutt ferdig. Så sier jeg hun må gå å vaske hendene. Hun kommer kjapt tilbake fra badet og jeg spør om hun brukte såpe - dette har vi gått gjennom flere ganger. Nei det trengte hun ikke........

- har ingen flere kommentarer...

_________________________

Vel, som meget erfaren stemor har jeg lyst til å gi deg ett råd eller to. Jeg har selv syntes det har vært vanskelig å fyller den umulige rollen som stemor, men her forsøker du nok å fylle en rolle til, den som oppdrager. Og det må du endre på:-)

Har du snakket med far om reglene i huset? Og hvem som skal handheve dem? Og om hva han forventer av deg? Og ikke minst - hva forventer du av deg selv? Hvordan havnet du i denne rollen, hvor du bruker hele middagen, fra begynnelse til slutt med å korrigere barna?

Barna kommer til å være der - alltid. Du må tenke over hvem du vil være overfor dem. Slik det er nå kan det i alle fall ikke fortsette.

Jeg valgte å innta en litt mer passiv rolle en deg.

- hvis barna ikke ryddet rommet sitt, kunne jeg kommentere "oi, her var det rotete, kanskje en ide å rydde", men ikke min jobb å kommandere dem til å rydde

- hvis de satt foran data i stedet for å gjøre lekser, kunne jeg kommentere "har du gjort leksene? kanskje en ide å gjøre dem før det blir sent", men hvis de ikke svarte eller sa de skulle gjøre dem senere, ok for meg.

- hvis de ikke ville spise maten vi lagde, var det noe jeg ikke la meg borti i det hele tatt

- hvis de bråkte ved bordet, ba jeg dem om å være så snille å vente til etter vi hadde spist. Etter fem år som stemor kunne jeg nok opptre litt mer myndig på dette området, men ikke i begynnelse. da sa jeg gjerne "jeg hadde blitt veldig glad hvis vi kunne la være å kjekle, bråke, krangle ved matbordet, da jeg synes det er hyggelig å spise i fred og ro - så kan dere fortsette å krangle etterpå:-))?"

- hvis de spurte meg om utetider, leggetider osv, refererte jeg til fars regler hvis det var noen, eller ba dem spørre far hvis det ikke var noen

- MEN det som gjaldt våre felles ting i stue, og orden på felles områder var jeg nok litt strengere på, ba dem rydde tingene sine fra stua, hvis de ikke gjorde det "lempet" jeg det på rommet deres, og tok det evt opp med far.

Nok eksempler. Du tar poenget. Du må bestemme deg for å innta en helt annen rolle, der du faktisk kommer godt ut, og ikke alltid blir den sure, kommanderende stemora. Huff for en forferdelig rolle å ha. Da er det mye bedre for deg å være den hyggelige bonuspersonen i livet deres, som lar oppdragerrollen ligge til far, men som støtter far i hans avgjørelser, men som samtidig er en ressurs for disse barna.

Ikke lett, selv ikke etter 12 år, men er det nok kjærlighet kan det være helt fantastisk - for både far, barn og stemor:-))

[Gjest grønnfi]

Endret 28. juni 2011 av grønnfi

[AnonymBruker]

Så det er liksom moren sin feil, fordi hun har de hele tiden og hun mangler evne til å oppdra de? Makan til ansvarsfraskrivelse.. Har ikke han tenkt til å sette noen grense for dem eller noe? Jeg vil tro det må være bedre og lettere med unger som får grenser, enn unger som skal fly rundt og gjøre som de vil.

Det er ikke din oppgave å være supermamma her. Tydelig her, i følge far, at mor gir en f, og far gir en f, så blir dette mest overlatt til deg. Du skal ikke ta på deg rollen som far når de er hos deg.

Jeg synes det er trist at samboerskapet ditt ikke fungerer pga barna og de dagene de er der. Du virker veldig ansvarsfull, veldig trygg, veldig snill med dem. Du skal ikke måtte ha det kjempevondt. Hadde det vært en idè å flytte ut litt til, til far faktisk løfta på ræva og skrev opp noen husregler og holdt dem?

Han skulle sett noen epsioder av supernanny, skulle han.

Barna vil en dag huske deg, og bli glad for at du tok de med på aktiviteter, at du brydde deg, at du prøvde å vise at du var tilstede. Og de vil være lei seg for at de ikke takka deg mer, fordi de ikke forstod bedre der og da.