For oss som ikke "greier" holde oss single

[Stakkar]

Hei.

Dette ble en jævlig lang tekst, og det var ikke planen. Beklager.

For to dager siden ble jeg dumpet, helt uventet. Jeg elsker fremdeles denne jenta over alt på jord, og er helt knust akkurat nå. Og det er derfor jeg velger å lage denne posten i dag, mens jeg fremdeles er "skadeskudd".

For det har seg slik at jeg har en egen evne til å komme meg raskt etter sterke, følelsesmessige påkjenninger. Dette gjør jeg ved å droppe skjoldet mitt og konfrontere og akseptere alle de jævlige følelsene, som at kvinnen jeg elsker og så for meg å dele resten av livet med ikke lenger elsker meg tilbake. På norsk kan du gjerne kalle dette "to dager med strigråting i fosterstilling".

I dag tok jeg meg i nakken og kom meg til pokker i vold opp på et fjell, der jeg i fire timer skrek som en villmann og kjørte meg totalt ut fysisk. Denne fandenivoldske måten å avreagere på føles for meg som å åpne alle ventiler, og jeg føler meg vanvittig mye lettere i dag enn i går. Ikke misforstå - jeg er fremdeles helt vrak, men jeg er et vrak som har akseptert det som må aksepteres.

Dette er en metode jeg har brukt både når tidligere langvarige forhold har gått dukken, og når jeg brått har mistet noen jeg er glad i i trafikken, og det fungerer fjell for meg og mitt knuste hjerte.

Men så til poenget da:

Jeg vet at jeg om to uker har bearbeidet alt som trengs å bearbeides, akseptert alt som trenger aksepteres, sprunget opp på alle fjellene som trenger springes på og skreket alt som trengs å skrikes. Kort fortalt: jeg har avsluttet kapittelet om min elskede ekskjæreste.

Jeg har vært i denne situasjonen før, og dette er det fjerde forholdet jeg har hatt med en varighet på minst halvannet år.

Og det lengste jeg har gått singel de siste årene er fire uker.

Problemet mitt er enkelt og greit at jeg blir så forbaska lett forelsket. Når jeg treffer en jente med riktig utstråling så ender det ofte med det jeg tenker er en ONS, men om jeg våkner dagen derpå og ser at hun ligger med trynet i madrassen og sikkel hengende ut av kjeften så er det nok til at jeg blir betatt.

Her må jeg understreke at jeg aldri har hatt med meg noen hjem uten at kjemien er riktig og vi har hatt en fin samtale. Jeg vet altså at det er skikkelige kvinnfolk, og er ikke den som står klokken 0220 og prøver å fiske med meg noen på "nachspiel".

Uansett, dette gjør at jeg gjerne fortsetter å date disse damene, og jeg greier ikke å se faresignaler, men legger kun merke til de små, tiltrekkende detaljene. Til slutt er jeg hodestups forelsket og har ikke øyne for andre - jeg har knapt kastet et blikk på andre damer de gangene jeg har vært i et forhold.

Og så viser det seg, gang på gang på gang på gang, at forholdet ikke fungerer i lengden. Dette skjer fordi jeg hopper rett i det hver eneste gang jeg merker et snev av følelser. Dette er vel og bra, og det har vært fantastiske forhold - men hver gang vi kommer over denne "nyforelsket-perioden" på ett-to år så kommer forskjellene frem.

Det jeg nå skal prøve, er å holde et løfte jeg har komme med flere ganger før: At jeg skal forbli singel lenge. Det neste forholdet jeg innleder skal skje etter at jeg allerede har blitt godt kjent med jenta, og ikke fordi jeg føler det er kjærlighet ved første blikk". Jeg begynner å bli såpass gammel at jeg egentlig ser for meg både barn og hus iløpet av de neste fem-seks årene, og er selvfølgelig interessert i å finne en kjæreste som passer inn i disse drømmene.

Er det andre her som opplever lignende problemer som meg? Og siden dette er "singelforumet" så regner jeg også med det er en hel del folk som kan gi meg noen tips til hvordan man skal gå sakte frem og være sikker før man innleder et forhold, vurdere partneren og lignende? Jeg er elendig på alt dette.

For jeg orker faktisk ikke å leve i harmoni med en fantastisk jente, for så å bli dumpet på grunn av forskjeller jeg ikke legger merke til. Ikke enda en gang.

[Cammis]

Jeg klarer hvertfall ikke være alene, må alltid ha en jeg kan kose med osv, men er jo fra person til person. Er du blitt såret masse osv så er det ikke alltid like "lystende" på et nytt forhold. Kanskje bare en pause

[Stakkar]

Jeg klarer hvertfall ikke være alene, må alltid ha en jeg kan kose med osv, men er jo fra person til person. Er du blitt såret masse osv så er det ikke alltid like "lystende" på et nytt forhold. Kanskje bare en pause

Jeg er nok litt som deg. Akkurat nå er jeg helt ødelagt, og greier ikke se for meg at jeg skal elske noen igjen, men jeg vet at dette er midlertidig, og at jeg ser ting på en annen måte om et par uker.

Og det er etter disse to ukene utfordringen begynner. Jeg er litt redd for at jeg til tider er mer forelsket i forelskelsen enn i jenta. Ihvertfall i starten.

[Ego]

Har aldri skjønt hvordan man kan 'elske en person så utrolig høyt', for så å gå rett over i et nytt forhold kort tid etter.

For meg virker det helt rart.

Om det da ikke er som TS skriver, at man egentlig er forelsket i forelskelsen, ikke i selve personen.

[Steinar40]

Har aldri skjønt hvordan man kan 'elske en person så utrolig høyt', for så å gå rett over i et nytt forhold kort tid etter.

For meg virker det helt rart.

Om det da ikke er som TS skriver, at man egentlig er forelsket i forelskelsen, ikke i selve personen.

Forelsket i forelskelsen høres riktig ut her.

Hva kan man forvente når man hopper rett ifra det ene katastrofeområdet til det andre?

Det har ingenting med ekte kjærlighet å gjøre ihvertfall.

[Go'jenten]

Hm. Vanskelig å si. Jeg kjenner meg ikke igjen.. Brukte halvannet år på å komme meg opp igjen, til jeg klarte å være meg selv etter bruddet med ekskjæresten. Gutter betydde veldig lite i denne perioden. Men så smalt det, og jeg er nå veldig lykkelig forelsket. For min del var det viktig å bare få sørget ferdig, og plukke de ulike bitene av meg opp, og på en eller annen måte bli meg selv igjen. Det tok tid, noen vil si for lang tid, men det hjalp og det var veldig verdt det.

[Gjest Spinell]

Som en person som er stikk motsatt av det du beskriver, kan jeg ikke annet enn å bli litt imponert, jeg! Dere som har evnen til å riste skuffelsene av dere og gå videre, uten verken dårligere selvtillit eller manglende tro på kjærligheten, utviser et beundringsverdig pågangsmot.

Likevel: det kan være sunt å øve seg på å være litt alene, og bli kjent med seg selv på nytt. Finn ut hvem du er, ikke bare hvem du er i et forhold. Dette kan være nøkkelen for å lykkes bedre i et framtidig forhold, tror jeg.

[Steinar40]

Likevel: det kan være sunt å øve seg på å være litt alene, og bli kjent med seg selv på nytt. Finn ut hvem du er, ikke bare hvem du er i et forhold. Dette kan være nøkkelen for å lykkes bedre i et framtidig forhold, tror jeg.

Hmmmmmm - jeg er ikke helt sikker på dette gitt.

Problemet er at det å være singel og det å leve i parforhold er 2 fundamentalt ulike livssituasjoner.

Dermed kan det fort bli et problem i et parforhold hvis man er "for singel" i sitt tankesett og oppførsel.

Hvordan mener du at det hjelper parforholdet å "vite hvem du er"?

[Gjest Tirkes]

TS: Jeg har hatt fire kjærester og to overganger som var veldig veldig brå (på flørtern etter 2-3 uker ett brudd og offisielt sammen 3-4 uker etter brudd).

I ene tilfellet var det en rebound. Det var bankende hjerte ved tlf og SMS, det var fremtidsplaner og mye moro, men det var noe som manglet. Jeg nektet å innse det og hold forholdet gående litt for lenge, selv om det ikke varte året ut.

I det andre tilfellet var det overgangen fra denne eksen. Min beste venn bestemte seg for å gjøre fremstøt etter å ha sett meg vimse meg gjennom tre kjærester i forhold alle seriøse nok til at tanken på samboerskap ble luftet. Jeg falt pladask. Jeg fryktet i starten at dette var nok en rebound, var jeg blindet av følelsen av tilhørighet, noen å varte opp? I mitt tilfelle var det nei - det var ment å være og vare og har gjort det gjennom 4 leiligheter, 5 biler, snart ti år, ett villakjøp, 3 kjæledyr og et akvarium stappfullt av fisk. Han har blitt familien min rett og slett.

Forskjellen tror jeg kommer i at vi var venner før ting skjedde. Vi kjente hverandre godt, alt fra musikksmak til partnerpreferanser og i beduggete nachspiel og prat om sexpreferanser.

Jeg skal ikke gi deg noen pekefinger med beskjed om å holde deg singel i minimum 3 måneder eller mer. Men jeg vil absolutt anbefale å bli godt kjent med jenta. Når du starter med ONS du blir betatt av, så høres det ut som om du starter i feil ende. Tidsperspektivet betyr litt mindre. Men er kanskje best å sjekke om kjemien er der først og ha noen edruelige samtaler sammen før man hopper til sengs og alt blir magisk og lyserosa.

Masse masse lykke til med jakten på en livsledsager!

Endret 27. juni 2011 av Tirkes

[Steinar40]

I ene tilfellet var det en rebound. Det var bankende hjerte ved tlf og SMS, det var fremtidsplaner og mye moro, men det var noe som manglet. Jeg nektet å innse det og hold forholdet gående litt for lenge, selv om det ikke varte året ut.

Hvem innså det til slutt - du eller han?

I det andre tilfellet var det overgangen fra denne eksen. Min beste venn bestemte seg for å gjøre fremstøt etter å ha sett meg vimse meg gjennom tre kjærester i forhold alle seriøse nok til at tanken på samboerskap ble luftet. Jeg falt pladask. Jeg fryktet i starten at dette var nok en rebound, var jeg blindet av følelsen av tilhørighet, noen å varte opp? I mitt tilfelle var det nei - det var ment å være og vare og har gjort det gjennom 4 leiligheter, 5 biler, snart ti år, ett villakjøp, 3 kjæledyr og et akvarium stappfullt av fisk. Han har blitt familien min rett og slett.

Jeg antar da at du innser mitt poeng at det å ha såkalte venner av det annet kjønn er djevelens oppfinnelse for et parforhold?

[Gjest Spinell]

Hmmmmmm - jeg er ikke helt sikker på dette gitt.

Problemet er at det å være singel og det å leve i parforhold er 2 fundamentalt ulike livssituasjoner.

Dermed kan det fort bli et problem i et parforhold hvis man er "for singel" i sitt tankesett og oppførsel.

Hvordan mener du at det hjelper parforholdet å "vite hvem du er"?

Når blir man "for singel", da?

Før jeg traff mannen min hadde jeg vært singel i fire år etter forrige langvarige forhold. Var ikke noe problem å gå inn i et nytt forhold igjen.

Hvis man ikke vet hvem man er som selvstendig individ kan man heller ikke fungere godt i relasjon med andre.

[Steinar40]

Når blir man "for singel", da?

Før jeg traff mannen min hadde jeg vært singel i fire år etter forrige langvarige forhold. Var ikke noe problem å gå inn i et nytt forhold igjen.

"For singel" er man når man innbiller seg at man kan leve på akkurat samme måte (gjøre som man selv vil) i et parforhold som når man er singel.

Hvis man ikke vet hvem man er som selvstendig individ kan man heller ikke fungere godt i relasjon med andre.

Ja, jeg hører denne klisjeen titt som tett.

Men hva betyr det helt konkret i praksis, etter din mening?

[Gjest Spinell]

"For singel" er man når man innbiller seg at man kan leve på akkurat samme måte (gjøre som man selv vil) i et parforhold som når man er singel.

Det du snakker om handler jo ikke om hvor lenge man har vært singel men om at man ikke vet å ta hensyn til hverandre. Finnes nok av dem, også i langvarige forhold.

Ja, jeg hører denne klisjeen titt som tett.

Men hva betyr det helt konkret i praksis, etter din mening?

Det kan handle om svært ulike ting fra person til person og fra forhold til forhold, og kan derfor ikke beskrives med et "to streker under svaret-svar" som du spør etter, men jeg kan prøve å gi noen eksempler på hva jeg mener når jeg uttrykker meg slik.

For noen kan det handle om å finne tilbake til aktiviteter de likte, for andre kan det handle om å bryte ut av handlingsmønstre de mislikte. Man kan finne ut av sine egne preferanser, enten det gjelder egenskaper hos en framtidig partner eller egen livsstil. Alt dette handler om "hvem en er".

Det handler om å gjenvinne selvstendighet (og noen ganger selvtillit).

[Steinar40]

Det du snakker om handler jo ikke om hvor lenge man har vært singel men om at man ikke vet å ta hensyn til hverandre. Finnes nok av dem, også i langvarige forhold.

Ja, uttrykket "for singel" er mer eller mindre synonymt med det å være for egoistisk.

Det kan handle om svært ulike ting fra person til person og fra forhold til forhold, og kan derfor ikke beskrives med et "to streker under svaret-svar" som du spør etter, men jeg kan prøve å gi noen eksempler på hva jeg mener når jeg uttrykker meg slik.

For noen kan det handle om å finne tilbake til aktiviteter de likte, for andre kan det handle om å bryte ut av handlingsmønstre de mislikte. Man kan finne ut av sine egne preferanser, enten det gjelder egenskaper hos en framtidig partner eller egen livsstil. Alt dette handler om "hvem en er".

Det handler om å gjenvinne selvstendighet (og noen ganger selvtillit).

Problemet med å være selvstendig er at man da passer dårligere til å leve i et parforhold. Det var vel egentlig det jeg ville peke på.

[Gjest Tirkes]

Hvem innså det til slutt - du eller han?

Han. Jeg ble slått opp med pr telefon, han hadde fanget opp at ting ikke var som det skulle og gikk trått. Måtte si meg enig.

Jeg antar da at du innser mitt poeng at det å ha såkalte venner av det annet kjønn er djevelens oppfinnelse for et parforhold?

Nei, det innser jeg ikke. Jeg har mange mannlige venner og min samboer har flere venninner. Jeg hadde også 5-6 nære guttevenner på det tidspunktet mitt venn bestemte seg for å gå på sjarmoffensiv, sånn helt uten at jeg har tenkt å fly på dem alle.

Men hva har dette med TS sin problemstilling å gjøre, Steinar? Skal du kuppe tråden til dine tanker om grensesetting, hvordan forhold best fungerer og teorier om forhold mellom menn og kvinner, vennskap mellom menn og kvinner og gærne teorier og la de som elsker å slå ned på deg slå leir? Er ikke det jeg er ute etter, så da melder jeg meg ut.

[Steinar40]

Han. Jeg ble slått opp med pr telefon, han hadde fanget opp at ting ikke var som det skulle og gikk trått. Måtte si meg enig.

Ja, det er meget beklagelig at kvinner er som forvirrede høner.

Nei, det innser jeg ikke. Jeg har mange mannlige venner og min samboer har flere venninner. Jeg hadde også 5-6 nære guttevenner på det tidspunktet mitt venn bestemte seg for å gå på sjarmoffensiv, sånn helt uten at jeg har tenkt å fly på dem alle.

Men hva har dette med TS sin problemstilling å gjøre, Steinar? Skal du kuppe tråden til dine tanker om grensesetting, hvordan forhold best fungerer og teorier om forhold mellom menn og kvinner, vennskap mellom menn og kvinner og gærne teorier og la de som elsker å slå ned på deg slå leir? Er ikke det jeg er ute etter, så da melder jeg meg ut.

Nuff said! Vi får være enige om å være uenige.

[Gjest Tirkes]

Du er litt søt som prøver å provosere, men jeg foreslår du forsøker å legge fra deg tanken om at du vet best for alle her i verden samt å lar være å endre emnet.

Det TS spør om er fordelen bak singellivet og hva han kan gjøre for å slippe kortvarige forhold, da han heller vil ha et lengre ett og om tidsperspektivet mellom forholdene har noe å si.

Hva er det korteste du har hatt mellom et forhold, Steinar og hva hadde det å si for suksessen og lengden på forholdet? Hoppet dere til sengs først som TS har erfart eller var det en lengre og hyggelig dating periode?

[Gjest Spinell]

Problemet med å være selvstendig er at man da passer dårligere til å leve i et parforhold. Det var vel egentlig det jeg ville peke på.

Her er vi grunnleggende uenige, og jeg tror du blander sammen selvstendighet og egoisme.

[Stakkar]

Har aldri skjønt hvordan man kan 'elske en person så utrolig høyt', for så å gå rett over i et nytt forhold kort tid etter.

For meg virker det helt rart.

Om det da ikke er som TS skriver, at man egentlig er forelsket i forelskelsen, ikke i selve personen.

Dette er grunnen til at jeg tar dette opp allerede nå - fordi jeg per i dag ikke greier å se for meg at jeg skal kunne få de samme følelsene for noen andre. Men dette tankemønsteret endrer seg straks nervesystemet har innsett det samme som hjernen - at det er over. Den eneste forskjellen på meg og "normalen" er at jeg har kortere restitusjonstid.

Jeg legger ikke skjul på at det i starten kan være forelskelse i forelskelsen, men følelsene mine har i alle tilfeller blitt sterkere for hver dag som går. Jeg tror ikke på dette med "bunnløs kjærlighet ved første blikk", men om gnisten er der så bygger jeg gradvis opp en stormende forelskelse.

Forelsket i forelskelsen høres riktig ut her.

Hva kan man forvente når man hopper rett ifra det ene katastrofeområdet til det andre?

Det har ingenting med ekte kjærlighet å gjøre ihvertfall.

Å kalle det katastrofeområde er å ta hardt i. Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av mine ekser, som alle er flotte og sunne jenter med glimt i øyet. To av dem har vært samboerskap, det lengste med en varighet på tre år. På mange måter føler jeg det er de som har hoppet inn i noe de kanskje ikke har tenkt nok gjennom - og det er vel så viktig som at jeg har det.

Hvis følelsene jeg har opplevd ikke er ekte kjærlighet, da har jeg mildt sagt mye å gi den dagen jeg faktisk opplever det.

Som en person som er stikk motsatt av det du beskriver, kan jeg ikke annet enn å bli litt imponert, jeg! Dere som har evnen til å riste skuffelsene av dere og gå videre, uten verken dårligere selvtillit eller manglende tro på kjærligheten, utviser et beundringsverdig pågangsmot.

Likevel: det kan være sunt å øve seg på å være litt alene, og bli kjent med seg selv på nytt. Finn ut hvem du er, ikke bare hvem du er i et forhold. Dette kan være nøkkelen for å lykkes bedre i et framtidig forhold, tror jeg.

Skal love deg at selvtillitten er på bunn, men det går på sikt over i en litt fandenivoldsk sinnsstemning der jeg ler litt av hvor patetisk jeg er og tvinger meg ut i skauen. Etter disse periodene har jeg fått masse fysisk og psykisk utblåsning og kommer ut som en "bedre versjon av meg selv" som faktisk er klar for noe nytt.

Du har nok rett i at jeg bør være alene, og det er akkurat her utfordringen ligger. Om en søt jente tar kontakt på byn/bussen/Kiwi eller andre steder, og hun gir meg denne positive energien noen mennesker gir, så er jeg ikke den som avviser noen.

TS: Jeg har hatt fire kjærester og to overganger som var veldig veldig brå (på flørtern etter 2-3 uker ett brudd og offisielt sammen 3-4 uker etter brudd).

I ene tilfellet var det en rebound. Det var bankende hjerte ved tlf og SMS, det var fremtidsplaner og mye moro, men det var noe som manglet. Jeg nektet å innse det og hold forholdet gående litt for lenge, selv om det ikke varte året ut.

I det andre tilfellet var det overgangen fra denne eksen. Min beste venn bestemte seg for å gjøre fremstøt etter å ha sett meg vimse meg gjennom tre kjærester i forhold alle seriøse nok til at tanken på samboerskap ble luftet. Jeg falt pladask. Jeg fryktet i starten at dette var nok en rebound, var jeg blindet av følelsen av tilhørighet, noen å varte opp? I mitt tilfelle var det nei - det var ment å være og vare og har gjort det gjennom 4 leiligheter, 5 biler, snart ti år, ett villakjøp, 3 kjæledyr og et akvarium stappfullt av fisk. Han har blitt familien min rett og slett.

Forskjellen tror jeg kommer i at vi var venner før ting skjedde. Vi kjente hverandre godt, alt fra musikksmak til partnerpreferanser og i beduggete nachspiel og prat om sexpreferanser.

Jeg skal ikke gi deg noen pekefinger med beskjed om å holde deg singel i minimum 3 måneder eller mer. Men jeg vil absolutt anbefale å bli godt kjent med jenta. Når du starter med ONS du blir betatt av, så høres det ut som om du starter i feil ende. Tidsperspektivet betyr litt mindre. Men er kanskje best å sjekke om kjemien er der først og ha noen edruelige samtaler sammen før man hopper til sengs og alt blir magisk og lyserosa.

Masse masse lykke til med jakten på en livsledsager!

Takk!

Å finne den ekte kjærligheten med sin beste venn høres faktisk helt ideelt ut. Nå har jeg dessverre ingen nære jentevenner, men forstår at hovedpoenget ditt er å bli skikkelig kjent med jenta.

Du høres ut som du har vært i nøyaktig samme situasjon som meg, og når det nå fungerer så har du nådd målet jeg streber etter.

Men..her er en utfordring: Hvor finner man jenter å bli venner med? Jeg har ikke vært student på noen år, så jeg har ikke særlig mange arenaer å ta kontakt med mennesker på uten at det ligger en seksuell undertone i luften.

[Steinar40]

Du er litt søt som prøver å provosere, men jeg foreslår du forsøker å legge fra deg tanken om at du vet best for alle her i verden samt å lar være å endre emnet.

Jeg prøver faktisk ikke å provosere, jeg er bare sånn hehe Jeg sier det akkurat som jeg ser det (her på KG).

Det TS spør om er fordelen bak singellivet og hva han kan gjøre for å slippe kortvarige forhold, da han heller vil ha et lengre ett og om tidsperspektivet mellom forholdene har noe å si.

Hva er det korteste du har hatt mellom et forhold, Steinar og hva hadde det å si for suksessen og lengden på forholdet? Hoppet dere til sengs først som TS har erfart eller var det en lengre og hyggelig dating periode?

Det er bare en måte å slippe kortvarige parforhold på; og det er ved å være seriøs og finne den rette.

Og det å begynne med å hoppe til sengs først med et menneske man ikke kjenner, det er oppskriften på katastrofe.

Først må man bli godt kjente. Uten å være såkalte kompiser selvfølgelig