Blande gjestene ved bordsetting eller la de sitte sammen?

[AnonymBruker]

Er det det som er viktigst i et bryllup, at gjestene skal anstrenge seg mest mulig for å få det hyggelig?

Den der reagerte jeg også på, det hørtes ikke særlig trivelig ut i det hele tatt.

[Gjest Tirkes]

Why not the best of both worlds..

[AnonymBruker]

Er det det som er viktigst i et bryllup, at gjestene skal anstrenge seg mest mulig for å få det hyggelig?

Nei, poenget er at halvparten skal ha det kjipt fordi den andre halvparten bare ikke gidder å tenke på andre enn seg selv og mannen sin. Å anstrenge seg for å gjøre det hyggelig for andre er ganske vanlig i et samfunn hvor man lever sammen og som oftest ansett som et godt trekk. Men dere er vel av typen som ikke smiler til kassadamen eller sier hei til postmannen heller, fordi det er så anstrengende å være hyggelig når man ikke får noe igjen for det.

[Gjest Tirkes]

Nei, poenget er at halvparten skal ha det kjipt fordi den andre halvparten bare ikke gidder å tenke på andre enn seg selv og mannen sin. Å anstrenge seg for å gjøre det hyggelig for andre er ganske vanlig i et samfunn hvor man lever sammen og som oftest ansett som et godt trekk. Men dere er vel av typen som ikke smiler til kassadamen eller sier hei til postmannen heller, fordi det er så anstrengende å være hyggelig når man ikke får noe igjen for det.

Ja. Jeg knurrer til kassadamen og sparker postmannen i skinnleggen og jeg skiller ikke par i bryllupet mitt.

[AnonymBruker]

Nei, poenget er at halvparten skal ha det kjipt fordi den andre halvparten bare ikke gidder å tenke på andre enn seg selv og mannen sin. Å anstrenge seg for å gjøre det hyggelig for andre er ganske vanlig i et samfunn hvor man lever sammen og som oftest ansett som et godt trekk. Men dere er vel av typen som ikke smiler til kassadamen eller sier hei til postmannen heller, fordi det er så anstrengende å være hyggelig når man ikke får noe igjen for det.

Jeg har aldri hatt det kjipt som singel fordi om par får sitte sammen. Snarere tvert imot, det blir jo bedre stemning når folk sitter med de de ønsker å sitte med. Ellers blir det bare krampaktig, og ja -anstrengt.

[AnonymBruker]

Jeg ser verdi i å snakke med andre.

Men for å ta mitt skrekkeksempel.

Bryllup i et annet land (nordisk). Jeg og min samboer hadde vært sammen i ett år. Han kunne knapt navnene på mine onkler og tanter. Er ikke spesielt sjenert av seg.

Jeg ble plassert med andre siden foran og på hver side. Jeg hadde en venn av brudgommen (jeg var invitert fra hans side) diagonalt ovenfor meg. Det var litt språkproblemer. Men det gikk greit. Det verste var at samboeren satt ikke i rope-avstand engang, jeg visste han var ny i familien, fersk i faget, og han kom ikke nær meg eller noen av mine fire søsken som han hadde et visst forhold til. Jeg hadde det stivt selv + ekstra fordi jeg var hønemor for om han hadde det stivt. Hadde han sittet ved broren min, og jeg sittet ved et søskenbarn jeg kjente litt, så hadde det myket opp med en gang.

For N'te gang. Jeg splitter ikke par. Men jeg lar ikke alle parene sitte med hverandre som bordkavaler, altså på rett side. Noen er rett ovenfor hverandre. De single sitter ikke mellom par. Flere små barn sitter mellom sine foreldre.

Det trenger ikke være enten eller, jeg er for å blande. Men jeg vil ikke være den som skiller noen som er i en situasjon som meg og min samboer. Jeg vil ikke sette en mor med en treåring langt unna treåringens far, i tilfelle treåringen er pappagutt i den perioden eller kanskje mor hadde synes det var greit at far hadde barnet. Jeg vil ikke ta den avgjørelsen. Så da lar jeg de ha barnet i mellom, noen fra andre siden på sin andre side og kanskje også foran seg.

Å sette en singel person blant par er skikkelig uting. Single har fått sitte nær par de kjenner (eks søsken og søskens partner), en annen singel, og noen fra andre sidens slekt. Det går faktisk an å klare å ta hensyn til 85 personer på en gang.

Men ingen har klart å overtale meg til at min måte er feil og at jeg har mer å vinne på å splitte par. Med 7 single gjester, 4 av dem over 40, 3 av disse igjen i følge med sine barn, så klarer jeg å ta hensyn til dem også.

Fascinerende nok.

Men da splitter du jo par, Tirkes. Å ikke splitte dem vil nemlig si å la dem ha hverandre til bords, det er derfor alle som forsvarer splitting refererer til skikk og bruk. Ektepar skal ikke sitte sammen, det står ingenting der om at de ikke skal sitte i nærheten av hverandre (det er jo heller ikke mulig i mange sammenhenger). Når folk i tråden sier at par skal splittes, mener de altså at de ikke skal sitte ved siden av hverandre og ha hverandre til bords.

Det står om det her og her.

[Gjest Tirkes]

Ja, jeg gjør det. Tror jeg nevnte det i en meterlang post tidligere.

Jeg splitter opp flere par, men alle sitter nær hverandre, enten feil side eller tvers over.. Noen på rett side for å få kabalen til å gå opp, osv.

Jeg har argumentert mot "splitting" i tråden da jeg oppfatter det som at kona sitter heeeeeeer... så naboen til brudgommen, en kollega av bruden, tanta til Joakim og sååå mannen der.".

Tror jeg flirte av det på side 3 eller 4 at vi sitter her og krangler om semantikk.

[Daria]

Hvorfor? Er det så mye bedre at to venner sitter og fniser internt seg i mellom enn at et par koser seg sammen? Har man ikke ønske om å sosialisere med folk, kommer man mest sannsynlig til å være like lite sosial som vennepar.

Får jeg velge, sitter jeg heller sammen med to venner som fniser internt enn et par som smånusser seg gjennom middagen. For all del -jeg sier ikke at alle par er sånn, jeg kjenner mange par som kan sitte sammen og likevel snakke med de rundt seg. Men jeg kommer likevel ikke utenom at jeg stort sett har hatt det hyggeligere under middager hvor alle gjestene har vært blandet enn der hvor bordplasseringen har vært parbasert. Særlig gjelder dette sammenhenger hvor det er veldig mange par. Jeg har opplevd å sitte ytterst ved et langbord med sammen med lillebror fordi vi var de eneste i selskapet uten følge, og jeg har opplevd å havne på et oppsop-bord hvor jeg ikke kjente noen, fordi bordplasseringen var basert på småbord à 4 par. Det var åpenbart lagt vekt å å plassere to og to par som kjente hverandre på hvert bord, mens vi uten følge ble samlet på det siste, ytterste bordet. Hyggelig folk, forsåvidt, men jeg følte meg som en 2.sorteringsgjest. Det er ikke uten grunn at det er særlig i bryllup og andre store selskaper at jeg savner en partner, selv om jeg til vanlig er strålende fornøyd med å være singel.

Man er aldri garantert spennede samtalepartnere under middagen uansett, men når man splitter par og blander gjestene har hvertfall alle samme utgangspunkt. De aller fleste vertskap klarer uansett å sørge for at alle har minst en de kjenner innen samtaleavstand.

[Gjest Tirkes]

7 bryllup bak meg, og har ALDRI sett et par nusse og kose til middagen som ikke sitter ved høyenden og er overpynta, og har navnene sine på alle kortene på gavebordet.

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjør det. Tror jeg nevnte det i en meterlang post tidligere.

Jeg splitter opp flere par, men alle sitter nær hverandre, enten feil side eller tvers over.. Noen på rett side for å få kabalen til å gå opp, osv.

Jeg har argumentert mot "splitting" i tråden da jeg oppfatter det som at kona sitter heeeeeeer... så naboen til brudgommen, en kollega av bruden, tanta til Joakim og sååå mannen der.".

Tror jeg flirte av det på side 3 eller 4 at vi sitter her og krangler om semantikk.

...men hvis du ser splitting som en bordsetning hvor man må ringe hverandre for å snakke sammen, og de som er for splitting ser det som "par har ikke hverandre til bords, men kan godt sitte i nærheten av hverandre", er det jo ikke noe rart at ingen har kunnet overbevise deg om at det du definerer som splitting er smart? Det er jo ingen som har argumentert for den varianten i det hele tatt?

Nei, nå ble jeg forvirra. Tror uansett alle er ganske enige om at å plassere folk milevis unna hverandre på pur faen er teit, man er bare uenige om hvor langt unna 'nært' er

[Gjest Tirkes]

Ingen har definert dette, som jeg påpekte for en 3-4 sider siden.

Folk sitter enten og knurrer mot de som ønsker at kjentfolk skal få mulighet til å sitte med både partner/kjentfolk og fremmede eller så knurrer de mot den andre parten.

Virker som om vi er enige alle sammen egentlig, og har krangla i fire sider på semantikk.

Skrev det der i går kveld, post nr 83. Etterlyste definisjon på splitting tidligere også. :-) Er det jeg har gjentatt til jeg blir blå, eller siden side 2: Jeg blander, men splitter ikke (da jeg oppfattet det som at splitting = par ikke skulle få sitte vedsiden av eller rett ovenfor hverandre i det hele tatt).

I så tilfelle så ER vi kanskje enige alle mann da?

[AnonymBruker]

Jeg var 19 år og bedt i konfirmasjon til samboeren min sitt søskenbarn. Jeg ble plassert mellom en av deres onkler og et annet søskenbarn, samboeren min satt på andre siden av bordet. Ettersom bordet var ganske bredt var det vanskelig å få igang en samtale over bordet og jeg følte det hele ganske ubehagelig. Dette var også nær en ende, så var ikke mange rundt. De jeg satt med var hyggelige nok, men det ble en del pinlige pauser.

Har også vært i en annen konfirmasjon hvor jeg ble bedt med bestemor og kjente omtrent bare konfirmantens besteforeldre. Jeg og bestemor ble plassert på hver sin ende av bordet, mens jeg satt med en gammel mann på sikkert 80 som var veldig stille og en ung gutt på kanskje 11. Dette var også nær en ende og var utrolig kjedelig. Jeg sa knapt noe under hele middagen, bare spiste og tenkte på mitt.

[AnonymBruker]

Ja, det var jævlig kult for ei venninne som skulle i bryllup til kusina si. De var ikke så nære de to, men hele slekta hennes og brugomens slekt var samlet i et stort brullyp.

Venninna mi var gravid, men bare et par måneder på vei og pga tidligere spontanaborter ville hun ikke at slekta skulle vite det.

Hun og mannen hadde lagt planer om at han diskret skulle drikke av hennes vin. Så da de kom til middag ble de splittet "for det ville jo gjøre alt så gøy" mente brudeparet. Det endte selvsagt med at slekta fant ut at hun var gravid, enda hun prøvde seg bortforklaring av å ikke drikke alkohol.

Bruden vart sur fordi hun tok fra bruden en del oppmerksomhet.

Og så spontanaborterte hun igjen få uker etter dette.

Det var ikke så gøy for henne da hun skulle i en annen slektssammenkomst noe etter der alle kom bort, tok henne på magen og fortalte hvor stor og fin den var før hun fikk sagt noe, og kusina bare satt og skulte...

[AnonymBruker]

Nei, poenget er at halvparten skal ha det kjipt fordi den andre halvparten bare ikke gidder å tenke på andre enn seg selv og mannen sin. Å anstrenge seg for å gjøre det hyggelig for andre er ganske vanlig i et samfunn hvor man lever sammen og som oftest ansett som et godt trekk. Men dere er vel av typen som ikke smiler til kassadamen eller sier hei til postmannen heller, fordi det er så anstrengende å være hyggelig når man ikke får noe igjen for det.

Eller kanskje poenget er at alle single er så ensomme og stakkarslige (og allergiske mot turtelduende par) at man må splitte alt av par for å legge til rette for deres behov for likeverdig sosialisering i turteldueløse omgivelser?

Til opplysning så har jeg vært singel begge gangene jeg har vært i bryllup og har aldri vært plaget av at parene verken har turtelduet intenst i tosomhet eller vært umulig å prate med. Faktisk har jeg hatt det helt utmerket og kost meg sammen med både de andre single og med parene som var til stede. Jeg følte aldri at parene satt sammenklistret og meldte seg ut av det sosiale samværet. Jeg tror disse sammenklistrede turteldueparene som enkelte her virker så redd for, er et ganske sjeldent fenomen på bryllupsfester.

Jeg hadde absolutt godtatt Tirkes' forslag da det høres ut som en fin ordning, men jeg ville også ha satt stor pris på å få i pose og sekk; få sitte sammen med kjæresten min under middagen og kose meg sammen med både ham og andre folk rundt bordet. Da kunne jeg ha turtelduet litt innimellom, men likevel benyttet sjansen til å prate med de andre i nærheten. Jeg forbinder ihvertfall ikke anstrengt sosialisering med hyggelig samvær...

Tirkes, du bør absolutt holde på planen din! Den høres faktisk veldig bra ut

[AnonymBruker]

Dekker i "E".

Har tenkt å la par sitte sammen, eneste jeg er litt usikker på er forloverne. Lurer på å la forloverne ha hverandre til bords, og så sette partnerne til forloverne sammen, et stykke unna de som er forlovere. Vi har ganske mange søsken m/partnere som vi føler bør sitte "nær" brudeparet, og forloverne bør jo også sitte ganske nært.

Ellers plasserer vi i størst mulig grad venner ved siden av folk de kjenner fra før. Av erfaring vet jeg at man ofte har for liten tid til de vennene man har, og da er det hyggelig å få mulighet til en god prat under bryllupet.

Tanter, onkler og en besteforelder plasseres sammen. De har gjerne litt andre interesser enn yngre folk.

[Gjest Eurodice]

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil allikevel knytte noen betraktninger til den.

For meg virker det som om mange jenter som har en partner, er meget sarte og uselvstendige, som ikke kan takle å sitte ved siden av andre uansett anledning. Når man er i bryllup, sitter man ikke ved bordet hele kvelden. De som sitter i umiddelbar nærhet når man spiser, er sikkert ikke stumme som østers alle sammen, så litt "small talk" kan da ikke være aldeles umulig å få til. Man er ikke buden i bryllup, konfirmasjon osv. primært for å kose seg med partneren sin.

Jeg har vært i en del brylluper hvor man praktiserte regelen om at par ikke skulle sitte sammen. Såvidt jeg kan huske, gikk det utmerket, selvom ikke alle gjestene kjente hverandre i utgangspunktet. De som var single, var ikke overlatt til seg selv.

Dere som er så avhengige av partneren, går dere alene noen gang, på kino, til et kurs, på besøk etc.?

Endret 30. juni 2011 av Belladonna

[AnonymBruker]

Har forresten opplevd å bli plassert mellom to menn jeg aldri hadde møtt før i et bryllup. Den ene var i tillegg tysk, og snakket dårlig engelsk. (Min skoletysk er heller ikke mye å skryte av). Mannen min ble satt ved et helt annet bord, sammen med folk han kjente.

Var litt misunnelig på mannen da, og ble alt for full under middagen. Jeg har det med å klamre meg til vinglasset hvis praten går tregt og jeg ikke har stort annet å ta meg til. Jeg stelte ikke i stand noen skandale med drikkingen min, hvis noen lurer.

[AnonymBruker]

.

Dere som er så avhengige av partneren, går dere alene noen gang, på kino, til et kurs, på besøk etc.?

Jepp, går alene på jobb hver dag gjør jeg også! Men liker å omgås mannen på fest også, ikke bare til hverdags.

[Anglofil]

Dere som er så avhengige av partneren, går dere alene noen gang, på kino, til et kurs, på besøk etc.?

Som så mange har prøvd å påpeke tidligere, dette handler ikke om å være uselvstendig eller uavhengig. For min del handler det om sjenerthet, for andre handler det om andre ting. Personlig foretrekker jeg faktisk å gå helt alene på kino, men der er det heller ikke forventet at jeg må sosialisere meg med andre. Og jeg elsker å bare være for meg selv, jeg er helt klart en innadvent person. Og jeg er der for å se film. Jeg er politisk aktiv og har stått på en talerstol foran 500 mennesker i en fullsatt sal, men der er jeg fordi jeg vil fronte det jeg brenner for. Jeg studerer, jobber og er frivillig aktiv uten min samboer til stede. Men ja, det har vært en barriere, men jeg klarte det. Det var tøft, men det gikk. Det tar meg tid å bli kjent med andre mennesker. Det tok meg ett helt år før jeg klarte å ta kontakt med noen på studiet mitt, rett og slett fordi jeg var sjenert.

Allikevel, bryllup er ofte en HELT annen setting for min del ihvertfall. Jeg har forsåvidt ingen problemer med å være sosial når jeg må, men bryllup er en slik setting, hvis jeg blir plassert alene, hvor jeg merker veldig godt de som er veldig utadvente, og de som ikke er det. De som er veldig sosiale av seg skremmer meg faktisk litt, da trekker jeg meg naturlig tilbake. Jeg blir sliten og føler at jeg hele tiden må komme med svar eller være sosial fordi det er forventet av meg. Hvis jeg har noen i nærheten, og det trenger ikke å være min samboer, så føler jeg meg trygg, og da åpner jeg meg fortere for andre.

Forskjellen på et bryllup og det å f.eks være aktiv i et lag eller lignende er at det forventes at man skal sosialiseres på kort tid med mennesker man ikke kjenner. Jeg finner det sterkt ubehagelig faktisk, ganske påtrengende hvis jeg må si det slik. I et lag kan jeg trekke meg litt ut, komme tilbake neste uke og sosialisere i "mitt tempo". Bryllup er ikke stedet hvor jeg søker nye venner, men heller kose meg. Og jeg koser meg ikke når jeg hele tiden må anstrenge meg for å være sosial, og da får det helt motsatt effekt - jeg blir stille og mutt, det blir rett og slett for mye på en gang.

Mvh Yvonne

Endret 30. juni 2011 av Yvonne

[AnonymBruker]

Er dere slik på fester å? At dere må sitte ved siden av partneren deres i sofan ellers blir dere misfornøyde og får en kjip kveld? Jeg bare lurer jeg siden noen virker veldig avhengige av partneren sin. Noen vil faktisk ikke gå i et bryllupet hvis de ikke får sitte ved siden av han.