Blande gjestene ved bordsetting eller la de sitte sammen?

[Anglofil]

1) nei, det er ikke egoistisk å ønske at par splittes. Å splitte par betyr faktisk ikke noe annet enn at de ikke har hverandre til bords - det betyr ikke at de plasseres på hver sin side i lokalet.

Jeg prater om å ha noen rundt seg man kjenner. Jeg kan ikke se hvorfor det skal hindre sosialisering med andre.

2) ja - sosialisering KAN være skremmende - men de flesta greier det fint likevel. Det handler litt om å være villig til å gå utover sin normale komfortsone. Skulle man ikke greie det i en tilstelsning som et bryllup, ja da har man STORE problemer.

At man klarer det fint betyr ikke at man synes det er spesielt koselig. Jeg klarer fint store begivenheter hvor jeg sitter uten noen jeg kjenner, men jeg foretrekker å være sammen med noen jeg kjenner fordi det gjør det enklere å sosialisere seg med andre.

Det er forskjell på mer uformelle familiesammenkomster hvor det som regel er sånn at alle kjenner alle andre mer eller mindre godt, og et bryllupp hvor man kan anta at en god del av gjestene faktisk kjenner få/bare noen. Å være en av gjestene som a) kommer uten partner og b) ikke kjenner så mange av de øvrige gjestene betyr at man er avhengig av at bordplasseringen er gjennomtenkt. Og i praksis betyr det svært ofte at par må være splittet. Selv om du aldri har opplevd at du har blitt plassert sammen med turteldueoppførende par - så har åpenbart flere enn meg gjort det.

Nå snakker jeg om store formelle sammenkomster hvor jeg knapt nok kjenner noen, i bryllup med 200 gjester osv. Heller ikke der ble vi splittet. Og hvis man er singel så mener jeg at også de bør få sitte ved noen de kjenner. Jeg mener selvsagt man skal tenke på de single, og alle kommer til å sitte ved siden av noen de både kjenner og ikke kjenner. Det er faktisk ikke spesielt vanskelig å få til.

Og ja - det er faktisk egoistisk å mene at alle andre får klare seg som best de kan bare JEG får sitte oppå partneren min.

Men hvem har sagt at man skal det? Man kan ha to tanker i hodet samtidig og tenke på BEGGE deler.

3) I de fleste sammenhenger hvor det er bordplassering så HAR som oftest noen gjort seg noen tanker om at de som plasseres sammen skal ha muligheten til å ha det hyggelig. Dvs. at de forsøker å sette folk sammen som kjenner hverandre litt/de tror har noe å prate om etc. De gangene jeg har opplevd litt for mye parpress så har det like gjerne vært personene som satt rundt som bordplasseringen som sådann som var propblemet. De fleste som er vertsskap ønsker jo ikke å lage trøbbel for gjestene sine - selv om de splitter par er jo ikke det ensbetydende med at de plasseres lengst mulig fra hverandre?!?! jeg skjønner ikke helt hvor den tanken kommer fra; at å splitte par = sette de i hver sin ende av lokalet og sørge for at de IKKE kjenner noen i nærheten....

Vel, det er jo det det høres ut som, at man på død og liv ikke kan sitte i nærheten av hverandre.

4) beklager: men de fleste har IKKE sosial angst. Dersom jeg vet at person x som er invitert til bryllup HAR det, ja da tar jeg hensyn til det - men dette gjelder faktisk ikke de fleste. Selv om man er sjenert og syns det er krevende å måtte snakke med folk man kanskje ikke kjenner så godt så er det ingen sykdom.

Hvor har jeg skrevet at alle har sosial angst? Det var bare et eksempel på grunn til hvorfor det ikke alltid er gøy. Poenget er bare det at mange ikke synes at bryllup hvor man knapt nok kjenner noen er spesielt gøy og man trenger kanskje noen i nærheten som gjør dem varme i trøya. Man trenger ikke å ha sosial angst for å føle det slik.

5) jo - det er faktisk ofte sånn at dersom man plasseres med de man allerde kjenner godt under middagen - så sosisaliser man mest med de etter middagen også. Fordi det er enklest.

Selvsagt, og for noen er det en trygghet. Og vil man prate med de ved siden av seg så får man ta litt ansvar og gjøre det også.

Og igjen - at man splitter par og sørger for å blande gjestene er ikke ensbetydende med at man anstrenger seg voldsomt for at de som kjenner hverander overhode ikke får sitte sammen. Men at man lager en plan som inkluderer alle - både de som kjenner mange, de som kjenner få, de som kommer som par og de som kommer alene. Og som gjør at alle de forskjellige gruppene kan ha en hyggelig middag - ikke at parene har det supert og alle andre kjipt, for å sette det på spissen.

Det er klart det blir kjipt hvis man har den innstillingen, men jeg har ihvertfall aldri opplevd at alle par sitter sammen, som regel er det en del single på slike tilsetninger som gjør at man blir blandet uansett. Uansett, mitt forslag er at alle sitte ved siden av noen de kjenner og ikke kjenner, jeg kan ikke fatte hvorfor det skulle være så farlig.

Mvh Yvonne

[regine]

Men dere som er for å splitte par, men å passe på at alle har noen de kjenner på ene siden av deg. Hva er egentlig forskjellen? Altså for dere, om gjestene sitter ved siden av en venn eller mannen?

Det er det faktisk veldig stor forskjell på. Å sitte ved siden av mannen betyr for mange (bare les en del av svarene her inne....) at man skal fokusere mest på han - bryllupp er jo så romantisk så det skal turteldues. Det vil man ikke gjøre med en god venn, uansett. Mao: i seg selv skaper det mer sosial dynamikk dersom man ikke lar par ha hverandre til bords.

Uansett, mitt forslag er at alle sitte ved siden av noen de kjenner og ikke kjenner, jeg kan ikke fatte hvorfor det skulle være så farlig.

Mvh Yvonne

I ett av dine første svar i denne tråden skrev du noe sånt som at du IKKE ville gå i et bryllupp dersom du visste at du IKKE fikk sitte ved siden av din partner. DET er noe ganske annet enn det du sier her.

Og det er faktisk noe av det jeg har forsøkt å si - å splitte par betyr IKKE at INGEN får sitte ved siden av/i nærheten av noen de kjenner. Poenget med å ha bordplassering er jo nettopp at man tenker gjennom hva slags gjester man har og gjør noe for at alle skal få det hyggelig. Med vekt på ALLE - også de som kommer alene og kanskje bare kjenner brud/brudgom og litt overfladisk noen av de andre.

[Elensire]

Jeg er helt enig med Yvonne!

Vi gifter oss i september, og de aller aller færreste i familiene våre har truffet hverandre før. Og de som har det, har ikke truffet hverandre mer enn max 2-3 ganger (på tross av et snart 6 år langt forhold)

Å da skulle splitte parene i de ulike familiene fordi alle MÅ bli kjent med de andre syns jeg blir for dumt. Det er vi temmelig sikker på at ingen av de vi har invitert i bryllupet ville sette pris på. Det vil gjøre stemningen klein og anstrengt. Og det er jo ikke det vi vil folk skal føle under bryllupet vårt.

Det er heller ikke det at vi ikke tror at folk klarer å være sosiale, eller at vi selv ikke hadde klart det i en slik situasjon. Men rett og slett det at vi vil være sikker på at alle trives i bryllupet vårt. Vi blander familiene på bordene, samt venner, men alle som reiser i par får sitte sammen med partneren sin. De som er single har vi plassert ved siden av noen vi vet de trives med.

Folk blir ikke mer sosial av å bli tvunget inn i en setting som ikke nødvendigvis er den hyggeliste for de. Men vi arrangerer til gjengjeld en sammenkomst kvelden før bryllupet vårt, slik at folk i en, da litt mindre formell setting, kan få sjangsen til å bli kjent og mingle litt. Vi føler at det vil gi en bedre stemning i vårt bryllup, enn parsplitting og å sette folk med fremmede. Jeg syns ikke noe om å skulle påtvinge andre egne ideer for hvordan de skal sosialisere. Dessuten vil jeg tørre å påstå at de fleste har lettere for å hygge seg og snakke med flere når det ikke føles så kleint og påtatt, fordi de må.

men alle må jo så klart gjøre det de ønsker i sitt eget bryllup.

[juliane]

En morsom bi-effekt av tradisjonell bordsetting med splitting av etablerte par er jo at alle blir sittende ved siden av "nye og spennende mennesker", mens det stakkars brudeparet er stuck med sine egne foreldre og beste venner. Nå har ikke jeg noen gifteplaner, men om det en dag skulle skje vil jeg jo si at pappa vel nesten er nederst på lista over bryllupsgjester jeg helst ville hatt til bords.

[Anglofil]

I ett av dine første svar i denne tråden skrev du noe sånt som at du IKKE ville gå i et bryllupp dersom du visste at du IKKE fikk sitte ved siden av din partner. DET er noe ganske annet enn det du sier her.

Nei? Jeg får da sitte ved siden av noen kjenner, og eventuelt noen jeg ikke kjenner, fordi man gjerne har en på hver side av seg.

Mvh Yvonne

[Gjest Jente1990:)]

Jeg hadde nok villet sitte ved siden av kjæresten min, men jeg hadde faktisk ikke latt hver å komme i et bryllup hvis jeg ikke ble plassert ved siden av han for å si det sånn eller vært gretten under middagen. jeg er også veldig sjenert av meg, men liker å bli kjent med nye mennekser. Jeg for å blande. Skal hans familie sitte ved et bord og hennes familie sitte med et annet, så kan det fort bli 2 klikker da. Jeg mener ikke at man skal blande helt vilt rundt men ha begge familier på et bord da eller hvis man har langbord, så kan man ha annen hver og kanskje ha en man kjenner sittendes ovenfor seg eller noe sånt

jeg vil som sagt helst sitte ved siden av min partner, men er ikke noen katastrofe hvis jeg havner ved siden av noen andre enn han. Det går helt fint for meg.

[Daria]

Jeg blir, hver gang denne debatten dukker opp, like fascinert av hvordan det for en del tydeligvis bare er to mulige bordplasseringer -enten sammen med partneren eller sammen med bare ukjente (og primært gamle) mennesker som ikke har noen interesse av å prate med dem. Kjenner dere aldri noen av de andre gjestene?

Og alle som synes det er bortkastet å snakke med gjester dere ikke kjenner fordi dere neppe skal treffe dem en annen gang -har dere aldri opplevd å ha en spennende samtale med et ukjent menneske og gledet dere over det, selv om dere aldri har truffet hverandre igjen?

Men dere som er for å splitte par, men å passe på at alle har noen de kjenner på ene siden av deg. Hva er egentlig forskjellen? Altså for dere, om gjestene sitter ved siden av en venn eller mannen?

For oss single kan forskjellen være ganske stor...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille å ikke sitte sammen med kjæresten eller mannen under middagen? Hvis du kommer ved siden av søstra de eller onklen din, så vil du ikke gå i bryllupet? Pga du kun vil sitte ved siden av kjæresten din? Hvis ikke så nekter du å gå? Blir helt paff over at noen her faktisk tenker slik. Jeg sier ikke at man må sitte ved kun ukjente, men jeg blir litt overgitt over de som kun vil sitte med partneren sin og som himler med øynene pga de må kanskje sitte ved siden av noen andre enn akkurat partneren sin.

At noen ikke orker å sitte ved siden av en de ikke kjenner pga de ikke kommer til å se den personen igjen er gasnke teit synes jeg. Man kan ha det hyggelig med fremmende mennesker å selvsagt.

Jeg kommer til å blande i mitt bryllup. Pga jeg vil at alle skal bli kjent. Da er et bra at man kan komme ved siden av en man ikke kjenner. Jeg forventer heller ikke at dere skal bli supervenner. Jeg bryr meg helt ærlig ikke om at noen skal bli sure for at de ikke kom ved siden av bestevenninna eller kjæresten i bryllupet. Jeg har ingen planer om å plassere folk kun ved ukjente men noen fremmende mennesker rundt seg må folk tåle. Å at noen ikke gidder å komme mitt bryllup hvis de ikke kommer ved siden av typen synes jeg egentlig er trist.

[AnonymBruker]

Jeg blir, hver gang denne debatten dukker opp, like fascinert av hvordan det for en del tydeligvis bare er to mulige bordplasseringer -enten sammen med partneren eller sammen med bare ukjente (og primært gamle) mennesker som ikke har noen interesse av å prate med dem. Kjenner dere aldri noen av de andre gjestene?

Like fascinerende som at dersom man ikke splitter par blir alle single plassert innmellom elskovssyke par som bruker hele middagen på å holde hverandre i hendene og kline. Men hvis man splitter par møter man automatisk en kjempeinteressant fremmed som man har en dyp og engasjert samtale med.

[regine]

Like fascinerende som at dersom man ikke splitter par blir alle single plassert innmellom elskovssyke par som bruker hele middagen på å holde hverandre i hendene og kline.

Ut fra det som kommer fram i denne tråden er vi faktisk en god del som har opplevd akkurat dette. I tillegg til våre egne opplevelser sitter folk også og skriver i tråden at de absolutt vil sitte med partneren nettopp fordi det er en mulighet til å være romantiske sammen.... = oppføre seg som turtelduer SAMMEN.

Ergo er vel dette en relevant problemstilling.

Det er imidlertid ikke like relevant at å splitte par = man får bare sitte med ukjente. DET er det hittil ingen som har greid å påvise, med mindre man faktisk ikke kjenner noen i utgangspunktet bortsett fra brudeparet og evt. partner. Og da vil jeg definitivt mene at det er superviktig nettopp å splitte par, fordi det skaper en mye mer inkluderende setting for ALLE gjestene, også de single/de som kjenner få.

Det er mulig jeg tar feil - men det virker som de som er mest bastant mot å splitte par er de som alltid har hatt kjæreste. De har mao. aldri opplevd å være den som kommer alene og bli satt i ganske tunge situasjoner fordi parene på død og liv må sitte sammen.

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg tar feil - men det virker som de som er mest bastant mot å splitte par er de som alltid har hatt kjæreste. De har mao. aldri opplevd å være den som kommer alene og bli satt i ganske tunge situasjoner fordi parene på død og liv må sitte sammen.

Her føler jeg du skyter deg selv litt i foten, all den tid du tidligere har uttrykt at du ikke forstår hvordan folk kan være så usikre at de ikke klarer å sitte uten partner. Her sier du jo at denne situasjonen gjør deg ukomfortabel, som er nøyaktig det samme som noen her sier om å blir plassert langt borte fra partneren sin. Hvorfor skal vi ta mer hensyn til din situasjon?

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så tenker jeg om de som absolutt skal splitte og blande mest mulig som noen egoister.

Si meg hvorfor i all verden skulle jeg overhodet bli kjent med Kari som er kusina til brudgommen når jeg kjenner Brura? Altså at vi begge liker å strikke betyr da langt ifra at JEG digger å prate om strikking hele tiden.

Hvorfor i all verden menere brudeparet at jeg burde bli kjent med, og få meg nye venner når tiden jeg har ikke strekker til de jeg har? Jeg har ikke "lyst" på nye venner nå heller.

Når jeg da en sjelden gang har en frikveld uten alle huslige forpliktelser så må jeg si at jeg helst vil tilbringe de i et selskap jeg liker å kjenner.

Ikke bli påtvingt nye bekjentskap, fordi bruden har sett for seg at alle bryllupsgjester skal bli supervenner i brudeparets nye sukkersøte liv.

Dere som er så utrolig flinke med å konversere og synest det er superartig å møte nye folk, fint for dere! Men det er så utrolig få som er slik, hvorfor presse det på folk?

Om dette framover blir den nye normen så kommer jeg ikke til å gå i bryllup lengre. Jeg går dit selvsagt hovedsakelig for å feire brudeparet, men gidder ikke å gå om jeg vet jeg kommer til å ha det kjipt.

Som påpekt ganske mange ganger er det strengt tatt dette med å la par sitte sammen som er den nye normen. Klassisk skikk og bruk er nemlig at man splitter gifte (etablerte) par, selv om det tydeligvis er ganske mange som ikke vet det.

[AnonymBruker]

Akkurat det bryr meg godt en viss plass. I mine øyne blir det helt feil. Å splitte par er for meg helt unødvendig. Er man et par så er man et par, uansett om man er kjærester, samboer, forlovet eller gift, og da bør man få sitte sammen.

Du trenger ikke å bry deg, men du sa at du hadde lest ting som gjorde at du mente at det var helt feil. Akkurat der tar du feil, som enhver bok om temaet vil fortelle deg. Du kan selvsagt ha en annen mening om ting, men du kommer ikke bort fra at det objektivt sett (altså med basis i vanlig skikk og bruk) er riktig å splitte par. At det blir feil i dine øyne betyr ikke at det er feil i seg selv.

[regine]

Her føler jeg du skyter deg selv litt i foten, all den tid du tidligere har uttrykt at du ikke forstår hvordan folk kan være så usikre at de ikke klarer å sitte uten partner. Her sier du jo at denne situasjonen gjør deg ukomfortabel, som er nøyaktig det samme som noen her sier om å blir plassert langt borte fra partneren sin. Hvorfor skal vi ta mer hensyn til din situasjon?

Det syns jeg da ikke at jeg gjør.

Mitt anliggende er at ALLE gjestene skal ha muligheten til å hygge seg. Og min erfaring er at den muligheten blir mye større for alle hvis man splitter par - fordi det skaper en setting hvor alle må anstrenge seg litt for å være sosiale.

Og igjen så greier du ikke å se at å splitte par IKKE betyr at man settes milevidt fra sin partner, kun at man ikke har hverandre til bords.

[AnonymBruker]

Mitt anliggende er at ALLE gjestene skal ha muligheten til å hygge seg. Og min erfaring er at den muligheten blir mye større for alle hvis man splitter par - fordi det skaper en setting hvor alle må anstrenge seg litt for å være sosiale.

Du kan ikke ha lest denne eller lignende tråder særlig nøye hvis du fortsatt står på at folk har størst sjanser til å hygge seg hvis de splittes fra partneren? Og hvis man får en utrivelig kveld om man IKKE splittes, hva slags forhold har man til partneren da?

Jeg er ellers nesten litt imponert over hvor mange i tråden som tydeligvis mener å vite alt om hvem som har sosial angst og hvem som ikke har det.

[AnonymBruker]

Du kan ikke ha lest denne eller lignende tråder særlig nøye hvis du fortsatt står på at folk har størst sjanser til å hygge seg hvis de splittes fra partneren? Og hvis man får en utrivelig kveld om man IKKE splittes, hva slags forhold har man til partneren da?

Jeg er ellers nesten litt imponert over hvor mange i tråden som tydeligvis mener å vite alt om hvem som har sosial angst og hvem som ikke har det.

Du leser henne jo som du leser djevelen: Nå er det jo ofte en del som kommer uten partner, og mange vil at de også skal ha det hyggelig. Og det er ingen som sier de har en utrivelig kveld om de må sitte med partneren, de bringer bare den andre siden av saken til bordet, at de faktisk ser partneren hver dag og synes det er minst like hyggelig å snakke med noen andre for en gangs skyld. Alle er altså ikke fullstendig avhengige av partneren, og å trekke det derfra til at man har et dårlig forhold er ganske håpløst.

Dere som ikke gjemmer dere bak sosial angst som alle plutselig har, men som bare synes slike settinger er vanskelig: Er det ingen av dere som ønsker å bli flinkere til å snakke med folk dere ikke kjenner så godt? Ser dere ingen verdi i å kunne konversere med mennesker dere ikke nødvendigvis er eller skal bli bestevenner med, eller å bli flinkere til det? Jeg er ikke noe supersosialt menneske selv, og jeg har følt meg håpløs mange ganger, men jeg har øvd meg opp til å beherske de situasjonene, og det har gitt meg veldig mye mer enn de gangene jeg har sittet forskremt i et hjørne og bare snakket med folk jeg kjenner. Har dere ikke lyst til å bli mer komfortable i en slik situasjon? Og i så fall, tror dere ikke at øvelse gjør mester?

[AnonymBruker]

Det er det faktisk veldig stor forskjell på. Å sitte ved siden av mannen betyr for mange (bare les en del av svarene her inne....) at man skal fokusere mest på han - bryllupp er jo så romantisk så det skal turteldues.

Ja huff så fælt at noen har lyst til å benytte anledningen til å turteldue litt med partneren når de for en gangs skyld tar fri fra hverdagen... Og selvsagt vil alle par bare sitte oppå hverandre og se hverandre fnisende inn i øynene hele kvelden... Selv om jeg vil foretrekke å sitte sammen med kjæresten min, ville jeg slett ikke ha klenget meg på han hele kvelden. Det går faktisk an å både turteldue litt og sosialisere litt.

Selv om to gode venner ikke turtelduer, kan de likevel ende opp med å dele internhumor og fnise på tomannshånd hele kvelden uten å sosialisere med andre. Det er like sannsynlig som at et par driver og turtelduer hele kvelden.

[Gjest Tirkes]

Jeg ser verdi i å snakke med andre.

Men for å ta mitt skrekkeksempel.

Bryllup i et annet land (nordisk). Jeg og min samboer hadde vært sammen i ett år. Han kunne knapt navnene på mine onkler og tanter. Er ikke spesielt sjenert av seg.

Jeg ble plassert med andre siden foran og på hver side. Jeg hadde en venn av brudgommen (jeg var invitert fra hans side) diagonalt ovenfor meg. Det var litt språkproblemer. Men det gikk greit. Det verste var at samboeren satt ikke i rope-avstand engang, jeg visste han var ny i familien, fersk i faget, og han kom ikke nær meg eller noen av mine fire søsken som han hadde et visst forhold til. Jeg hadde det stivt selv + ekstra fordi jeg var hønemor for om han hadde det stivt. Hadde han sittet ved broren min, og jeg sittet ved et søskenbarn jeg kjente litt, så hadde det myket opp med en gang.

For N'te gang. Jeg splitter ikke par. Men jeg lar ikke alle parene sitte med hverandre som bordkavaler, altså på rett side. Noen er rett ovenfor hverandre. De single sitter ikke mellom par. Flere små barn sitter mellom sine foreldre.

Det trenger ikke være enten eller, jeg er for å blande. Men jeg vil ikke være den som skiller noen som er i en situasjon som meg og min samboer. Jeg vil ikke sette en mor med en treåring langt unna treåringens far, i tilfelle treåringen er pappagutt i den perioden eller kanskje mor hadde synes det var greit at far hadde barnet. Jeg vil ikke ta den avgjørelsen. Så da lar jeg de ha barnet i mellom, noen fra andre siden på sin andre side og kanskje også foran seg.

Å sette en singel person blant par er skikkelig uting. Single har fått sitte nær par de kjenner (eks søsken og søskens partner), en annen singel, og noen fra andre sidens slekt. Det går faktisk an å klare å ta hensyn til 85 personer på en gang.

Men ingen har klart å overtale meg til at min måte er feil og at jeg har mer å vinne på å splitte par. Med 7 single gjester, 4 av dem over 40, 3 av disse igjen i følge med sine barn, så klarer jeg å ta hensyn til dem også.

Fascinerende nok.

[AnonymBruker]

For oss single kan forskjellen være ganske stor...

Hvorfor? Er det så mye bedre at to venner sitter og fniser internt seg i mellom enn at et par koser seg sammen? Har man ikke ønske om å sosialisere med folk, kommer man mest sannsynlig til å være like lite sosial som vennepar.

Og er det verre for single å sitte sammen med andre single enn det er å sitte sammen med folk fra splittede par? Blir bryllupsfesten bedre for single om de kan sosialisere med folk i forhold?

Jeg tror uansett de fleste par-folkene fint klarer å sosialisere og bli kjent med andre selv om de koser seg litt i tosomhet under middagen og talene.

Uansett hva man velger er det visst slemt gjort mot enten parene eller de single. Helt utrolig at folk klarer å gjennomføre hyggelige bryllup. Jeg vurderer å aldri gifte meg...

[AnonymBruker]

Det syns jeg da ikke at jeg gjør.

Mitt anliggende er at ALLE gjestene skal ha muligheten til å hygge seg. Og min erfaring er at den muligheten blir mye større for alle hvis man splitter par - fordi det skaper en setting hvor alle må anstrenge seg litt for å være sosiale.

Og igjen så greier du ikke å se at å splitte par IKKE betyr at man settes milevidt fra sin partner, kun at man ikke har hverandre til bords.

Er det det som er viktigst i et bryllup, at gjestene skal anstrenge seg mest mulig for å få det hyggelig?