Blande gjestene ved bordsetting eller la de sitte sammen?

[Gjest Tirkes]

Men, gode tanker du har Kvist. Men det du sier kan utføres uten å splitte par, ved å la hans og hennes sitte ovenfor hverandre på bordet, sette annethvert par osv.

Så det er et fint argument for å sosialisere familiene og blande de rundt i rommet, men ikke et argument for å splitte reisefølger og par.

[Gjest navnelapp]

Det kvist sa. Og i tillegg: Eg, og mange av mine vennar og folk i våre familiar, syns det er spennande å bli kjent med nye menneske.

Då eg vart gift (eg håper det blir ein gong til, for det ekteskapet rauk) hadde vi eit relativt lite bryllup, i underkant av seksti gjestar. Det var mange vennar vi eigentleg ville ha med som vi ikkje kunne invitere. (Hotellkapasiteten avgjorde kor mange som kunne kome.) Vi inviterte tanter og onklar, men ingen søskenbarn unntatt to av mine som er veldig nære meg, "nesten-søsken". Både mine og hans tanter og onklar er ganske unge og livlege, alle våre foreldre var storesøsken. Difor var vi ganske trygge på at dei ville kome overeins med dei fleste.

Vi blanda etter gjeldande "skikk og bruk", bortsett frå at vi også splitta sambuande. Alle sambuande par var godt etablerte, og vi såg ingen grunn til å behandle gifte og sambuande ulikt. Vi plasserte alle par slik at dei lett kunne snakke saman, stort sett ovanfor kvarandre, rett ovanfor eller på skrå. Vi la mykje arbeid i å plassere livlege og meir rolege personar saman, men alltid meir enn ein livleg og meir enn ein roleg, slik at begge partar hadde nokon å "spele ball med". Det var stort sett alltid meir enn ein frå ein vennegjeng på same område. I og med at vi hadde kutta gjestelista til minimum var alle rundt bordet nære oss, og eg vil tru at alle har møttest igjen seinare, dei fleste fleire gongar per år, i bursdagar, navnefestar og andre familieselskap. Dette fungerte fint, og vi fekk skryt for god bordplassering og at det var god stemning rundt bordet.

Dette ville ha vore vanskelegare viss vi hadde invitert alle søskenbarn i tillegg, og meir perifere vener. Eg trur det kan vere ei større utfordring i verkeleg store selskap. Då er faren for å hamne i "bakevja" større, og då bør ein i større grad vurdere å plassere par saman, til dømes viss ein person er ganske ukjend med resten av selskapet. Det var altså ikkje tilfelle hos oss, alle kjente mange rundt bordet, og så vidt eg kunne bedømme hadde alle det fint.

[Gjest Tirkes]

Alt godt: Det du sier kan funke. Om parene får sitte tvers ovenfor hverandre så er de ikke helt splittet i mine øyne, og det er en bordstilling jeg kunne "godtatt" og brukt.

Det jeg ikke liker er de bryllupene der jeg og sambo er langt unna prateavstand fra hverandre, og stort sett er en av oss følge dit og blir litt "fortapt". Kjenner kanskje ikke brudeparet så godt heller, så da er det vrient å finne noe til felles med folk rundt sånn uten videre.

Jeg kommer til å gjøre det du gjør, men ikke helt. Jeg kommer til å la parene sitte vedsiden av hverandre, og ha ukjente foran eller diagonalt (en person til siden) foran. Praten går lettere over bordet i min erfaring, det blir naturlig slik.

Virker som om vi er enige alle sammen egentlig, og har krangla i fire sider på semantikk.

[Anglofil]

Jeg tenker: ja takk, begge deler. I vårt bryllup vil vi blande, men ikke splitte par. Og jeg tror mange vil sette pris på det, spesielt gjester som ikke kjenner noen fra før, som jeg vet synes det er godt å ha noen de kjenner rundt seg. Par sitter ved siden av hverandre, i tillegg til at de også vil sitte ved noen de kanskje ikke kjenner så godt.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig så tenker jeg om de som absolutt skal splitte og blande mest mulig som noen egoister.

Si meg hvorfor i all verden skulle jeg overhodet bli kjent med Kari som er kusina til brudgommen når jeg kjenner Brura? Altså at vi begge liker å strikke betyr da langt ifra at JEG digger å prate om strikking hele tiden.

Hvorfor i all verden menere brudeparet at jeg burde bli kjent med, og få meg nye venner når tiden jeg har ikke strekker til de jeg har? Jeg har ikke "lyst" på nye venner nå heller.

Når jeg da en sjelden gang har en frikveld uten alle huslige forpliktelser så må jeg si at jeg helst vil tilbringe de i et selskap jeg liker å kjenner.

Ikke bli påtvingt nye bekjentskap, fordi bruden har sett for seg at alle bryllupsgjester skal bli supervenner i brudeparets nye sukkersøte liv.

Dere som er så utrolig flinke med å konversere og synest det er superartig å møte nye folk, fint for dere! Men det er så utrolig få som er slik, hvorfor presse det på folk?

Om dette framover blir den nye normen så kommer jeg ikke til å gå i bryllup lengre. Jeg går dit selvsagt hovedsakelig for å feire brudeparet, men gidder ikke å gå om jeg vet jeg kommer til å ha det kjipt.

[AnonymBruker]

Jeg tenker: ja takk, begge deler. I vårt bryllup vil vi blande, men ikke splitte par. Og jeg tror mange vil sette pris på det, spesielt gjester som ikke kjenner noen fra før, som jeg vet synes det er godt å ha noen de kjenner rundt seg. Par sitter ved siden av hverandre, i tillegg til at de også vil sitte ved noen de kanskje ikke kjenner så godt.

Mvh Yvonne

Fin tanke på de som ikke kjenner noen fra før

[Gjest navnelapp]

Dere som er så utrolig flinke med å konversere og synest det er superartig å møte nye folk, fint for dere! Men det er så utrolig få som er slik, hvorfor presse det på folk?

Korleis veit du at det er utruleg få som er slik? På seg sjølv kjenner ein ingen andre, veit du. Dessutan: Mi erfaring er at det ofte følgjer familiene. Enkelte familiar har eit fleirtal av livlige og utadvendte personar, andre familiar er meir introverte. Begge våre familiar er definitivt ekstroverte. Det kan godt hende vi hadde vurdert dette annleis viss det var fleire introverte i forsamlinga.

[Gjest navnelapp]

-Og vi inviterte ingen som ikkje kjente fleire i brudefølget frå før.

[Gjest Squill]

Jeg hater settinger hvor par på død og liv må sitte sammen.

Jeg elsker samboeren min - misforstå meg rett - men jeg er jo sammen med ham hver dag! Hvorfor i alle dager skal jeg sitte klint oppi ham når jeg skal i sosialt lag? Etter min erfaring blir samtalene mye morsommere og mye mer interessante når man havner oppi en gruppe hvor ingen kjenner noen fra før. Det er ingenting som er så dønnkjedelig som de parene som sitter og holder hverandre i hånden hele kvelden og omtrent avslutter hverandres setninger. Få litt sosiale antenner! Dere er to selvstendige personer, ikke en enhet!!

Jeg opplevde en gang - i min svigermors 60-årsdag - at hun satt alle kjernefamiliene (med partnere) sammen rundt 6-mannsbord..... Der satt vi da, de 6 trynene som jeg ser til hverdags, og hadde våre sedvanlige samtaler, mens en haug av slekt fra resten av landet, som jeg aldri ser ellers, satt og konverserte sine egne familier.

Hvis det skal være sånn, kan det være det samme for meg med hele festen. Da kan jeg like gjerne sitte i stua sammen med samboeren og få festen TV-overført.

[FantasDick]

Jeg synes godt man kan blande familier og vennegjenger, men jeg synes ikke man skal splitte par. Jeg hater det!

Mamma prøvde seg på par-splitting i konfirmasjonen til lillesøsteren min, da sa jeg rett og slett at vi går om hun skal trumfe gjennom den splittinga si.

[AnonymBruker]

Jeg må ikke sitte sammen med mannen min, men jeg må sitte sammen med noen jeg kjenner godt.

Tvers over bordet er en ting, men skrått over eller med en i mellom da er det plutselig ikke så lett å snakke sammen. De bryllupene jeg har vært i så har det vært ganske så høylydt stemning at det ikke går ann å snakke med andre enn sidemannen og den tvers over uten å heve stemmen.

I vårt byllup ble ingen splittet, heller ikke foreldrene våre.

[regine]

Jeg hater settinger hvor par på død og liv må sitte sammen.

Jeg elsker samboeren min - misforstå meg rett - men jeg er jo sammen med ham hver dag! Hvorfor i alle dager skal jeg sitte klint oppi ham når jeg skal i sosialt lag? Etter min erfaring blir samtalene mye morsommere og mye mer interessante når man havner oppi en gruppe hvor ingen kjenner noen fra før. Det er ingenting som er så dønnkjedelig som de parene som sitter og holder hverandre i hånden hele kvelden og omtrent avslutter hverandres setninger. Få litt sosiale antenner! Dere er to selvstendige personer, ikke en enhet!!

Jeg opplevde en gang - i min svigermors 60-årsdag - at hun satt alle kjernefamiliene (med partnere) sammen rundt 6-mannsbord..... Der satt vi da, de 6 trynene som jeg ser til hverdags, og hadde våre sedvanlige samtaler, mens en haug av slekt fra resten av landet, som jeg aldri ser ellers, satt og konverserte sine egne familier.

Hvis det skal være sånn, kan det være det samme for meg med hele festen. Da kan jeg like gjerne sitte i stua sammen med samboeren og få festen TV-overført.

Takk!

Jeg er SÅ enig!

Og jeg syns det er fascinerende med alle de som på død og liv MÅ sitte med partneren "for ellers blir det fælt". Snakk om å være egoist!

Det BLIR festligere og mer sosialt om man blander enn om man bare setter folk sammen med de de kjenner fra før. Dessuten: som mangeårig alenegåer på diverse festligheter så kan jeg fortelle MYE om hvor kjipt det er å bli sittende mellom par som absolutt ikke skal splittes - og hvor de presterer å nærmest bare prate med hverandre.

Da er det fryktelig festlig å sitte der og føle seg som det berømmelige 5-hjulet på vogna.

En del av kommentarene her inne sjokkerer meg - at folk sier de ikke går i bryllup fordi de ikke får sitte med partneren?!? Gud bedre - hvis jeg hadde sånne venner/bekjente så ville de med sånne holdninger umiddelbart blitt strøket av lista.

Jeg skal i et bryllup snart - og jeg ANER ikke noe om hvordan de tenker bordplassering. burde jeg da takket nei - i tilfelle jeg ikke får sitte "nært nok" mannen min??

Det handler for de fleste ikke om å skaffe seg nye venner - men du verden så kjedelig festen blir OGSÅ for brudeparet hvis alle bare snakker med de de kjenner fra før. Å blande folk med nennsom hånd rundt bordene er den beste måten å få en sosial fest på - fordi når man da er ferdig med måltidet har man flere å snakke med etterpå enn om man bare satt med de man kjente fra før.

Og bare så det er sagt - jeg er ikke spesielt ekstrovert og absolutt ikke den som er muntrasjonsrådet rundt bordet. Men likevel syns jeg altså at det er helt greit å bli plassert slik at jeg har muligheten til å snakke med folk jeg IKKE kjenner særlig fra før.

[AnonymBruker]

Og bare så det er sagt - jeg er ikke spesielt ekstrovert og absolutt ikke den som er muntrasjonsrådet rundt bordet. Men likevel syns jeg altså at det er helt greit å bli plassert slik at jeg har muligheten til å snakke med folk jeg IKKE kjenner særlig fra før.

Nå blir vel neppe du og mannen din plassert på tomannsbord da, så det skulle være plenty mulighet til å prate med noen du ikke prater med til vanlig, selv om du sitter ved siden av mannen din.

[regine]

Nå blir vel neppe du og mannen din plassert på tomannsbord da, så det skulle være plenty mulighet til å prate med noen du ikke prater med til vanlig, selv om du sitter ved siden av mannen din.

Det er akkurat der du tar feil.

Når man har en person til bords så tilsier vanlig høflighet at man faktisk prater med denne personen. Når det da plasseres slik at par har hverandre til bords - da ender det svært ofte med at de prater mest med hverandre. Som regel er ikke alle i selskapet i par - ergo er de en del som plasseres på kryss og tvers og inimellom parene. Og som sagt - det er ganske kjipt å sitte mellom diverse par som overhode ikke har noen tanker i hodet om å prate med noen andre enn hverandre. Og ja - det har jeg opplevd ganske ofte.....

Da er det - som flere her i tråden skriver - MYE viktigere å "dele" den opplevelsen det er å være i bryllupp med kjæresten, det skal hviskes og fnises og generelt oppføres særs ekskluderende. Dette er ikke bare min erfaring- åpenbart mener en god del av skriventene i denne tråden at det har de all rett til å gjøre.

De fleste - også de mer sjenerte (meg inklusive) blir flinkere til å være sosiale hvis vi må. Dvs. ikke har en krykke som å ha partneren til bords faktisk er. Alle stiller på en måte likere hvis man blander selskapet litt, slik at par f.eks. IKKE har hverandre til bords, men sitter ved det samme bordet.

Problemet er selvsagt å lage en hyggelig fest med gjester av det slaget som beskrives her i tråden - som ikke vil komme hvis de ikke får sitte med partner, som blir sur og gretten hvis de MÅ bruke noen timer av sitt liv til å prate med noen de muligens ikke treffer igjen. Når det er utgangspunktet blir det jo ikke hyggelig for noen fordi en del har bestemt seg for at det er "farlig" å sosialisere med andre enn de man kjenner fra før og da gidder de heller ikke legge en innsats i å få en hyggelig kveld. For det er klart - det kan jo kreve littebitt av den enkelte hvis det forventes at man faktisk prater med mer eller mindre ukjente.....

[Gjest Linda sofie]

Takk!

Jeg er SÅ enig!

Og jeg syns det er fascinerende med alle de som på død og liv MÅ sitte med partneren "for ellers blir det fælt". Snakk om å være egoist!

Det BLIR festligere og mer sosialt om man blander enn om man bare setter folk sammen med de de kjenner fra før. Dessuten: som mangeårig alenegåer på diverse festligheter så kan jeg fortelle MYE om hvor kjipt det er å bli sittende mellom par som absolutt ikke skal splittes - og hvor de presterer å nærmest bare prate med hverandre.

Da er det fryktelig festlig å sitte der og føle seg som det berømmelige 5-hjulet på vogna.

En del av kommentarene her inne sjokkerer meg - at folk sier de ikke går i bryllup fordi de ikke får sitte med partneren?!? Gud bedre - hvis jeg hadde sånne venner/bekjente så ville de med sånne holdninger umiddelbart blitt strøket av lista.

Jeg skal i et bryllup snart - og jeg ANER ikke noe om hvordan de tenker bordplassering. burde jeg da takket nei - i tilfelle jeg ikke får sitte "nært nok" mannen min??

Det handler for de fleste ikke om å skaffe seg nye venner - men du verden så kjedelig festen blir OGSÅ for brudeparet hvis alle bare snakker med de de kjenner fra før. Å blande folk med nennsom hånd rundt bordene er den beste måten å få en sosial fest på - fordi når man da er ferdig med måltidet har man flere å snakke med etterpå enn om man bare satt med de man kjente fra før.

Og bare så det er sagt - jeg er ikke spesielt ekstrovert og absolutt ikke den som er muntrasjonsrådet rundt bordet. Men likevel syns jeg altså at det er helt greit å bli plassert slik at jeg har muligheten til å snakke med folk jeg IKKE kjenner særlig fra før.

Enig!

Jeg blir helt sjokkert over folk som kommer til å nekte å gå i et bryllup hvis de ikke får sitte ved siden av sin kjære. Er det mulig?! Jeg takler ikke par som på MÅ være limt sammen hele tiden. Hadde jeg blitt invitert i et bryllup og jeg ikke fikk sitte ved siden av samboer, så hadde jeg selvsagt gått i bryllupet. Hadde ikke sutra over det og holdet meg hjemme. Det blir for dumt synes jeg.

Jeg synes det er fint at folk vil blande litt jeg. At folk fra begge sider kan sitte på samme bord f.eks. Jeg synes man kan sitte ved siden av en man kjenner fra før av og en man ikke kjenner. Å det handler ikke om å finne seg en ny bestevenn, men å være litt sosial med de andre og ikke bare være limt sammen med de man kjenner fra før av. Det blir fryktelig kjedelig hvis det skal være slik.

[Gjest Tirkes]

At man er programforpliktet til å snakke med bordkavaleren sin er en ting, men når det er unge barn inne i bildet, man har kona på feil side eller direkte over bordet, så unngår man den regelen for de gjesten som er så firkanta at de føler underholdningsforpliktelse til bordkavaleren. Vi har slektsbryllup, dvs, unge søskenbarn, nieser og nevøer, flere single i alle aldre osv. Så den borddame-biten med bordkavaleren på høyre side har jeg juksa med.

Ellers hadde ikke kabalen gått opp, da måtte jeg hatt et barnebord, og med både 2,3,5,7 og 8-8åringer i tillegg til en som har spesielle behov og må få sitte ved mor sin, så er det ikke lett å overholde regler, normer og det som er sosial akseptert på en skikkelig formell fest.

[Gjest Blubberella]

Hvis man ikke splitter par eller gode venner, men blander gjestene høvelig godt ellers, må det da være en vinn-vinn-situasjon? Dere som synes det er egoisme å ville sitte med partneren (eller en venn), hva er problemet med å sitte med en man kjenner godt? Det er da ingen som nekter dere å sosialisere med andre av den grunn.

Imponerende hvilket brennhett tema bordplassering i bryllup er! Her hagler det jo med vonde følelser og negative betegnelse om hverandre...

[Anglofil]

Jeg synes denne diskusjonen er merkelig, og kalle oss som ønsker vår partner ved siden av oss egosister? Virkelig? Da vil jeg vel heller si at dere som er så i mot dette er egoister.

Det er tydelig at dere skriver ut i fra et perspektiv hvor sosialisering med fremmede mennesker ikke er spesielt vanskelig. Vel, for noen av oss kan det være litt skremmende. Jeg har til dags dato, enda jeg er oppvokst med tilsetninger i en stor familie hvor de fleste da sitter ved noen av de kjenner, aldri opplevd at man ikke har i tillegg klart å sosialisere seg med andre enn f.eks sin partner, mor, venn, venninne osv.

De som er egoister her, hvis man på død og liv skal kalle noen det, er vel de som ikke klarer å se lenger enn sin egen nese og forstå at ikke alle synes det er spesielt morsomt med tilsetninger hvor man bare blir plassert med mennesker man overhodet ikke kjenner. For de av mine venner som sliter med sosial angst vil det være en såpass stor barriere at de faktisk ikke vil stille opp i f.eks vårt bryllup. Okay, hvis dere synes det er kjedelig å sitte ved siden av sin partner eller noen dere kjenner så vil dere har store muligheter til å "mingle" etter middagen, mens den som synes det er vanskelig å sosialisere seg uten et trygt element rundt seg, som en partner eller kanskje noen man ihvertfall kjenner, vil kanskje føle seg utenfor og da blir mye av opplevelsen ødelagt. Sjansen for at de da vil mingle senere vil være liten. Derimot, hvis de har hatt en de kjenner ved siden av seg er sjansen mye større for at de blir "varme i trøya" og mingler også etter middagen.

I vanlige bryllup er det ikke vanlig at man sitter på tomannsbord, og jeg har absolutt aldri, i alle de år jeg har feiret diverse begivenheter i en stor familie hvor jeg knapt kjenner halvparten, opplevd at de som kjenner hverandre kun holder seg til hverandre. Jeg skulle faktisk likt å se dette i praksis.

Mvh Yvonne

Endret 30. juni 2011 av Yvonne

[regine]

Jeg synes denne diskusjonen er merkelig, og kalle oss som ønsker vår partner ved siden av oss egosister? Virkelig? Da vil jeg vel heller si at dere som er så i mot dette er egoister.

Det er tydelig at dere skriver ut i fra et perspektiv hvor sosialisering med fremmede mennesker ikke er spesielt vanskelig. Vel, for noen av oss kan det være litt skremmende. Jeg har til dags dato, enda jeg er oppvokst med tilsetninger i en stor familie hvor de fleste da sitter ved noen av de kjenner, aldri opplevd at man ikke har i tillegg klart å sosialisere seg med andre enn f.eks sin partner, mor, venn, venninne osv.

De som er egoister her, hvis man på død og liv skal kalle noen det, er vel de som ikke klarer å se lenger enn sin egen nese og forstå at ikke alle synes det er spesielt morsomt med tilsetninger hvor man bare blir plassert med mennesker man overhodet ikke kjenner. For de av mine venner som sliter med sosial angst vil det være en såpass stor barriere at de faktisk ikke vil stille opp i f.eks vårt bryllup. Okay, hvis dere synes det er kjedelig å sitte ved siden av sin partner eller noen dere kjenner så vil dere har store muligheter til å "mingle" etter middagen, mens den som synes det er vanskelig å sosialisere seg uten et trygt element rundt seg, som en partner eller kanskje noen man ihvertfall kjenner, vil kanskje føle seg utenfor og da blir mye av opplevelsen ødelagt. Sjansen for at de da vil mingle senere vil være liten. Derimot, hvis de har hatt en de kjenner ved siden av seg er sjansen mye større for at de blir "varme i trøya" og mingler også etter middagen.

I vanlige bryllup er det ikke vanlig at man sitter på tomannsbord, og jeg har absolutt aldri, i alle de år jeg har feiret diverse begivenheter i en stor familie hvor jeg knapt kjenner halvparten, opplevd at de som kjenner hverandre kun holder seg til hverandre. Jeg skulle faktisk likt å se dette i praksis.

Mvh Yvonne

her er det mye å ta tak i.....

1) nei, det er ikke egoistisk å ønske at par splittes. Å splitte par betyr faktisk ikke noe annet enn at de ikke har hverandre til bords - det betyr ikke at de plasseres på hver sin side i lokalet.

2) ja - sosialisering KAN være skremmende - men de flesta greier det fint likevel. Det handler litt om å være villig til å gå utover sin normale komfortsone. Skulle man ikke greie det i en tilstelsning som et bryllup, ja da har man STORE problemer.

Det er forskjell på mer uformelle familiesammenkomster hvor det som regel er sånn at alle kjenner alle andre mer eller mindre godt, og et bryllupp hvor man kan anta at en god del av gjestene faktisk kjenner få/bare noen. Å være en av gjestene som a) kommer uten partner og b) ikke kjenner så mange av de øvrige gjestene betyr at man er avhengig av at bordplasseringen er gjennomtenkt. Og i praksis betyr det svært ofte at par må være splittet. Selv om du aldri har opplevd at du har blitt plassert sammen med turteldueoppførende par - så har åpenbart flere enn meg gjort det.

Og ja - det er faktisk egoistisk å mene at alle andre får klare seg som best de kan bare JEG får sitte oppå partneren min.

3) I de fleste sammenhenger hvor det er bordplassering så HAR som oftest noen gjort seg noen tanker om at de som plasseres sammen skal ha muligheten til å ha det hyggelig. Dvs. at de forsøker å sette folk sammen som kjenner hverandre litt/de tror har noe å prate om etc. De gangene jeg har opplevd litt for mye parpress så har det like gjerne vært personene som satt rundt som bordplasseringen som sådann som var propblemet. De fleste som er vertsskap ønsker jo ikke å lage trøbbel for gjestene sine - selv om de splitter par er jo ikke det ensbetydende med at de plasseres lengst mulig fra hverandre?!?! jeg skjønner ikke helt hvor den tanken kommer fra; at å splitte par = sette de i hver sin ende av lokalet og sørge for at de IKKE kjenner noen i nærheten....

4) beklager: men de fleste har IKKE sosial angst. Dersom jeg vet at person x som er invitert til bryllup HAR det, ja da tar jeg hensyn til det - men dette gjelder faktisk ikke de fleste. Selv om man er sjenert og syns det er krevende å måtte snakke med folk man kanskje ikke kjenner så godt så er det ingen sykdom.

5) jo - det er faktisk ofte sånn at dersom man plasseres med de man allerde kjenner godt under middagen - så sosisaliser man mest med de etter middagen også. Fordi det er enklest.

Og igjen - at man splitter par og sørger for å blande gjestene er ikke ensbetydende med at man anstrenger seg voldsomt for at de som kjenner hverander overhode ikke får sitte sammen. Men at man lager en plan som inkluderer alle - både de som kjenner mange, de som kjenner få, de som kommer som par og de som kommer alene. Og som gjør at alle de forskjellige gruppene kan ha en hyggelig middag - ikke at parene har det supert og alle andre kjipt, for å sette det på spissen.

[Gjest Annaires]

Men dere som er for å splitte par, men å passe på at alle har noen de kjenner på ene siden av deg. Hva er egentlig forskjellen? Altså for dere, om gjestene sitter ved siden av en venn eller mannen?