Bhgavsluttning

[Penelopen]

Hei!

Idag har min stesønn på 2,5 år bhgavsluttning med underholdning osv. BM vil ikke ha meg der og sier det er for foreldrene. Sambo vil veldig gjerne ha meg med og blir litt irritert når jeg sier jeg bare blir hjemme. Han vil ikke at BM skal få bestemme slik. Så da lurer jeg på, hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Har du LYST til å gå, glem BM nå, kunne DU tenke deg å gå?

Hvis svaret er Ja, så går du. Hvis svaret er Nei, så går du ikke.

[Multimamma]

For ditt videre forhold med barnet hadde jeg gått. Har du mye med ham å gjøre i hverdagen hadde jeg gått. Du blir en viktig person i hans liv når du stiller opp på slike ting. Hadde jeg vært i din situasjon og seriøs med BF, hadde jeg gått!

Jeg har selv barn i bhg og min nye samboer, barnets stefar, stiller opp på avslutninger og dugnader. Pappans nye samboer er aldri med, skylder på møter. Jeg blir skuffa. Fordi hun tross alt har en viss del i min sønns liv og jeg tror de hadde fått et bedre forhold om hun hadde vist interesse for hans hverdag og bhg-liv.

[Penelopen]

Hei og takk for svar!

Jeg har kjempelyst å gå! Vi har han 50% så har har han ganske mye. Jeg er kjempeglad i guttungen of nyter hvert eneste sekund sammen med han!

Men jeg vil ikke lage noen konflikter eller dårlig steming på barnets avsluttning. Det skal jo handle om han!

BM er veldig sjalu og liker ikke meg i det hele tatt, synes det er litt vanskelig å gå imot henne...

[AnonymBruker]

Hvis hun er ei total bitch og oppfører seg jævlig når du er i nærheten pga sjalusi og hat, så ødelegger hun for sin egen sønn. Det er synd å si det da, men da bør du tenke deg om og bli heller hjemme, for hans lille fred. Det vil komme andre anledninger, og for guttens skyld si at du er litt syk, men hadde kjempekjempelyst til å komme. Alt for at han skal ha en fin dag, men selvsagt synd at mor skal ødelegge stemningen fordi hun ikke kan styre seg selv.

[AnonymBruker]

Bli hjemme, for "husfredens" og dermed gutten sin skyld. Jeg syns for øvrig at det er en grei regel at foreldre drar på slikt mens steforeldre ikke er med. Bl.a. med hensyn på antall voksne det da fort blir. Den dagen gutten selv ber deg bli med, blir det noe helt annet.

[Penelopen]

Jeg er usikker på om det blir "bråk" inne, mulig at hun bare ber meg dra ute. Jeg vet ikke, kjenner henne ikke godt nok. Etter sambo fridde til meg, har hun vært helt rar og nektet sambo å møte gutten. Så begynte hun å legge ut rykter om at jeg er gravid, noe jeg ikke er (enda)

Synes alt styret med BM er vanskelig og ødlegger litt for meg og sambo.. Gruer meg faktisk til å bli gravid pga henne...

[Gjest regine]

Ungen er 2,5, og iflg. din ticker har dere vært sammen i 10 mnd.

Da blir du hjemme.

Selv om du har såååå lyst til å gå. For ungen spiller det ingen rolle - når han er såpass liten vil han overhode ikke uttrykke at han vil at den ene eller andre skal være med. Han vet jo ikke engang hva en barnehageavslutning er! Den er jo uansett mest for de voksne når ungene er så små.

Dette har noe med respekt å gjøre - først og fremst for gutten, dernest for hans mor. Å vise litt smidighet nå koster deg egentlig ingenting. Det virker som far gjør dette til en maktkamp "mor skal ikke bestemme over meg" og går du da, ja da bidrar du til å bygge opp til et dårligere forhold også dem i mellom framover.

Hadde ungen vært 10 og du vært i livet hans siden han var 2 hadde jeg svart annerledes - men sånn som situasjonen er så tror jeg du vinner MYE på å bli hjemme. For din del og for ditt/deres framtididge forhold til mor.

[AnonymBruker]

Dere har ikke vært sammen spesielt lenge, også har far fridd, forresten?

Enig med siste her, du vinner mer på å være hjemme

[Gjesten]

Jeg synes du skal bli hjemme. Jeg har all mulig forståelse for at du ønsker å gå og at din samboer ønsker at du går, men med tanke på hvor kort dere har vært sammen, og at dere allerede er forlovet og at barnemor sliter så mye med tanken på å ha deg der, så synes jeg faktisk du skal være "the bigger person" og bli hjemme.

[AnonymBruker]

min nye samboer, barnets stefar,

Din nye samboer er ikke barnets stefar.

[Penelopen]

Jeg har tenkt litt nå og jeg blir hjemme. Gutten kommer til å spørre og da skal sambo svare at jeg er hjemme og passer valpen vår. Det er trist. Forhåpentligvis får jeg være med på neste avsluttning.

Gutten kommer hit i morgen så jeg får jo se han da, kanskje han forteller meg hva de gjorde i bhg

Og ja, vi er forlovet med planer om å gifte oss neste sommer når vi er ferdige å byggr hus. Jeg synes det er uvensentlig hvor lenge vi har vært sammen. Så lenge vi elsker hverandre synes jeg det er riktig av oss å være forlovet

[Frøken Smilla]

Jeg har tenkt litt nå og jeg blir hjemme. Gutten kommer til å spørre og da skal sambo svare at jeg er hjemme og passer valpen vår. Det er trist. Forhåpentligvis får jeg være med på neste avsluttning.

Gutten kommer hit i morgen så jeg får jo se han da, kanskje han forteller meg hva de gjorde i bhg

Og ja, vi er forlovet med planer om å gifte oss neste sommer når vi er ferdige å byggr hus. Jeg synes det er uvensentlig hvor lenge vi har vært sammen. Så lenge vi elsker hverandre synes jeg det er riktig av oss å være forlovet

Hvis han er to og et halvt, kommer han ikke til å huske i morgen hvem som var på avslutningen og ikke. Jeg tror du gjør det riktige ved å ikke gå, all den tid det er bedre på sikt å bevare nogen lunde fred med BM.

[Penelopen]

Han husker godt. For noen dager siden satt han seg på fanget til sambo å fortalte om skikonkurransen han var på i februar, i detalj!

[Gjest regine]

Jeg har tenkt litt nå og jeg blir hjemme. Gutten kommer til å spørre og da skal sambo svare at jeg er hjemme og passer valpen vår. Det er trist. Forhåpentligvis får jeg være med på neste avsluttning.

Gutten kommer hit i morgen så jeg får jo se han da, kanskje han forteller meg hva de gjorde i bhg

Tror nok det er en klok beslutning - men hvorfor lage så mye drama rundt det for gutten? Som sagt er jeg helt sikker på at han rett og slett driter i om du er der eller ei.Mulig han spør når pappa kommer hvorfor ikke du er med, men det bør ikke tolkes som at han "vil" ha deg der. Sansynligvis gjør han ikke det heller, men er opptatt av at foreldrene er der og hva barna evt. skal gjøre. Enkelt og greit.

Hvis ikke far/du lager masse styr, så kommer han heller ikke til å spørre i morgen - hvorfor skulle han det? Han lever i nuet og i dag er i dag og i går er glemt.

Det handler faktisk om å ikke legge opp til å dramatisere noe som ikke er dramatisk - og det er ikke dette om ikke du og samboeren din lager stort drama av det. Fordi DU syns det er trist...

Og ja, vi er forlovet med planer om å gifte oss neste sommer når vi er ferdige å byggr hus. Jeg synes det er uvensentlig hvor lenge vi har vært sammen. Så lenge vi elsker hverandre synes jeg det er riktig av oss å være forlovet

Det er IKKE uvesentlig hvor lenge dere har vært sammen hva gjelder forholdet til barnet og til moren. Å være forlovet betyr ingenting - det som gjelder ifht. barnet er stabilitet over tid. Og med all respekt, og helt uavhengig av hvor høyt dere elsker hverandre, så er ikke 10 mnd som kjærester spesielt lenge. Foreløpig er det ikke et tegn på stabilitet. At mor enn så lenge da er skeptisk til en framtredende rolle for deg er helt naturlig.

[Penelopen]

Jeg mente ikke at det var uvensentlig iforhold til gutten, men når forlovelsen fant sted,

Jeg har vært en del av guttens liv i 9 mnd, men jeg mener ikke at jeg har rett til å møte på avsluttning. Jeg har gjoet alt jeg kan for å være ei god stemor og ser ikke på meg selv som mor, nen nærmere ei tante. Bestemmer ikke over barnet men sier nei om han gjør noe galt osv.

Jeg har også prøvd hardt for å gjøre BM fornøyd, men ingenting funker. Det er vondt synes jeg.

Som sagt, jeg drar ikke på avsluttningen for guttens skyld.

[AnonymBruker]

OM alle steforeldre skal være med på slike avsluttninger blir det enormt mange der...

Bli hjemme du. Forstår jo at mor ikke vil at du skal være med. Du har jo nesten akkurat blitt sammen med pappan til gutten.

[Gjest regine]

Ditt forhold til mor: du trenger strengt tatt ikke ha noe forhold til henne.

La far ha den nødvendige kontakt med mor rundt barnet, og så holder du deg i bakgrunnen. Mulig du har idealiserte versjoner om "big, happy family", men når realiteten ikke er sånn, så går det også helt bra. Og du får det enklere om du aksepterer at iallfall pt så er det sånn.

Det er mange utfordringer når det er ekser og barn med i bildet. For min del forsøker jeg alltid å lage minst mulig drama rundt det. Det er veldig mye som ikke spiller noen rolle - egentlig. Du kan føle det leit at mor ikke mottar deg med åpne armer, men hun er faktisk i sin fulle rett til ikke å gjøre det. Misforstå meg rett - jeg mener overhode ikke at hun har rett til å være ekkel el. mot deg, men bare at hun ikke trenger å føle behov for den store nærhet. Og det er verken galt eller farlig eller skadelig for gutten - hvis dere andre ikke lager drama av det.

Det er noe som heter oppfør deg mot andre som du vil at de skal oppføre seg mot deg. Vær blid og hils pent hvis du treffer mor, men la det ellers ligge. Det høres ut som du forholder deg på en sunn måte til din rolle for gutten - en voksenperson, men ikke en ny mamma.

Og så må du tenke på at ting endres over tid. At du - etter 10 mnd med kjæresten - mener at ALT skal være "på stell" er greit, men ikke realistisk. Om 5 år kommer du til å se tilbake og ikke forstå hva som hastet sånn. Og være klar over - som en annen skrev - at i en del sammenhenger så er det foreldrene som skal delta, ikke "alle andre". Banaliteter som plass i lokalet kan være utslagsgivende - uten at det reflekterer negativt på den ene eller den andres rolle.

[AnonymBruker]

Jeg synes også du burde bli hjemme av respekt for barnemor, og for å passe på at forholdet deres ikke blir enda verre.

Til neste år kan du få lov å være med av meg

Jeg må også legge til at jeg synes det er veldig viktig at dere ikke snakker om dette foran barnet. Små gryter har også ører osv..

Det skal veldig lite til for at de oppfatter at det er en negativ stemning.

[AnonymBruker]

Godt valg.

Jeg var ikke med på slike ting i maaange år, fordi mor syntes det var vanskelig, på mange måter. Etter 12 år endte det godt med en veldig hyggelig felles konfirmasjon.

I alle disse årene tenkte jeg: det er tross alt viktigere for barna at mor er der og at hun har det Ok, enn at jeg er det. Hvis jeg var tilstede ville det bli en anstrengt situasjon som til slutt bare ville gå ut over barna.

Det har kostet masse opp gjennom årene, men i dag er jeg glad jeg valgte som jeg gjorde alle disse gangene - selv om jeg stort sett hadde veldig lyst til å være til stede, syntes det var veldig leit at barna ble lei seg for at jeg ikke kom, og ble litt trist at det selv også.