ingen tårer

[Gjest Anonymous]

Han døde,jeg elsket han, men jeg gråter ikke...........

[Kid-a]

Kanskje du bare flykter fra alt sammen. Kanskje det kan hjelpe å sette deg mer inn i din egen situasjon, og slutte å beskue den fra utsiden. Det er viktig å sørge, gjør man ikke det vil alt bli så mye verre senere.

[Tusseline]

Dette kan beskrives som din førstereaksjon, en sjokksituasjon om du vil. I ettertid vil sorgen og tårene presse seg på.

Lykke til, da!

[Gjest Gjest2]

Kjenner meg godt igjen! Mistet moren min for halvannen mnd siden, og jeg har nesten ikke grått i det hele tatt... (Noe som ikke "ligner" meg!) Tror det bare er èn av mange måter å reagere på. Jeg tror det som er viktig, er at du bare lar ting komme. Må du gråte, gråter du, og må du ikke gråte, gråter du ikke. Det at man ikke gråter, betyr ikke at man sørger mindre.

Varme tanker :klem2:

[Dubb]

Jeg klarte heller ikke å gråte i min siste sønns begravelse, følte meg nesten følelsesløs. Tårene har derimot kommet i strie strømmer i ettertid.

[Ugla]

Skjønner meg ikke på tårer/sørge... Det vil si: skjønner ikke MIN reaksjon!!

Mor døde for noen få år siden. Vi hadde et veldig godt og nært forhold, hun var mye syk de siste månedene, og jeg var sammen med henne flere timer hver dag (nesten). Da hun døde (ikke uventet) greide jeg ikke å sørge/gråte. Ikke før det hadde gått flere uker. Jeg har virkelig savnet henne hver dag siden hun ble borte, men skjønner meg ikke på min reaksjon.

For kort tid siden døde far. Den siste tiden hadde vi ikke så "nær" og "hyppig" kontakt, og jeg kommer nok ikke til å savne ham slik som jeg savner mor.

Men min reaksjon da han døde var det "motsatte" av da mor døde. Jeg gråt og var helt ute av meg? Hvorfor? Jeg syntes egentlig at det var mye tristere da mor ble borte, og kommer nok til å savne henne mye mere, en det jeg kommer til å savne ham...

[Gjest Anonymous]

Da mormor døde gråt jeg heller ikke før begravelsen. Vi hadde et kjempenært forhold, og hun betydde utrolig mye for meg. Var forberedt på at hun skulle gå bort, og trodde nok jeg var ferdig med sorgprosessen når hun døde.

Men i kirka under begravelsen knakk jeg totalt sammen. Klarte ikke sitte oppreist. Strigrein og hulket som en liten unge.

Det er snart fire år siden, men jeg blir ennå uendelig trist når jeg tenker på at jeg aldri mer skal se henne...

[Gjest Poirot]

Om det ikke kommer tårer tror jeg det er lurt å huske på at de kan komme senere. Om de kommer senere er det bra å la de få komme, uansett hvor ubekvemt/ubeleilig det måtte være. Det er også viktig å la kropeen og hodet få TID til å sørge, ikke vaære "bissy" hele tiden.

[-ida-]

Jeg klarer heller ikke å gråte når jeg blir veldig lei meg.

[Gjest Anonymous]

jeg gråt ikke og jeg ble ikke lei meg når bestemora mi døde..

men jeg grein 2-3 uker etter at bestefar døde--

og jeg ble ikke lei meg da morfar døde...og jeg grein ikke.

kan nesten tro jeg ikke har føleser.

[Gjest gjest1]

jeg gråt ikke og jeg ble ikke lei meg når bestemora mi døde..

men jeg grein 2-3 uker etter at bestefar døde--

og jeg ble ikke lei meg da morfar døde...og jeg grein ikke.

kan nesten tro jeg ikke har føleser.

Det er ikkje alle som får utløp for kjenslene sine gjennom tårer, sjølv om gråt kan vere ein god måte å bearbeide hendingar på, då det løyser opp spenningar..