Vurderer familiedrudd

[Ciara]

Hva med at du booker deg vekk et par helger, går det an? Avtal å reise bort eller å hjelpe noen med noe, og så drar du bare slik at han blir sittende med ungene hele helgen. Ville du klart å gjøre det?

[Gjest Mille]

Skulle gjerne reist bort noen helger, men akkurat nå så er jeg høygravid og bekkenløsning, så passer litt dårlig sånn energi messig

Har så lyst til å få orden på dette før babyen kommer................

[Ciara]

Da tror jeg du bare har en ting å gjøre, og det er å bestemme deg for når du skal ta dette opp med ham. Si at du vil at dere skal snakke sammen. Og så må du si at det at han er så lite tilstede gjør tilværelsen veldig tung for deg, så tung at du vurderer brudd selv om du elsker ham. At han må prioritere familien mer hvis forholdet skal kunne vare. Si det som det er, med andre ord, og ta det derfra.

[Carrot]

Jeg lurer på hvorfor mannen starter familie når han ikke prioriterer å tilbringe tid sammen med kone og barn.

Det er ikke ok å være en fraværende partner, men det er langt verre å være en fraværende far.

I et godt forhold tar en vare på hverandre.

Kan ikke se ut i fra hovedinnlegget at mannen til ts tar vare på as familien.

Men for å gjøre det må en jo faktisk være fysisk til stede...

Tenker at det må være bedre å være alene og ha det ok enn å bære alene i et forhold hvor en hele tiden er på vent...

Jeg tenker at han kanskje føler at hans engasjemang er å ta vare på sin familie ved å jobbe mye og sørge for at de har alt de trenger? Kanskje han ikke selv innser at han er fraværende - og om han gjør det ikke helt vet hvordan han skal endre på det fordi han da vil måtte skuffe andre han føler ansvar overfor...

En mann som TS beskriver syns jeg vitner om en mann med mye integritet - så mye at TS føler det går på bekostning av henne og familielivet..

Hun skriver at hun ikke når inn, hva har hun gjort for å nå frem sier hun ikke så mye om (i allefall ikke så lang som jeg kom...)

[AnonymBruker]

Som gravid og med bekkenløsning så burde du absolutt få deg en rolig helg og slappe av, er det mulighet for at du kan reise til foreldre eller en venninne og bare ta det med ro?

Si til mannen at nå har du vært hjemme så mange måneder i strekk og at nå må han ta ungen til helgen for du skal bort. Dersom han protesterer så spør du ganske enkelt hvorfor han ta det for gitt at du er hjemme og ikke du kan ta det for gitt at han skal være hjemme en gang innimellom.

[Gjest Mille]

Jeg tenker at han kanskje føler at hans engasjemang er å ta vare på sin familie ved å jobbe mye og sørge for at de har alt de trenger? Kanskje han ikke selv innser at han er fraværende - og om han gjør det ikke helt vet hvordan han skal endre på det fordi han da vil måtte skuffe andre han føler ansvar overfor...

En mann som TS beskriver syns jeg vitner om en mann med mye integritet - så mye at TS føler det går på bekostning av henne og familielivet..

Hun skriver at hun ikke når inn, hva har hun gjort for å nå frem sier hun ikke så mye om (i allefall ikke så lang som jeg kom...)

Jeg har prøvd å snakke med han MANGE ganger. Prøver å forklare hvordan det er å være så mye alene uten han, hvor tungt det er å ha alt ansvar alene når det kommer til barnet (barna snart).

Har noen ganger tidligere i forholdet bed han være hjemme, men han bare avviser meg og sier at han må gjøre de tingene han har satt seg opp til å gjøre. Han blir flau og sint hvis han skulle utebli fra noe som er planlagt. Har bed han slutte å planlegge så mye men han planleger alt når jeg ikke er til stede.

Uff blir så dumt alt dette her. Har prøvd å få han til å se alvoret med å be om at vi får terapi/rådgivning, men dette gikk han helt i vranglås over.

Og ja du har rett, han er veldig plikkt oppfyllende og en god forsørger og far, når han er til stedet. Han er snill og trofast og ville gått gjennom ild og vann for meg.

Men jeg sliter med at han er så mye borte på tilng som han ikke må dra på. Vet ikke hvordan jeg skal nå inn denne gangen, når jeg ikke har klart det før.

[Gjest Tirkes]

Jeg ville snakket med legen og fått med hjem noen skriv om fødselsdepresjoner, gitt det til min mann og sagt at dette er jeg i store fare for å kunne få fordi du neglisjerer familien. Og advart om at dersom dette blir tilfelle så kommer han til å få omtrent alt ansvar med ungene til mor slutter og grine.

Jeg ville for min egen del neppe brutt ut med et helt nyfødt barn, men ventet til rygg og helse var på plass før jeg bestemte meg. Og jeg ville nok etter flere forsøk på seriøse prater gitt ham en smak av egen medisin. Når ungen er født ville jeg sagt at jeg skal hjelpe en venninne med å stelle til barnedåp på lørdagen og at han må være hjemme da og da. Ville sagt at det kan ta rundt tre timer.

Etter tre timer, ville jeg sendt ham en SMS om at "Dette tar litt lengre tid enn forventet, er mye å gjøre her" og deretter forsøkt å latt telefonen bero i noen timer til. Jeg ville ikke bedt om unnskyldning når jeg kom hjem, forklaring fikk han på SMS. Jeg ville gjentatt dette i forskjellige variasjoner til mannen enten ble sint eller spør hva jeg driver med. Da hadde jeg satt opp englefjes og sagt "Er det ikke slik vi gjør avtaler da? Vi gir faen i tidspunkt og bryr oss ikke om den som sitter hjemme? Er jo det jeg er vant til."

...men så er jeg rimelig ilter i temperamentsveien.

Usj, ble ikke noe særlig til råd dette.

Men er enig i de som sier at han virker som en flott og omtenksom type, bortsett fra at han sikter omtanken litt feil. At du kunne hatt det verre er ingen grunn for å ikke kjempe for å få det så bra som du fortjener.

[attegløyma]

Eg tykkjer du skal reise vekk ei helg og la han ha ungen. Evt skrive ned kva du føler (vise han hovudinnlegget her?), og sei at de er to vaksne menneske i dette forholdet, begge med behov for å gjere sine ting. Slik det er no er han aleine om å gjere sine ting, medan du er ansvarleg for AS Familien. Det er ikkje rettferdig og det er ikkje greit. Han må ta eit val, og evnar han ikkje å prioritere familien sin framfor eigne ønskje, så er det best for deg å gå, slik at du får fri annakvar helg...

[Gjest Mille]

Jeg ville snakket med legen og fått med hjem noen skriv om fødselsdepresjoner, gitt det til min mann og sagt at dette er jeg i store fare for å kunne få fordi du neglisjerer familien. Og advart om at dersom dette blir tilfelle så kommer han til å få omtrent alt ansvar med ungene til mor slutter og grine.

Jeg ville for min egen del neppe brutt ut med et helt nyfødt barn, men ventet til rygg og helse var på plass før jeg bestemte meg. Og jeg ville nok etter flere forsøk på seriøse prater gitt ham en smak av egen medisin. Når ungen er født ville jeg sagt at jeg skal hjelpe en venninne med å stelle til barnedåp på lørdagen og at han må være hjemme da og da. Ville sagt at det kan ta rundt tre timer.

Etter tre timer, ville jeg sendt ham en SMS om at "Dette tar litt lengre tid enn forventet, er mye å gjøre her" og deretter forsøkt å latt telefonen bero i noen timer til. Jeg ville ikke bedt om unnskyldning når jeg kom hjem, forklaring fikk han på SMS. Jeg ville gjentatt dette i forskjellige variasjoner til mannen enten ble sint eller spør hva jeg driver med. Da hadde jeg satt opp englefjes og sagt "Er det ikke slik vi gjør avtaler da? Vi gir faen i tidspunkt og bryr oss ikke om den som sitter hjemme? Er jo det jeg er vant til."

...men så er jeg rimelig ilter i temperamentsveien.

Usj, ble ikke noe særlig til råd dette.

Men er enig i de som sier at han virker som en flott og omtenksom type, bortsett fra at han sikter omtanken litt feil. At du kunne hatt det verre er ingen grunn for å ikke kjempe for å få det så bra som du fortjener.

Han er en flott mann.

Skjønner at jeg mulig må vise han med elksempel hvor vanskelig det kan være at ting er så usikkert, men redd for å rote det mere til.

[Gjest hekt]

Nå har ikke vi barn, men jeg har likevel erfaring med dette du snakker om; en partner som ikke er tilstede, og prioriterer helt andre ting.

Siden vi ikke har barn tok det mange år før det kokte over. Akkurat som det var det diskusjoner om det - uten at det gikk noen vei. Tilslutt var jeg egentlig ikke helt endel av forholdet, og vurderte sterkt å bryte opp etter 10 år sammen.

Det eneste som virket for min del var å være helt ærlig.

Jeg stilte ingen ultimatum, men jeg sa det akkurat som det var;

Jeg var distansert, jeg følte meg ikke som endel av forholdet lengre, jeg hadde tenkt i en lengre periode på å avslutte forholdet, det at han var så mye borte gjorde noe grunnleggende med mine følelser. At jeg faktisk satt på Finn for å finne leiebolig(vi eier sammen) til meg selv. At jeg hadde begynt å planlegge de praktiske tingene ved singellivet, og at jeg følte meg helt utslitt av å slite med denne situasjonen.

Jeg sa det ikke som noen trussel og stilte ingen ultimatum, men var bare helt ærlig med hva jeg egentlig følte og tenkte. At jeg faktisk var på vei ut av forholdet.

Når jeg da ikke la opp til en krangel, og heller ikke stilte et ultimatum - men bare fortalte at jeg faktisk var på vei til å bryte opp, ble han veldig redd.

Han ønsket vi skulle forsøke videre, og jeg var helt ærlig på at jeg ikke hadde noen motivasjon lengre.

Så om han ønsket å forsøke, så måtte han gi all innsats - fordi jeg hadde brukt opp min.

Han ble ganske redd da - han forstod hvor langt det faktisk var gått, og at et brudd var helt realistisk.

Før sa jeg alltid "dersom vi ikke prioriterer mer så går det galt en gang i fremtiden.." - mens denne gangen sa jeg faktisk at vi var kommet dit jeg før hadde fryktet. Det handlet ikke lengre om "kanskje en gang konsekvens" - men det var NÅ, idag.

Han skjønte at dersom han ikke tok dette veldig alvorlig, så ville han fra og med denne dagen ikke være med meg lengre.

Poenget med å kun fortelle nøyaktig hva som foregår tankemessig og emosjonelt er at det åpner for at han forteller hva han faktisk vil med forholdet deres.

Summa summarum så ordnet det seg for oss fordi følelsene fortsatt var tilstede. Men han trengte å innse hva hans valg hadde ført til.

Jeg forklarte tydelig at jeg ikke var interessert i å fordele skyld, eller diskutere fortiden - men at det trengtes annerledes prioriteringer for fremtiden.

Mannen din får jo alltid denne "fremtidige" konsekvensen i indirekte former - og skjønner ikke at dette for det gjelder idag.

Dette er ikke en samtale du kan ta over middagen, eller i en situasjon. Du må ta det opp som et helt kritisk tema, og være beredt til å ta konsekvensene.

Selv brukte jeg ett helt år på å komme dit at jeg faktisk var klar for å ta konsekvensene(brudd). Så inntil da gikk jeg jo bare rundt med vonde følelser og tvil.

[liv]

Siden du har bekkenløsning bør jo mannen ta husvasken hjemme samt ta med seg lille når han er rundt og ordner ting. I allefall om du er høygravid (dvs under 40 dager til termin). Har du ei venninne du kan reise på spa med en god middag etter? Bestill time så mannen må hente i barnehagen og være hjemme hele ettermiddagen og kvelden.

Hør med besteforeldre om de kan være barnevakt en helg, planlegg kinodate på fredag, dra på picknik på lørdag, vandre litt hånd i hånd, spise en god middag ute og bare vær sammen dere to. Etterpå spør du mannen om ikke han savner å være sammen med deg Fortell at du savner han, at du er ensom og at du og barnet deres trenger han.

[Gjest Raggy]

Legg deg på sofaen å si til mannen din at du har sluttet å virke! Si at du ikke klarer å ta vare på ungen og at han må gjøre det.

Jeg har gjort noe lignende i forhold til min mann(lang historie). Han var likegyldig i forhold til ansvaret hjemme for hus og barn så jeg måtte gjøre noe, snakke nyttet ikke fant jeg ut...

Jeg sa til han at nå orker jeg ikke mere så nå må du ta ansvaret her hjemme. Utrolig nok fungerter det ved at han plutselig "våknet og begynte å engasjere seg i driften av familien.

Det er på sin plass at du får hjelp og hvile, får du ikke det så synes jeg rett og slett mannen din er slem! Om det er beviss eller ubevisst spiller ingen rolle.

Finn deg en god bok og ligg på sofaen frem til babyen kommer, når babyen har kommet så ligg så lenge du vil og overlat ansvaret for det andre barnet til far. Har inntrykk av at enkelte mennesker forstår ting når de SER kosekvens, ikke når de hører om evt konsekvens....

Redd deg selv midt oppi alt, du er viktig:)

[AnonymBruker]

Jeg bodde med en slik mann i samboerskap, dog uten barn. Det var ikke noe oss, det var han og alle hans interesser, alle hans hobbyer, alle hans venner, verv og alt som opptok ham utenfor hjemmet.

Til og med når han var hjemme med meg så skulle han bare sjekke noe, eller bare fikse noe over internett og satte seg ned med dataen. Det gikk så langt at jeg ofte måtte si i fra at nå kommer vi for sent dit vi skal, nå må du slå av dataen osv. Det resulterte i at han ofte sa at jeg maset, og sutra. Jeg så rødt til slutt.

Etter 2 år ga jeg ren faen i hele forholdet og flyttet ut en dag han var opptatt med et av sine dyrebare verv og hobbyer.

Bare så det er sagt så forsøkte vi megling på familievernkontoret og rådgiving der, damen som tok "saken" vår ga meg full rett i å føle meg neglisjert og glemt, da ble han nærmest sur.

Jeg prøvde å snakke med ham og forklare på forståelige måter at dette ikke gikk an. Jeg forsøkte å la ham smake på egen medisin, men det sank ikke inn hos ham, han ble sur når jeg var for mye eller for lenge ute. Han argumenterte med at det var ikke det samme som det han drev med, fordi han blabla. Ja, det var altså viktigere for ham hva han gjorde. Prøvde alt.

Så ga jeg opp og flyttet som sagt ut, orka ikke å snakke med den mannen en gang, har aldri vært så ensom som da jeg var med ham.

Da først ga han opp alt som tok overdrevet mye tid, nå hadde han innsett alvoret, nå var han klar for å få meg tilbake, nå innså han hva han mistet osv. Men da var det fullstendig for sent, da jeg flyttet så hadde jeg prøvd alt, og hadde alt gitt opp.

Han maste på meg i over et år før han ga opp, og forstod at jeg ikke kom tilbake.

Og hele den situasjonen var forferdelig vond for meg, ja.

Håper du slipper å gå til det skritt.

[AnonymBruker]

Din mann høres ut som min far.

Min far er en snill og god mann, men nå som er jeg voksen kvinne ser jeg at han også er en egoistisk mann.

Selv om mine foreldre var gifte så fungerte min mor i praksis som alenemor for meg og mine to søstre.

Jeg hadde ikke noe problemer med at pappa aldri var hjemme, jeg hadde mer problemer med at eg ikke visste når han var hjemme.

Det var veldig behagelig etter skillsmissen, for da så jeg han like lite som før, men jeg visste hvertfall når jeg så han.

Min far var også en som var hengt opp i all slags organisorisk arbeid, en masse verv og en jobb med masse reise og sene kvelder. På toppen av dette er en en sosial mann, så han hadde alltid masse venner han skulle hjelpe med forskjellige ting.

Det var så tydelig at kone og barn ble dyttet nederst på lista, og det var vondt. Selv som barn.

Med all "bortetiden" forsvant følelsene mellom mamma og pappa, og min far var jo en del bortreist i forbindelse med jobb og verv. Og det var jo ikke noe frimurerorden det her, så det var jo damer der.

Og resten kan dere sikkert tenke dere selv.

[Jade]

Skal dette forholdet overleve, så MÅ du være mer bestemt. Ikke godta at han ikke kan si nei til andre, men at han sier nei til deg hver dag. Ikke godta at han ikke skal skuffe andre, men at han skuffer deg hver dag. Spør han hvorfor du er så mye mindre verdt enn vennene hans, siden du ikke blir prioritert. Og lær deg å si NEI du også! Selv om han sier han skal, så betyr det ikke at han får lov! Det er ingen selvfølge at du er "barnevakt" døgnet rundt, mens han flyr rundt og hjelper alle andre enn sin egen familie! Og neste gang når han spør, så ikke si "greitt", men "Nei, det er ikke greitt! Dette finner jeg meg ikke i! Nå er det nok!".

Han tar deg jo for gitt. Han trenger ikke ta hensyn til deg, for det spiller ikke noe rolle om du blir skuffet, eller hva du synes om deg. Deg har han jo "uansett". Og han tenker gjerne at han ser deg mye. Han ser deg jo hver dag. Han innser bare ikke at han ikke tilbringer tid med deg. At dere ikke finner på noe sammen. At han ikke avlaster deg hjemme.

Endret 20. juni 2011 av Jade

[AnonymBruker]

Jeg må si jeg har litt problemer med å se mannen din som utrolig snill og godhjertet... Han går fra deg når du gråter, han bryr seg jo ikke om deg eller dine følelser eller din situasjon i det hele tatt! Han er virkelig egoistisk og ekkel i hvordan han behandler deg. Det virker som det er litt hvilepute for deg at "han er jo så snill...". Han er ikke det.

Du må virkelig ta tak her for å vise han hvorfor han ikke kan fortsette slik. Hardt mot hardt, siden verken ord eller tårer går inn.

[Havbris]

Jeg holder fremdeles fast ved mitt råd til deg om å oppsøke et familievernkontor - alene, siden han foreløpig er i vranglås på dette. Ikke vanskelig å skjønne at han ikke vil, fordi hans vellykkethet mht å stille opp på alt mulig, vil få en ripe i lakken hvis det skulle bli åpenbart for andre at han ikke klarer "vervene" han har hjemme.

Det vil være bra for deg å snakke med en terapeut som sikkert har møtt mange par i samme situasjon som du er i. Og kanskje får du der noen råd om hvordan du skal gripe det an videre. Kanskje blir han også så nysgjerrig etterhvert at han blir med (=får behov for å snakke sin stemme)

De kommunale familievernkontorene er åpne for alle - og koster ikke noe. Du trenger ikke bare avlastning - men det du trenger aller mest er sikkert kjærlig omsorg, anerkjennelse, bli sett og kjenne følelsen av å være mest betydningsfull i livet hans.