Vurderer familiedrudd

[Gjest MIlle]

Huff sitter her igjen i kveld, alene, mannen er borte for helga opptatt med en av alle tingene han holder på med.

Mannen min er snill og trofast, han jobber hardt og er VELDIG plikktoppfytlende ang jobb og andre ting han er tildelt.

Inntil en jobb på 100% jobber han også veldig hardt utenom med en hobby han håper en dag kan bli penger av. Han har mange verv og kommer stadig hjem med nye prosjekter som han har takket ja tl for han finner inntressange, eller fordi venner har spurt han og han "kan" ikke si nei.

Drømmen om å leve av hobbyen sin er hans livs drøm, og det vil bli veldig tungt for han å gi den opp, men oppi alt dette føler jeg meg glemt. Jeg har i lang tid sagt til han at når nr to kommer så kan det kanskje være lurt å si opp noen av alle disse små tingene som holder han borte flere kvelder i uka. Men han føler ikke at han kan, vil ikke virke uhøffelig og sette folk i vansklige situasjoner hvis han trekker seg.

Jeg klarer ikke å nå inn til han, han sier bare at alt kommer til å gå bra og kysser meg.

Sitter nå for fjerde helgen på rad alene hjemme med 2 åringen sovende i senga si. Føler meg egentlig veldig alene og uten noen partner i livet. Når jeg har tunge dager, så har jeg somregel ingen mann som kan steppe inn for meg noen timer, for han er borte.

Flere kvelder i uka må jeg sitte oppe til tolv for å få snakke med han når han kommer sent hjem etter alle dagens gjøremål, men det klarer jeg ikke så ofte for 2 åringen starter dagen sin halv seks

Er nå helt utkjørt å har brukt store deler av fredag natt til å gråte alene i sengen min.

Noen som kan gi meg noen gode råd og håp for jeg er helt tom. Jeg klarer ikke å nå inn til han om at jeg trenger han litt i livet mitt også. Er redd for at jeg møter veggen snart, og at jeg bare kan gå og legge meg ned og dø.

[AnonymBruker]

Det er bedre å vær enslig og ensom, enn ensom i tosomhet!

Jeg synes mannen din bør få seg en virkelighetssjekk og kanskje våkne opp og se hva han har, og hva han er i ferd med å miste!! Kanskje du bør be om en pause? Flytte ut et par mnd nå i sommer og be han tenke over hvordan han vil ha hverdagen med to små barn. Du bør bruke tiden til det samme.

Vær klar og tydeig på at det blir ikke aktuelt at du skal sitte som enslig oppdrager for deres to barn. Still krav! Dersom han vil følge drømmene sine, så får han gjøre det, men du har rett til å velge om du vil være med på karusellen eller ei!

Høres ut som en skikkelig kjip situasjon!

[AnonymBruker]

Dere trenger familierådgivning. Mannen har problemer med å si nei. Du får problemer med familielivet fordi han ikke sier nei. Han tror det holder med forklaring og så vil du alltid være der og samle trådene. Blir dere gående sånn over tid så vil følelser forsvinne av manko på næring og deltakelse. Her må det ruskes opp og da er det greit å få tak i en tredjepart.

[Gjest Bjørn82]

Huff sitter her igjen i kveld, alene, mannen er borte for helga opptatt med en av alle tingene han holder på med.

Mannen min er snill og trofast, han jobber hardt og er VELDIG plikktoppfytlende ang jobb og andre ting han er tildelt.

Inntil en jobb på 100% jobber han også veldig hardt utenom med en hobby han håper en dag kan bli penger av. Han har mange verv og kommer stadig hjem med nye prosjekter som han har takket ja tl for han finner inntressange, eller fordi venner har spurt han og han "kan" ikke si nei.

Drømmen om å leve av hobbyen sin er hans livs drøm, og det vil bli veldig tungt for han å gi den opp, men oppi alt dette føler jeg meg glemt. Jeg har i lang tid sagt til han at når nr to kommer så kan det kanskje være lurt å si opp noen av alle disse små tingene som holder han borte flere kvelder i uka. Men han føler ikke at han kan, vil ikke virke uhøffelig og sette folk i vansklige situasjoner hvis han trekker seg.

Jeg klarer ikke å nå inn til han, han sier bare at alt kommer til å gå bra og kysser meg.

Sitter nå for fjerde helgen på rad alene hjemme med 2 åringen sovende i senga si. Føler meg egentlig veldig alene og uten noen partner i livet. Når jeg har tunge dager, så har jeg somregel ingen mann som kan steppe inn for meg noen timer, for han er borte.

Flere kvelder i uka må jeg sitte oppe til tolv for å få snakke med han når han kommer sent hjem etter alle dagens gjøremål, men det klarer jeg ikke så ofte for 2 åringen starter dagen sin halv seks

Er nå helt utkjørt å har brukt store deler av fredag natt til å gråte alene i sengen min.

Noen som kan gi meg noen gode råd og håp for jeg er helt tom. Jeg klarer ikke å nå inn til han om at jeg trenger han litt i livet mitt også. Er redd for at jeg møter veggen snart, og at jeg bare kan gå og legge meg ned og dø.

Kjipt.. Jeg vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd, men jeg kan jo prøve.

Kan det være at du kanskje er for snill med han og godtar at han overser deg? Hvis det er sånn, og du har prøvet å nå frem til han, noe du sier du har gjort. Kanskje du skal prøve å være såpass krass neste gang at han forstår at du sliter og mener alvor med det du sier. Og at det kan få konsekvenser for forholdet deres om ikke ting endrer seg litt.

Men det er kanskje ikke så lurt å be om alt på en gang, be han om å holde av en dag i uke og en dag i helgen som han kan bruke på deg og barnet deres.?

MAYBE?!?!

Håper det ordner seg.

[Gjest Mille]

Dere trenger familierådgivning. Mannen har problemer med å si nei. Du får problemer med familielivet fordi han ikke sier nei. Han tror det holder med forklaring og så vil du alltid være der og samle trådene. Blir dere gående sånn over tid så vil følelser forsvinne av manko på næring og deltakelse. Her må det ruskes opp og da er det greit å få tak i en tredjepart.

Vi har hatt det sånn lenge, og følelsene er dalende, men jeg elsker han. Jeg har fåreslått rådgivning for han, men dette sitter langt inne hos han å akseptere.

Føler at situasjonen er ganske låst nå, av en eller anne grunn så er det SÅ vanskelig for han å prioritere meg. Nå på fredagen hadde jeg ikke lyst til at han skulle dra, men av erfaring så vet jeg det ikke nytter å be han bli hjemme, da må jeg være døende.

Etter at han hadde dratt gikk keg inn på badet og gråt, han hadde glemt noe og kom tilbake og så meg gråte, gjorde veldig vondt når han da bare gav meg en klem og sa att dette går bra, men han måtte dra nå for han var seint ute.

[Gjest Bjørn82]

Vi har hatt det sånn lenge, og følelsene er dalende, men jeg elsker han. Jeg har fåreslått rådgivning for han, men dette sitter langt inne hos han å akseptere.

Føler at situasjonen er ganske låst nå, av en eller anne grunn så er det SÅ vanskelig for han å prioritere meg. Nå på fredagen hadde jeg ikke lyst til at han skulle dra, men av erfaring så vet jeg det ikke nytter å be han bli hjemme, da må jeg være døende.

Etter at han hadde dratt gikk keg inn på badet og gråt, han hadde glemt noe og kom tilbake og så meg gråte, gjorde veldig vondt når han da bare gav meg en klem og sa att dette går bra, men han måtte dra nå for han var seint ute.

Oo Den var litt "kald" Høres ikke ut som han har veldig lyst å prioritere deg heller for å være helt "frank"

[Leanne]

Er enig i at det er bedre å være alene og ensom, en ensom i tomsomhet som ble skrevet litt lenger opp.

Flytt ut, bo hver for dere noen måneder og se hvordan det går. Hvor mye savner du han, hvor mye savner han deg? Velger dere å flytte sammen igjen må dere bli enige om noen grunnregler først.

Hvor mange kvelder/helger kan han være borte. Og hvor mange kvelder/helger kan du være borte..

[Havbris]

Dette var virkelig trist lesning. Dere har en sønn på to år, du er gravid og mannen din forholder seg til deg og livssituasjonen deres som om han kun har seg selv å tenke på. Og som om du kan leve et liv uten å bli inkludert i hans liv. Han trenger en alvorlig wake-up call som ryster han såpass at han ser hva han kan risikere å miste - og hva han påfører deg.

Du sier han ikke vil gå til familierådgivning. Nei det vil han nok ikke fordi da må han erkjenne at dere har problemer.

Det er full anledning til å gå i samtaler på et familevernkontor alene. Jeg forelsår at du på mandag ringer familievernkontoret i kommunen, - legger frem saken som en krisesak og får en time så fort som mulig. Så får du hjelp til å finne en måte å gripe dette an på videre.

Du forteller mannen din usminket at du bestiller time for deg selv siden han er uinteressert, og du forteller ham at du er nødt til å gjøre det for å få hjelp, fordi du ikke lenger klarer å leve i et forhold der du blir så ensom og alene om ansvar. Så får han selv ta stilling til om han synes det er bryet verdt å bli med.

Ikke vent med dette - det blir ikke bedre uten at han ristes i innvollene.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke prøve å få deg til å gjøre det ene eller det andre for et brudd når man har barn sammen er slett ingen enkel ting. Det vil på mange måter være et avgjørende øyeblikk i ditt barns liv dersom dere går fra hverandre, uansett om han er for liten til å huske det.

Men jeg må likevel bare fortelle om min onkel, ettersom jeg nesten (før småbarn ble nevnt) trodde det var min tante som hadde skrevet ned. Sorry om det blir langt.

Han er en idealist i ordets rette betydning. Da han & tante (det er hun jeg er i blod med) skulle stifte familie ble de enige om å kjøpe en gård i hans hjemkommune. Dette var hans idé, og det var han som skulle drive med dette, i alle fall intill gården var drevet inn og begge kunne leve av den. Tante startet i en midlertidig jobb, og fikk to barn mens onkel jobbet ernergisk med gården. I begynnelsen hadde han pågangsmot og jobbet hardt med gården og alt av vedlikehold samtidig som han hadde mye overskudd hjemme. Men det gikk ikke SÅ bra at tante kunne slutte i sin midlertidige jobb, da huset de hadde kjøpt var gammelt og oppussing dyrt. Onkel skiftet ofte litt taktikker for gården: først var det kyr og deretter okser det skulle satses på, prøvde å legge over til økologisk drift, besøksgård for barn også videre. Jeg tror tante først og fremst syntes det var flott at mannen hennes hadde så gode hensikter med driften, og at han heller satset på hjerte enn penger, men ofte går jo disse tingene ikke så bra, og som følge av overmot ble også onkel fryktelig humørsyk av at ting gikk litt opp og ned. Han hadde kanskje et sterkt ønske om at tante skulle være mer involvert, men med barna og regninger som skulle betales var det vanskelig, men ettersom tungsinnet over gården økte, ble arbeidet som ble gjort mindre effektivt, og på slutten, helt før tante satte ned foten. Da hadde hun allerede tatt morgenstell og ettermiddagsstell på gården før og etter jobb fordi onkel hadde blitt engasjert i noe nytt. Enden på visa var å legge ned gårdsdriften

Denne gangen var det et par ideelle organisasjoner som tok all tid. Han fikk en lønnet stilling i disse og ble etter hvert sentral. Han drev med aksjonsarbeid og arbeid rettet mot barn og unge, men også her mistet han interessen igjen.

.

Så startet han eget firma, og gjorde det faktisk veldig bra. Men arbeidsmengden var igjen stor, og han reiste mye. Her begynte ungene å forlate redet, og tante hintet om å kanskje flytte til nærmeste by, 20 minutter unna. Tantes midlertidige jobb hadde gitt henne flere stillingsopprykk gjennom årene, og økonomien var for første gang romslig. Dette med at tante lyktes i den jobben hvor hun egentlig bare hadde en uten-utdanning-stilling og har gått til å bli en helt uunværlig person i bedriften ser også ut til å irritere min onkel. Han snakker nedsettende om kollegene og prøver hele tiden å "krympe" hennes jobb ved å hinte om at hun kun er "en på samlebåndet i fabrikken" og at "man må bygge egen arbeidsplass" også videre. Han ser helt vekk i fra, og virker til å være blind for faktum at det er hennes faste inntekt gjennom årene som har hindret familien til å gå konkurs. Tante er kanskje hakket mer "urban" enn onkel, ved at hun er flinkere med mennesklige relasjoner, liker muligheten til en kafétur uten at det skal stjele hele dagen, liker å trene, kulturopplevelser og dessuten ville de havne nærmere ungene og øvrig familie. Og med onkel som uansett måtte kjøre mye rundt i vårt distrikt ville det vært enkelt for han også å bo mer sentralt. Dette satte han ned foten til ettersom bylivet var imot hans idealer. Han har på den ene siden sunne og flotte verdier, men samtidig er han også litt fastkjørt i fordommer, og byfolk var kapitalister, luksusdyr og hva verre er.

Så ettersom firmaet hadde nådd en etablert posisjon hvor det ikke lengre krevde mye arbeid begynte å han å bygge et turistanlegg på tomta deres. De eier en vakker tomt, og har hytter som de bla. leier ut ect. Dette hadde gitt en fin sum som han kanskje anså mest som hans ettersom initiativet var mest hans, og han tok opp et gigantisk lån for å finansiere et stort prosjekt (vil ikke gå i detaljer, da jeg ikke ønsker å henge ut familien med gjenkjennelige detaljer), men kort sagt, dette prosjektet er i byggefase nå, og slik som situasjonen er nå kan de på ingen måte gå vekk fra plana på grunn av lånet.

Dette kommer sikkert til å bli et flott anlegg, og jeg vet at min tante gleder seg for onkel, for hun er bare snill og kanskje en smule føyelig, men samtidig vet jeg også at hun ikke har et liv som er helt på hennes premisser. Om vinteren, nå som barna er vekke er det store huset veldig tomt, ofte er det bare tante som er hjemme.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å lure på om det var jeg som hadde skrevet her nå et øyeblikk.. Det var så likt!

Har ingen råd,men kommer til å lese nøye jeg og..

[Gjest Gjest]

du må først tenke over hva liv du ønsker deg og om du faktisk elsker denne mannen.man kan ofre mye for kjerligheten.men vis han er en nikke dukke som er meir opptatt av å vere der for andre ,at ting skal "se" perfekt ut fra utsiden.ja da har du det mye bedre aleine

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver. Har et barn på litt over to, baby i magen og en mann som har hatt flere forskjellige hobbyer, men spesielt en, som tar mye tid. I første svangerskap gikk ting ganske greit, jeg kunne hvile og slappe av som jeg ville, mens han var på farten. Så kom babyen, og jeg syntes det var litt ensomt i ukene. Men det var verre i helgene når jeg så alle familiene ute som fant på ting og koste seg sammen. Dessuten fikk han både opplevelser og brukt energi på hobbyen, så det var ikke like interessant å finne på ting med oss når han vel var hjemme.

Denne graviditeten har vært tøffere, men i stedet for å ta martyr-rollen som jeg lett skled inn i før, så har jeg begynt å si direkte i fra til ham hva jeg synes. Ikke "ok, gjør som du vil... " , så sier jeg "Nei, jeg synes faktisk ikke det er greit at du blir borte hele lørdag! Nå er det min tur." Og det funker! Han furter tidvis, men den dårlige samvittigheten jeg fikk i begynnelsen har jeg blitt immun mot

Å stifte familie var en beslutning vi gjorde i fellesskap. Jeg elsker barnet mitt og hun som er på vei, men likevel savner jeg friheten med å kunne gjøre som jeg vil i blant. Det å ofre ting, er ikke bare min eller din plikt, det er også opp til faren til barnet. Hvis mannen din ikke forstår hvor mye dette sliter på deg, så må du prøve å få oppmerksomheten hans på et eller annet vis, slik at han kan begynne å fatte at han er i ferd med å ofre familien sin i frykt for å være "uhøflig" mot folk som burde vært mye lenger ned på prioriteringslista enn dere!

[pialen]

Huff sitter her igjen i kveld, alene, mannen er borte for helga opptatt med en av alle tingene han holder på med.

Mannen min er snill og trofast, han jobber hardt og er VELDIG plikktoppfytlende ang jobb og andre ting han er tildelt.

Inntil en jobb på 100% jobber han også veldig hardt utenom med en hobby han håper en dag kan bli penger av. Han har mange verv og kommer stadig hjem med nye prosjekter som han har takket ja tl for han finner inntressange, eller fordi venner har spurt han og han "kan" ikke si nei.

Drømmen om å leve av hobbyen sin er hans livs drøm, og det vil bli veldig tungt for han å gi den opp, men oppi alt dette føler jeg meg glemt. Jeg har i lang tid sagt til han at når nr to kommer så kan det kanskje være lurt å si opp noen av alle disse små tingene som holder han borte flere kvelder i uka. Men han føler ikke at han kan, vil ikke virke uhøffelig og sette folk i vansklige situasjoner hvis han trekker seg.

Jeg klarer ikke å nå inn til han, han sier bare at alt kommer til å gå bra og kysser meg.

Sitter nå for fjerde helgen på rad alene hjemme med 2 åringen sovende i senga si. Føler meg egentlig veldig alene og uten noen partner i livet. Når jeg har tunge dager, så har jeg somregel ingen mann som kan steppe inn for meg noen timer, for han er borte.

Flere kvelder i uka må jeg sitte oppe til tolv for å få snakke med han når han kommer sent hjem etter alle dagens gjøremål, men det klarer jeg ikke så ofte for 2 åringen starter dagen sin halv seks

Er nå helt utkjørt å har brukt store deler av fredag natt til å gråte alene i sengen min.

Noen som kan gi meg noen gode råd og håp for jeg er helt tom. Jeg klarer ikke å nå inn til han om at jeg trenger han litt i livet mitt også. Er redd for at jeg møter veggen snart, og at jeg bare kan gå og legge meg ned og dø.

Trist å lese, og skremmende, kjenner meg så godt igjen... Gi han klar beskjed om at dette vil du ikke fortsette med. Det må endre seg. Klarer han ikke det, eller ikke vil, ville jeg flyttet ut, eller bedt han flytte ut. Bli enige om hva han kan være med på/altså hvor mange dager i uken han kan være ute/holde på med andre ting. Sett klare grenser..

Ønsker deg LYKKE TIL; og STÅ PÅ!!!

[Gjest Mille]

Jeg begynte å lure på om det var jeg som hadde skrevet her nå et øyeblikk.. Det var så likt!

Har ingen råd,men kommer til å lese nøye jeg og..

Satt oppe og ventet på han i går. Han sente en meld om at han kom hjem på kvelden, men ble så sent at jeg la meg. Fikk en melding i dag til morgenen hvor han beklaget at han ikke kom i går for det ble for seint og dra hjem.

Synes ikke dette er ok. Han sier stadig slikt at "det tar bare timer" så blir han borte i 8 timer. Vi har nok store kommunikasjonsproblemer ja, og jeg skjønner ikke helt hvordan jerg har satt meg idenne situasjonen.

Jeg er en sterk person, han er noe sterkere en meg (tydelig vis, men jeg vet at han ikke vil meg noe vondt, men jeg skjønner ikke hvorfor han ikke ser hvor galt det bærer?

[Gjest Mille]

Oo Den var litt "kald" Høres ikke ut som han har veldig lyst å prioritere deg heller for å være helt "frank"

Nei jeg skjønner hva du mener. Har lenge hatt følelsen av at han er veldig "flau" for å vise hvor glad han er i meg. Høres kanskje dumt ut at jeg sier han er glad i meg, men det er han.

Virker som han er redd for at noen skal se han som en mann som må "ofre" fritid på vegne av kone og barn. At han blir kontrolert av sin kone ligsom, selvom det er det siste han blir.

???

[Gjest Gjest76]

Jeg lurer på hvorfor mannen starter familie når han ikke prioriterer å tilbringe tid sammen med kone og barn.

Det er ikke ok å være en fraværende partner, men det er langt verre å være en fraværende far.

I et godt forhold tar en vare på hverandre.

Kan ikke se ut i fra hovedinnlegget at mannen til ts tar vare på as familien.

Men for å gjøre det må en jo faktisk være fysisk til stede...

Tenker at det må være bedre å være alene og ha det ok enn å bære alene i et forhold hvor en hele tiden er på vent...

[AnonymBruker]

Han er redd for å skuffe andre, men han ser jo tydligvis ikke at han skuffer deg og sin egen familie, nettopp fordi dere er nærmere. For andre folk går det mer på at han gjerne vil være hjelpsom etc, og ikke klarer å si nei. Men han klarer å si nei til deg,fordi "du er der jo alltid uansett".

Han er nok i et dilemma som han ikke forstår selv. Det er vanskelig å være en person som ikke klarer å si nei. Vel, da bør han ikke skaffe seg familie og nytt barn om han ikke klarer å passe på familien sin og ta del av det.

Jeg hadde også sagt at jeg gjerne ville hatt en tid fra hverandre,som andre her har foreslått. Jeg tror han selv føler seg litt tapt, og det er også en veldig forvirrende situasjon å være i, det virker jo som om han er usikker på seg selv.

Jeg tror ikke han mener noe vondt, han klarer bare ikke å velge riktig.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Høres ut som en vanskelig situasjon. På noen måter høres han jo ut som en bra og ressurssterk mann som kunne vært en virkelig god ektefelle og familiefar om han hadde prioritert litt annerledes. Samtidig virker han vanskelig å nå fram til, og veldig egoistisk i en setting hvor det er veldig feil å være det. Vet at jeg har venninner som har vært/er i liknende situasjoner - for den ene har det blitt lettere etter hvert som barna ble større og mer selvstendige, og hun selv ble bedre integrert i lokalsamfunnet og slik fikk egne interesser og aktiviteter hun kunne "forsvare" (for seg selv like mye som mannen antar jeg) at hun trengte egentid til. Den andre står midt oppi det med baby, mann som jobber enormt mye, og gamle "kravstore" foreldre...

Det er jo helt feil at du skal sitte alene hjemme helg etter helg uten at dere har helger sammen, og/eller at du får mulighet til å gjøre noe alene du også! Det er merkelig at en antagelig oppegående og velmenende mann ikke ser dette selv, men som såvidt nevnt over kan det hende han ikke ser at familietid eller din egentid eller tid med venninner e.l er like mye verdt som hans "plikter". Kanskje du kan prøve å vise ham denne tråden, eller skrive ned hva du tenker om det - jeg innbiller meg at det kan være lettere å nå fram i et litt saklig, beskrivende brev, enn muntlig. I hvert fall dersom kommunikasjonen allerede er dårlig og han kanskje går i forsvar automatisk dersom slike emner blir tatt opp. Jeg synes også det er utrolig trist at han ikke vil gå til rådgivning når du ønsker det og det faktisk er så ille at du vurderer å gå fra ham mens du er gravid. Kunne det vært en mulighet å få en mer uformell tredjepart til å komme med innspill, f eks svigermor, en felles venn e.l? Hvis ikke tror jeg også at det å gå fra ham, i hvert fall gjøre det klart at det kommer til å bli konsekvensen dersom han ikke omprioriterer, ser ut til å være en nødvendig løsning. Han er vant til å kunne gjøre som han vil (eller vektlegge oppdrag fra folk på jobb og hobbyer mer enn deg), og trenger en oppvekker.

[Ciara]

Det høres jo ut som om mannen både er arbeidssom og godhjertet, og det er gode egenskaper. Det virker også som om han ikke forstår at valgene han tar for seg selv påvirker deg og barna. Vi hadde et par runder med det da barnet vårt var mindre - mannen kunne si: "X spurte meg om jeg kunne hjelpe ham på hytta på lørdag, og jeg sa ja, han har jo så mye jobb der, stakkars." "Har du barnevakt, da?" spurte jeg ham da. Da sank det inn litt. Du må rett og slett sette hardt mot hardt. Du vurderer til og med brudd på grunn av dette, vet mannen din at du har det så ille?

[Gjest MIlle]

Det høres jo ut som om mannen både er arbeidssom og godhjertet, og det er gode egenskaper. Det virker også som om han ikke forstår at valgene han tar for seg selv påvirker deg og barna. Vi hadde et par runder med det da barnet vårt var mindre - mannen kunne si: "X spurte meg om jeg kunne hjelpe ham på hytta på lørdag, og jeg sa ja, han har jo så mye jobb der, stakkars." "Har du barnevakt, da?" spurte jeg ham da. Da sank det inn litt. Du må rett og slett sette hardt mot hardt. Du vurderer til og med brudd på grunn av dette, vet mannen din at du har det så ille?

Han vet vel at noe er galt, om han skjønner nøyaktig hva det er vet jeg ikke- Selvom jeg har forklart han det flere ganger, men han klarer ikke se det fra min side.

Jeg har forklart han at jeg ikke føler at jeg kan leve opp til det han forventer av meg, klarer ikke være så tolmodig og "ventende" som han trenger.