Sosial kameleon??

[Gjest lmari]

Er du deg selv 100 prosent i alle sosiale sammenhenger, eller er du mer av en sosial kameleon, som tilpasser språk, vaner og uttalelser etter hvem du er sammen med?

Selv har jeg lett for å tilpasse meg en ny situasjon. Kan banne som en tyrk i visse situasjoner, eller snakke så pent som den fineste Frogner-frue i andre. Vet hvordan jeg skal oppføre meg på den hippeste Oslo-restaurant, men kan også blende inn på himers-fest på bøgda.

Til nå har jeg sett på det som en styrke. Men kanskje er det en svakhet? For hva blir igjen av det som er "meg" da? Hvem er lmari, liksom?

[Labella]

Jeg er meg selv, men har forskjellige uttrykk for meg selv avhengig av omgivelser og situasjon. Er ikke det helt normalt da? At man ikke oppfører seg likt når man er på byen med venninner og når man er i middagsselskap med bestemor?

[Redhead]

Jeg er meg selv' date=' men har forskjellige uttrykk for meg selv avhengig av omgivelser og situasjon. Er ikke det helt normalt da? At man ikke oppfører seg likt når man er på byen med venninner og når man er i middagsselskap med bestemor?[/quote']

Tror det er ganske vanlig, ja.

Da jeg flytta fra Nord-Norge og sørover opplevde jeg at min nordnorske væremåte noen ganger virket (nesten?) støtende på enkelte som jeg traff. Særlig gikk det på humor. Så, jeg lærte å moderere meg i samvær med en del av mine medstudenter :blunke: .

Nå har jeg blitt så gammel og avslepet at jeg stort sett er meg selv det meste av tiden, men av og til merker jeg at jeg "forandrer" meg nesten uten å tenke på det...

[chimp]

Er blitt voksen nok til å være meg selv mer nå enn tidligere....men 100%??? Ikke på den måten at jeg sier absolutt alt det jeg tenker el føler om et menneske el en situasjon........Man kan godt være hyggelig mot folk man kanskje misliker litt i utgangspunktet....gi dem en sjans! Det finnes vel alltid et el annet å snakke om...ihvertfall over en kort periode! Har liten lyst til å såre folk v å være FOR ærlig.....Men jeg er meg på den måten at jeg spiller ikke en rolle, gidder ikke gjøre meg bedre el finere enn det jeg er.....liker ikke snobbete folk, så det er jo egentlig lett da! Men jeg er nesten alltid blid og åpen mot folk, og det merker jeg at jeg får umiddelbar respons for....Og så er jeg ikke så veldig redd for å drite meg ut, så derfor blir d ganske mye tull, tøys og fleipete kommentarer og spontane påfunn....også sammen m ukjente folk.....som å synge på toget sammen m datteren min da hun var liten.....NÅ ville hun ikke sunget på toget m mora si for 1000 spenn tror jeg......Vel! Noen ser jo litt rart på meg fra tid til annen, men det kan jeg leve med...... Har forresten sluttet å lese morsomme bøker på toget alene, for jeg klarer ikke stoppe å le.....og d ser ut til å være veldig irriterende el sjokkerende at en person sitter og ler helt alene over noe man leser.........

[Gjest Meg]

Jeg ser på det litt som en styrke, å kunne tilpasse seg omgivelsene.

Det er ikke alltid det passer seg å være kjapp i replikken...eller å være dønn seriøs til en hver tid.

Skifter også litt på måte og prate på ut i fra hvem jeg er sammen med, ikke fordi jeg ikke kan stå for den jeg er, men det gjør de jeg er sammen med mer komfortable... - tror jeg da

[ehu]

Til nå har jeg sett på det som en styrke. Men kanskje er det en svakhet? For hva blir igjen av det som er "meg" da? Hvem er lmari, liksom?

Høres ut for meg som om du selv føler at "du" forsvinner litt i din streben etter å tilpasse deg enhver situasjon ........

Og da lurer jeg på hvorfor du gjør det?

Er det bare ulike sider av din egen personlighet som slippes ut til ulike tider eller gjør du det for å passe inn(redd for å bli utenfor om du ikke er som dem)?

Er ikke noe galt i å tilpasse seg noe, men viktigere er hvorfor du tror du må gjøre det.

[Gjest gjest1]

Dei fleste menneske tilpassar seg etter kva rolle dei har i samfunnet. Alle roller møter ein med ulike forventningar, og kva plass i samfunnet har sine normer og reglar. Dersom desse ikkje blir internaliserte i det enkelte individ, blir ein møtt med sanksjonar, positive eller negative - offisielle eller private.

Puh! Noko slik lærte eg i samfunnstimane i si tid...

[Tusenfryd]

Jeg er meg selv i alle situasjoner. Men JEG er jo sammensatt av mye; erfaringer, historie, bekjentskaper, kunnskap, følelser, klær, humør etc - og dermed kan jeg forsterke sidene mine etter behov - og på den måten "blende" inn i mange sosiale lag og sammenhenger.

[Gjest care]

Interessant problemstilling. Jeg har mange ulike miljøer rundt meg. Jeg har faktisk reflektert litt rund dettte for meg selv. Har alltid tenkt på det som en svakhet, men det kan jo være en styrke, dvs,. at man er fleksibel og kan tilpasse seg. Noen venninner kan jeg være barnslig med, mens andre er litt mer fisefin på det, og da må jeg ta en annen stil. Men det føles ikke unaturlig for meg...tror jeg er litt komplekt og mangfoldig. Liker også å bruke ulike stilarter når jeg kler meg....artig å høre hva dere andre sier... :blunke:

Forøvrig er det veldig artig å se at andre også tenker det samme som meg :blunke:

[Gjest Lea]

Jeg mener at dette går på å ha "EQ".

Har man antenner så tilpasser man språk og oppførsel etter hvem man er sammen med.

[waco]

Når er det man er seg selv?

[Gjest Gjesta]

Dette har jeg også tenkt på...Hvem ER Kverula, egentlig?

Jeg oppfører meg helt anderledes sammen med Kverulanten enn jeg gjør med familien hans, feks...Jeg tror at jeg er meg selv 100% sammen med han. Jeg er også meg selv 100% sammen med søstera mi (som også er den nærmeste venninna mi) og et par andre venninner - men ellers tror jeg nok at jeg tilpasser meg ganske mye etter folk og forhold! Jeg vet hvor grensene går - og jeg kan f.eks fleipe masse med et par venninner av meg, mens jeg unngår dette med et par andre fordi de ikke er typene til sånt.

Jeg forandrer ikke akkurat på HVEM jeg er, men kanskje på hva jeg gir av meg selv. Jeg er nok mer rund i kantene blant folk ute enn jeg er hjemme i heimen, ja...Jeg kverulerer mye og er ofte sarkastisk hjemme - men det er sånt jeg ikke syns passer seg ute blant folk jeg ikke har så nære forhold til.

Har ofte tenkt på dette her på KG også, jeg - om jeg er meg selv 100%? Jeg er nok ikke det, tror jeg - fordi jeg unngår å være så sarkastisk og kverulerende som jeg egentlig er, og unngår å svare på tråder jeg reagerer veldig negativt på, fordi jeg vil unngå at folk skal mislike meningene mine...DET ser jeg på som en svakhet - at jeg ikke vil at folk skal mislike det jeg står for. Fordi det alltid vil være noen som er uenige med meg, og det gjør jo egentlig ikke meningene mindre verdt for det!

Men det er sannerlig ikke lett å vite hvem man er, sånn HELT!

K

[waco]

Kverlua, hvis du virkelig vil kjøre huet ditt, så husk på at hvem du er, avhenger av hva du har spist,.... om du er trøtt, om du er utvilt eller kåt, om du har sett en fin film eller er forkjøla, om renten er høy eller lav, om du har pustevansker eller sola steker....

Herregud, det er en illusjon å påstå at man noen gang er seg selv....

[Labella]

Herregud' date=' det er en illusjon å påstå at man noen gang er seg selv....[/quote']

Eventuelt motsatt? At man faktisk er seg selv samme hvor mye man forsøker å være noe annet?

[waco]

Alle prøver jo å være alle andre, så man er kanskje aldri seg selv, det du mener labella?

Kan sikkert stemme det...

Waco

[Devi]

Jeg er istand til å tilpasse meg de jeg omgås, ja.

[Gjest Gjesta]

waco, du har et poeng der - men jeg velger å ikke gruble så veldig mye mer over det jeg...Blir for komplisert...

Mulig vi aldri er "oss selv" - eller at vil aldri er noe annet enn "oss selv"...Filosofisk...

[CeNedra]

Selv om jeg tilpasser meg de jeg er med, har jeg allikevel en kjerne som jeg oppfatter som meg selv.

Noen ting kan jeg bare ikke forandre på uansett.

Dessuten kan det være en del av den ekte deg selv at du er en kamelon...

[Tusenfryd]

Man kan ikke forandre seg selv.

Men man kan styre hvilke sider som skal vises. Det kalles atferd - og den kan man endre.

[CeNedra]

nemlig tusenfryd!!

Man kan nemlig oppføre seg uavhengig av personligheten.