12-åring oppe og vandrer om natta

[Gjest er så lei]

12-åringen vår er veldig urolig om natta. I hele vinter og vår har hun flere ganger i uken kommet inn til oss natterstid og ønsket å ligge sammen med meg og pappaen. Hun sier hun er redd og får ikke sove. Påstår årsaken er at hun har sett en skummel film hos noen venninner, at hun "hører" lyder i huset og at hun er redd. Jeg tror det handler mer om uvaner.

Dobbeltsenga har ikke plass til 3. Jeg sover veldig lett og våkner jeg om natta får jeg sjelden sove igjen. Resultatet blir at jeg nærmest blir desperat etter mangel på søvn.

Jeg har snakket med henne og forklart at hun kan ikke holde på slik. Hun holder meg våken. Men hun fortsatte å komme inn. Til slutt lagde vi en nødløsning med en gjesteseng der hun kunne komme inn til oss dersom hun absolutt måtte. Resultatat ble enda værre, hun kom inn hver bidige natt og jeg ble liggende våken. Til slutt fikk jeg nok og sa at dette måtte det bli slutt på. Det var ikke lengre lov å holde på slik. Selv om hun ikke fikk sove måtte hun av hensyn til andre holde seg i sin egen seng.

Resultatet har nå blitt at hun våkner på natta og lurer seg inn til lillesøstra si (7 år) og legger seg sammen med henne i hennes lille, smale seng. Dermed ligger begge og knuffer på hverandre og halvsover. (Men lillesøster syns det er helt ok at storesøster ligger i senga sammen med henne). At hun sniker seg inn til henne oppdager ikke jeg før jeg skal vekke dem om morgenen.

Hva i all verden skal jeg gjøre for å få slutt på dette? Alle vi (+ storebror) har soverom vegg i vegg med hverandre i 2. etasje. Jentene pleier å ha dørene på gløtt om kvelden når de legger seg.

[Daniel84]

Det ligger sikkert noe mer bak det enn bare en skummel film.? prat med henne å finn ut hva det er. Kanskje hun kan sove med lyset på om hun er redd? Eventuelt sånn greier i ørene, så hun ikke hører noe.

[Gjest ts]

Det ligger sikkert noe mer bak det enn bare en skummel film.? prat med henne å finn ut hva det er. Kanskje hun kan sove med lyset på om hun er redd? Eventuelt sånn greier i ørene, så hun ikke hører noe.

Jeg mener jeg har pratet masse med henne. Spurt hva det er som plager henne, hva det er slags film hun har sett, hva slags lyder hun hører og hva hun er redd for. Trøstet og fortalt at det finnes ikke skumle ting i huset, at jeg og pappaen passer på henne selv om vi ligger i et annet rom (det er bare en vegg som skiller oss), forklart at av og til må man overvinne frykten osv osv.

Til slutt får jeg bare nok. Jeg blir desperat når jeg får lite søvn og hun gjør meg sprø slik hun holder på.

[Gjest ts]

Hun får lov å ha lyset på om hun ønsker. Som regel vil hun ha lyset av og døra på gløtt.

Har ikke prøvd å putte ørepropper i ørene hennes.

Jeg tror at nå har hun holdt det gående så lenge at det er blitt en ren uvane med at hun våkner midt på natta, enten hun er redd eller ikke. Hvordan komme ut av det?

[Kittykat]

Hun får lov å ha lyset på om hun ønsker. Som regel vil hun ha lyset av og døra på gløtt.

Har ikke prøvd å putte ørepropper i ørene hennes.

Jeg tror at nå har hun holdt det gående så lenge at det er blitt en ren uvane med at hun våkner midt på natta, enten hun er redd eller ikke. Hvordan komme ut av det?

Dere må snakke mer med henne. Jeg vil ikke si at dette er en uvane, men et problem som må tas tak i. Dere må finne den virkelige årsaken til at hun er redd. Og det er mer enn en skummel film hun har sett. Og gi henne muligheten til at hun kan komme inn til dere og legge seg i gjestesengen. Det er ikke lett når du får lite søvn, men hva skal man gjøre?

[Gjest lillevill]

Kan ikke jentene dele soverom da?

[~white lady~]

Jeg husker jeg var vettskremt i lange tider etter å ha sett en ganske kjent grøsser tidlig i tenårene, og jeg turte heller ikke å sove alene!

I flere uker sov jeg derfor på en madrass på gulvet inne hos storesøsteren min.

Hvis datteren din er sånn som meg, så hjelper ikke all verdens forsikringer om at "mamma og pappa ligger rett i nærheten", døra på gløtt eller lyset på. Det må rett og slett være en annen person i samme rom, kun det gav trygghet for meg.

Gi det litt tid, det vil gå over av seg selv om ikke lenge. Sett inn seng på rommet til søsteren, så slipper de å ligge i samme seng og forstyrre hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en slik periode rundt den alderen. Hos meg dreide det seg om at jeg begynte å forstå at jeg var lesbisk. Jeg "visste" at familien snart ville komme til å slå hånda av meg, og sugde til meg all nærkontakt jeg kunne, siden jeg antok jeg snart ble helt alene i verden. Jeg brukte de merkeligste unnskyldninger for å være nær foreldre/besteforeldre/søsken til enhver tid, og for å slippe å være alene. Etter kanskje et års tid endra jeg strategi og trakk meg totalt unna alle for liksom å herde meg før denne totale avvisningen jeg venta på, samtidig som jeg sparte alle penger jeg kunne og hadde en ferdigpakka sekk stående i klesskapet mitt i tilfelle jeg måtte ut fort.

(Og nei, familien min verken kasta meg ut eller slo hånda av meg når de først fikk vite om legningen min, men 12-13 år gammel logikk kan tydeligvis være så mangt. )

Jeg sier ikke at dette er det datteren din føler; det er bare et eksempel på at problemet virkelig kan være noe helt annet enn det det ser ut til ved både første, andre og nittende blikk...

Har du forresten tenkt på at hun kan være redd for å dø mens hun sover? Mange barn har en periode hvor de er redde for ikke å våkne opp igjen, og jeg kan jo tenke meg at hvis man tror man kanskje kommer til å dø, så vil man helst ikke være alene mens det skjer...

[AnonymBruker]

Dere må snakke mer med henne. Jeg vil ikke si at dette er en uvane, men et problem som må tas tak i. Dere må finne den virkelige årsaken til at hun er redd. Og det er mer enn en skummel film hun har sett. Og gi henne muligheten til at hun kan komme inn til dere og legge seg i gjestesengen. Det er ikke lett når du får lite søvn, men hva skal man gjøre?

Jeg kjenner bare ikke at jeg orker mer av at hun kommer inn til oss. Og jeg aner ikke hva mer jeg skal si til henne. Det blir det samme på nytt og på nytt, og nå er det gått over til nærmest kjefting.

Kan ikke jentene dele soverom da?

Jeg tror ikke det vil gå. Da må et av rommene brukes til soverom og det andre til oppholdsrom og storesøster vil aldri gå med på å dele oppholdsrom med lillesøster. De er jo som hund og katt på dagtid.

Jeg husker jeg var vettskremt i lange tider etter å ha sett en ganske kjent grøsser tidlig i tenårene, og jeg turte heller ikke å sove alene!

I flere uker sov jeg derfor på en madrass på gulvet inne hos storesøsteren min.

Hvis datteren din er sånn som meg, så hjelper ikke all verdens forsikringer om at "mamma og pappa ligger rett i nærheten", døra på gløtt eller lyset på. Det må rett og slett være en annen person i samme rom, kun det gav trygghet for meg.

Gi det litt tid, det vil gå over av seg selv om ikke lenge. Sett inn seng på rommet til søsteren, så slipper de å ligge i samme seng og forstyrre hverandre.

Jeg håper du har veldig, veldig rett. Jeg er bare redd for om jeg rer opp en gjesteseng/madrass på soverommet hos lillesøster kommer nattevandringa til å hale ut i et evig langdrag. I tillegg må jeg ta ned gjestesenga hver dag for at lillesøster skal få plass på rommet til å leke der.

I natt hadde hun krøpet opp i køya til lillesøster og begge var sure og trøtte da jeg vekket dem. Begge klaget over at de hadde sovet dårlig.

Jeg hadde også en slik periode rundt den alderen. Hos meg dreide det seg om at jeg begynte å forstå at jeg var lesbisk. Jeg "visste" at familien snart ville komme til å slå hånda av meg, og sugde til meg all nærkontakt jeg kunne, siden jeg antok jeg snart ble helt alene i verden. Jeg brukte de merkeligste unnskyldninger for å være nær foreldre/besteforeldre/søsken til enhver tid, og for å slippe å være alene. Etter kanskje et års tid endra jeg strategi og trakk meg totalt unna alle for liksom å herde meg før denne totale avvisningen jeg venta på, samtidig som jeg sparte alle penger jeg kunne og hadde en ferdigpakka sekk stående i klesskapet mitt i tilfelle jeg måtte ut fort.

(Og nei, familien min verken kasta meg ut eller slo hånda av meg når de først fikk vite om legningen min, men 12-13 år gammel logikk kan tydeligvis være så mangt. )

Jeg sier ikke at dette er det datteren din føler; det er bare et eksempel på at problemet virkelig kan være noe helt annet enn det det ser ut til ved både første, andre og nittende blikk...

Har du forresten tenkt på at hun kan være redd for å dø mens hun sover? Mange barn har en periode hvor de er redde for ikke å våkne opp igjen, og jeg kan jo tenke meg at hvis man tror man kanskje kommer til å dø, så vil man helst ikke være alene mens det skjer...

Jeg har en mistanke om at hun bruker skrekkfilm og skumle lyder som en unskylding for å få oppmerksomhet. Hun har alltid vært en dramaqueen som kan lage scener om hun vil.

Og det er det jeg kjenner at jeg føler nå, at jeg mistenker henne for å hige etter oppmerksomhet, noe jeg ikke orker å være med på. Men så er det det at jeg kan jo ta feil og da er det litt feil av meg å bare kreve at hun må holde opp.

[AnonymBruker]

Anonym bruker over var meg, altså ts.

ts

[Gjest lillevill]

TS,

Når jeg på din datters alder så har jeg et veldig sterkt minne rundt dette med soving, og det var at jeg så rare bevegelser på rommet mitt. Jeg trodde så klart på vampyrer og spøkelser og lignende.

Har jenta di en barnetro? I så fall kan det være greit å snakke om engler og lignende slik at hun føler at noen passer på henne.

Ellers kan det være bra å snakke om hvordan hjernen vår fungerer.

Når vi ligger våkne lenge i et mørkt rom, så ser vi kansje rare ting fordi hjernen prøver å "skape en illusjon" av at noe er der, rett og slett fordi vi ikke kan SE skikkelig. Dette er helt vanlig, og et fenomen som dukker opp mye blant folk som feks har blitt kidnappet og lagt i mørke rom. Så et program om det en gang

Hjernen vår er en rar sak som skaper mye rart! Det er viktig at jenta di forstår dette slik at hun ikke blir redd om hun ser at noe beveger seg, det er bare hodet hennes som spiller henne et puss!

Min mor kjeftet når jeg våknet om natta og var redd...

Veldig veldig veldig dårlig minne som har skapt masse tvil rundt min sikkerhetsfølelse. Ikke kjeft, snakk heller, eller bruk nattlys og ha åpne dører.

[AnonymBruker]

TS,

Når jeg på din datters alder så har jeg et veldig sterkt minne rundt dette med soving, og det var at jeg så rare bevegelser på rommet mitt. Jeg trodde så klart på vampyrer og spøkelser og lignende.

Har jenta di en barnetro? I så fall kan det være greit å snakke om engler og lignende slik at hun føler at noen passer på henne.

Ellers kan det være bra å snakke om hvordan hjernen vår fungerer.

Når vi ligger våkne lenge i et mørkt rom, så ser vi kansje rare ting fordi hjernen prøver å "skape en illusjon" av at noe er der, rett og slett fordi vi ikke kan SE skikkelig. Dette er helt vanlig, og et fenomen som dukker opp mye blant folk som feks har blitt kidnappet og lagt i mørke rom. Så et program om det en gang

Hjernen vår er en rar sak som skaper mye rart! Det er viktig at jenta di forstår dette slik at hun ikke blir redd om hun ser at noe beveger seg, det er bare hodet hennes som spiller henne et puss!

Min mor kjeftet når jeg våknet om natta og var redd...

Veldig veldig veldig dårlig minne som har skapt masse tvil rundt min sikkerhetsfølelse. Ikke kjeft, snakk heller, eller bruk nattlys og ha åpne dører.

Hun må alltid ha et av skapdørene åpne om natta. Hun er redd det er noen som gjemmer seg der (men de to andre skapdørene er igjen). Jeg har sagt at det finnes ikke skumle skapninger under senga eller i skapet men jeg respekterer at hun ønsker å ha skapdøra åpen, samme det å ha døra på gløtt. Jeg ler ikke av fantasiene hennes.

Vi bor nordpå og de siste ukene har hele natta vært lys og fin, så det kan ikke være mørket hun er redd.

Ang. barnetro har jeg vel gitt henne litt da hun var mindre med kveldssang/aftenbønn. Og hun har fått to porselensengler fra meg som står på nattbordet hennes. Jeg har sagt at det finnes ikke spøkelser og gjenferd (kanskje litt misvisende siden jeg har kjøpt pynteengler?). Jeg har også sagt at om hun tror det finnes gjenferd er det bare snille mennesker som vi kjenner godt som har bodd i dette huset før vi overtok det (oldeforeldre og besteforeldre). Det er ingen her som vil oss noe vondt.

Jeg skulle gjerne ha trøstet og snakket med henne når hun våkner om natta, men jeg blir som sagt desperat når søvnen min stadig blir forstyrret. Hun våkner omlag i 3 tia og vekker hun meg er det over og ut med søvnen for meg.

ts

[AnonymBruker]

Forresten, tusen takk for svarene. Det er veldig ok å få lese litt om hvordan andre hadde det og tenkte på denne alderen.

Selv hadde jeg litt nattevandring da jeg var rundt 5. Var redd skumle ting, som troll under senga og hadde noen ganger mareritt. Da ville jeg inn til mor og far. Eneste jeg husker var at jeg pappa stoppet meg i døra og sa at jeg måtte legge meg. Turte ikke si han imot og gjorde det, da.

ts

[leirbål]

Siden du allikevel ikke får sove ville jeg ha fulgt henne tilbake til eget rom og satt med henne til hun sovnet igjen.

Da kan du gå og legge deg etterpå og iallefall få de timene med søvn.

Ikke gi henne oppmerksomhet, snakk om ting el. Bare sitt der og vær kjedelig, men trygg.

Kanskje det hjelper?

Etter en stund flytter du stolen utenfor døren, siden følger du henne bare inn, og til slutt slutter hun forhåpentligvis å komme inn.

Et annet alternativ som vil hjelpe bedre om dette er en uvane er å lage et belønningskjema.

Etter x antall netter i egen seng får hun en premie. (F.eks. syv.) Gjerne en aktivitet med en av dere foreldrene uten søsteren.

Om hun klarer fire netter på rad og så kommer inn en natt har hun fremdeles bare tre netter igjen for å få premien.

Å gi henne alenetid med en av dere vil kanskje hjelpe litt på dramaqueen tendensene også.

Endret 15. juni 2011 av leirbål

[Frøken Smilla]

Da jeg var på den alderen hadde jeg en lang periode der jeg våknet hver natt og var skrekkelig kvalm. Såpass at jeg gikk på badet og lå foran doen, og/eller vekket mamma. Jeg forstyrret nok også søvnen hennes, og heller ikke hun kunne skjønne hva greia var -det kunne for så vidt ikke jeg heller. Etter noen måneder ga det seg, like brått som det kom.

I dag, som voksen, innser jeg at årsaken var psykisk. Jeg vet at jeg vantrivdes i den venninnegjengen jeg var en del av, og følte meg "utenfor" og "alene". Jeg var nok ensom, egentlig, samtidig som jeg var en aktiv del av en større gjeng. Jeg tror det slet såpass mye på meg, ubevisst, at jeg fikk reaksjoner om natten. Når mamma lurte på hva all denne kvalmen kom av, hadde jeg ørten forklaringer, men ingen av dem var den reelle. Det var nok lettere å skylde på for mye melk til kveldsmaten enn å si at jeg følte meg så alene.

Du sier at du har pratet med jenta. Hvordan prater du med henne? Er det med irritasjon, at du lar det skinne gjennom at du er desperat etter søvn? I så fall kan det være vanskelig for henne å ville åpne seg hvis det er noe emosjonelt som er vanskelig. Da blir det gjerne lettere å skylde på noe konkret, som en skummel film. Dersom du ikke klarer å ta den praten med henne på rolig vis, så klarer kanskje far det?

Håper det ordner seg, for både deg og jenta!

[Dragonfly84]

Hvis datteren din er en drama queen som du kaller det er det som oftest en grunn til det. Kanskje hun føler seg oversett, at lillesøstera får mye oppmerksomhet og at hun ser så mye opp til storebroren at hun føler seg ubetydelig som mellomste barnet.

Det kan forsåvidt godt være en skummel film som har satt så dype spor. Broren min ble vettskremt av en skummel film han så som 11-12-åring, så mye at han fortsatt som godt voksen har tvangshandlinger pga noe av handlingen i filmen...

Det alle rådene her har felles er kommunikasjon. Hvis hun føler at du har god tid til henne og ikke vil synes at hun bare er tåpelig uansett hva hun sier er det mye større sjanse for at hun vil betro seg til deg

Endret 15. juni 2011 av Dragonfly84

[Dragonfly84]

Et annet alternativ som vil hjelpe bedre om dette er en uvane er å lage et belønningskjema.

Kanskje det bare er meg, alle er jo forskjellige, men hvis jeg hadde fått et belønningsskjema i den alderen hadde jeg syntes det var flaut, og tenkt at mamma og pappa mente jeg var håpløs nok til å trenge taktikker for barn. Jeg mente selv jeg var veldig voksen som 12-åring, og sånn er det sikkert for mange.

Jeg har også sett et sånt skjema bli misbrukt av noen i min omgangskrets som har en 7-åring. Alt barnet gjorde ble delt opp i snilt og slemt, det ble brukt mye trusler av typen "hvis ikke du er snill hele dagen får du ikke noe lørdagsgodt" og små misforståelser ble blåst opp og satt opp på et skjema som hele familien kunne se. Alle "feil" barnet gjorde ble altså satt opp, helt synlig for alle. Tenk så flaut! Jeg mener ikke at alle belønningsskjemaer er feil, men at det er lett å misbruke.

Endret 15. juni 2011 av Dragonfly84

[Gjest loneren]

Jeg husker da jeg var rundt den alderen kanskje litt eldre (13-14 år kanskje.)Hadde mormoren min døde etter en hjerte operasjon. Jeg var med mormoren min veldig ofte etter operasjonen og 2 uker etter operasjonen fikk vi vite at vi måtte komme fort på sykehuset hvis vi ville se henne før hun sovnet inn. Jeg ble med på sykehuset, ble ført inn på akutten og fikk se den nærmeste familien bare gråt og var helt ute av seg. fikk se mormoren som lå der å pustet tungt, veldig tungt. Etterhvert ble vi ført opp på et rom og mormor fortsatte å puste, hun lagde noen lyder og sluttet å puste noen sekunder før hun kom til pusten igjen. Så var det slutt.

Jeg opplevde dette som veldig tungt. jeg turde ikke sove alene etter på, se på skumle filmer,gå alene ute når det er mørkt stå opp for å gå på do på natten. Dette fikk meg så skremt at jeg sov til min mor veldig ofte. Jeg var livredd. Sånn som det over var jeg vanligvis ikke redd for før, er det heller ikke nå, men da var dette veldig skummelt.

[Gjest gjest18]

Jeg mener jeg har pratet masse med henne. Spurt hva det er som plager henne, hva det er slags film hun har sett, hva slags lyder hun hører og hva hun er redd for. Trøstet og fortalt at det finnes ikke skumle ting i huset, at jeg og pappaen passer på henne selv om vi ligger i et annet rom (det er bare en vegg som skiller oss), forklart at av og til må man overvinne frykten osv osv.

Til slutt får jeg bare nok. Jeg blir desperat når jeg får lite søvn og hun gjør meg sprø slik hun holder på.

kanskje hun har synske evner`?

[AnonymBruker]

Madrass inne på rommet til søsteren?