Barn / ikke barn?

[Gjest Rosita]

Jeg er vel et typisk eksempel på en av dem som ikke ville ha barn, men som ombestemte meg etter å ha passert 30 med et par år. Nå er jeg 35 og håper inderlig at jeg blir gravid snart.

Det er nok mange av samme type som meg. Men jeg tror også det er mange som trives godt med beslutningen om at de ikke vil ha barn. Det kan nok tenkes at mange av dem igjen vil ha tanker og tvil i perioder av livet der de lurer på om de har gjort et riktig valg, men det tror jeg kommer av det store presset fra venner/familie/samfunnet generelt som forventer at man skal få barn for å gjøre livet fullverdig.

Jeg både tror og håper at man kan ha det vel så godt uten barn i livet sitt. Selv har jeg stebarn og får en god dose barn/ungdom via dem. Og jeg forbereder meg mentalt på at jeg kanskje aldri kan få egne barn. Da må jeg lære meg å fokusere på alt det andre gode i livet mitt istedet for å gruble for hardt over sorgen over aldri å få barn.

Alle er ikke skapt for å få barn. Noen er ment for andre ting tror jeg.

[Gjest Raggy]

Fikk mitt første barn litt bums på meg da jeg var ung og ikke tenkte konsekvens, derfor har jeg på en måte aldri hatt dilemmaet barn/ikke barn.

Vil bare si at det å få barn har for meg vært en opplevelse som nesten ikke kan beskrives, tror den mest motvillige ville smeltet totalt ved så se sin nyfødte baby. Det skjer noe med oss som antagelig er styrt av hormoner og vår natur.

Og når en først har fått et barn blir beskyttelsesinstinktet så sterkt for de fleste av oss at det å oppfostre et barn plutselig føles som den største selvfølgelighet!

Det jeg mener er at det er nesten umulig å sitte å trekke konklusjoner om hvordan det er å få barn før en har opplevd det.

Dette er min erfaring, respekterer så klart at folk velger å ikke få barn. Det finnes mange måter å leve på så andre kan ikke fortelle hva som er best for en selv.