Barn / ikke barn?

[AnonymBruker]

Hvis man er i tvil....hva bør man vurdere opp i mot? Den største drivkraften min for å få barn er for å ha familie rundt meg når jeg blir eldre og altså slippe å være så ensom. Merker at jeg i årenes løp har blitt mer og mer knyttet til min familie og verdsetter dette høyt! Mer enn andre rundt meg kan det virke som. Syns ikke det er så veldig gyldig og god grunn.

Grunner til at jeg er mest i mot er utviklingen av dagens samfunn (bittesmå barn i barnehage veldig tidlig veldig mye, søppel via internett/TV, kan jo bare nevne utviklingen fra min barndoms TV-programmer til dagens Paradise Hotell og den påvirkningen det måtte ha). For å nevne par eksempler....

Ja, jeg kan selvsagt oppdra mine unger som JEG vil, men man skal vokse opp i et samfunn som jeg tror blir mer og mer kynisk, ensomt osv.... Jeg er 30 år...

[AnonymBruker]

Om du ikke virkelig ønsker deg barn , og ikke lengter etter å bli mamma , tror jeg det er best å la være. Barn er ikke noe en skaffer seg for å få kaffe besøk som pensjonist.

[cilja]

Mange mener at meningen med livet er å få barn, og at før eller siden melder dette urinstinktet seg hos de fleste. Dette er en viktig faktor i ønsket om å få barn.

Jeg skjønner godt at det kan være skremmende å tenkte på at barn vokser opp i en verden i stadig forandring (kanskje til det verre i følge mange), men da kan det være lurt å tenke på at tider har alltid forandret seg. Vår oppvekst var forskjellig fra våre foreldres osv osv.

Ting som er bra å ha før man får barn er; et stabilt forhold, en stabil plass å bo, en stabil jobb og orden på økonomien. Men, mange får barn uten alle disse tingene i orden.

Det handler om hva du ønsker for deg selv. Vil du bli mor?

[Monica1968]

Om du ikke virkelig ønsker deg barn , og ikke lengter etter å bli mamma , tror jeg det er best å la være. Barn er ikke noe en skaffer seg for å få kaffe besøk som pensjonist.

Enig. Veldig mange av de eldre ser også lite til familien sin den dagen de havner på sykehjem, og da er det relevant å spørre: Er det best å være alene som eldre fordi man ikke har noen til å besøke seg, eller fordi man har familie, men disse ikke har tid til å besøke en?

Om du skal ha barn, TS, bør det ikke være fordi du ikke vil være alene som pensjonist.

[Rainbow]

Jeg har selv vært aktiv i en del debatter her innne og fremmet retten til å ikke få barn. Syns det er fint å se at det ikke er alle som ønsker barn, ettersom jeg selv aldri har villet det, og følt meg litt rar og outsider-aktig.

Jeg er enig med dem over her om at å få barn for ikke å bli ensom som gammel er et dårlig argument. Men det sier du jo forsåvidt selv også. Man skal jo oppdra og passe på og tenke på ungen i veeeldig mange år før man kommer så langt, og så er kanskje ungen altfor opptatt med egen familie til å ha tid. Vedkommende flytter jo for alt du veit utenlands og blir der, du har ingen garantier for at du vil få besøk flere ganger i uka når du blir gammel.

Mine grunner (i tilfeldig rekkefølge) til ikke å få er:

* Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mor.

* Aldri vært noe opptatt av barn, blir usikker rundt dem, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem og synes veldig fort det blir mye skrik og bråk. Har ikke noe omsorgsgen-følelse overfor unger, men med dyr, derimot!

* Synes det bare er "de voksne" som får barn, og føler meg absolutt ikke kompetent eller voksen nok til å ha ansvaret for et lite menneske. Jeg er 30 år.

* Tenker at det er så mye man kan gjøre galt, og da er det MITT ansvar. Jeg må passe på og bekymre meg for et annet menneske resten av livet, være redd for alt det skumle som kan intreffe, alt fra på babystadiet til ungen er 20 og går på byen.

* Er redd for å miste meg sjøl, måtte legge eget liv til side i evigheter, aldri kunne reise, aldri kunne slappe av, aldri være meg og min kjære ordentlig lenger.

* Er livredd for å gå gravid, for forandringene i kroppen, organene som flytter på seg, huden som strekker seg, at det lever en liten alien inni der som beveger seg..syns det virker veldig ekkelt.

* Livredd for fødsel også. Smerter og å revne og blod og lidelse i timesvis.

Føler meg rimelig sikker på at dette ikke kommer til å endre seg, og er glad kjæresten min er like redd for alt som meg. Vi pleier å si at "om du plutselig får lyst på unge får du føde den sjøl". Som forsåvidt er veldig greit når begge er jenter. Ikke kan vi bli uplanlagt gravide heller!:-)

Sånn, nå kan noen andre fortelle hvorfor de VIL ha barn, og så kan du se på listene våre!

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært aktiv i en del debatter her innne og fremmet retten til å ikke få barn. Syns det er fint å se at det ikke er alle som ønsker barn, ettersom jeg selv aldri har villet det, og følt meg litt rar og outsider-aktig.

Jeg er enig med dem over her om at å få barn for ikke å bli ensom som gammel er et dårlig argument. Men det sier du jo forsåvidt selv også. Man skal jo oppdra og passe på og tenke på ungen i veeeldig mange år før man kommer så langt, og så er kanskje ungen altfor opptatt med egen familie til å ha tid. Vedkommende flytter jo for alt du veit utenlands og blir der, du har ingen garantier for at du vil få besøk flere ganger i uka når du blir gammel.

Mine grunner (i tilfeldig rekkefølge) til ikke å få er:

* Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mor.

* Aldri vært noe opptatt av barn, blir usikker rundt dem, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt dem og synes veldig fort det blir mye skrik og bråk. Har ikke noe omsorgsgen-følelse overfor unger, men med dyr, derimot!

* Synes det bare er "de voksne" som får barn, og føler meg absolutt ikke kompetent eller voksen nok til å ha ansvaret for et lite menneske. Jeg er 30 år.

* Tenker at det er så mye man kan gjøre galt, og da er det MITT ansvar. Jeg må passe på og bekymre meg for et annet menneske resten av livet, være redd for alt det skumle som kan intreffe, alt fra på babystadiet til ungen er 20 og går på byen.

* Er redd for å miste meg sjøl, måtte legge eget liv til side i evigheter, aldri kunne reise, aldri kunne slappe av, aldri være meg og min kjære ordentlig lenger.

* Er livredd for å gå gravid, for forandringene i kroppen, organene som flytter på seg, huden som strekker seg, at det lever en liten alien inni der som beveger seg..syns det virker veldig ekkelt.

* Livredd for fødsel også. Smerter og å revne og blod og lidelse i timesvis.

Føler meg rimelig sikker på at dette ikke kommer til å endre seg, og er glad kjæresten min er like redd for alt som meg. Vi pleier å si at "om du plutselig får lyst på unge får du føde den sjøl". Som forsåvidt er veldig greit når begge er jenter. Ikke kan vi bli uplanlagt gravide heller!:-)

Sånn, nå kan noen andre fortelle hvorfor de VIL ha barn, og så kan du se på listene våre!

Jeg har alltid hatt lyst på barn!

Da jeg var 11 begynte jeg å passe naboungene ved alle anledninger jeg fikk, og allerede i barnehagen var jeg omsorgfull mot den "svakeste" og utviklingshemmede gutten. Jeg er nå 30 og har mange års erfaring med barnepass, bleier, febersyke unger osv. Har hatt nieser og nevøer på ferie en uke i strekk. Det blir veldig tomt etterpå... og jeg føler meg ikke så bra/ nyttig/ levende / lykkelig når de har reist.

Jeg bruker alle muligheter til å være "tante" både for ekte tantebarn og venners små unger.

Nyter å lage mat, passe på, leke og være den voksne og ansvarsfulle og sette rammene - men lar også barn lære selv. Det er ikke farlig å falle, eller å lære å holde balansen gjennom utfordrende løyper, klatre i trær eller klatrestativ.

Jeg setter meg gjerne i sandkassen og bygger slott, eller setter på plaster og "blåser på".

Jeg er et A-menneske som liker å stå tidlig opp og klarer meg med lite søvn.

... håper jeg kan få barn, har hatt en kjæreste i 7 år og vi skal forsøke å få barn fra oktober..

[Gjest "gjest"]

Jeg har ingen lyst til å bli foreldre etter og i snart 15 år observert hvor heslige de der rottene mine venner har satt til verden har blitt. Seriøst. Barn er en straff.

[Gjest Jeppsi]

Jeg har ingen lyst til å bli foreldre etter og i snart 15 år observert hvor heslige de der rottene mine venner har satt til verden har blitt. Seriøst. Barn er en straff.

Tull! Barn er en ekstra glede i livet. Du får gjort akkurat det samme som før, men får i tillegg gjøre mye moro igjen. Du kan fortsatt feste, være med venner, gjøre kvalitetsting på egen hånd eller hva enn du liker å gjøre i dag. Samtidig får du sett Pippi og andre filmer du likte som barn, reist på Legoland, spise masse is - etc, etc.

Og ingenting er som et lite barn som klemmer deg og sier "Jeg er såå glad i deg". Smelt! I tillegg får man større omgangskrets. Eneste minus jeg kan se er en mer hektisk hverdag! Men, det andre veier opp, i hauger og spann

[Gjest BabyBlue]

Jeg har ingen lyst til å bli foreldre etter og i snart 15 år observert hvor heslige de der rottene mine venner har satt til verden har blitt. Seriøst. Barn er en straff.

Tja. Man høster som man sår, eller hva?

[Gjest gjeste]

Hvis den dominerende (eller eneste) motivasjonen er å slippe å være ensom når man blir gammel, synes jeg nesten en bør la være å få barn. Både fordi jeg tenker at det "mangler noe" når man ikke kjenner noen annen lyst eller grunn, og fordi det å få barn på ingen måte er noen garanti for at de vil eller kan stille opp når man blir gammel. En kan si at det alltid er egoistiske grunner for valgene man gjør, men dette er i tillegg en 100 % selvsentrert grunn, som ikke tar hensyn til hva man kan gi barnet av trygghet og kjærlighet.

Jeg er over 30 og frivillig barnløs selv, og føler jeg skjønner dilemmaet godt. På en måte tror jeg ikke man skal legge altfor stor vekt på hvordan verden ser ut i dag - den har faktisk alltid vært brutal for en stor del av verdens befolkning, de fleste har likevel valgt å få unger. Og når jeg ser barn jeg kjenner og barn i nabolaget, er de slett ikke så bedervete og fæle som man kanskje frykter for sine egne barn, langt i fra. Dersom man velger bort barn på dette grunnlaget tenker jeg at det egentlig burde være et filosofisk/politisk/samfunnsmessig standpunkt (nesten som sivil ulydighet), men det kan kanskje like mye være en god unnskyldning for å slippe å ta et mer intimt/privat standpunkt? Men for all del en helt grei grunn. Det er ikke alle som egner seg til å kaste seg inn i "dagens samfunn" i så stor grad som man kanskje bør når man får barn. Bare det å delta på skoleaktiviteter, tidkrevende dugnader med kjedelige medforeldre i korps og det som verre er, føles som gode grunner for å unngå egne barn for min del...

Det jeg tenker, er at den viktigste og beste motivasjonen for å få barn, er at man føler man har tilstrekkelig kjærlighet og omsorg å gi barnet. For meg har det aldri vært naturlig å føle dette, men jeg ser at det er det for veldig mange. Da tror jeg man kan gjøre en veldig god jobb som forelder.

[Gjest Illiya]

Enig. Veldig mange av de eldre ser også lite til familien sin den dagen de havner på sykehjem, og da er det relevant å spørre: Er det best å være alene som eldre fordi man ikke har noen til å besøke seg, eller fordi man har familie, men disse ikke har tid til å besøke en?

Om du skal ha barn, TS, bør det ikke være fordi du ikke vil være alene som pensjonist.

Men hvem er det som er skyld i at man ikke får besøk når man blir gammel, evt havner på sykehjem? Hvis en har vært en ok og grei forelder (uten unødig bortskjemming), så tror jeg barna gjerne vil ta vare på sine foreldre. Merker ihvertfall det her at barna liker å være sammen med meg, og det tror jeg ikke endres sånn uten videre.

Behovet og ønsket om å ha noen som kommer etter seg, vil kanskje komme for de fleste. Merker at det er viktig for meg, og jeg er heldig sånn. Mannen min har hatt nok med seg selv, og har ikke hatt ønske om barn. Men jeg synes litt synd på han som ikke har det båndet til barn som jeg har.

[Gjest Illiya]

Jeg har ingen lyst til å bli foreldre etter og i snart 15 år observert hvor heslige de der rottene mine venner har satt til verden har blitt. Seriøst. Barn er en straff.

Det er jo hva man gjør det til selv da.

Om man følger opp barna, og forbereder dem til å faktisk bli voksne mennesker, så blir de jo det. Og ikke til heslige rotter, som du betegner dem. Likevel har jo barn ulike aldre, hvor de kan være mer eller mindre tiltalende.

[Monica1968]

Men hvem er det som er skyld i at man ikke får besøk når man blir gammel, evt havner på sykehjem? Hvis en har vært en ok og grei forelder (uten unødig bortskjemming), så tror jeg barna gjerne vil ta vare på sine foreldre. Merker ihvertfall det her at barna liker å være sammen med meg, og det tror jeg ikke endres sånn uten videre.

Behovet og ønsket om å ha noen som kommer etter seg, vil kanskje komme for de fleste. Merker at det er viktig for meg, og jeg er heldig sånn. Mannen min har hatt nok med seg selv, og har ikke hatt ønske om barn. Men jeg synes litt synd på han som ikke har det båndet til barn som jeg har.

Det har nok mer med manglende tid for barn/barnebarns vedkommende enn at man har vært en ugrei forelder/besteforelder. Når svææært mange eldre sliter med ensomhet, tviler jeg meget sterkt på at det er fordi samtlige av dem har oppført seg dårlig mot familien sin.

Ja, det vil nok melde seg for mange, da biologien krever at en viss andel av en art formerer seg for at arten skal bestå. Det endrer ikke på at vi er en del som ikke har dette behovet, og som har andre prioiteringer i livet. Og hva er problemet med at folk har forskjellige ønsker og visjoner for livene sine, også i forhold til hvorvidt de vil ha barn?

[Monica1968]

Det er jo hva man gjør det til selv da.

Om man følger opp barna, og forbereder dem til å faktisk bli voksne mennesker, så blir de jo det. Og ikke til heslige rotter, som du betegner dem. Likevel har jo barn ulike aldre, hvor de kan være mer eller mindre tiltalende.

Dette er jeg bare delvis enig i. Foreldre til barn som ikke kan oppføre seg, har ofte en god del skyld selv, men barn kan også ha diagnoser(autisme, ADHD osv.)som gjør dem vanskeligere å håndtere for foreldrene, så det er ikke nødvendigvis bare til å følge dem opp, og så blir de veloppdragne.

[Gjest gjeste]

Men hvem er det som er skyld i at man ikke får besøk når man blir gammel, evt havner på sykehjem? Hvis en har vært en ok og grei forelder (uten unødig bortskjemming), så tror jeg barna gjerne vil ta vare på sine foreldre. Merker ihvertfall det her at barna liker å være sammen med meg, og det tror jeg ikke endres sånn uten videre.

Det er jo ikke nødvendigvis så enkelt. Samboeren min og jeg kommer fra ulike deler av landet, dermed bor foreldrene våre henholdsvis 8 og 3 timers kjøretur fra der vi bor nå. Hvis vi selv får barn, er vi enda mer bundet til stedet vi bor, også dersom vi går fra hverandre. Vi har gode forhold til foreldrene våre, og vil gjerne være tilstede for dem når de blir gamle, men jeg kan ikke helt se hvordan det skal være praktisk gjennomførbart å være der så og si daglig. Eller å kunne være der "hele dagen" for at de ikke skal føle seg ensomme...

[Gjest Illiya]

Det har nok mer med manglende tid for barn/barnebarns vedkommende enn at man har vært en ugrei forelder/besteforelder. Når svææært mange eldre sliter med ensomhet, tviler jeg meget sterkt på at det er fordi samtlige av dem har oppført seg dårlig mot familien sin.

Ja, det vil nok melde seg for mange, da biologien krever at en viss andel av en art formerer seg for at arten skal bestå. Det endrer ikke på at vi er en del som ikke har dette behovet, og som har andre prioiteringer i livet. Og hva er problemet med at folk har forskjellige ønsker og visjoner for livene sine, også i forhold til hvorvidt de vil ha barn?

Ja, du har rett i at det er flere faktorer som spiller inn når det gjelder ensomhet. En opplever f.eks at venner går bort, at en selv og/eller venner blir ute av stand til å besøke hverandre eller komme seg ut av hjemmet sitt av helsemessige årsaker osv.

Men hva er nå ensomhet? Det å ikke få besøk? Er en nødvendigvis ensom dersom en ikke får besøk av barna sine mer enn noen ganger i året?

Det finnes jo andre kommunikasjonslinjer, f.eks tlf. Eldre vil nok i framtida også benytte internett mer. Så kanskje ensomhet blir et mindre problem fordi man ikke trenger å være i samme rom for å kommunisere.

Det at barn flytter til andre deler av landet er jo vanlig. Også det at de har en travel hverdag, og ikke har tid til å komme på besøk så ofte. Selv bor vi ca 100 mil fra våre foreldre, og ser dem ca 3 ganger i året. Men vi ringes nesten hver dag, så det går an å ha et godt forhold selv om man bor langt unna.

Min egen datter bor også langt unna meg, men det samme der, vi snakker veldig ofte på tlf. Da blir det ikke noe fjernt forhold mellom foreldre og barn, selv om den geografiske avstanden er stor.

[AnonymBruker]

Selv har jeg barn men tror man kan ha et veldig fint liv uten barn. Det kommer helt ant på hvordan man legger opp livet sitt.

[Rosalie]

Eg gleder meg til å vere pensjonist i ein liten kystby syd i Frankrike utan at det blir sure miner fordi eg ikkje ønsker passe barnebarn når barnehage eller SFO er stengt. Ikkje blir ein naudsynt mindre einsam som eldre berre fordi ein skaffar seg ungar, då ungane ofte flyttar til andre delar av landet når dei blir vaksne.

[Dragonfly84]

Samtidig får du sett Pippi og andre filmer du likte som barn, reist på Legoland, spise masse is - etc, etc.

Det har jeg tantebarn til! De kan jeg også gi fra meg når jeg ikke orker mer eller barna er slitne og sure. Jeg får alt det positive og kan gi dem tilbake til "eierne" når jeg ikke vil mer. Perfekt!

[AnonymBruker]

En annen grunn til at jeg er litt skeptisk til å få barn (litt å ta sorgene på forskudd, men....det er fullt mulig at det skjer!) er å få barn med misdannelser/handikap/etc. Ting kan gå galt under fødsel.......Jeg vil ikke ha et sånt barn.

Og jeg tenker at jeg kan arbeide med barn i barnehage/barnehjem/etc for å få dekket evt. behov for omgang med barn...men et blir vel ikke det samme som egne barn?

Jeg elsker livet mitt slik det er nå...får liksom absolutt ALLE lyst på barn engang etter 30 år? Eller angrer seg som friviliig barnløs rundt 40 år????

Jeg undrer....

TS