Hvordan får man råd til hus eller rekkehus? Det er jo så dyrt...

[Riskrem]

Jeg skjønner ikke hvordan man skal få råd til å kjøpe seg hus eller rekkehus, og da særlig i Oslo.

Har sett litt på Finn og man får nesten ikke et rekkehus for under 4.5 millioner. Og en enebolig koster jo 6-7-8-9-10 millioner.

Jeg forstår at man vanligvis begynner i det små, med først en liten leilighet, og så kjøper man seg hus etter hvert. Men hvordan får man egentlig råd til det?

Med en samlet inntekt på feks 1 million (hvis et par tjener 500.000 hver da) får man kanskje lån på 3.5-4 millioner. Og så da? Må alle ha millionlønn eller belage seg på arv for å bo i et hus? Evt. flytte lang utenfor Oslo da, men det vil vel ikke alle.

[Swirly]

Man trenger ikke bo så lang utenfor Oslo før prisene går betydelig nedover...

[AnonymBruker]

Man starter i det små og jobber seg oppover.

Starter f.eks med en 1-roms leilighet, bor der noen år før man oppgraderer til en 2-roms. Noen år senere finner man kanskje en samboer og økonomien tilsier en 3-roms leilighet.

Man må heller ikke glemme at de som for eksempel kjøpte seg inn på boligmarkedet på tidlig 90-tallet har hatt en eventyrlig verdiøkning. Leiligheter man den gang ga 4-500 tusen for går nå for 3,5-4 millioner. En verdiøkning de som nå er nye på boligmarkedet trolig bare kan drømme om.

[juliane]

Man jobber seg rett og slett oppover. Hvis man som nyutdannet kjøper en to-roms, så oppgraderer man gjerne til en tre-roms etter fire-fem år. Forhåpentligvis tjener man si hundre tusen på salget, samt at man har fått betalt ned si 150.000 på lånet. Og når man sju år etter det igjen oppgraderer til rekkehus har man betalt ned si 400.000 til på lånet, og tjener 300.000 på salg. Dessuten stiger jo de fleste greit i lønn etter hvert som de får mer erfaring, så paret som tjente en million da de kjøpte tre-roms tjener kanskje (realverdi) 1,5 når de noen år etterpå kjøper rekkehus.

Når det er sagt er man nok avhengig av å ha rimelig greie inntekter for å kunne kjøpe enebolig eller rekkehus i Oslo, det er nok dessverre ikke sånn at to førskolelærere har rekkehuset innen rekkevidde i løpet av noen få år...

[AnonymBruker]

Helt enig med juliane. Det tar tid og det kreves god inntekt. Vi har kjøpt et 3-roms og har totalt inntekt ca. 850 tusen i året. Det går bra for nå, men jeg tror ikke vi har råd til et hus akkurat nå. Om 5 år kanskje?

[AnonymBruker]

Vi har nettopp kjøpt halvpart av tomannsbolig, og har brukt tid på dette og kjøpt oss oppover. Først bodde vi i toroms i tre år, så bodde vi i fireroms i blokk i tre, og nå har vi solgt den og endelig tatt steget inn i familiebolig-verdenen med hageflekk.

Det ER litt skummelt, vi måtte ta opp et stort lån, og begge jobber i staten så vi tjener ca 850 000 i året. Men vi har fått med oss litt egenkapital fra hvert gang vi har solgt, selv om meglerkostnader og avgifter til staten for hvert kjøp/salg sluker en stor del av det.

Vi må rett og slett ta sjansen på at vi klarer å betjene det nye, store lånet vårt, og vil jo stige litt i lønn etter hvert. Blir nok noen litt trange år økonomisk framover, men så går det seg nok til, og jeg er ikke i tvil om at vi har gjort det rette. Vi vil i allefall ofre noen ferieturer og bedre middager på restaurant for å få komme inn på familieboligmarkedet, og gi barna en egen hageflekk å leke i.

[Kosemose]

Så er det også sånn at det ikke er noen menneskerett å bo i Oslo. Veldig mange ser seg nødt til å flytte ut fra byen når de trenger mer plass, og veldig mange opplever at det kan være vel så greit kontra å bo seg ihjel i de mest populære områdene. Men dette er jo valg hver og en må ta

[AnonymBruker]

Prisene på boligmarkedet jo stiger hele tiden. Verdien av vår 3-roms ble 200 tusen høyre bare 3 måneder etter at vi kjøpte den. Jeg sammenligner med andre leiligheter som ble solgt i samme blokk rett etter vi kjøpte vår.

[Gjest Emo Fisk]

Det kommer jo an på hvor du bor, Nøtteskall. Vi bor litt utenfor Bergen, og har enebolig som kostet oss 1.800000. Eldre hus som trengte litt oppussing. Man må kjøpe etter hva man har råd til, og ikke etter hva man kanskje skulle ønske seg. Jeg skulle gjerne hatt ett flott hus med mye plass, og ingen oppussingsbehov, men det har vi ikke råd til på ganske, ganske lenge

[Sheherasade]

Jeg tar meg friheten til å linke opp en tråd jeg har startet som handler litt om det samme. Er det nå egentlig så pokka nødvendig å eie, da? Man kan da leve helt fint ved å leie også:

http://forum.kvinneguiden.no/?showtopic=567018

[Gjest Bjørn82]

Personlig hadde jeg ikke villet bo i Oslo selv om jeg har jobb i Oslo. Byen er for vanskelig å komme seg vekk ifra på kort tid og det må da være mye bedre å ha både hage og stort hus 30-40min utenfor byen. 2,5-3mill så får man et flott hus med det man trenger innenfor nevnte tidsradius.

[AnonymBruker]

Personlig hadde jeg ikke villet bo i Oslo selv om jeg har jobb i Oslo. Byen er for vanskelig å komme seg vekk ifra på kort tid og det må da være mye bedre å ha både hage og stort hus 30-40min utenfor byen. 2,5-3mill så får man et flott hus med det man trenger innenfor nevnte tidsradius.

Hvor da? Selv bor jeg 25 min med tog + 15 min gange til stasjon fra Oslo. Her koster rekkehusene nesten 4 mill, og eneboligene enda mer (Asker/Bærum). Å kjøre bil til jobb tar endalenger tid pga rush.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvordan man skal få råd til å kjøpe seg hus eller rekkehus, og da særlig i Oslo.

Har sett litt på Finn og man får nesten ikke et rekkehus for under 4.5 millioner. Og en enebolig koster jo 6-7-8-9-10 millioner.

Jeg forstår at man vanligvis begynner i det små, med først en liten leilighet, og så kjøper man seg hus etter hvert. Men hvordan får man egentlig råd til det?

Med en samlet inntekt på feks 1 million (hvis et par tjener 500.000 hver da) får man kanskje lån på 3.5-4 millioner. Og så da? Må alle ha millionlønn eller belage seg på arv for å bo i et hus? Evt. flytte lang utenfor Oslo da, men det vil vel ikke alle.

Akk ja. Du er nok, i likhet med tusenvis av andre, for sent ute med realiseringen boligdrømmen. Å kjøpe seg ett hus i Oslo er umulig for førstegangskjøper med mindre man er millionær. Det rekker ganske enkelt ikke med en vanlig lønnsinntekt(selv en høy en). Boligene har steget med 100 til 150% de siste ti årene, og den pristigningen har nok stagnert i stor grad nå. De som kjøper i dag, kjøper på topp.

[rrakel]

Jeg skjønner ikke hvorfor alle vil bo i det sentrale østland, jeg!

Eller, jeg skjønner jo forsåvidt at familie og jobb er viktige faktorer. Men selv er jeg himmelsk glad for at jeg kommer fra en by hvor man kan få et passe sentralt hus til under tre mill.

Men prisene er jo forståelige egentlig. Grunnsteinen til boligmarkedet vil jo alltid være etterspørselen. Og slik som befolkningen flytter sørøstover vil det ta MYE ressurser å møte etterspørselen ved å bygge nytt. Men når det er sagt er jo også storbyene avhengig av at folk med lav/middels inntekt skal ha råd til å bo der. Er alltids noen som må kjøre t-banen og vaske kontorbyggene.

Det viktigste unge kan gjøre tror jeg er å skjøte økonomien godt uansett om det kanskje er en stund til man skal kjøpe. Har en venninne, som har hatt masse jobber ved siden av studier og vgs, og hun sitter faktisk på 600 000 nå, selv om hun bare er 22. Alt spart selv av tjente penger. Ikke at jeg tror at alle hadde klart det (Jeg har jo ikke tjent 600 000 til sammen en gang, og noe av det jeg tjener MÅ jo brukes underveis også), men det er likevel en påminnelse om at man kan høste som man sår selv om man kanskje ikke har den best betalte jobben i utgangspunktet.

[Riskrem]

Men er det ikke noe "galt" når omtrent alle husene i Oslo koster fra 7 millioner og oppover?

Man får så klart kjøpt hus med varierende standard og i forskjellige bydeler. Det jeg sikter til er altså et hus med god standard i et godt område å bo i. Det er jo det de fleste ønsker.

Jeg vet at så snart man går utenfor bygrensen synker prisene. Men det er ikke alle som ønsker, av forskjellige årsaker, å bosette seg et stykke utenfor Oslo.

Selv med en samlet inntekt på en million virker det som man må vente i 15 år minst (!) før man engang kan vurdere å realisere boligdrømmen.

[vivana]

Ja, Oslo er dyrt, og det forblir jo sånn - verdens rikeste land, hovedstaden!

Vi bor utenfor Bergen. Ny enebolig, til 1.9, som vi måtte innrede selv - og det er vår første bolig som vi eier. Vi er begge i 20-årene, lånet er lite, vi tjener godt og har mye til overs for ferie osv. Så jeg er ikke i det minste bekymret over prisene i Oslo... og ikke vil jeg bo i Oslo heller... 10 år i en liten leilighet frister ikke... her har vi en hageflekk ja, plass til terrasse, plen osv.

Så... det er mange unge som bor i eneboliger, men ikke de som bor i Oslo. That's life!

[AnonymBruker]

Men er det ikke noe "galt" når omtrent alle husene i Oslo koster fra 7 millioner og oppover?

Det er i grunn "galt".

Men det er hva vi får når tilbudet er betydelig lavere enn etterspørselen. Boligmangelen i Oslo (særlig relativt sentrumsnært) er prekær, og da særlig når det gjelder eneboliger. Det skyldes nok i hovedsak to ting; 1) tilveksten til byen er rekordstor, og 2) det reguleres svært få tomter til eneboliger.

Jeg tror løpet faktisk er kjørt for de fleste av oss når det gjelder å kunne skaffe oss enebolig i Oslo. De som ikke har vært med den enorme prisveksten i boligmarkedet fra midten av 90-tallet, har svært høye inntekter eller arvet store summer kan bare se husprisen gallopere fra oss og våre lønninger.

Her er noe å tenke på:

I 1993 kunne man kjøpe en 2-roms leilighet for en (1) årslønn - kr. 250.000. Nå 18 år senere er den samme leiligheten verdt fire (4) årslønner - kr. 2.000.000. Leiligheten har gått opp 8 ganger i verdi, mens lønnen har gått opp 2 ganger.

[Rosalie]

Det er i grunn "galt".

Men det er hva vi får når tilbudet er betydelig lavere enn etterspørselen. Boligmangelen i Oslo (særlig relativt sentrumsnært) er prekær, og da særlig når det gjelder eneboliger. Det skyldes nok i hovedsak to ting; 1) tilveksten til byen er rekordstor, og 2) det reguleres svært få tomter til eneboliger.

Jeg tror løpet faktisk er kjørt for de fleste av oss når det gjelder å kunne skaffe oss enebolig i Oslo. De som ikke har vært med den enorme prisveksten i boligmarkedet fra midten av 90-tallet, har svært høye inntekter eller arvet store summer kan bare se husprisen gallopere fra oss og våre lønninger.

Her er noe å tenke på:

I 1993 kunne man kjøpe en 2-roms leilighet for en (1) årslønn - kr. 250.000. Nå 18 år senere er den samme leiligheten verdt fire (4) årslønner - kr. 2.000.000. Leiligheten har gått opp 8 ganger i verdi, mens lønnen har gått opp 2 ganger.

Ikkje heilt riktig det reiknestykket. Då bustadslånsrentar er lavare, og ein har frådrag for gjeldsrentar no. Men at det er reelt sett dyrare no enn før er riktig.

Det er fleire folk som bur i Oslo no enn for nesten 20 år sidan. Mens det ikkje er bygd nok nye bustader.

For øvrig blir eg forundra over at folk skal bu i by, men dei skal ikkje bu i bybustad (=leigenheit), men bygdebustad (=einebustad) eller til naud småbybustad (=rekkehus eller fleirmannsbustad) og så hyler dei over seg om at desse bustadene er så frykteleg dyre.

PS: Du får nyoppussa rekkehus for omlag 3 mill på Haugerud, Lindeberg, oppover Grorud, samt utover Søndre Nordstrand.

[AnonymBruker]

For øvrig blir eg forundra over at folk skal bu i by, men dei skal ikkje bu i bybustad (=leigenheit), men bygdebustad (=einebustad) eller til naud småbybustad (=rekkehus eller fleirmannsbustad) og så hyler dei over seg om at desse bustadene er så frykteleg dyre.

Her i byen har folk med penger (kjøpmenn etc) bygd store villaer sentralt,. Etterpå kom arbeiderklassen og bygget leiligheter i byene - som det etterhvert ble mange av. Da de begynte med boligfelt, kom alle rekkehusene/tomannsboligene litt lenger utenfor bykjernen. Så det er ikke historisk sett slik at byfolk normalt holder til i leiligheter.

Det er vel også noe med at en by ikke bare bør bebos av studenter - det MÅ være plass til småbarnsfamiliene som trenger hageflekk og boltreplass. Vi har bodd i blokk med barn og ble til slutt VELDIG lei av bråk fra alle leilighetene rundt, pluss å hysje på barna når vi var redd for at de igjen bråkte og forstyrret naboene. Vi måtte bare ut. Det er ikke så lett for alle å få seg jobb på bygda, spesielt når man er tilknyttet byens institusjoner i både arbeidsliv og på privaten gjennom interesser, hobbyer og organisasjoner. For oss var det det eneste riktige, å kjøpe hus i byen.

Der studentene ikke tar ansvar for strøket de bor i (de bor jo bare midlertidig), vil småbarnsfamiliene (ideelt sett) være med på dugnader for skole- og nærmiljø, gå natteravner i bygatene om kvelden (de har jo ungdommer selv) og være en stabil befolkning som byene trenger.

Men du har helt rett - vi vet at vi KUNNE ha pendlet fra utenbys, og sikkert fått det til å gå opp tidsmessig. Og fått mye lavere lån. Så vi er ikke av de som klager høyest.

[Rosalie]

Her i byen har folk med penger (kjøpmenn etc) bygd store villaer sentralt,. Etterpå kom arbeiderklassen og bygget leiligheter i byene - som det etterhvert ble mange av. Da de begynte med boligfelt, kom alle rekkehusene/tomannsboligene litt lenger utenfor bykjernen. Så det er ikke historisk sett slik at byfolk normalt holder til i leiligheter.

Det er vel også noe med at en by ikke bare bør bebos av studenter - det MÅ være plass til småbarnsfamiliene som trenger hageflekk og boltreplass. Vi har bodd i blokk med barn og ble til slutt VELDIG lei av bråk fra alle leilighetene rundt, pluss å hysje på barna når vi var redd for at de igjen bråkte og forstyrret naboene. Vi måtte bare ut. Det er ikke så lett for alle å få seg jobb på bygda, spesielt når man er tilknyttet byens institusjoner i både arbeidsliv og på privaten gjennom interesser, hobbyer og organisasjoner. For oss var det det eneste riktige, å kjøpe hus i byen.

Der studentene ikke tar ansvar for strøket de bor i (de bor jo bare midlertidig), vil småbarnsfamiliene (ideelt sett) være med på dugnader for skole- og nærmiljø, gå natteravner i bygatene om kvelden (de har jo ungdommer selv) og være en stabil befolkning som byene trenger.

Men du har helt rett - vi vet at vi KUNNE ha pendlet fra utenbys, og sikkert fått det til å gå opp tidsmessig. Og fått mye lavere lån. Så vi er ikke av de som klager høyest.

Kvar trur du alle byungane har vakse opp? Jo, i blokkleigenheiter, og med opplæring i at inne er ein stille og ute kan ein herje. Slik er det óg i alle byar ein kan samanlikne seg med.

Det vil alltid vere ein elite som har einebustader nær sentrum. Men fleirtalet bur i bygarder/blokker. Jo lengre ut frå sjølve bykjernen ein kjem, jo større leigenheiter (med unntak av nokre få, fasjonable strøk som Frogner i Oslo), og etterkvart rekkehus, fleriemannsbustader og enda lenger mot landsbygda: Einebustader.