Hvorfor gjør hun det?

[Synnikk]

Hei.

Jeg har skrevet om dette før, men må ta hele historien på nytt for å få nye svar i en for meg veldig vanskelig sak.

Jeg setter stor pris på gjennomtenkte og velformulerte svar, da dette er av stor betydning for meg.

Siden det er mulig å svare som anonym, er det og flott om du skriver om du er mann eller dame.

Vi er begge i 30 årene. Sammen har vi to flotte barn. Vi har jobb, hus, bil og båt. Ett flott liv rett og slett.

Men det er noe som virkelig plager meg, noe som gjør at jeg ikke får ro og som jeg tenker på dag ut og dag inn.

Det hører og med til historien at jeg har vært gift før, men skilte meg da min x-kone var utro for 2. gang. Sex begge gangene.

Ca ett år etter at jeg og min nåværende kone traff hverandre, rotet hun med en annen mann. De klinte etter det hun forteller meg. Hun fortalte meg det dagen etter. Dette var selvsagt veldig vondt men det gikk greit. Det var en feil, la oss gå videre.

Men jeg har blitt bedratt før, og den følelsen kommer tilbake fort, og den er så forbanna vond!

Så, noen år etter var hun ute på byen med blant annet min nevø. Hun traff da en amerikaner på byen, som hun hadde kontakt med i etterkant.

Hun fortalte at hun hadde truffet han, og at de sendte sms til hverandre. Dette godtok jeg ikke, og spurte hvordan hun hadde reagert hvis jeg traff en dame på byen som jeg hadde kontakt med i etterkant.

Hun godtok det.

Noen dager etterpå kom det frem at de hadde kysset.

Nytt slag i trynet. Det sier seg vel selv at min tillit ikke akkurat blir forsterket.

Så gikk det noen år, der alt var fint. Vi fikk vårt første barn, og hun ny jobb. Ting var fint.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde verdens beste tillit til henne, og merket hvis hun hadde truffet noen hun syns var spennende.

Men ikke noe galt skjedde. Men så snakket hun en del om en på den nye jobben. De pratet ofte, sendte sms, chattet osv.

Hun fortalte at hun likte å snakke med han pga at de hadde samme interesser, likte samme musikk mm.

Det gikk selvfølgelig galt.

Hun hadde vært på byen, hun hadde drukket alt for mye, de hadde truffet hverandre og rotet og klint. Jeg sa vi var ferdig, kalte henne dum og naiv, for jeg visste dette ville skje. Jeg hadde sagt til henne at jeg ikke likte utviklingen i bekjentskapen hennes. Jeg visste det ville skje!! Og det er bare enda vondere! Jeg hadde gått fra henne der og da hadde det ikke vært for barnet vårt som sov på naborommet. Kun derfor! Jeg forlangte at de aldri mer hadde kontakt. Uten rom for diskusjon. Det var greit.

Så en natt sendte han en sms til hun, der han skrev jeg savner deg. Hun viste meg denne. Jeg prøvde å ringe han, men han svarte ikke. Sendte en sms til han der jeg skrev at han aldri mer tar kontakt med min kone. Han sendte sms tilbake at han skjønte meg, og at vi kunne treffes og snakke hvis jeg ville. Noe jeg ikke hadde noen som helst interesse av.

Tilliten til min kone var ikke eksisterende, jeg stolte ikke på hun i det hele tatt. Men jeg følte vi måtte prøve, siden vi hadde ett barn sammen.

For barnet sin skyld.

Vi gikk da til familieterapeut, 2 ganger. Dette var veldig vondt for min kone, og jeg satt med en veldig dårlig samvittighet pga at vi gikk til terapeut. Så jeg ringte og sa at vi ikke kommer flere ganger.

Jeg angrer så mye på det nå!

Så fikk vi ett barn til. Enda ett herlig barn. Og vi var så lykkelige som vi kunne bli.

Så fikk hun kontakt med en kar som hun ikke hadde snakket med på 20 år via Facebook... De hadde VELDIG mye kontakt, både via sms, tlf og chat. Hun snakket og åpentlyst med han via videosamtale på MSN.

Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke satte pris på dette, men hun hadde ikke øre for det.

Det var tydeligvis en ny mann som var veldig interessant. Det gikk ikke for langt, men jeg føler jeg stoppet det. Ga beskjed om at dette aksepterer jeg ikke, og ga hun valget.

Så hun stoppet med den voldsomme kontakten, men "fersket" hun i en løgn da jeg spurte om hun hadde ringt han. Noe hun nektet for, men tlf hennes viste noe annet.

Og grunnet til at jeg sjekket tlf, er at jeg merket på hun at det var noe. Men jeg føler ikke jeg kan nekte hun noe, men har forlangt ett mer normalt kontaktforhold til karen. Som hun sier er reint vennskapelig, ikke noe mellom de.

De har kontakt i dag, og det er greit for meg. Men dere skjønner kanskje at jeg tviler, at sjalusien min begynner å bli større og større.

Og dette er noe jeg virkelig sliter med. Hun vil ikke snakke om tingene, og jeg sitter med følelsen av at hvis vi ikke har snakket om det på en stund, så tror hun at alt er glemt og ok.

Vi har i løpet av denne tiden hatt noen samtaler. Jeg merker at jeg blir deprimert, stresset og har det generelt mye vondt inni meg.

Men hun skjønner ikke det. Hun ser litt lett på tingene. Det kommer til ett punkt der man vil sjekke tlf, chat logger, Mailer mm. Den tviler er så utrolig vond, for da vet man at man ikke stoler på livsledsageren sin. Den personen man skal kunne stole på. Men det kan jeg ikke...

Hun har i mellomtiden klaget til sin kusine over min sjalusi, noe hun fortalte meg da jeg spurte om hun snakket med andre ang dette. Jeg spurte da om hun hadde fortalt hvorfor jeg var sjalu, noe hun ikke hadde. Da blir jeg ganske irritert, av to grunner. For det første fremkommer jeg som en idiot, og for det andre skjønner ikke min kone hva det går i. Hun skjønner ikke at jeg er sjalu pga hennes gjentatt feil. Hva skal jeg gjøre for å få hun til å forstå?

Hun begynner etter hvert i ny jobb, og treffer nye mennesker. Hun snakker om ett par personer, gutter selvsagt, fordi hun får lettere kompiser. Det er greit det, jeg godtar at hun har kompiser, men jeg ser lett hvis hun har kompiser hun syns er litt spennende.

Hun inviterte meg og opp på lunch på jobben hennes, for å treffe de nye kollegaene hennes. Noe jeg gjorde, og det var greie karer det. Ikke noe problem, og jeg var ikke sjalu. For jeg merket på henne at det ikke var noe mer enn kompiser.

Men så begynte det en ny kar der, broren til han ene jeg hadde truffet. Og jeg merket kjapt at dette var en hun syns var spennende. Den vonde følelsen kom veldig kjapt tilbake.

Så en dag hun hadde vært på byen, merket jeg på henne at det var noe. Dagen etter sjekket jeg tlf hennes, og leste meldingene. Der stod det en melding til han karen, der hun beklaget at hun hadde vært så luremus mot han, og kåtet han opp. Og at hun håpte han fikk seg noe på byen. Hva skal jeg si, verden min falt i dass! Jeg ville konfrontere henne med dette med en gang, men jeg hadde jo sjekket tlf hennes. Noe jeg sa forrige gang at jeg aldri skulle gjøre mer, for det er en så utrolig vond følelse å føle at man må gjøre det. Det er jo flere ganger jeg hadde villet gjøre det, men jeg føler det er å dra det for langt. Så jeg sa ikke noe. Jeg fikk ikke snakke om det, ikke luftet det, fikk det ikke ut.

For ting som dette er så vondt, så nedverdigende at jeg ikke vil snakke med kompiser om det en gang. Den eneste personen jeg kan snakke med alt om er henne, og hun er den som er utro mot meg, som svikter meg, barna sine, ekteskapet vårt....

Jeg husker ikke begynnelsen av samtalen, men vi hadde en diskusjon, ganske rett etter dette. Men jeg sa at hun var så forbanna ego, at hun var villig til å risikere ekteskapet vårt pga sine egne egoistiske lyster, å risikere at barna ikke fikk vokse opp med mammaen og pappaen sin sammen, pga at hun rotet det til med andre menn.

Hun sa da hun skulle slutte å drikke. Jeg sa hun ikke trengte å la være å drikke, men hun insisterte. Hun holdt seg noen turer på byen, og jeg følte jeg kunne slappe av litt når hun var på byen. Og det var en så deilig følelse, det å ha tillit til den man deler livet med. Men etter 1 mnd eller 2. Og sa hun ikke klarte å holde det, at hun savnet det å ta seg en pils eller 2 i lystig lag. Jeg måtte le, for jeg ventet på den. Jeg visste hun ikke ville klare å holde det. Men det plaget meg veldig at hun skulle ut å drikke.

For hun mistet fort kontroll.

Og hun kom hjem fra byen en gang, og hun hadde drukket for mye. Ingenting hadde skjedd sa hun, men likevel. Den "gode" gamle følelsen var tilbake. Herlig!

Dette går virkelig ut over meg nå føler jeg. Ikke barna, for jeg nekter å la min daglige deprimerende dårlig form gå utover barna våre. De er verden beste, og helt uskyldig i dette. Men de er og den eneste grunnen til at vi fortsatt er gift. Hvis jeg visste at jeg fikk samværet med barna mine hadde jeg gått fra hun på dagen! Tror jeg... For jeg orker ikke tanken på å ikke ha den daglige kontakten med barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett etter leilighet med 3 soverom. Til meg og barna. For hun får aldri samværet, det blir i så tilfelle delt. En uke på og en helvetesuke av. Ville det ikke vært bedre, at hun fikk holde på som hun ville, rote med andre menn, slå seg løs, herje og være den hun det kan virke som hun ønsker å være? Er det ikke bedre? Det vil være vondt, veldig vondt. For jeg elsker henne. Men man kommer over det. Gjør man ikke?

En liten avsporing...

Jeg ga henne flere sjanser til å fortelle meg dette, hintet frempå. Så en tvreklame om en dame som var "luremus" mot mannen sin. Begynte å snakke om luremus. Ga henne så mange sjanser i løpet av ett par dager, til å fortelle meg det. Jeg var virkelig nede når hun skulle på byen, det var vondt. Men så sprakk det, hun skulle ut, og jeg var virkelig dårlig humør pga det. Så jeg fortalte hun grunnen. Jeg hadde lest meldingene hennes, og siterte meldingen. Hun ble stille. Og det var en diskusjon på dette. Jeg har latt ting ligge. De har fortsatt kontakt. I hvert fall på Facebook. Sms eller tlf vet jeg ikke. Jeg vet og at hun kommer til å treffe han på byen igjen. Jeg vet at jeg ikke kommer til å godta det.

Så hva skal jeg gjøre?

Gi beskjed om at reiser du på byen og treffer han er vi ferdig?

En annen variant jeg har tenkt på, er så sende sms, høre om hun er med han. Og er hun det, så ta av meg ringen, ta bilde av den og send via mms med beskjeden om at du har 1 time på å komme deg hjem å ta den på meg igjen, ellers kommer den aldri på igjen.

Eller bare ringe og si at jeg kaster henne ut. Slenge klær og dritt i en bag og legge utenfor. Den klassiske.

Kanskje ta ett bilde av bagen når den står utenfor og sende henne? Eller, sende melding å si at hun kan bare bli med han hjem, at hun ikke trenger å komme hjem til mann og barn. At hun ikke har en mann lengre? Eller ta bilde av separasjonspapirene og sende henne?

Alle disse tankene er terapi. Men ikke nok.

Jeg vet ikke hva jeg skal forlange for at ting skal bli bedre, for hun mangler tydeligvis den egenskapen av å se at nå går jeg for langt. Dette er ikke riktig. Det må jo være noen tanker om dette hos henne, der hun på en eller annen måte rettferdiggjør ovenfor seg selv at hun ikke gjør noe galt.

Er hun rett og slett bare dum? Uintelligent?

Jeg vet hun ikke er det! Så hvorfor??

Er det min feil?

Er det min feil pga at jeg vet det vil skje, og hun vet at jeg vet og derfor er det lettere for hun å være utro for jeg tror jo uansett at det vil skje?

Hvorfor går ikke hun fra meg hvis alle andre er mer interessante enn meg?

Jeg var tykk før, og tenke det var litt derfor. Så jeg har slankeoperert meg, og er slank nå. Men samme dritten.

Får mye mer oppmerksomhet fra andre damer. Nyter det, men det går ALDRI for langt. ALDRI! Ett smil, en hyggelig samtale, men ikke en flørt, ikke bytte tlf nummer, eller legge til på facebook. Det blir så feil. Jeg tillater ikke meg selv å havne i en situasjon der noe sånt kan skje. Ikke faen!

Hvorfor tillater hun det?

Kanskje hun hadde fortjent å smake sin egen medisin? Men hvorfor skal jeg nedverdige meg selv til å gjøre noe sånt? Ikke aktuelt! Hun har til og med sagt at kanskje jeg skulle snakke med noen, om min sjalusi. Jeg blir satt ut, hun skjønner ikke hva problemet er. Hun er heller ikke villig til å være med å snakke med noen. Men blir nok med hvis hun får ultimatumet. Noe som kanskje kommer snart. Kanskje hun skjønner mer når hun snakker med noen andre?

Det nærmer seg helg, og jeg kjenner den vonde følelsen komme mer og mer. Skal hun ut i helgen? Ikke på fredag, for da skal vi på fest sammen. Men hva med lørdag? Når hun skal på byen, blir jeg sur. Jeg lukker meg. Får den ekle vonde følelsen. Og jeg vet det ikke kan fortsette sånn. Jeg kan ikke ødelegge meg selv pga hun. Eller tillate at hun ødelegger meg. Hvem vet, kanskje jeg er separert neste uke, eller uken etter det?

Hun er selv skilsmissebarn og kjenner nok på følelsen av å ikke vokse opp med begge foreldrene sine. Bare pappaen i helgene.

Hva skjer når ungene spør hvorfor er ikke mamma og pappa gift lengre?

De trenger ikke få vite det, men hva hvis de får vite det?

Jeg vet at foreldrene hennes ikke er gift lengre pga noe moren gjorde galt, men min kone vil ikke vite hva det er.

Var hun utro? Jeg vet broren hennes var utro. Men samboeren hans viste og storsinn, og tilga.

Føler det er noe jeg har gjort hele tiden, tilgi tilgi tilgi..

Han vet hva moren gjorde. Er det en familieting? Det er jo utidig morsomt...

Kan noen der ute komme med tips? Jeg orker ikke lese dump den kjerringen osv osv osv. Det tenker jeg hver eneste dag selv.

Kom med noe konstruktivt, hjelp meg å forstå så jeg kan snakke med henne om det, så hun forstår.

For alt jeg vet, er dette en fase som hun er ferdig med når hun runder 40. Men orker jeg vente så lenge? Neppe... Hvis jeg må begynne på nytt, blir det snart. Ikke om flere år.

Da jeg traff hun bodde hun med en annen. Vi var begge to sammen med andre. Men da jeg skjønte hvor det bar, ble det slutt med henne jeg var sammen med. Og da var det ikke lange tiden før hun og flyttet ut fra samboeren sin. Det var veldig ryddig og greit. Sånn det skal gjøres hvis man velger å gå fra den man deler livet med.

Hun har kontakt med x-en ennå. Uten at det plager meg.

Han er en kjempehyggelig kar, og der er det ikke noe mellom dem.

Så jeg syns virkelig ikke at jeg er en veldig sjalu type.

Det er viktig å påpeke at hun er en veldig god mor. Det finnes det ikke tvil om.

Hun sier hun elsker meg over alt. Hun sier hun ikke er ute etter å bytte meg ut. For vi har det fint. Vi har en fin tone sammen, vi har ett godt sexliv, vi trives i hverandres selskap. Vi snakker og ler sammen. Men for meg er det når vi lever i nuet. Helheten er ikke perfekt. Der er det for mye tvil som ligger. For mye mangel på tillit, respekt og forståelse.

Men som småbarnsforeldre er det noen feller. Mange går i de, kanskje vi snart har begge beina i de fellene. Selv om ting har skjedd før vi fikk barn..

Man har behov for å komme seg utenfor veggene. Det er bare så forbanna synd at det blir for sjelden med hverandre, sammen, dele utelivet også.

Jeg skal og gå i meg selv. Jeg satt oppe med eldstemann i natt, fordi han hostet så masse og da legger jeg han på sofaen, på "koseteppet", i halvveis sittende stilling fordi da hoster han ikke. Så jeg satt våken i natt. Og jeg leste alle innleggene her. Og jeg har tenkt og tenkt.

Saken er klar. Vi må snakke sammen. Vi må ha en dialog. For det er ikke nødvendigvis hun som er utro, det er vi som har ett problem. Sånn må jeg se på det nå. For jeg vil gi EN sjanse til. Det fortjener jeg og barna våre. Ikke hun, men hun skal få det. For å ikke glemme noe, tenkte jeg at jeg kan skrive ned tingene, legge ved dette innlegget. Så tar jeg med ungene på en dagstur. La mamma få slappe av. Lese igjennom brevene. La det synke inn, la henne forså, lese det flere ganger og forstå. Så skal hun få snakke når vi kommer hjem og barna er lagt.

En annen ting jeg bestemte meg for. Dette og etter å ha lest innlegg. Jeg skal bli en bedre ektemann. Jeg skal bli mer oppmerksom, jeg skal smile og være i ett godt humør. Jeg skal støtte hun, kysse hun mye mye mer, møte hun i døren når hun kommer hjem med ett kyss. Fortelle hvor flott hun er, hvor flink hun er. For det er hun. Det er bare to ting det bunner ut i: Total mangel på respekt og forståelse.

Jeg begynte idag, strøy hun på ryggen til hun våknet, god morgen suss, var positiv og smilende.

Jeg skal ikke gjøre dette for at jeg skal sitte med en følelse av at jaja, jeg gjorde det jeg kunne. Men fordi hun skal stråle, kjenne deg bra, få godfølelsen igjen, og få øynene opp for meg igjen, at jeg er den eneste. Den eneste hun har behov for å være sammen med, flørte med, være fortrolig med og være fysisk med. For jeg er komfortabel med at det er lov å "lese menyen ute men spise hjemme" uttrykket. Men jeg er ikke komfortabel med at man kan ta en liten forrett ute. Det er totalt uakseptabelt.

Fra NÅ!

Takk for seriøse og gode tilbakemeldinger fra mange av dere, takk for noen ikke fullt så seriøse innlegg og takk for de som kaller meg tøffel. For man trenger de meldingene og, for å våkne. Så alle tilbakemeldingene har vært nyttig. Takk til deg som kalte hun for drittkjerring, for det får meg til å forsvare min kone og det er en god følelse.

Så alle tilbakemeldinegne har vært nyttige.

Endret 8. juni 2011 av Synnikk

[AnonymBruker]

Du er en tøffel som ikke vil ha det bedre........ Klart drittkjærringa benytter seg av naiviteten din!

[FrøkenJosefine]

Jeg synes du skal vise henne dette innlegget jeg.. Det viser følelsene dine veldig godt og forklarer henne hva det gjør med deg!

Hun trenger en oppvekning! Hun må slutte drikke, slutte sette seg i situasjoner som gjør at hun ikke oppfører seg ok.. Hun respekterer deg ikke, og det skjønner jeg er en grusom følelse!

Jeg synes også at dere skal fortsette i terapi, og fortell terapeuten om din dårlige samvittighet over å være der, del på alt du føler ellers hjelper det ikke..

Kanskje du også skal begynne i terapi på egenhånd for å lufte dine egne tanker og følelser uten henne?

Håper du finner løsninger som passer deg og barna dine!

Masse, gode klemmer fra meg!

[Synnikk]

Du er en tøffel som ikke vil ha det bedre........ Klart drittkjærringa benytter seg av naiviteten din!

Jeg er kanskje det.

Men jeg ser mer på meg selv som en god far som ikke lar barna mine oppleve ett brudd pga mine kone sine idiotiske påfunn. Det er utrolig hva man godtar for sine barn. Jeg velger ihvertfall å gjøre det.

[Synnikk]

Jeg synes du skal vise henne dette innlegget jeg.. Det viser følelsene dine veldig godt og forklarer henne hva det gjør med deg!

Hun trenger en oppvekning! Hun må slutte drikke, slutte sette seg i situasjoner som gjør at hun ikke oppfører seg ok.. Hun respekterer deg ikke, og det skjønner jeg er en grusom følelse!

Jeg synes også at dere skal fortsette i terapi, og fortell terapeuten om din dårlige samvittighet over å være der, del på alt du føler ellers hjelper det ikke..

Kanskje du også skal begynne i terapi på egenhånd for å lufte dine egne tanker og følelser uten henne?

Håper du finner løsninger som passer deg og barna dine!

Du har nok helt rett, og jeg har vel tenkt tanken. Det kan være grit for meg å begynne

Masse, gode klemmer fra meg!

Ett seriøst, bra og saklig svar. Takk.

[Polymorph]

Wow, du høres ut som en veldig god kjæreste. Men hun utnytter deg og vet at du tilgir henne. Hadde det vært meg, hadde jeg nok dumpet henne første gang hun var utro.

Håper virkelig det ordner seg for deg. Det fortjener du!

[Nerdemamma]

Jeg er ingen ekspert på slike emner, men jeg har noen venner som er skillsmissebarn. Og de har sagt alle som en at de merket en enorm forskjell før og etter. Selv om du tror du ikke viser din ulykke, så merker de det antageligvis. Og det er overaskende hvor mye barn hører når dere tror de sover.

Jeg husker jo flere ganger mine foreldre hadde krangler/diskusjoner når de trodde jeg sov.

Et barn som går gjennom dette vil kunne se hvor mye bedre foreldrene har det hver for seg. Bare det at du slapper av vil bli tydelig for de. Nå virker dt sikkert som om jeg er veldig for skillsmisser, noe jeg ikke er. Men du skriver at du har gitt henne så mange sjanser! Gang på gang har hun skuffet deg. Det må da finnes grenser på hvor lenge en person skal bli tråkket på slik?

Hvor gamle er barna? Uansett alder så må dere ikke fortelle de grunnen til at dere har problemer. Det vil bare gjøre vondt så mye verre. Vet du foresten om hun var slik med eks'en sin også?

[Gjest Blokkolokko]

Kjære deg, forlat henne med en eneste gang! Du må også tenke på deg selv.. Hun ødelegger deg psykisk! Barna dine vil 100% sikkert ha det bedre hvis du har det bedre! Så hvis det du sier er sant, at du kun holder sammen med henne pga. ungene, så gjør ungene den tjenesten og forlat henne! Og ikke gå tilbake! Virker som at dette er en dame som tar deg for gitt!! Lykke til!

[AnonymBruker]

Støtter forslaget om terapi.

Men hvis dere går fra hverandre så husk at det noen ganger er lov å lyge til barn. Barna trenger ikke å vite alt, de trenger heller ikke å vite at det er noe de ikke får vite. Jeg vokste opp med skilte foreldre og beskjeden om "Det skal du få vite når du blir voksen". Utrolig slitsomt! Ta på deg halve skylden, forklar at dere to var enige. Da sparer du barna dine for mange vonde tanker.

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje det.

Men jeg ser mer på meg selv som en god far som ikke lar barna mine oppleve ett brudd pga mine kone sine idiotiske påfunn. Det er utrolig hva man godtar for sine barn. Jeg velger ihvertfall å gjøre det.

Er fasiten på en god far å bo sammen med ei flyfille av en mor?

[FrøkenJosefine]

Har også hørt at mange sier det er bedre å komme fra et oppløst hjem enn å leve i ett.. Det vil si at barna påvirkes av foreldrenes humør og utstråling selvom ord ikke blir sagt! Barn merker mye mere enn man tror!

Jeg tror du har gode instinkter når det kommer til barna dine, du skal beskytte dem, elske dem og bygge dem opp! Og det tror jeg du vet hvordan man gjør best selv..

[AnonymBruker]

Ingen barn fortjener å leve sammen med foreldre, som egentlig ikke ønsker å leve sammen. Barn merker alt som foregår i huset, og du blir ikke en bedre far av å bli boende med moren deres. Du blir en bedre far, den dagen du viser de at du ikke aksepterer å bli behandlet på den måten din kone gjør. Hun viser deg null respekt, hun setter andre menn fremfor deg, og du aksepterer smulene du får fra henne. Hun får det som hun vil,for det blir ikke noen konsekvenser av det. Den dagen du går ut av døren, er også den dagen hun vil forstå at du mener alvor.

Hun behandler ikke deg noe bra, og legger det frem som om det er du som er den sjalue. Hun fremstiller deg dårlig til dine venninner, og er det virkelig en person du ønsker å leve livet med? Hun vil ikke forstå hvordan du har det,for hun har til nå kunne gjøre det hun ønsker. Vil hun ha kontakt med andre menn, så har hun det. Er du sikker på at hun ikke har gått lengre enn bare noen kyss? Jeg hadde ikke klart å stole på en slik person,og hadde derfor valgt å være en god foreldre for mine barn uten at jeg måtte akseptere å leve under slike forhold.

Eller du kan akseptere at hun er som hun er,og slutte å bry deg med hva hun gjør og med hvem hun gjør det med. Helt sikkert ikke enkelt å gjøre det, men det er et alternativ siden hun ikke bryr seg om å høre på deg og respektere deg og dine ønsker,selv om hun selv er skyld i at du er mistenksom. Hun velger hva hun gjør,selv om drikker alkohol. Takler hun ikke alkohol, kan hun fint klare å la vær å drikke. Hun bestemmer selv hvordan hun vil behandle deg, og hun behandler deg respektløst. Men samtidig lar du henne gjøre det,fordi du aksepterer det.

[AnonymBruker]

Ingen barn fortjener å leve sammen med foreldre, som egentlig ikke ønsker å leve sammen. Barn merker alt som foregår i huset, og du blir ikke en bedre far av å bli boende med moren deres. Du blir en bedre far, den dagen du viser de at du ikke aksepterer å bli behandlet på den måten din kone gjør. Hun viser deg null respekt, hun setter andre menn fremfor deg, og du aksepterer smulene du får fra henne. Hun får det som hun vil,for det blir ikke noen konsekvenser av det. Den dagen du går ut av døren, er også den dagen hun vil forstå at du mener alvor.

Hun behandler ikke deg noe bra, og legger det frem som om det er du som er den sjalue. Hun fremstiller deg dårlig til dine venninner, og er det virkelig en person du ønsker å leve livet med? Hun vil ikke forstå hvordan du har det,for hun har til nå kunne gjøre det hun ønsker. Vil hun ha kontakt med andre menn, så har hun det. Er du sikker på at hun ikke har gått lengre enn bare noen kyss? Jeg hadde ikke klart å stole på en slik person,og hadde derfor valgt å være en god foreldre for mine barn uten at jeg måtte akseptere å leve under slike forhold.

Eller du kan akseptere at hun er som hun er,og slutte å bry deg med hva hun gjør og med hvem hun gjør det med. Helt sikkert ikke enkelt å gjøre det, men det er et alternativ siden hun ikke bryr seg om å høre på deg og respektere deg og dine ønsker,selv om hun selv er skyld i at du er mistenksom. Hun velger hva hun gjør,selv om drikker alkohol. Takler hun ikke alkohol, kan hun fint klare å la vær å drikke. Hun bestemmer selv hvordan hun vil behandle deg, og hun behandler deg respektløst. Men samtidig lar du henne gjøre det,fordi du aksepterer det.

[Synnikk]

Jeg er ingen ekspert på slike emner, men jeg har noen venner som er skillsmissebarn. Og de har sagt alle som en at de merket en enorm forskjell før og etter. Selv om du tror du ikke viser din ulykke, så merker de det antageligvis. Og det er overaskende hvor mye barn hører når dere tror de sover.

Jeg husker jo flere ganger mine foreldre hadde krangler/diskusjoner når de trodde jeg sov.

Et barn som går gjennom dette vil kunne se hvor mye bedre foreldrene har det hver for seg. Bare det at du slapper av vil bli tydelig for de. Nå virker dt sikkert som om jeg er veldig for skillsmisser, noe jeg ikke er. Men du skriver at du har gitt henne så mange sjanser! Gang på gang har hun skuffet deg. Det må da finnes grenser på hvor lenge en person skal bli tråkket på slik?

Hvor gamle er barna? Uansett alder så må dere ikke fortelle de grunnen til at dere har problemer. Det vil bare gjøre vondt så mye verre. Vet du foresten om hun var slik med eks'en sin også?

Hei, og takk for svar.

Vi har aldri hatt en høylytt diskusjon. Men for all del, det er utrolig hvor mye barna får med seg...

Barna er 4 og 2 år, og de kommer aldri til å få vite grunnen til at vi eventuellt hadde gått fra hverandre. Det betyr ingenting.

[Synnikk]

Ingen barn fortjener å leve sammen med foreldre, som egentlig ikke ønsker å leve sammen. Barn merker alt som foregår i huset, og du blir ikke en bedre far av å bli boende med moren deres. Du blir en bedre far, den dagen du viser de at du ikke aksepterer å bli behandlet på den måten din kone gjør. Hun viser deg null respekt, hun setter andre menn fremfor deg, og du aksepterer smulene du får fra henne. Hun får det som hun vil,for det blir ikke noen konsekvenser av det. Den dagen du går ut av døren, er også den dagen hun vil forstå at du mener alvor.

Hun behandler ikke deg noe bra, og legger det frem som om det er du som er den sjalue. Hun fremstiller deg dårlig til dine venninner, og er det virkelig en person du ønsker å leve livet med? Hun vil ikke forstå hvordan du har det,for hun har til nå kunne gjøre det hun ønsker. Vil hun ha kontakt med andre menn, så har hun det. Er du sikker på at hun ikke har gått lengre enn bare noen kyss? Jeg hadde ikke klart å stole på en slik person,og hadde derfor valgt å være en god foreldre for mine barn uten at jeg måtte akseptere å leve under slike forhold.

Eller du kan akseptere at hun er som hun er,og slutte å bry deg med hva hun gjør og med hvem hun gjør det med. Helt sikkert ikke enkelt å gjøre det, men det er et alternativ siden hun ikke bryr seg om å høre på deg og respektere deg og dine ønsker,selv om hun selv er skyld i at du er mistenksom. Hun velger hva hun gjør,selv om drikker alkohol. Takler hun ikke alkohol, kan hun fint klare å la vær å drikke. Hun bestemmer selv hvordan hun vil behandle deg, og hun behandler deg respektløst. Men samtidig lar du henne gjøre det,fordi du aksepterer det.

Det er veødig mye rett i det du skriver. Takk.

[Synnikk]

Wow, du høres ut som en veldig god kjæreste. Men hun utnytter deg og vet at du tilgir henne. Hadde det vært meg, hadde jeg nok dumpet henne første gang hun var utro.

Håper virkelig det ordner seg for deg. Det fortjener du!

Takk for det.

[Gjest BettyBoop28]

Hei.

Jeg har skrevet om dette før, men må ta hele historien på nytt for å få nye svar i en for meg veldig vanskelig sak.

Jeg setter stor pris på gjennomtenkte og velformulerte svar, da dette er av stor betydning for meg.

Siden det er mulig å svare som anonym, er det og flott om du skriver om du er mann eller dame.

Vi er begge i 30 årene. Sammen har vi to flotte barn. Vi har jobb, hus, bil og båt. Ett flott liv rett og slett.

Men det er noe som virkelig plager meg, noe som gjør at jeg ikke får ro og som jeg tenker på dag ut og dag inn.

Det hører og med til historien at jeg har vært gift før, men skilte meg da min x-kone var utro for 2. gang. Sex begge gangene.

Ca ett år etter at jeg og min nåværende kone traff hverandre, rotet hun med en annen mann. De klinte etter det hun forteller meg. Hun fortalte meg det dagen etter. Dette var selvsagt veldig vondt men det gikk greit. Det var en feil, la oss gå videre.

Men jeg har blitt bedratt før, og den følelsen kommer tilbake fort, og den er så forbanna vond!

Så, noen år etter var hun ute på byen med blant annet min nevø. Hun traff da en amerikaner på byen, som hun hadde kontakt med i etterkant.

Hun fortalte at hun hadde truffet han, og at de sendte sms til hverandre. Dette godtok jeg ikke, og spurte hvordan hun hadde reagert hvis jeg traff en dame på byen som jeg hadde kontakt med i etterkant.

Hun godtok det.

Noen dager etterpå kom det frem at de hadde kysset.

Nytt slag i trynet. Det sier seg vel selv at min tillit ikke akkurat blir forsterket.

Så gikk det noen år, der alt var fint. Vi fikk vårt første barn, og hun ny jobb. Ting var fint.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde verdens beste tillit til henne, og merket hvis hun hadde truffet noen hun syns var spennende.

Men ikke noe galt skjedde. Men så snakket hun en del om en på den nye jobben. De pratet ofte, sendte sms, chattet osv.

Hun fortalte at hun likte å snakke med han pga at de hadde samme interesser, likte samme musikk mm.

Det gikk selvfølgelig galt.

Hun hadde vært på byen, hun hadde drukket alt for mye, de hadde truffet hverandre og rotet og klint. Jeg sa vi var ferdig, kalte henne dum og naiv, for jeg visste dette ville skje. Jeg hadde sagt til henne at jeg ikke likte utviklingen i bekjentskapen hennes. Jeg visste det ville skje!! Og det er bare enda vondere! Jeg hadde gått fra henne der og da hadde det ikke vært for barnet vårt som sov på naborommet. Kun derfor! Jeg forlangte at de aldri mer hadde kontakt. Uten rom for diskusjon. Det var greit.

Så en natt sendte han en sms til hun, der han skrev jeg savner deg. Hun viste meg denne. Jeg prøvde å ringe han, men han svarte ikke. Sendte en sms til han der jeg skrev at han aldri mer tar kontakt med min kone. Han sendte sms tilbake at han skjønte meg, og at vi kunne treffes og snakke hvis jeg ville. Noe jeg ikke hadde noen som helst interesse av.

Tilliten til min kone var ikke eksisterende, jeg stolte ikke på hun i det hele tatt. Men jeg følte vi måtte prøve, siden vi hadde ett barn sammen.

For barnet sin skyld.

Vi gikk da til familieterapeut, 2 ganger. Dette var veldig vondt for min kone, og jeg satt med en veldig dårlig samvittighet pga at vi gikk til terapeut. Så jeg ringte og sa at vi ikke kommer flere ganger.

Jeg angrer så mye på det nå!

Så fikk vi ett barn til. Enda ett herlig barn. Og vi var så lykkelige som vi kunne bli.

Så fikk hun kontakt med en kar som hun ikke hadde snakket med på 20 år via Facebook... De hadde VELDIG mye kontakt, både via sms, tlf og chat. Hun snakket og åpentlyst med han via videosamtale på MSN.

Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke satte pris på dette, men hun hadde ikke øre for det.

Det var tydeligvis en ny mann som var veldig interessant. Det gikk ikke for langt, men jeg føler jeg stoppet det. Ga beskjed om at dette aksepterer jeg ikke, og ga hun valget.

Så hun stoppet med den voldsomme kontakten, men "fersket" hun i en løgn da jeg spurte om hun hadde ringt han. Noe hun nektet for, men tlf hennes viste noe annet.

Og grunnet til at jeg sjekket tlf, er at jeg merket på hun at det var noe. Men jeg føler ikke jeg kan nekte hun noe, men har forlangt ett mer normalt kontaktforhold til karen. Som hun sier er reint vennskapelig, ikke noe mellom de.

De har kontakt i dag, og det er greit for meg. Men dere skjønner kanskje at jeg tviler, at sjalusien min begynner å bli større og større.

Og dette er noe jeg virkelig sliter med. Hun vil ikke snakke om tingene, og jeg sitter med følelsen av at hvis vi ikke har snakket om det på en stund, så tror hun at alt er glemt og ok.

Vi har i løpet av denne tiden hatt noen samtaler. Jeg merker at jeg blir deprimert, stresset og har det generelt mye vondt inni meg.

Men hun skjønner ikke det. Hun ser litt lett på tingene. Det kommer til ett punkt der man vil sjekke tlf, chat logger, Mailer mm. Den tviler er så utrolig vond, for da vet man at man ikke stoler på livsledsageren sin. Den personen man skal kunne stole på. Men det kan jeg ikke...

Hun har i mellomtiden klaget til sin kusine over min sjalusi, noe hun fortalte meg da jeg spurte om hun snakket med andre ang dette. Jeg spurte da om hun hadde fortalt hvorfor jeg var sjalu, noe hun ikke hadde. Da blir jeg ganske irritert, av to grunner. For det første fremkommer jeg som en idiot, og for det andre skjønner ikke min kone hva det går i. Hun skjønner ikke at jeg er sjalu pga hennes gjentatt feil. Hva skal jeg gjøre for å få hun til å forstå?

Hun begynner etter hvert i ny jobb, og treffer nye mennesker. Hun snakker om ett par personer, gutter selvsagt, fordi hun får lettere kompiser. Det er greit det, jeg godtar at hun har kompiser, men jeg ser lett hvis hun har kompiser hun syns er litt spennende.

Hun inviterte meg og opp på lunch på jobben hennes, for å treffe de nye kollegaene hennes. Noe jeg gjorde, og det var greie karer det. Ikke noe problem, og jeg var ikke sjalu. For jeg merket på henne at det ikke var noe mer enn kompiser.

Men så begynte det en ny kar der, broren til han ene jeg hadde truffet. Og jeg merket kjapt at dette var en hun syns var spennende. Den vonde følelsen kom veldig kjapt tilbake.

Så en dag hun hadde vært på byen, merket jeg på henne at det var noe. Dagen etter sjekket jeg tlf hennes, og leste meldingene. Der stod det en melding til han karen, der hun beklaget at hun hadde vært så luremus mot han, og kåtet han opp. Og at hun håpte han fikk seg noe på byen. Hva skal jeg si, verden min falt i dass! Jeg ville konfrontere henne med dette med en gang, men jeg hadde jo sjekket tlf hennes. Noe jeg sa forrige gang at jeg aldri skulle gjøre mer, for det er en så utrolig vond følelse å føle at man må gjøre det. Det er jo flere ganger jeg hadde villet gjøre det, men jeg føler det er å dra det for langt. Så jeg sa ikke noe. Jeg fikk ikke snakke om det, ikke luftet det, fikk det ikke ut.

For ting som dette er så vondt, så nedverdigende at jeg ikke vil snakke med kompiser om det en gang. Den eneste personen jeg kan snakke med alt om er henne, og hun er den som er utro mot meg, som svikter meg, barna sine, ekteskapet vårt....

Jeg husker ikke begynnelsen av samtalen, men vi hadde en diskusjon, ganske rett etter dette. Men jeg sa at hun var så forbanna ego, at hun var villig til å risikere ekteskapet vårt pga sine egne egoistiske lyster, å risikere at barna ikke fikk vokse opp med mammaen og pappaen sin sammen, pga at hun rotet det til med andre menn.

Hun sa da hun skulle slutte å drikke. Jeg sa hun ikke trengte å la være å drikke, men hun insisterte. Hun holdt seg noen turer på byen, og jeg følte jeg kunne slappe av litt når hun var på byen. Og det var en så deilig følelse, det å ha tillit til den man deler livet med. Men etter 1 mnd eller 2. Og sa hun ikke klarte å holde det, at hun savnet det å ta seg en pils eller 2 i lystig lag. Jeg måtte le, for jeg ventet på den. Jeg visste hun ikke ville klare å holde det. Men det plaget meg veldig at hun skulle ut å drikke.

For hun mistet fort kontroll.

Og hun kom hjem fra byen en gang, og hun hadde drukket for mye. Ingenting hadde skjedd sa hun, men likevel. Den "gode" gamle følelsen var tilbake. Herlig!

Dette går virkelig ut over meg nå føler jeg. Ikke barna, for jeg nekter å la min daglige deprimerende dårlig form gå utover barna våre. De er verden beste, og helt uskyldig i dette. Men de er og den eneste grunnen til at vi fortsatt er gift. Hvis jeg visste at jeg fikk samværet med barna mine hadde jeg gått fra hun på dagen! Tror jeg... For jeg orker ikke tanken på å ikke ha den daglige kontakten med barna mine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett etter leilighet med 3 soverom. Til meg og barna. For hun får aldri samværet, det blir i så tilfelle delt. En uke på og en helvetesuke av. Ville det ikke vært bedre, at hun fikk holde på som hun ville, rote med andre menn, slå seg løs, herje og være den hun det kan virke som hun ønsker å være? Er det ikke bedre? Det vil være vondt, veldig vondt. For jeg elsker henne. Men man kommer over det. Gjør man ikke?

En liten avsporing...

Jeg ga henne flere sjanser til å fortelle meg dette, hintet frempå. Så en tvreklame om en dame som var "luremus" mot mannen sin. Begynte å snakke om luremus. Ga henne så mange sjanser i løpet av ett par dager, til å fortelle meg det. Jeg var virkelig nede når hun skulle på byen, det var vondt. Men så sprakk det, hun skulle ut, og jeg var virkelig dårlig humør pga det. Så jeg fortalte hun grunnen. Jeg hadde lest meldingene hennes, og siterte meldingen. Hun ble stille. Og det var en diskusjon på dette. Jeg har latt ting ligge. De har fortsatt kontakt. I hvert fall på Facebook. Sms eller tlf vet jeg ikke. Jeg vet og at hun kommer til å treffe han på byen igjen. Jeg vet at jeg ikke kommer til å godta det.

Så hva skal jeg gjøre?

Gi beskjed om at reiser du på byen og treffer han er vi ferdig?

En annen variant jeg har tenkt på, er så sende sms, høre om hun er med han. Og er hun det, så ta av meg ringen, ta bilde av den og send via mms med beskjeden om at du har 1 time på å komme deg hjem å ta den på meg igjen, ellers kommer den aldri på igjen.

Eller bare ringe og si at jeg kaster henne ut. Slenge klær og dritt i en bag og legge utenfor. Den klassiske.

Kanskje ta ett bilde av bagen når den står utenfor og sende henne? Eller, sende melding å si at hun kan bare bli med han hjem, at hun ikke trenger å komme hjem til mann og barn. At hun ikke har en mann lengre? Eller ta bilde av separasjonspapirene og sende henne?

Alle disse tankene er terapi. Men ikke nok.

Jeg vet ikke hva jeg skal forlange for at ting skal bli bedre, for hun mangler tydeligvis den egenskapen av å se at nå går jeg for langt. Dette er ikke riktig. Det må jo være noen tanker om dette hos henne, der hun på en eller annen måte rettferdiggjør ovenfor seg selv at hun ikke gjør noe galt.

Er hun rett og slett bare dum? Uintelligent?

Jeg vet hun ikke er det! Så hvorfor??

Er det min feil?

Er det min feil pga at jeg vet det vil skje, og hun vet at jeg vet og derfor er det lettere for hun å være utro for jeg tror jo uansett at det vil skje?

Hvorfor går ikke hun fra meg hvis alle andre er mer interessante enn meg?

Jeg var tykk før, og tenke det var litt derfor. Så jeg har slankeoperert meg, og er slank nå. Men samme dritten.

Får mye mer oppmerksomhet fra andre damer. Nyter det, men det går ALDRI for langt. ALDRI! Ett smil, en hyggelig samtale, men ikke en flørt, ikke bytte tlf nummer, eller legge til på facebook. Det blir så feil. Jeg tillater ikke meg selv å havne i en situasjon der noe sånt kan skje. Ikke faen!

Hvorfor tillater hun det?

Kanskje hun hadde fortjent å smake sin egen medisin? Men hvorfor skal jeg nedverdige meg selv til å gjøre noe sånt? Ikke aktuelt! Hun har til og med sagt at kanskje jeg skulle snakke med noen, om min sjalusi. Jeg blir satt ut, hun skjønner ikke hva problemet er. Hun er heller ikke villig til å være med å snakke med noen. Men blir nok med hvis hun får ultimatumet. Noe som kanskje kommer snart. Kanskje hun skjønner mer når hun snakker med noen andre?

Det nærmer seg helg, og jeg kjenner den vonde følelsen komme mer og mer. Skal hun ut i helgen? Ikke på fredag, for da skal vi på fest sammen. Men hva med lørdag? Når hun skal på byen, blir jeg sur. Jeg lukker meg. Får den ekle vonde følelsen. Og jeg vet det ikke kan fortsette sånn. Jeg kan ikke ødelegge meg selv pga hun. Eller tillate at hun ødelegger meg. Hvem vet, kanskje jeg er separert neste uke, eller uken etter det?

Hun er selv skilsmissebarn og kjenner nok på følelsen av å ikke vokse opp med begge foreldrene sine. Bare pappaen i helgene.

Hva skjer når ungene spør hvorfor er ikke mamma og pappa gift lengre?

De trenger ikke få vite det, men hva hvis de får vite det?

Jeg vet at foreldrene hennes ikke er gift lengre pga noe moren gjorde galt, men min kone vil ikke vite hva det er.

Var hun utro? Jeg vet broren hennes var utro. Men samboeren hans viste og storsinn, og tilga.

Føler det er noe jeg har gjort hele tiden, tilgi tilgi tilgi..

Han vet hva moren gjorde. Er det en familieting? Det er jo utidig morsomt...

Kan noen der ute komme med tips? Jeg orker ikke lese dump den kjerringen osv osv osv. Det tenker jeg hver eneste dag selv.

Kom med noe konstruktivt, hjelp meg å forstå så jeg kan snakke med henne om det, så hun forstår.

For alt jeg vet, er dette en fase som hun er ferdig med når hun runder 40. Men orker jeg vente så lenge? Neppe... Hvis jeg må begynne på nytt, blir det snart. Ikke om flere år.

Da jeg traff hun bodde hun med en annen. Vi var begge to sammen med andre. Men da jeg skjønte hvor det bar, ble det slutt med henne jeg var sammen med. Og da var det ikke lange tiden før hun og flyttet ut fra samboeren sin. Det var veldig ryddig og greit. Sånn det skal gjøres hvis man velger å gå fra den man deler livet med.

Hun har kontakt med x-en ennå. Uten at det plager meg.

Han er en kjempehyggelig kar, og der er det ikke noe mellom dem.

Så jeg syns virkelig ikke at jeg er en veldig sjalu type.

Hvorfor driver du å tilgir henne hele tiden???!!

Gå å finn en annen på flekken. Hun kommer ikke til å slutte å bruke deg slik. Hun fortjener deg ikke. Du er for bra for henne.

Screw terapi. Nå er det på tide at du tenker på DEG SELV og hva som er best for DEG!!!

Endret 7. juni 2011 av BettyBoop28

[Gjest navnelapp]

Ho du er saman med er ein totalt ubrukeleg kjæreste, og fortener ikkje deg. Ho er notorisk flørtete og open for det eine og det andre ift andre menn, og det er umogeleg å leve med, meiner eg.

Men samstundes er du utruleg tafatt og dramatisk i din oppførsel. Sende bilde av skilsmissepapir og gifteringar - gje meg styrke. Kva er feil med heilt vanleg kommunikasjon? Eg meiner du må fortelje henne at det har gått for langt, at ho har brote din tillit så mange gongar at ho har passert point of no return. For det har ho jo faktisk? Ho nyttar alle høve ho får til å kline og flørte med andre, og har vist at ho ikkje er til å stole på. Du vil vel ikkje ha ein slik kjæreste?

Eg syns du er feig som ikkje tek steget og startar på nytt for deg sjølv. Fortel henne det, og avklar med henne kven som skal fortsette å bu i huset, eller om det skal selgast og dokke begge skal byrje på nytt ein ny stad - som ofte er det beste. Avtal delt dagleg omsorg, og ta fatt på eit nytt liv som åleinepappa. Du kjem til å finne deg ein ny kjæreste som ikkje er som henne. For det er slik ho er som er unormalt, kan eg fortelje deg. Dei fleste damer er ikkje slik. Lykke til!

[Gjest Et]

Det går an å gi mennesker en sjangse, men denne damen utnytter deg og du lar deg utnytte. Konsentrer deg om det som er viktig, nemlig barna dine. Hun fortjener ikke din oppmerksomhet. Tror ikke hun forstår alvoret før du faktisk går. Barna fortjener en glad og harmonisk pappa også. Gå fra henne og bruk tid på deg selv. Det kommer til å gjøre vondt før det blir bedre, men best for alle på lang sikt. Ta vare på deg selv og lykke til

[Gjest S87]

Jeg tror det er en noe i denne setningen: "Er det min feil pga at jeg vet det vil skje, og hun vet at jeg vet og derfor er det lettere for hun å være utro for jeg tror jo uansett at det vil skje?". Du har tilgitt henne så mange ganger at det blir enklere for hver eneste gang hun vil ut å fly med andre. Truslene dine er trusler i ordets rette forstand, ikke noe som kommer til å få konsekvenser, og det føler hun seg nok ganske trygg på. Jeg ville banket i bordet til henne og fått henne med tilbake til terapeut, og hvis hun ikke vil det ville jeg gått fra henne. Det er fantastisk at du er villig til å gi alt for barna dine, men du fortjener ikke å leve et så psykisk nedkjørt liv som det du gjør nå.

En annen ting jeg stusser ved er din kones alkoholforbruk, med to små barn og familie? Mine venninner som har småbarn er ute et par-tre ganger i året når de får barnepass, de henger ikke der jevnt hver helg. Det er en fase de er ferdig med.