mer bitter enn glad på andres vegne

[tåke]

jeg kom opp i matte i eksamen muntlig i fjor. jeg fikk femmer, noe som for meg er helt uforståelig i og med at jeg virkelig hater matte.

i dag hadde kusinen min eksamen muntlig i spansk. hun fikk sekser.

jeg føler at det innad i familien er en liten kamp om hvem som får best karakterer på skolen. besteforeldrene våre skryter alltid av de smarteste barnebarna, og som et menneske med konkuranseinstinkt er det forferdelig kjederlig å se kusinen min få en super karakter. jeg klarer bare ikke bli glad på hennes vegne. jeg merket at når hun sendte meg melding med "æææ, jeg fikk sekser på eksamen", følte jeg mer bitter.

dette kan selvsagt også ha noe med at hun til en hver tid skal prøve å være bedre enn meg. jeg husker jeg fortalte henne om min femmer, og da fikk jeg tilbake noe sånt som "gratulerer, det fikk jeg også på vitnesmålet mitt. jeg hadde ikke øvd så mye, da, men".

hva er det med meg? er det flere kvinner der ute som alltid blir mer bitter enn glad på andres vegne når de opplever noe bra?

[Ego]

Jeg kjenner følelsen! Det er jo ikke en god følelse å ha og fører som regel til dårlig samvittighet. Heldigvis klarer jeg stort sett å fortrenge akkurat slike ting, men det slår meg innimellom, og er like ekkelt hver gang. Noen ganger føler jeg dog at man har god grunn til å la bitterheten blomstre, iallfall for en kort stund

[Gjest solveig92]

Har det på samme måte. Om noen får bedre enn meg, så kjenner man jo selvfølgelig at man blir litt sjalu og skulle ønske at man fikk det resultatet. Men tenk på det som en motivasjon til å gjøre det enda bedre!

Venninnene mine skal alltid drive å konkurrere med meg om hvem som har best karakterer. Jeg har faktisk sluttet å si hvilke karakterer jeg får, ettersom at det er MIN innsats som får tilbakemelding og det er faktisk ikke deres sak

Du kan jo alltids slutte med å si hvilke karakterer du får. Det er jo i bunn og grunn ganske "personlig og privat

[Gjest Raindrops]

For meg kommer det helt an på hvordan personen er. Jeg har ingen problemer med at folk er bedre enn meg, man kan ikke være best i alt. Men hvis jeg blir slått av en person som på en eller annen måte gnir det inn så blir jeg egentlig bare forbanna.

[AnonymBruker]

Femmer i matte er mer imponerende enn sekser i spansk etter min mening.

Jeg blir også bitter snarere enn glad på andres vegne. Hater å måtte smile og si "Gratulerer" til folk som er gravide.

Ikke helt det samme, men bitterhetsfølelsen er vel lik

[AnonymBruker]

Jeg blir glad på andres vegne når det er noen som står meg nær. Familie og kjæreste. Ellers blir jeg mer bitter. Spes. i ting der man konkurrerer. Driter i om ei venninne får A i et fag jeg ikke tar, men blir bitter dersom en får A og jeg B i samme fag.

[kaprifolen]

Kjenner meg særs godt igjen! Kjenner ofte på et snev av misunnelse og litt bitterhet...

Er det nære venner eller familie, blir jeg glad på deres vegne! Men er det folk jeg ikke er så begeistret for, eller ikke synes fortjener det, kjenner jeg på bitterhet, litt "sinne" mot verdenen, og kan bli litt nedtrykt.

Tror det er ganske normalt, og ikke noe "faretegn" så lenge man er klar over det, og at det ikke bare skyldes at man er bortskjemt, om du forstår...

Selv har jeg blitt utfordret på mange punkt i livet, og hatt min bør av tøffe kamper. Har klart meg bra for det, og er stolt av hva slags menneske det har formet meg til. Men noen ganger skulle selvsagt jeg ønsket at jeg også kunne fått visse ting på sølvfat..

[Gjest charella]

Jeg blir som regel oppriktig glad på andres vegne. Men jeg har det ganske bra selv også da.

[lillemia]

For meg kommer det helt an på hvordan personen er. Jeg har ingen problemer med at folk er bedre enn meg, man kan ikke være best i alt. Men hvis jeg blir slått av en person som på en eller annen måte gnir det inn så blir jeg egentlig bare forbanna.

Enig! Det verste jeg vet er folk som har enorme behov for å skryte av sine egne karakterer, og som (sitat) "begynner å grine hvis jeg bare får 5". Og gjør et stort poeng av at 5 er skikkelig dårlig, gjerne foran folk som gjør sitt beste, men som likevel aldri får mer enn 4- og 5-ere.

Syns du skal heve deg over din kusine (og andre selvskrytende mennesker), TS. Tross alt er det en mye større bragd å få 5 i matte enn 6 i spansk! Dessuten fungerer det veldig bra å si: "jeg er ikke så opptatt av karakterer jeg, syns det er andre ting i livet som er viktigere" neste gang du blir spurt om hva du fikk (noe du selvsagt lar være å svare på), samtidig som de skryter seg selv opp i skyene.