"Være seg selv"

[Tormod83]

Ofte har jeg hørt og lest dette, og har noen ganger reflektert over hva det egentlig innebærer. For å snu det litt på hodet så er det jo umulig å være noen andre enn seg selv.

De aller fleste av oss oppfører oss også forskjellig i ulike sosiale sammenhenger. For å sette det litt på spisse kan en person ha en autoritær mor/farsrolle hjemme, være klovn/humørspreder på jobb, den irriterende naboen og den alltid positive i idrettslaget. Vi oppfører oss som oftest slik det forventes av oss, og slik vi tror det vil lønne seg.

De ulike sidene av en person jeg beskrev kalles ofte roller, og jeg har hørt foredragsholdere overdrive dette med å si at livet på mange måter er at skuespill hvor samtlige av oss innehar mange roller i det daglige liv.

Det finnes hederlig unntak, og kanskje er du en av de få selv; personen som opptrer omtrent likedan i enhver sosial sammenheng. Vedkommende må utvilsomt kunne tilskrives å være seg selv, og ofte

lykkes også vedkommende godt med dette. Han/hun har utvilsomt gjennom sin livserfaring kommet fram til at det er hensiktmessig, og vil trolig oppfattes av de fleste som genuin og oppriktig.

Hvor vil jeg? Jeg vil belyse dette "være deg selv" begrepet for å høre hvordan du forstår det. Er det kun den lille delen av befolkningen som oppfører seg likt i enhver sosial sammenheng som "er seg selv", eller ligger det andre mer komplekse tanker bak dette?

[Gjest Fable]

Jeg tenker mer ala dating.

La oss si man egentlig er glad i sofaen, spille og ta livet med ro..så får du plutselig en date med en som viser seg å elske tur i skog og mark og er generelt aktiv.

Hvis du da sier du elsker tur i skog og mark og å være aktiv, så er du ikke deg selv, da er du såpass langt ute at det kommer til å bli litt vanskelig når man kommer lengre med datinga.

Derfor burde man heller "være seg selv", så begge parter vet hva man går til.

[Tormod83]

Jeg tenker mer ala dating.

La oss si man egentlig er glad i sofaen, spille og ta livet med ro..så får du plutselig en date med en som viser seg å elske tur i skog og mark og er generelt aktiv.

Hvis du da sier du elsker tur i skog og mark og å være aktiv, så er du ikke deg selv, da er du såpass langt ute at det kommer til å bli litt vanskelig når man kommer lengre med datinga.

Derfor burde man heller "være seg selv", så begge parter vet hva man går til.

Jeg satte det bevisst ikke opp i mot en bestemt kontekst, men i ditt tilfelle vil jeg heller si at man pynter på sannheten. Kanskje utgir man seg på en slik måte man helst vil bli sett på, og eventuelt legger til interesser som man gjerne skulle hatt.

Imidlertid vil jeg se for meg at det du skisserer er typisk i forhold til startfasen i et forhold. Det er vel ikke uvanlig at man viser fram de beste sidene av seg, og forsøker å skjule de dårlige.

[Mystique X]

Jeg vet om en som ikke endre seg i forskjellige situasjoner, han er den personligheten han er uansett omstendighet og folk han møter.

Jeg er alltid meg selv, men har mange sider ved min personlighet. Tuller og ler mye med en, er dødsseriøs med en annen, snakker om filosofiske ting med den tredje and so on.

Så jeg synes det er vanskelig å definere "seg selv" i en bås, synes begge måter er å være seg selv.

[CoffeeCup]

Jeg vil si jeg absolutt er meg selv i alle mine roller, selv om jeg er ganske så ulik sammen med mamma, som jeg er sammen med en venninne jeg ikke møter så ofte, eller kompisene til kjæresten.

Men de ulike rollene krever forskjellig av deg og du forventer forskjellig av de du omgir deg med. For eksempel med mamma kan jeg hylgrine, fortelle mine innerste følelser, men jeg forteller ikke at jeg var helt dritings forige helg. En venninne jeg ikke har sett på lenge kan jeg le sammen med om mer hverdagslige ting, snakke om litt løst og fast som interesserer oss begge. Med kompisene til kjæresten kan jeg snakke om fotball, MMA og andre ting som også interesser meg, men jeg ville ikke gråtet sammen med de. Jeg er fortsatt meg selv, med mine egne verdier, følelser og personlighet.

Jeg er i alle situasjoner meg selv, men jeg fremhever noe og demper ned noe annet.

Jeg har også opplevd situasjoner jeg ikke er meg selv i, det er som oftest situasjoner jeg ikke føler meg avslappet i, ikke føler meg godtatt for den jeg er...

[CoffeeCup]

Jeg tenker mer ala dating.

La oss si man egentlig er glad i sofaen, spille og ta livet med ro..så får du plutselig en date med en som viser seg å elske tur i skog og mark og er generelt aktiv.

Hvis du da sier du elsker tur i skog og mark og å være aktiv, så er du ikke deg selv, da er du såpass langt ute at det kommer til å bli litt vanskelig når man kommer lengre med datinga.

Derfor burde man heller "være seg selv", så begge parter vet hva man går til.

Dette syns jeg handler mer om plain lyving og villeding, enn at man ikke er seg selv...

[Tormod83]

CoffeeCup; mye av det du skriver kjenner jeg igjen fra meg selv. Men samtidig stiller jeg meg undrende til at du egentlig var deg selv i de situasjonene du ikke følte deg godtatt i. Blir det feil å si at du i disse situasjonene var deg selv, men at du måtte av taktiske årsaker spille en rolle av deg selv som du ikke finner tilfredsstillende?

[CoffeeCup]

CoffeeCup; mye av det du skriver kjenner jeg igjen fra meg selv. Men samtidig stiller jeg meg undrende til at du egentlig var deg selv i de situasjonene du ikke følte deg godtatt i. Blir det feil å si at du i disse situasjonene var deg selv, men at du måtte av taktiske årsaker spille en rolle av deg selv som du ikke finner tilfredsstillende?

Der har du faktisk et veldig godt poeng! Men det som skjer er at jeg må dempe personligheten min såpass mye at jeg ikke føler meg komfortabel, at jeg ikke sier ting jeg egentlig brenner for å si, at jeg kanskje skjelver litt i stemmen. Og det plager meg at jeg blir usikker. Men det er jo en del av meg selv dette også, at i visse situasjoner "forvandler" jeg meg til en person jeg egentlig ikke kjenner meg så godt igjen i...

[Tormod83]

Der har du faktisk et veldig godt poeng! Men det som skjer er at jeg må dempe personligheten min såpass mye at jeg ikke føler meg komfortabel, at jeg ikke sier ting jeg egentlig brenner for å si, at jeg kanskje skjelver litt i stemmen. Og det plager meg at jeg blir usikker. Men det er jo en del av meg selv dette også, at i visse situasjoner "forvandler" jeg meg til en person jeg egentlig ikke kjenner meg så godt igjen i...

Nettopp. Jeg tenker også på personligheten som noe dynamisk framfor å være statisk i den sosiale samhandlingen. Vi forandrer jo oss mye, et eksempel kan være folk som flytter fra grisegrendte til mer urbane strøk. Når de kommer tilbake er de jo ofte ikke til å kjenne igjen. Er de da seg selv, eller har de måttet tilpasset seg, og på denne måten endret atferd?

[CoffeeCup]

Nettopp. Jeg tenker også på personligheten som noe dynamisk framfor å være statisk i den sosiale samhandlingen. Vi forandrer jo oss mye, et eksempel kan være folk som flytter fra grisegrendte til mer urbane strøk. Når de kommer tilbake er de jo ofte ikke til å kjenne igjen. Er de da seg selv, eller har de måttet tilpasset seg, og på denne måten endret atferd?

Vi sosialiseres jo hele tiden, og forandrer oss og tilpasser oss gjennom interaksjon med omgivelsene, sosialt og fysisk. Det er jo erfaringer som gjør oss til de vi er, så jeg vil si at de fortsatt er seg selv. Men de har utviklet seg og dermed muligens endret persepsjonen og dermed adferden.

[Tormod83]

Vi sosialiseres jo hele tiden, og forandrer oss og tilpasser oss gjennom interaksjon med omgivelsene, sosialt og fysisk. Det er jo erfaringer som gjør oss til de vi er, så jeg vil si at de fortsatt er seg selv. Men de har utviklet seg og dermed muligens endret persepsjonen og dermed adferden.

Akkurat, og da vil jeg spørre om det som er min antakelse, og ikke minst påstand;

det er umulig å ikke være seg selv?

Endret 4. juni 2011 av Tormod83

[Gjest pepsimaxpower]

Hva er egentlig så vanskelig med å være seg selv?

Enten så godtar de enn rundt seg eller ikke.

Noen finner seg kansje ikke ut hvem man er før man er eldre og er veldig usikre.

Jeg er meg selv overalt, og er den samme personen med mine foreldre, venner og famiilie og skole. Og sier ting som det er rett ut.

[CoffeeCup]

Akkurat, og da vil jeg spørre om det som er min antakelse, og ikke minst påstand;

det er umulig å ikke være seg selv?

Ja, det er egentlig sant det! Man er jo seg selv uansett! Man er den man er pga de erfaringene man har, og det er de som påvirker hvordan man er....

hmm... merker jeg ikke helt klarte å skrive hva jeg mente her

Det å "være seg selv" minner meg på uttrykk som blir spist opp av allmennheten til bruk i dagligdags tale, men at man ikke tenker over hva det EGENTLIG betyr. Slik som angst, panikk osv osv...

[AnonymBruker]

Her snakker man forbi hverandre...

Jeg tenker om uttrykket "å være seg selv" at det egentlig er ganske tomt. Dersom jeg i en gitt situasjon tar på meg en maske og spiller ut en rolle som egentlig er unaturlig for meg, så sier det noe om hvem jeg er. Ergo - uansett hvordan jeg opptrer i gitte situasjoner, så er det bilder på hvem jeg er. Det er ikke slik at det finnes noe egentlig jeg, alt jeg presterer er manifestasjoner av den personen jeg er, ergo like sant.