nyutdannet og NAV

[Rosalie]

3 månader er ikkje hòl på CVen. Og at ein bruker tid på å finne første jobb etter endt utdanning er då heilt normalt. Arbeidsgivarar har full forståelse for det her, og svaret "søkt jobb" er heilt valid.

[AnonymBruker]

Jeg sitter og surfer rundt på nettet etter løsninger, da jeg er i noe av den samme situasjonen. Jeg ble ganske overrasket (ja, faktisk litt støtt også) av noen av kommentarene som er gitt her. Dere får det til å høres veldig lett ut å få seg en jobb raskt, noe jeg har erfart at det ikke er... Dere får det også til å høres ut som om det å havne i en slik situasjon vitner om umodenhet, Latskap eller at man er uansvarlig. Dette synes jeg er urettferdig! Det er mange forskjellige grunner til at folk ender opp slik, og jeg synes ikke at noen skal dømmes ut fra situasjonen de er i. Prøv å hjelpe hvis dere kan, og hvis dere ikke kan bidra med hjelp eller støttende ord, er det bedre at dere lar være å skrive. Ingen fortjener nedsettende kommentarer når en allerede er sårbar!

Min historie kommer under, dere som er så kritiske kan gjerne lese den, men først vil jeg også spørre hva slags stønad man kan ha krav på. Jeg har helgardert meg, og søkt studier og studielån, men jeg er egentlig ikke særlig motivert til å studere etter fire lange og tunge år med studier og minst 50% jobb. Jeg har tjent ca 100 000 pr år ved siden av studiene, hittil i år har jeg tjent ca 40 000. Jeg får noen få vakter nå og da, så jeg håper å tjene oppunder 100 000 før jeg går ut i permisjon i begynnelsen av november. Jeg har hatt vakter i januar, mai, juli, aug, og får forhåpentligvis i sep og okt også. (Har satt meg opp som ringevikar flere steder, og regnr med å få jobbe mer eller mindre 100% fra august og utover) men det har gått mer enn 14 dager mellom hver gang jeg har jobbet hittil i år. Hvilke rettigheter har jeg? Jeg har ikke noe mer lyst til å utnytte lånekassen, enn å utnytte NAV, og føler egentlig at min situasjon burde være NAV-sak... Det siste jeg ønsker er å belaste foreldrene mine med dette. Vi er 6 søsken, og jeg er tross alt 25 år og altså myndig. Foreldrene mine skal ikke behøve å forsørge meg...

Min historie (for de som har tid).

Jeg har hatt en fast deltidsstilling underveis i studiene, inntil februar i fjor, da jeg fikk tilbud om en annen jobb, som var mer relatert til det jeg utdanner med innenfor. Jeg sa opp den faste stillingen, men fant ganske raskt ut at den nye arbeidsgiveren var useriøs, og at det ble enorme arbeidsmengder i forhold til lønna i den nye jobben. For å i det hele tatt å makte studiene, måtte jeg si opp denne jobben også. Jeg gikk tilbake til tidligere arbeidsgiver, og ble ringevikar der. jeg fikk jobbe mye resten av året i fjor, men i år har det vært veldig stille. Jeg har jobbet noen få vakter i januar, og noen i mai, har jeg ikke fått jobbe noe som helst. Jeg begynte å søke jobber i februar- mars, men da jeg har en eksamen å ta igjen (jeg ble syk, så jeg hadde gyldig fravær...), får jeg ikke jobber innenfor det jeg er utdannet til. Ny eksamen settes ikke opp før i desember-januar. Jeg er ikke attraktiv innefor andre typer jobber, da de fleste forstår at jeg kommer til å slutte så snart jeg har tatt eksamen. Jeg har heller ingen erfaring innenfor serviceyrker/butikk/hotell o.l så selv om jeg har søkt på også slike jobber, kalles jeg ikke inn til intervju. Så ja, jeg har store problemer med å få meg jobb, og begynner nå så smått å gi opp. Jeg er gravid i uke 25, og det har begynt å synes.

Jeg må vel kanskje også unnskylde at jeg er gravid, selv om dette er det største som har hendt meg så langt i livet. Jeg prøvde å bli gravid for et par år siden, men fikk beskjed om at jeg sannsynligvis måtte få hjelp for å kunne bli det. Vi hadde planlagt å starte med hormonbehandling så snart jeg hadde kommet i jobb. Så den usikre økonomiske situasjonen rundt oss som familie skal ikke få ødelegge lykken ved at jeg faktisk kan få det barnet jeg har villet ha så lenge, med den mannen jeg elsker.

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Endte opp med å signe meg opp for vikarbyrå og søke på diverse ringevikarer. Bare så jeg kaaaanskje klarer å tjene nok til tak over hodet og mat mens jeg søker på mer "skikkelige jobber" (altså noe fast, og kanskje til og med relevant til studiene hvis jeg er veldig heldig!). Mye, mye vanskeligere enn jeg hadde trodd å være jobbsøker, spesielt i sommerferien. Håper det bedrer seg ut over høsten.. I sommer har jeg levd på skattepenger, men nå er det tomt. NAV er uaktuelt..

[Rosalie]

Det er nok bare sånn det er å bli voksen, man må underholde seg selv. De fleste tar en eller annen random jobb før det løsner og de får noe studierelatert.

Når det er sagt tror jeg det ser mye bedre ut å ha en eller annen slags form for jobberfaring på CVen istedenfor at det står ingen ting. Jeg kan se det for meg på intervju - "så hva har du bedrevet tiden med etter at du var ferdig i mai?" Da er det lite kult å si at man har gjort ingen ting i 3 måneder. Som arbeidsgiver ville jeg nok blitt veldig skeptisk. Da bør man ha noe alla "reist rundt jorden", "hjulpet pappa og fikse låven" eller lignende å kunne henvise til.

Ein skal ha heftig meir hól i CVen enn nokre månader etter endt utdanning før dei stiller slike spørsmål. Mange av leiarane rundt om i landet har vore i nett same situasjon sjølv for nokre år sidan.

Eg kan anbefale vikarbyrå. Har ein greit med utdanning, noko arbeidsaerfaring og er åpen for å jobbe med omlag kva som helst, skaffar dei deg jobb. Men det er ikkje nok å legge inn CV på heimesidene deira, ein må oppsøke vikarbyråa og be om ei samtale. Samtala vil vere omlag som eit intervju, slik at dei veit korleis og til kva jobbar dei skl selje deg inn til. Eg har sjølv jobba gjennom vikarbyrå. Og det er kjipt å gå på 3 månaders kontrakter, men ein får arbeidserfaring, om ein er heldig: Bransjeerfaring og ikkje minst referansar frå fulltidsarbeide.

For enkelte kan det ta lang tid å få seg relevant jobb. Ei eg kjenner var ferdig med ein profesjonsmaster i 2006. Ho fekk halvårsengasjement hjå relevant arbeidsgivar, men så var det slutt. Etter det har ho jobba gjennom vikarbyrå, og jobba i helpdesk, kundeservice, som prosjektsekretær, osv, det meste særs lite relevant for utdanninga ho har. I haust fekk ho eit engasjement hjå ein av dei større aktørane i bransjen, og ho byrja i fast jobb der no i vår. Så det er håp. Så lenge ein ikkje gir opp, men str på og tek det ein får.

[SmallTalk]

Man finner seg alltids en eller annen jobb mens man søker på faste jobber. Det gjelder bare å ikke ha så høye krav, og å gjøre det beste ut av situasjonen. Når man vet at man vil være ferdig i f.eks slutten av mai, men er usikker på om man vil få en fast jobb etter det, så tar man kontakt med alle mulige arbeidsplasser for å høre om sommerjobb og vikariater. Matbutikker pleier f.eks alltid å skulle ha inn noen ekstra folk, og lønna er helt grei.

Mange blir ekstremt fine på hva slags jobber de vil/kan/skal ha etter at de er ferdig utdannet, men sannheten er at dersom man trenger penger og ikke går rett ut i jobb, så må inntektene komme fra et eller annet sted. Da nytter det ikke å være kresen, og man bør ta det man får inntil man faktisk kan begynne å være kresen.

[AnonymBruker]

Man finner seg alltids en eller annen jobb mens man søker på faste jobber. Det gjelder bare å ikke ha så høye krav, og å gjøre det beste ut av situasjonen. Når man vet at man vil være ferdig i f.eks slutten av mai, men er usikker på om man vil få en fast jobb etter det, så tar man kontakt med alle mulige arbeidsplasser for å høre om sommerjobb og vikariater. Matbutikker pleier f.eks alltid å skulle ha inn noen ekstra folk, og lønna er helt grei.

Mange blir ekstremt fine på hva slags jobber de vil/kan/skal ha etter at de er ferdig utdannet, men sannheten er at dersom man trenger penger og ikke går rett ut i jobb, så må inntektene komme fra et eller annet sted. Da nytter det ikke å være kresen, og man bør ta det man får inntil man faktisk kan begynne å være kresen.

Det er mulig jeg er ekstra sensitiv nå som graviditetshormonene raser i kroppen, men jeg blir igjen litt trigget. For min del handler det ikke om å "være fin på hva slags jobber man vil/kan/skal ha". Jeg har absolutt ikke vært kresen, jeg har søkt på ALT jeg har kommet over. Det handler vel heller om at det ikke hjelper å søke jobber når man ikke kan gå på intervju. Som student er man på skole eller i praksis i "vanlig kontortid", og spesielt lite kapasitet har man i eksamenstider, som begynner tidlig i mai og som for mitt vedkommende ikke var over før 21 juni. De som ønskesr ferievikarer har på dette tidspunktet allerede ordnet seg, og det er få stillinger som har vært utlyst i sommer som har hatt tiltredelse før august. Det har heller ikke vært særlig mange som har hatt søkefrist i juni/juli. Jeg søkte jobber i mars-april, og skulket en og annen forelesning for å gå på intervju. Men i eksamensperioden følte jeg at jeg måtte prioritere forelesninger og lesing. Jeg ville ikke risikere å stryke...

For mitt vedkommende har magen nå begynt å vise, og jeg er nokså sikker på at det er hovedårsaken til at jeg ikke har fått noen jobb. En gravid ringe-/sykevikar er vel ikke akkurat noen klippe, ettersom mange har bekkenplager og annet. Jeg er heldig, og har ingen plager. Jeg trener jevnlig og har nesten like mye energi som ellers. Likevel merker jeg at det ikke er lett å være gravid arbeidssøker. Senest forrige uke ble "mistet" jeg vikarvakter jeg hadde blitt satt opp på fordi det kom frem at jeg var gravid. ("teltgenserene" min hjelper ikke lengre...) Nå som barnehagene åpner igjen etter sommerferien tror jeg det vil bli lettere å få jobbet litt, ettersom de har enorm etterspørsel etter ringevikarer. Så jeg håper at jeg nå går mer arbeidsomme dager i møte... Jeg har allerede fullt opp de to førstkommende ukene, så det lover bra!

[Gjest uAnonymBruker]

Det er nød på støttekontakter mange steder i landet!

[Gjest Varpunen]

Jeg sitter og surfer rundt på nettet etter løsninger, da jeg er i noe av den samme situasjonen. Jeg ble ganske overrasket (ja, faktisk litt støtt også) av noen av kommentarene som er gitt her. Dere får det til å høres veldig lett ut å få seg en jobb raskt, noe jeg har erfart at det ikke er... Dere får det også til å høres ut som om det å havne i en slik situasjon vitner om umodenhet, Latskap eller at man er uansvarlig. Dette synes jeg er urettferdig! Det er mange forskjellige grunner til at folk ender opp slik, og jeg synes ikke at noen skal dømmes ut fra situasjonen de er i. Prøv å hjelpe hvis dere kan, og hvis dere ikke kan bidra med hjelp eller støttende ord, er det bedre at dere lar være å skrive. Ingen fortjener nedsettende kommentarer når en allerede er sårbar!

Min historie kommer under, dere som er så kritiske kan gjerne lese den, men først vil jeg også spørre hva slags stønad man kan ha krav på. Jeg har helgardert meg, og søkt studier og studielån, men jeg er egentlig ikke særlig motivert til å studere etter fire lange og tunge år med studier og minst 50% jobb. Jeg har tjent ca 100 000 pr år ved siden av studiene, hittil i år har jeg tjent ca 40 000. Jeg får noen få vakter nå og da, så jeg håper å tjene oppunder 100 000 før jeg går ut i permisjon i begynnelsen av november. Jeg har hatt vakter i januar, mai, juli, aug, og får forhåpentligvis i sep og okt også. (Har satt meg opp som ringevikar flere steder, og regnr med å få jobbe mer eller mindre 100% fra august og utover) men det har gått mer enn 14 dager mellom hver gang jeg har jobbet hittil i år. Hvilke rettigheter har jeg? Jeg har ikke noe mer lyst til å utnytte lånekassen, enn å utnytte NAV, og føler egentlig at min situasjon burde være NAV-sak... Det siste jeg ønsker er å belaste foreldrene mine med dette. Vi er 6 søsken, og jeg er tross alt 25 år og altså myndig. Foreldrene mine skal ikke behøve å forsørge meg...

Min historie (for de som har tid).

Jeg har hatt en fast deltidsstilling underveis i studiene, inntil februar i fjor, da jeg fikk tilbud om en annen jobb, som var mer relatert til det jeg utdanner med innenfor. Jeg sa opp den faste stillingen, men fant ganske raskt ut at den nye arbeidsgiveren var useriøs, og at det ble enorme arbeidsmengder i forhold til lønna i den nye jobben. For å i det hele tatt å makte studiene, måtte jeg si opp denne jobben også. Jeg gikk tilbake til tidligere arbeidsgiver, og ble ringevikar der. jeg fikk jobbe mye resten av året i fjor, men i år har det vært veldig stille. Jeg har jobbet noen få vakter i januar, og noen i mai, har jeg ikke fått jobbe noe som helst. Jeg begynte å søke jobber i februar- mars, men da jeg har en eksamen å ta igjen (jeg ble syk, så jeg hadde gyldig fravær...), får jeg ikke jobber innenfor det jeg er utdannet til. Ny eksamen settes ikke opp før i desember-januar. Jeg er ikke attraktiv innefor andre typer jobber, da de fleste forstår at jeg kommer til å slutte så snart jeg har tatt eksamen. Jeg har heller ingen erfaring innenfor serviceyrker/butikk/hotell o.l så selv om jeg har søkt på også slike jobber, kalles jeg ikke inn til intervju. Så ja, jeg har store problemer med å få meg jobb, og begynner nå så smått å gi opp. Jeg er gravid i uke 25, og det har begynt å synes.

Jeg må vel kanskje også unnskylde at jeg er gravid, selv om dette er det største som har hendt meg så langt i livet. Jeg prøvde å bli gravid for et par år siden, men fikk beskjed om at jeg sannsynligvis måtte få hjelp for å kunne bli det. Vi hadde planlagt å starte med hormonbehandling så snart jeg hadde kommet i jobb. Så den usikre økonomiske situasjonen rundt oss som familie skal ikke få ødelegge lykken ved at jeg faktisk kan få det barnet jeg har villet ha så lenge, med den mannen jeg elsker.

Ville bare gi deg en og ønske deg lykke til jeg

Og til alle dere andre som sliter i overgangen mellom studier og jobb. Det er en vanskelig tid, det er helt sikkert!

Edit: Og gratulerer så mye med graviditeten!!

Endret 31. juli 2011 av Varpunen

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg er ekstra sensitiv nå som graviditetshormonene raser i kroppen, men jeg blir igjen litt trigget. For min del handler det ikke om å "være fin på hva slags jobber man vil/kan/skal ha". Jeg har absolutt ikke vært kresen, jeg har søkt på ALT jeg har kommet over. Det handler vel heller om at det ikke hjelper å søke jobber når man ikke kan gå på intervju. Som student er man på skole eller i praksis i "vanlig kontortid", og spesielt lite kapasitet har man i eksamenstider, som begynner tidlig i mai og som for mitt vedkommende ikke var over før 21 juni. De som ønskesr ferievikarer har på dette tidspunktet allerede ordnet seg, og det er få stillinger som har vært utlyst i sommer som har hatt tiltredelse før august. Det har heller ikke vært særlig mange som har hatt søkefrist i juni/juli. Jeg søkte jobber i mars-april, og skulket en og annen forelesning for å gå på intervju. Men i eksamensperioden følte jeg at jeg måtte prioritere forelesninger og lesing. Jeg ville ikke risikere å stryke...

For mitt vedkommende har magen nå begynt å vise, og jeg er nokså sikker på at det er hovedårsaken til at jeg ikke har fått noen jobb. En gravid ringe-/sykevikar er vel ikke akkurat noen klippe, ettersom mange har bekkenplager og annet. Jeg er heldig, og har ingen plager. Jeg trener jevnlig og har nesten like mye energi som ellers. Likevel merker jeg at det ikke er lett å være gravid arbeidssøker. Senest forrige uke ble "mistet" jeg vikarvakter jeg hadde blitt satt opp på fordi det kom frem at jeg var gravid. ("teltgenserene" min hjelper ikke lengre...) Nå som barnehagene åpner igjen etter sommerferien tror jeg det vil bli lettere å få jobbet litt, ettersom de har enorm etterspørsel etter ringevikarer. Så jeg håper at jeg nå går mer arbeidsomme dager i møte... Jeg har allerede fullt opp de to førstkommende ukene, så det lover bra!

Mener du seriøst at du ikke har tid til å dra på et jobbintervju i mai og juni? Uff, da vil du kanskje ikke få det så greit i arbeidslivet heller om du ikke kan droppe en times lesning på dagtid for å dra på et intervju. Jeg ser også at planen var å starte med hormonbehandling så snart du hadde fått jobb, og det vitner om null respekt for potensielle arbeidsgivere der du ikke ville blitt noe annet enn en kostnad de første årene, så da er det kanskje like greit at du klarer deg på engangsutbetalingen du vil få fra NAV, og bruker permisjonen din til å søke jobber og gå på intervjuer - om du har tid til det...

Det er kanskje brutalt, men du bør ikke bli overrasket over at noen ikke vil ansette deg så lenge du er synlig gravid.

[AnonymBruker]

Det er mulig jeg er ekstra sensitiv nå som graviditetshormonene raser i kroppen, men jeg blir igjen litt trigget. For min del handler det ikke om å "være fin på hva slags jobber man vil/kan/skal ha". Jeg har absolutt ikke vært kresen, jeg har søkt på ALT jeg har kommet over. Det handler vel heller om at det ikke hjelper å søke jobber når man ikke kan gå på intervju. Som student er man på skole eller i praksis i "vanlig kontortid", og spesielt lite kapasitet har man i eksamenstider, som begynner tidlig i mai og som for mitt vedkommende ikke var over før 21 juni. De som ønskesr ferievikarer har på dette tidspunktet allerede ordnet seg, og det er få stillinger som har vært utlyst i sommer som har hatt tiltredelse før august. Det har heller ikke vært særlig mange som har hatt søkefrist i juni/juli. Jeg søkte jobber i mars-april, og skulket en og annen forelesning for å gå på intervju. Men i eksamensperioden følte jeg at jeg måtte prioritere forelesninger og lesing. Jeg ville ikke risikere å stryke...

For mitt vedkommende har magen nå begynt å vise, og jeg er nokså sikker på at det er hovedårsaken til at jeg ikke har fått noen jobb. En gravid ringe-/sykevikar er vel ikke akkurat noen klippe, ettersom mange har bekkenplager og annet. Jeg er heldig, og har ingen plager. Jeg trener jevnlig og har nesten like mye energi som ellers. Likevel merker jeg at det ikke er lett å være gravid arbeidssøker. Senest forrige uke ble "mistet" jeg vikarvakter jeg hadde blitt satt opp på fordi det kom frem at jeg var gravid. ("teltgenserene" min hjelper ikke lengre...) Nå som barnehagene åpner igjen etter sommerferien tror jeg det vil bli lettere å få jobbet litt, ettersom de har enorm etterspørsel etter ringevikarer. Så jeg håper at jeg nå går mer arbeidsomme dager i møte... Jeg har allerede fullt opp de to førstkommende ukene, så det lover bra!

Så fint at du har fått noe arbeid, ihvertfall! Men jeg er uenig med deg i at det er så vanskelig å komme seg på intervju, det må faktisk alle som søker jobb ta seg tid til å gjøre. Jeg fullførte studiene mine for en måned siden, og jeg begynte å søke jobb i mars (og jeg var faktisk sent ute, i følge mange). Nei, det var ikke lett å få plass til studier, deltidsjobb og jobbsøking samtidig (jobbsøking tar masse tid, både å finne stillinger, skrive søknader og forberede seg på intervju), men det må faktisk til hvis man skal få en jobb, og det nytter ikke skylde på at man har så mye annet å gjøre. Da må man ta seg fri fra det man gjør. Folk som allerede er i arbeid går også på jobbintervjuer i vanlig kontortid, og som arbeidsmarkedet er for tiden har man faktisk ikke råd til å skylde på eksamenstid og skole når man skal nå igjennom hos arbeidsgiver. Det er tøft for tiden, om man ikke skal gjøre det vanskeligere for seg selv også.

[Gjest uAnonymBruker]

Mange biblioteker trenger forresten mange steder folk til å sitte i kjelleren og alfabetisere bøker, blader o.l

[SmallTalk]

Det er mulig jeg er ekstra sensitiv nå som graviditetshormonene raser i kroppen, men jeg blir igjen litt trigget. For min del handler det ikke om å "være fin på hva slags jobber man vil/kan/skal ha". Jeg har absolutt ikke vært kresen, jeg har søkt på ALT jeg har kommet over. Det handler vel heller om at det ikke hjelper å søke jobber når man ikke kan gå på intervju. Som student er man på skole eller i praksis i "vanlig kontortid", og spesielt lite kapasitet har man i eksamenstider, som begynner tidlig i mai og som for mitt vedkommende ikke var over før 21 juni. De som ønskesr ferievikarer har på dette tidspunktet allerede ordnet seg, og det er få stillinger som har vært utlyst i sommer som har hatt tiltredelse før august. Det har heller ikke vært særlig mange som har hatt søkefrist i juni/juli. Jeg søkte jobber i mars-april, og skulket en og annen forelesning for å gå på intervju. Men i eksamensperioden følte jeg at jeg måtte prioritere forelesninger og lesing. Jeg ville ikke risikere å stryke...

For mitt vedkommende har magen nå begynt å vise, og jeg er nokså sikker på at det er hovedårsaken til at jeg ikke har fått noen jobb. En gravid ringe-/sykevikar er vel ikke akkurat noen klippe, ettersom mange har bekkenplager og annet. Jeg er heldig, og har ingen plager. Jeg trener jevnlig og har nesten like mye energi som ellers. Likevel merker jeg at det ikke er lett å være gravid arbeidssøker. Senest forrige uke ble "mistet" jeg vikarvakter jeg hadde blitt satt opp på fordi det kom frem at jeg var gravid. ("teltgenserene" min hjelper ikke lengre...) Nå som barnehagene åpner igjen etter sommerferien tror jeg det vil bli lettere å få jobbet litt, ettersom de har enorm etterspørsel etter ringevikarer. Så jeg håper at jeg nå går mer arbeidsomme dager i møte... Jeg har allerede fullt opp de to førstkommende ukene, så det lover bra!

Når "alle andre" studenter klarer å kombinere studier og jobbsøking så har jeg problemer med å skjønne hvorfor du ikke har tid. Selv kombinerte jeg jobb, jobbsøking, hovedprosjekt og eksamensperiode, og jeg kom meg gjennom alt sammen med "æren" i behold. Man kan dersom man bare gidder, og alt det du ramser opp som "problemer" med jobbsøking når man er student vitner om at du kort og greit ikke gidder like hardt som de som faktisk VIL ha jobb.

At du er gravid taler ikke akkurat til din egen fordel når det gjelder jobbsøking.

[AnonymBruker]

Mener du seriøst at du ikke har tid til å dra på et jobbintervju i mai og juni? Uff, da vil du kanskje ikke få det så greit i arbeidslivet heller om du ikke kan droppe en times lesning på dagtid for å dra på et intervju. Jeg ser også at planen var å starte med hormonbehandling så snart du hadde fått jobb, og det vitner om null respekt for potensielle arbeidsgivere der du ikke ville blitt noe annet enn en kostnad de første årene, så da er det kanskje like greit at du klarer deg på engangsutbetalingen du vil få fra NAV, og bruker permisjonen din til å søke jobber og gå på intervjuer - om du har tid til det...

Det er kanskje brutalt, men du bør ikke bli overrasket over at noen ikke vil ansette deg så lenge du er synlig gravid.

Ja, jeg mener seriøst at studier må prioriteres i eksamenstiden. Ikke det at jeg ikke kan droppe en times lesing, men jeg må faktisk nødt til å gå på forelesninger. Når man studerer matte er det ganske essensielt å gå på forelesniger, det er ikke alt man kan lese seg til... Og når det gjelder det at jeg har null repekt for en evt arbeidsgiver vil jeg kaste hardt tilbake i ansiktet på deg. Hormonbehandling behøver ikke å gi resultater, og en slik prosess for å få barn kan ta mange mange år. Jeg ville ikke ha blitt en ekstra kostnad for arbeidsgiver, ettersom det er NAV som utbetaler penger i en evt permisjonstid dersom man er så heldig at en hormonbehandling skulle ha gitt resultater.

Det er ikke slik at man må velge mellom å få familie eller å få jobb i dagens Norge. De fleste som ansetter kvinner i alderen 25+ som ikke har barn vet nok at det er forholdsvis stor sannsynilghet for at vedkommede vil bli gravid i løpet av noen år. (jeg hadde uansett tekt å søke årsvikariater, men man har faktisk lov til å søke fast jobb også...)

Og til slutt, jeg er ikke overrasket over at ingen vil ansette meg nå som jeg er synlig gravid, og det har jeg heller ikke sagt. Jeg prøver ikke å "lure" noen til å ansette meg, slik at jeg kan melke de for penger. Jeg ønsker kort og greit å kunne bidra til familieøkonomien nå mens jeg går gravid, og dessuten å opparbeide meg rett til permisjonspenger etter jeg har født.

[AnonymBruker]

Når "alle andre" studenter klarer å kombinere studier og jobbsøking så har jeg problemer med å skjønne hvorfor du ikke har tid. Selv kombinerte jeg jobb, jobbsøking, hovedprosjekt og eksamensperiode, og jeg kom meg gjennom alt sammen med "æren" i behold. Man kan dersom man bare gidder, og alt det du ramser opp som "problemer" med jobbsøking når man er student vitner om at du kort og greit ikke gidder like hardt som de som faktisk VIL ha jobb.

At du er gravid taler ikke akkurat til din egen fordel når det gjelder jobbsøking.

Jeg kjenner mange andre studenter som også prioriterer studier i eksamenstiden, så alle andre er det nok ikke. At du klarte å kombinere jobb, jobbsøking, hovedprosjekt og eksamensperiode er beundringsverdig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke hadde klart det, i alle fall ikke som gravid og med gode resultater. Kanskje jeg hadde klart å stå, men jeg ville ikke gamble. Da ville jeg heller risikere å måtte leve litt mer spartansk nå og under permisjonen, og være sikker på at jeg har utdanning når jeg skal begynne å søke jobb igjen til våren.

Jeg har merket at det ikke er noen fordel å være gravid i jobbsøkeprosessen, og jeg hadde heller ikke trodd det. Men nå som jeg er i den heldige situasjonen ville jeg aldri, aldri ha valgt det bort. Så får jeg bare gjøre det jeg kan for å gjøre det bete ut av det, og glede meg over det lille mirakelet som har skjedd.

Takk for "oppmuntlingen"!

[AnonymBruker]

Jeg ønsker kort og greit å kunne bidra til familieøkonomien nå mens jeg går gravid, og dessuten å opparbeide meg rett til permisjonspenger etter jeg har født.

Da må du jobbe min de siste 6 av 10 mnd før fødselen, så det toget er nok gått for din del uansett.

[AnonymBruker]

Så fint at du har fått noe arbeid, ihvertfall! Men jeg er uenig med deg i at det er så vanskelig å komme seg på intervju, det må faktisk alle som søker jobb ta seg tid til å gjøre. Jeg fullførte studiene mine for en måned siden, og jeg begynte å søke jobb i mars (og jeg var faktisk sent ute, i følge mange). Nei, det var ikke lett å få plass til studier, deltidsjobb og jobbsøking samtidig (jobbsøking tar masse tid, både å finne stillinger, skrive søknader og forberede seg på intervju), men det må faktisk til hvis man skal få en jobb, og det nytter ikke skylde på at man har så mye annet å gjøre. Da må man ta seg fri fra det man gjør. Folk som allerede er i arbeid går også på jobbintervjuer i vanlig kontortid, og som arbeidsmarkedet er for tiden har man faktisk ikke råd til å skylde på eksamenstid og skole når man skal nå igjennom hos arbeidsgiver. Det er tøft for tiden, om man ikke skal gjøre det vanskeligere for seg selv også.

Ja, nå som fellesferien er over ser det ut til at det går seg til . Jeg kjenner at humøret stiger etterhvert som vikarjobbene strømmer inn, men jeg var ganske fortvilt en periode. Det er ikke godt å føle seg unyttig og "til overs". Jeg begynte også å søke i mars, og gikk på en del jobbintervjuer da. Men i mai og juni valgte jeg å prioritere studier, jeg ville ikke gamble, og jeg tror heller ikke jeg ville ha klart å "være til stede" i og evt gjøre et godt intervju i eksamenstiden. Jeg føler presset og stresset rundt eksamen som en psykisk påkjenning som den er... (men jeg er vel kanskje ikke tøff nok, da...) Så jeg gamblet heller i forhold til økonomien min. Vi kommer absolutt til å klare oss, vi får bare leve litt enklere en periode!

[lykkelig_gravIda]

Da må du jobbe min de siste 6 av 10 mnd før fødselen, så det toget er nok gått for din del uansett.

Nei, jeg tror faktisk akkurat at jeg klarer det, så lenge jeg ikke får plager som gjør at jeg ikke kan jobbe litt i september og oktober. Jeg har ikke jobbet sammenhengende, men har hatt jobb i hittil 4 av de 10 siste, så jeg krysser fingrene for at jeg får fortsette å være frisk og sprek!

[lykkelig_gravIda]

Ville bare gi deg en og ønske deg lykke til jeg

Og til alle dere andre som sliter i overgangen mellom studier og jobb. Det er en vanskelig tid, det er helt sikkert!

Edit: Og gratulerer så mye med graviditeten!!

Takk