Kjære Micke...

[FrøkenJosefine]

Jeg møtte deg når jeg var bare femten år. Jeg var liten,redd,naiv og ufattelig tøff. Du var enda tøffere, 20 år og hadde allerede sett mørket i meg før jeg så det selv. Du hjalp meg når jeg trengte det mest, og ved å hjelpes av deg, hjalp jeg deg...

Vi ble fort avhengige av hverandre.. noen ganger på grensen til usunt. Ingen likte at jeg var nær deg, en røff eksnarkoman med hes stemme og bred gange.. Men jeg så det ømme i deg, som du ikke viste til noen andre! Du var deg med meg, ikke "narkisen". Hos meg hadde du ingen stempler og jeg eide ikke feil i dine øyne..

Når jeg var for deprimert til å gå på skolen, hentet du meg og tok meg med på jobb og lot meg bare være stille. Du sørget alltid for at jeg var trygg du. Nå som du er borte kjennes det ofte som om du tok ryggraden min med deg. At jeg ikke står like støtt uten deg!

Jeg savner en som bare var på min side, en som aldri var nøytral, men som sto støtt som en påle i mitt hjørne av bokseringen. Vi var allierte i det som ofte for oss var en krig mot demonene.

Du respekterte meg alltid, visste at jeg hatet dop og fjernet alltid det og de som hadde det i nærheten av meg. Jeg elsker deg for det, at du holdt meg unna det som kunne blitt min undergang i de årene jeg kjempet som værst.

Jeg angrer på at jeg ikke ble med på de siste månedene, men du forstod at denne runden med avrusing kunne ta knekken på oss begge, og at din avhengighet var din og ikke min. Jeg ville vært der for deg, men du ville ikke at jeg skulle dras ned med deg.. fordi du vet at jeg ville gjort absolutt alt!

Jeg sa alltid det til deg, at hvis du fant på noe dumt så du dævva så skulle jeg komme og drite på grava di.. Jeg hadde aldri gjort det, men var for å vise deg at jeg aldri ville klare å slutte være sint hvis du ble borte.. Nå skulle jeg bare ønske jeg visste hvor du lå begravd..

Jeg vet du ville at jeg skulle vite, at de skulle fortelle meg hva som hadde skjedd, og la meg være en del av sorgen. Det gjør så ufattelig vondt at jeg ble holdt utenfor fordi de ikke skjønte hvorfor jeg ble behandlet annerledes enn de..

Du sa alltid det, at jeg var den eneste du aldri hadde fucka opp, og den eneste som aldri hadde fucka opp for deg... Du skulle bare visst hvor ofte du har redda meg, når jeg har fucka opp for meg selv!

Jeg sitter alene med sorgen over deg, ingen som egentlig kjente deg eller er spesielt lei seg for at du er borte.. Ingen å snakke med om hvor mye jeg savner deg som forstår hvorfor jeg gjør det. Noen ganger tar jeg opp telefonen for å ringe deg for å snakke om hvor mye jeg savner deg, fordi jeg har glemt at du er borte. Ligger bare i min natur å strekke meg mot deg når ting er vondt..

Du er i himmelen nå, iallefall når det stormer..

Kom tilbake! Ryggen min er knekt uten deg!!

[FrøkenJosefine]

PS Navn er forandret...

[AnneBonny]

[FrøkenJosefine]

Tusen takk, det trengte jeg!

[AnonymBruker]

Kjære Frøken Josefine..

Jeg har også en mann som jeg føler var hele min støtte, hele min rygg, hele min holdning, hele min redning. Det er 10 år siden han døde, og ofte sitter jeg og sender slike brev til himmelen jeg også. Enda livet har gått videre, jeg utdannet meg, fikk jobb, giftet meg, sluttet jeg aldri å tenke på ham. Jeg lærte å leve uten ham, minnene, styrken han ga meg den gangen ble min rygg, ble min støtte og holdning i hverdagen. Det han lærte meg, måten han reddet meg på har jeg tatt i bruk i dag og brukt til å støtte meg på. Han skal ikke ha vært hos meg for ingenting. Den tiden jeg fikk ha ham i livet har jeg lært av, og det skal jeg vise, om så bare for meg selv. Han er min hemmelige sorg og styrke samtidig. Jeg slutter aldri å elske og savne ham, det er et spesiellt hjørne i hjertet mitt for ham, det vil det alltid være.

Men han vet at jeg er så sterk at jeg kan rette ryggen min, løfte hodet, se frem og tenke selv, hvis jeg bare VIL. Og han hadde villet at jeg skulle slutte å "syte og klage" gråte og være trist, og være den sterke jenta han hjalp meg å være. Kroppen hans er borte, men hjertet hans er enda med meg.

Hjertet til "Micke" er enda hos deg, han var ikke hos deg for ingenting, finn styrke i at han gjorde alt for deg, for at du skulle være stødig. Det ville han gjort i dag også!

Varme

Ps, jeg er AB'en som ikke kan lage mat, vi har visst mer til felles..

[ini]

Jeg skulle ønske jeg ikke kjente meg så innmari igjen i hva du skriver...

*Klemme*

[FrøkenJosefine]

Tusen takk for de ordene! Tårene trillet hos meg nå, for kjente meg så igjen i det du skrev... Det var AKKURAT sånn han var!

Jeg vet han hadde "kjeftet" på meg fordi jeg satt å gråt over en "gammal narkis" som han kalte seg selv... Men har alltid visst at jeg kom til å bære med meg han i hjertet mitt resten av mitt liv, men sorgen jeg bærer nå blir så altoppslukende!

Jeg fikk liksom ingen ordentlig avslutning siden jeg ikke fant ut før en måned etterpå at han var borte.. ingen begravelse, ingen grav, ingenting!

Uff..

Men jeg som deg, skal jeg bære med meg det han lærte meg med meg hele livet, være for meg selv det han var for meg! Være trygg med å vite at jeg har meg selv, og at jeg hadde en som han!

Jeg er lei for at du også har opplevd dette, men utrolig glad for at du også har hatt en sånn venn! Det betyr alt at de har vært der, selvom de er borte..

God, stor klem fra meg!

Ja, vi er nok ganske like du og jeg..

[FrøkenJosefine]

Jeg skulle ønske jeg ikke kjente meg så innmari igjen i hva du skriver...

*Klemme*

Det skulle jeg også! Ingen fortjener sånn smerte i hjertet sitt..

*stor god klem*

[AnonymBruker]

Vi finner trøst i hverandres tanker og erfaringer kjære deg, derfor gjelder det av og til å dele våre byrder med andre.

Ja, det er tyngre når det hele ikke fikk en skikkelig avslutning, et skikkelig hadebra, en skikkelig sorg der og da for så å lære seg å komme videre.. Når man ikke har opplevd det så stagnerer man på en måte ikke savnet eller noe, det er ikke lett å godta at det er over da, og at man plutselig står alene. Og det er hardt å jobbe seg opp videre da.

Det er trist å høre at det dere hadde ikke fikk en verdig avslutning i form av en grav.. Du trenger å lage en liten avslutning for deg selv, en måte å legge av deg den tyngste sorgen, og lære å bruke støtten, kjærligheten og omsorgen han la igjen hos deg i praksis.

Ja, du har rett, han hadde villet at du skulle ha det så bra som mulig, være en sterk og smart jente, leve videre med ham som gode minner! =)

Før tenkte jeg at jeg aldri skulle møtt ham, aldri gått gjennom det, og aldri opplevd den verste sorgen og savnet.. Men når jeg lærte å leve med det, så kunne jeg aldri vært ham foruten!

Vi er begge heldige som møtte og var med noen som betydde så mye for oss, det er ikke alle forunt.

klem!

[FrøkenJosefine]

Vi finner trøst i hverandres tanker og erfaringer kjære deg, derfor gjelder det av og til å dele våre byrder med andre.

Ja, det er tyngre når det hele ikke fikk en skikkelig avslutning, et skikkelig hadebra, en skikkelig sorg der og da for så å lære seg å komme videre.. Når man ikke har opplevd det så stagnerer man på en måte ikke savnet eller noe, det er ikke lett å godta at det er over da, og at man plutselig står alene. Og det er hardt å jobbe seg opp videre da.

Det er trist å høre at det dere hadde ikke fikk en verdig avslutning i form av en grav.. Du trenger å lage en liten avslutning for deg selv, en måte å legge av deg den tyngste sorgen, og lære å bruke støtten, kjærligheten og omsorgen han la igjen hos deg i praksis.

Ja, du har rett, han hadde villet at du skulle ha det så bra som mulig, være en sterk og smart jente, leve videre med ham som gode minner! =)

Før tenkte jeg at jeg aldri skulle møtt ham, aldri gått gjennom det, og aldri opplevd den verste sorgen og savnet.. Men når jeg lærte å leve med det, så kunne jeg aldri vært ham foruten!

Vi er begge heldige som møtte og var med noen som betydde så mye for oss, det er ikke alle forunt.

klem!

Det var litt derfor jeg ville lage denne tråden, bare skrike fra meg litt... Kjenner jeg har stagnert litt i en slags vantro/sjokk/halvsorg som jeg ikke klarer fri meg fra! Så tror du har rett i at jeg må få en avslutning, kanskje tilogmed en seremoni..

Finnes det en mulighet for å finne ut hvor han er begravet? Hvis ikke familien hans sier noe?

Tusen takk for at du delte dette med meg, det hjalp utrolig for følte meg så alene i dette.. Det betyr veldig mye for meg det du sier! Tusen, tusen takk!

Masse, gode, varme klemmer!

[AnonymBruker]

Det hjelper meg også litt å ha noen å dele mine tanker med, at jeg fikk skrive de i tråden her. Jeg unner ingen av oss å sitte dag inn og dag ut, savne fortid i stede for å nyte nåtid og fremtid, men vi er i det minste ikke alene og kan dytte hverandre litt frem.

Jeg tror du hadde hatt godt av å avslutte dette på en måte du vet funker for deg, om du bare vil sette deg ned ved graven hans og holde seremoni, eller gjøre det på et sted som er personlig for deg, det vet bare du. Men alt føles bedre med en konkret avslutning..

Jeg vet dessverre ikke hvordan man finner ut hvor folk er begravet, men gravferdsetaten, meninghetskontoret ved kirken, en av de vet det nok? Om du kjenner til kirkene i området, hadde jeg tatt kontakt med de i stede for å snakke direkte med familie eller bekjente. Dette er nok en prosess du trenger å få gjøre selv.

Jeg er glad jeg kunne hjelpe deg, kjære deg!

Store varme klemmer fra meg!

[Gjest Heloise]

Så vakkert. Så hjerteskjærende.

[FrøkenJosefine]

Tusen takk.. *klemme hardt og lenge* Ja, vi får bruke hverandre, siden vi vet hvordan det er, dessverre...

Ja, jeg får ta kontakt med litt forskjellige, vet ikke hvor han bodde de siste tre månedene før han døde, siden han da gikk under radaren og enten bodde på gata et sted eller var på avrusing (aner jo fortsatt ikke helt hva som har skjedd her, siden ingen vil snakke med meg)

Familie og bekjente av han vil ikke være aktuellt siden de ikke svarer meg uansett, siden de føler en eller annen aggresjon mot meg for ett eller annet (har aldri hatt kontakt med de, men et søsken av han jeg kjenner er veldig sur på meg fordi jeg var nærmere "Micke" enn vedkommende var)

Så er vanskelig å komme seg videre når jeg føler meg så utestengt.. Uff, vil ikke bli bitter og sint over det heller, er jo ikke til syvende og sist det som betyr noe!!

Men kjenner jeg henger meg opp i de dumme detaljene over det her, istedenfor det som er viktig..komme seg videre og være glad jeg hadde han når han var her!

Igjen, tusen takk for at du finnes! Du burde værepå blå resept!! hehe

[FrøkenJosefine]

Så vakkert. Så hjerteskjærende.

Ja, det var et styggvakkert vennskap..

[AnonymBruker]

Hvis du sender en mail til Gravferdsetaten (oslo kommune, men det finnes sikkert i alle byer) Med navnet hans, fødselsdato eller dødsdato, kan de hjelpe deg.

http://www.gravferdsetaten.oslo.kommune.no/

Fødselsdatoer og slike nummer kan du finne på nettet.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=83943