Borderline

[Gjest Anna Banana]

Hele livet mitt har jeg hatt enorme aggresjonsproblemer og alltid trodd at det var noe galt med meg. Jeg passet aldri under noen diagnoser(depresjoner, angst etc), men humøret mitt svinget fra til den lykkeligste mest problemfrie jenta i verden til den mest mørke, triste "ingen mening med livet" jenta på under 5 sekunder. Skjønte aldri hva som var galt inntil jeg leste om flere av dere her som har Borderline...

Jadda; Like a Glove! Endelig en diagnose. Ustabil oppvekst, tillitsproblemer og fra lys til mørke i humør osv.

Så det hadde seff vært fantastisk å få denne diagnosen for 15 år siden da tenårene raste på sitt verste; Kunne sikkert spart meg for mye dritt(og andre menneskers følelser) om det hadde blitt tatt tak i og jeg hadde fått hjelp da, men jeg har klart å roe meg på mye med selvterapi.

Jeg har til tider vært voldelig, fått blackouts(av sinne) og vært så langt nede at jeg får en "ut av kroppen" opplevelse...ingen får kontakt med meg på flere timer(blinker visstnok såvidt). Tror det er hjernens måte å reboote på eller noe.

Uansett; den siste tiden (og spesielt etter jeg fikk diagnosen) har jeg blitt mindre sinna og er generelt roligere, men jeg har blitt temmelig antisosial..det pleier å være slik hver vinter(orker nesten ikke å møte noen), men denne gangen har det ikke gått over...vi er snart i juni og jeg orker ikke å ta kontakt med noen...Er veldig glad i online spilling og kan bruke timer på det, men tanken på å møte venner "GRØSS"!

Faktisk sliter jeg med å bestille frisør time også...(???) Har aldri vært et problem tidligere...ikke at dette stresser meg så fælt...har ingen problemer med å gå ut med typen eller finne på ting med ham. Men ikke med noen andre, eller alene.

Er det flere som har det slik? Jeg savner egentlig ikke vennene så mye, da jeg egentlig ikke føler at det er noe stort tap...har alltid følt at jeg alltid er den som lytter og er der for dem, men jeg er litt bruk og kast virker det som. Når de ikke er ulykkelige er jeg visst ikke så viktig å inkludere...Men siden jeg har tillitsproblemer så slipper jeg dem bare inn til et viss nivå, så det kan vel hende at de føler jeg aldri gir så masse av meg selv...

[Gjest Gjest]

Heisann

Jeg har levd med diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse borderline type i 10 år, og innimellom har jeg perioder der jeg ikke orker å være med andre enn meg selv, og hvor posten forblir uåpnet, meldinger ubesvarte og oppvasken gjerne står et par dager. For å komme ut av disse periodene så hjelper det for meg å begynne i det små. Sette dagens mål, om det bare er å få sendt et par mailer eller å ringe. Litt etter litt slipper det taket, og jeg går da inn i en fase hvor jeg ikke klarer å være alene, og ja, slik går nu dagan....jeg håper også du har noen i familien eller i det minste en venn som orker å komme på besøk. Det hjelper også med litt "påtvungene" sosiale aktviteter. I tillegg hjelper det å gå en tur synes jeg.

Jeg er mektig lei min egen diagnose, mine egne tanker og min egen turbulens. Noen vokser det visstnok av seg, men jeg har bare hatt marginale endringer siden det ble påvist, og medisinering funker jo ikke.

Lykke til, og husk du er ikke alene

klem

[Gjest Anna Banana]

Jo, jeg har jo samboer og er ute i jobb deltid...de dagene jeg jobber så er jeg supersosial og gir masse av meg, men orker rett og slett ikke å treffe venner i fritiden. Jeg trener masse og aktiviserer meg selv...er langt ifra ensom...savner ikke noe i livet mitt...bare lurte på om det er normalt at det er slik?

Jeg tenker at jeg vil ha barn om et par år, og at det vil tvinge meg til å være mer sosial, men det gjør likom ikke noe da jeg føler at når den tiden kommer så vil barnets behov kommer først..det er bare at sånn som det er i dag har jeg ingen andre enn meg selv å tenke på. Har selvsagt typen, men han ser at det ikke plager meg at jeg ikke har lyst å treffe venner...

Godt å vite at det er flere enn meg der ute...