Hun bare døde...

[ini]

Som militærbarn flytter man mye. Jeg var vel kanskje blant de heldigste, jeg fikk sjansen til å bo flere år i utlandet, blant annet i USA. Da jeg var 15 ble jeg kjent med Dawn, som var like gammel som meg. Etter hvert ble vi nærmest avhengige av hverandre, og vi snakket ofte om hvor veien videre ville gå. Begge hadde interesse for medisin, og vi planla å søke oss til samme college, pre-med. Siste året på high school fikk jeg beskjed om at pappa ble flyttet tilbake til Norge igjen, og visumet mitt ville gå ut 1.september det samme året. Ettersom fagkombinasjonen min ikke stemte for å få generell studiekompetanse i Norge måtte jeg bruke ett år til på å ta riktig fag på en videregående skole i Norge før jeg kunne søke meg tilbake til USA.

13.august 2004 stod jeg på Dulles International Airport med og sa "good bye, for now" til avskjedskomiteen min mens jeg gråt mine tapre tårer. Dawn ga meg en scrapbook med minner fra de siste årene, og jeg lovte å ringe henne så fort jeg var kommet på norsk jord.

Dagen etter var jeg fremme på Gardermoen, etter en noe turbulent mellomlanding på London Heathrow. Å snakke med Dawn når jeg var i Norge var ikke det samme som å kunne stikke bort til henne anytime, men det føltes bra likevel.

Noen dager senere begynte skolen, og jeg ble travelt opptatt med lekser og pensum. Dawn og jeg skrev mail til hverandre så å si hver dag, med oppdateringer om livet, skole, gutter, familie, venner og byene våre. Jeg savnet livet mitt i USA helt enormt, og hver kveld jeg satt og svarte på mail fra Dawn kjente jeg et dypt savn inni meg: Norge var ikke lenger hjemmet mitt.

Året suste forbi, og den evig lange søknaden til colleges i USA tok etterhvert form. Jeg fikk innvilget studentvisum i USA, og jeg gledet meg helt enormt til å reise tilbake. Planen var så klar som den kunne bli. Eksamen gikk etter forholdene bra, og jeg begynte å glede meg til å reise hjem igjen. Flybilletter var bestilt, depositum på tuition var innbetalt, og jeg hadde seks uker med sommerjobbing foran meg før jeg skulle reise tilbake og tilbringe de siste ukene av ferien med Dawn og familien hennes ved Virginia beach.

Sommerjobben var trøttsom. Lønna var helt ok, men det var kjedelig, og jeg passet på å formidle til Dawn at jeg gledet meg bare mer og mer til å komme tilbake. Jeg fikk en mail av henne 14.juni hvor hun fortalte at hesten hennes som ventet føll ville få føllet hvert øyeblikk, og at hun skulle tilbringe natten der frem til føllet var født.

Så ble det stille. Det gikk noen dager, og jeg tenkte at kanskje hun bare var opptatt med det nye føllet. Jeg prøvde å ringe henne, men jeg kom rett til telefonsvareren. Etter to uker uten å ha hørt noe visste jeg ikke helt hva jeg skulle tro. Jeg fikk verken kontakt via mail, sms eller ved å ringe, og jeg begynte å tenke at kanskje hun bare var lei av maset mitt.

August nærmet seg, og jeg bestemte meg for å utsette reisen til USA med noen uker i første omgang. Jeg hadde fortsatt ikke hørt noe fra Dawn, og hadde ingen intensjoner om å dukke opp på døra hennes når jeg satt med følelsen av at ferieinvitasjonen var trukket tilbake. Jeg visste heller ikke om jeg som 19-åringe var helt klar for å flytte til en annen verdensdel uten å ha noe som helst sosialt nettverk rundt meg. Etter å ha gått noen runder med meg selv fant jeg ut at jeg uten problemer kunne utsette skolestarten med et år. Da ville jeg være helt sikker.

Sommeren ble til høst, og jeg fortsatte å jobbe på et sykehjem ikke langt hjemmefra. Jeg trivdes veldig godt, og lærte enormt mye. Avgjørelsen om pre-med ble bare sterkere og sterkere, men jeg var fortsatt usikker på hva jeg ville videre. Tiden bare fløy, og jeg søkte på nytt på flere forskjellige colleges rundt i USA. Hvis jeg skulle reise trengte jeg ikke tenke på hvor Dawn skulle, og jeg valgte å prioritere litt anderledes. Det var nesten gått et år siden jeg var ferdig med videregående.

En dag fikk jeg en mail fra Cath, en ung jente som jeg hadde møtt noen ganger når jeg hadde vært med Dawn i stallen. Hun ba meg ringe henne, og la ved telefonnummeret sitt.

Akkurat hva som ble sagt er litt diffust for meg, men jeg husker at hun sa noe om at hun ikke visste om noen hadde sagt noe til meg om det enda, men at hun heller ville være sikker på at jeg visste det. Minuttene vi snakket sammen virket uendelig lange selvom det var en kort samtale.

Dawn var død.

Kvelden hun hadde sendt meg den siste mailen reiste hun til stallen for å passe på den føllende hoppa si. I løpet av natten var det kommet et hingsteføll til verden, og Dawn bestemte seg for å gi mor og sønn fred og ro så de kunne bli kjent med hverandre. Hun satte seg i bilen og kjørte hjemover.

Det var ikke så langt hjem, men hun måtte kjøre gjennom byen. I det ene lyskrysset ble bilen hennes truffet av en annen bil, og Dawn ble hardt skadet. 15 minutter senere døde hun på stedet av skadene hun pådro seg.

I ettertid viste det seg av sjåføren av bilen som tok livet av Dawn hadde promille langt over tillatt nivå, og at han hadde oversett ett rødt lys.

Det gikk nesten et år fra Dawn døde til noen i det hele tatt tok seg bryet med å fortelle meg hva som hadde skjedd. Cath hadde tilfeldigvis mailadressen min, ellers ville jeg nok aldri fått vite noen ting. Foreldrene til Dawn hadde verken telefonnummer, adresse eller noe som helst kontaktinformasjon på meg.

Hvorfor ringte jeg ikke dem når jeg ikke fikk tak i Dawn? Hvorfor trodde jeg det verste om henne i det øyeblikket det ble stille? Dårlig samvittighet for dette er noe jeg bare må leve med resten av livet. Hvordan kunne jeg tro noe så ille om Dawn, som bare ville alle godt?

Jeg vet ikke hva som gjør mest vondt. Tanken på at hun er borte, eller at det tok nesten et år før jeg fikk vite det.

Hvorfor jeg skriver dette? Jeg aner ikke. Det ville bare ut.

[FrøkenJosefine]

[Havtorn]

Hun hadde helt sikkert forstått. Hun hørtes ut som den typen menneske. La bestandig minnene deres få leve videre, så gode venninner lever alltid i deg, de former deg og ditt og gir deg alt godt som menneske.

Skal tenne et lys for Dawn.

[Miss Independent]

Å kjære deg.. :cry:

Dette er sterkt å lese, får klump i halsen og gråter på dine vegne.

Høres ut som det perfekte vennskap. Kan ikke annet enn å si kondolerer. Skjønner godt at du må få dette ut, og det er bra du gjør det, selv om du ikke helt skjønner hvorfor. Det er en sorgprosess som er ekstra vanskelig i og med at du ikke har fått vite noe før nå. Huff.. så trist!

Føler med deg, og håper du klarer å sortere tanker og følelser.

Hun døde i visshet om deres gode vennskap. Det kan du tenke på.

[Plutseliten]

Så trist...

[AnonymBruker]

Nå rant tårene for deg, søte Dawn, og vennskapet dere hadde sammen. Jeg er utrolig lei for å høre dette. Hun døde i visshet om at du var bestevennen hennes, at dere skulle få mange gode og fine år sammen på college og i livet videre, hun visste dere var ment to be som venner. Hun døde i trygghet fra vennskap og familiebånd rundt seg.

Jeg føler mer for deg, som sitter igjen der nå, forvirret, sliten og trist.

[ini]

Dawn døde 15.juni 2005, så det er noen år siden nå, men jeg blir alltid minnet på den på denne tiden av året. Det går liksom greit i perioder, men andre ganger får jeg det bare ikke til å stemme.

Jeg har opplevd altfor mange unge dødsfall, men dette er kanskje det verste. Muligens fordi jeg ikke hadde noen rundt meg i sorgen, fordi når jeg fikk vite det var det allerede gått nesten et år, og da var det kanskje for andre ikke like "greit" at jeg sørget over det.