Kjære mamma

[Pisces]

Jeg er blitt stor nå, mamma.

Du ville nok ha vært forundret om du hadde sett meg, jeg var så vill og vanskelig på den tiden du døde. Jeg mente aldri noe vondt med det mamma, jeg mente ikke å såre deg. Jeg var bare så forvirret, så redd og ensom.

Jeg vet at du visste, men det føles forsatt litt sårt å tenke på at jeg aldri fikk vist deg hvor mye du betydde for meg.

Jeg glemmer ikke pappa sine ord den natten jeg fikk kranglet meg til å overnatte med deg på sykehuset, "nå må du si det du ønsker å si, snart er det kanskje for sent". Jeg klarte ikke å si noe. Ordene ble så små.

Jeg husker da vi skulle ned i underetasjen å ta røntgen av lungene dine, for å se om det var lungebetennelse som svekket deg slik. Vi måtte vente i gangen, og du begynte å fortelle hva du ville ha i begravelsen din.

Du var så sårbar, men så uendelig sterk.. Jeg prøvde å være stor da mamma.

Du ville at noen skulle spille Air på tverrfløyte og piano, du ville at vi skulle synge Fager kveldsol smiler, for den var du så glad i. Du likte å synge, og var så stolt av at døtrene dine gjorde det samme. Jeg lovde å synge solo i begravelsen din. Du sa at det skulle jeg ikke tenke på. Jeg gråt ikke da mamma. Vi trodde du skulle leve.

Så døde du. Jeg var tilfeldigvis ikke inne på rommet ditt, selv om jeg hadde vært der nesten hele tiden på slutten. Jeg sto i tv-stuen og snakket i telefonen med en eks da pappa kom. Han ble støttet av en sykepleier, han var helt fjern, og alt han fikk presset frem var "jenter, mamma er død", før han falt i gråt. Jeg sa bare "jeg må visst gå, mamma er død" og la på røret. Jeg prøvde å være stor da også mamma.

Jeg gikk bort til lillesøstrene mine, strøk oldemor over håret og klemte hånden til farfar, det var over.

Jeg gikk inn på rommet ditt, satt meg ved sengen og lot en finger gli over den bleke hånden din. Medisinen hadde gjort hendene dine hovne, jeg så at vi hadde veldig like hender. Det hadde jeg ikke sett før, du hadde alltid vært så tynn mamma.

Jeg tok heisen ned i første etasje, som jeg hadde gjort så mange ganger før, for å kjøpe smågodt til deg, eller bare for å gå ned å spille på automaten. Puste litt.

Morfar sto der, i telefonen. Jeg ventet, og skjønte at han ikke visste det. At du var borte. Jeg ga han en klem og fortalte det, jeg kjente ham ikke så godt, men følte meg nær ham da. Vi hadde ikke vært der da du dro.

Jeg hadde egentlig skjønt at du hadde kort tid igjen, at du skulle dø i fra oss, for dagen før du døde hadde du bedt meg gå ned i minibanken for å ta ut penger. Du ville jeg skulle kjøpe meg klokken jeg ønsket meg til bursdagen. Jeg så på deg da, du hadde jo hele tiden sagt at målet ditt var å leve til bursdagen min. Det var bare tre dager til. Du ga meg en klem, og ba meg ikke spørre, bare gjøre som du sa.

Jeg kjøpte klokken samme dag, du smilte og sa du hadde en overraskelse. Du sa du hadde ordnet med fallskjermhoppet jeg hadde ønsket meg. Jeg trodde du hadde feberfantasier.

Da jeg hoppet tenkte jeg på deg mamma.

Jeg pleide å massere føttene dine, du hadde det så vondt, jeg følte det nesten som om jeg var mammaen din. Du så veldig liten ut der du lå under den store hvite dynen.

Det føltes så lenge siden det var din myke, omsorgsfulle hånd som hadde trøstet meg.

Du var en god mor mamma, en mor som var lett å elske men like lett å ta for gitt.

Jeg sang i begravelsen din mamma.

Jeg tror du hørte meg....

Savner latteren din, måten du strøk på nyven mellom øynene, måten du tankefullt bet deg selv i leppen, til og med den særegne kremtingen din savner jeg...neste vår er det ti år siden du døde.

Glad i deg, alltid kjempelenge.

[Gjest gjest1]

Huff! Dette var trist. Gråter med deg nå jeg. Som jeg gråter over alle som er døde. Som jeg gråter over alt som er vondt!

Du er heldig som fikk se henne som død. Du er heldig og sterk som orket synge i begravelsen hennes. Du var virkelig en datter å være stolt av!

Ønsker deg alt godt. Ta vare på alt det vakre, og alt det gode.

Klemmer fra12