Hva har jeg krav på?

[AnonymBruker]

Først og fremst vil jeg si at jeg er takknemlig for å være født i Norge hvor det faktisk finnes velferdsordninger som hjelper folk som har det vanskelig. Men det er også åpenbart for meg at disse ordningene kun er mulig som et resultat av et stort spleiselag som avhenger av at folk bidrar med det de kan så lenge de kan, selv om det ikke nødvendigvis betyr 100% innsats hele tiden. Litt er bedre enn ingenting.

Ut i fra flere tråder her inne i det siste lurer jeg likevel på om det er en tendens til at noen av oss først tenker hva har jeg krav på, og at hva kan jeg yte kommer i andre rekke eller ikke er et tema. Det kan virke som det er litt for mye orker ikke, gidder ikke, rett og slett, og at lista legges litt for høyt. Spesielt gjelder kanskje dette unge som har store forventninger til standard på hvordan de skal bo og leve, uten at de har forutsetninger for å opprettholde denne standarden på egen hånd. Og da skal liksom staten gripe inn og sørge for at alle får det de er "nødt til" å ha.

Er dette begynnelsen på slutten på velferdssamfunnet vårt?

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette er begynnelsen på slutten for vårt velferdssamfunn.

Da jeg vokste opp hadde vi også en viss standard, så når jeg skulle flytte for meg selv kunne jeg naturlig nok ikke forvente samme standard som jeg var vant til.

Den gangen (for 25-30 år siden) måtte vi ta til takke med å kjøpe brukt å arve det som var lagt til side fra foreldrehjemmet.

Idag har jeg inntrykk av at de unge skal ha alt nytt. Det skal matche å stå i stil til hverandre. Det sier seg selv at de unge går en tøff tid i møte samtidig som de er vant til å få ting rett i lanken. Mange forventer også at samfunnet skal sørge for at de kan opprettholde den standard de er vant til.

[bukett]

Ut i fra flere tråder her inne i det siste lurer jeg likevel på om det er en tendens til at noen av oss først tenker hva har jeg krav på, og at hva kan jeg yte kommer i andre rekke eller ikke er et tema. Det kan virke som det er litt for mye orker ikke, gidder ikke, rett og slett, og at lista legges litt for høyt. Spesielt gjelder kanskje dette unge som har store forventninger til standard på hvordan de skal bo og leve, uten at de har forutsetninger for å opprettholde denne standarden på egen hånd. Og da skal liksom staten gripe inn og sørge for at alle får det de er "nødt til" å ha.

Er dette begynnelsen på slutten på velferdssamfunnet vårt?

Jeg tror dilemmaet du peker på ikke er noe nytt: gratispassasjerer, snyltere, og de som vil utnytte et system vil alltid være tilstede.

Det store flertallet, de som utgjør spleiselaget, og som er statsborgere av staten der oljefondet finansierer store deler av disse fellesytelsene, vil sannsynsligvis ikke snylte. Tror jeg.

Heldigvis jobbes det med (?) en måte å skrenke inn utbetalinger, slik at ikke folk fra andre land, i henhold til EØS-avtalen, har like stor rett til utbetalinger til sine barn i for eksempel Polen o.a land, på lik linje med norske statsborgere har. Dette var kanskje ikke intensjonen med de rimelig gode overlevelsesordningene, da de ble innført.

Hvorvidt folk her på KG, eller andres steder, tenker mer på "hva kan jeg få", framfor "hva kan jeg yte" er det vanskelig å si noe meningsfullt om...Jeg ville ha valgt å se an enkeltindividene. De har alle hver sine unike historie og situasjon. Det ville være urettferdig overfor enkeltindividet å behandle det som en gruppe.

[Lady Stardust]

Har sett eksempler på denne tankegangen selv, oftere og oftere. Jeg syns det er tragisk hvor mye enkelte tror de har krav på, og hva de forventer å få uten å løfte en finger. Har noen venner som nettopp har flyttet hjemmefra, som får sjokk over hvor "lite" de får av staten. Her snakker vi fullt lån og stipend...

Men så er jeg kanskje veldig på den andre siden. Har hatt krav på stipend hele videregående, men har aldri tatt meg bryet med å søke. Har jobbet litt ved sidenav i steden, skaffet lommepengene mine selv.

For all del, jeg syns det er flott at de som trenger det får støtte, men det burde bli strengere krav og oppfølging. Mange som snylter til seg penger de i utgangspunktet ikke trenger.

[AnonymBruker]

Mange(ikke alle) av våre nye landsmenn vet før de kommer til landet hva de har krav på.

Mange (ikke alle) enslige mødre lurer på hva de har krav på - før de blir gravide.

Men jeg tror at innvandrerne står for den største potten av statlige utbetalinger. Mange av de mens de befinner seg i utlandet, og mange der sender pengene rett ut av landet.

Er ikke rart at skoler, barnehager og eldreomsorgen her i landet er så elendig.

[Gjest Blondie65]

Jeg merker godt at generasjonen etter meg har en veldig "hva har jeg krav på" holdning fremfor "hva må jeg yte".

Er man syk på egenmelding - ja da tar vi ut alle 3 dagene (ikke IA-bedrift). Skal man flytte så tar man ut flytte dag enda man har to kartonger og en koffert å flytte på og har fått låne firmabil for å gjøre det. Skal man ha eksamen da har man krav på lesedager og det blir hysterisk anfall dersom man ikke kan få velge selv nøyaktig når disse lesedagene skal tas ut. Er man sykemeldt blir man sur, vanskelig å få tak i og ikke tilgjengelig dersom arbeidsgiver prøver å gjøre sine lovpålagte oppgaver om tilrettelegging, kartlegging av restarbeidsevne og jevnlig kontakt med den syke.

[AnonymBruker]

De som utnytter systemet vil alltid finnes, dessverre.

Jeg er uendelig takknemlig for at jeg bor i et land der det finnes et sikkerhetsnett for å fange opp de som faller utenfor. Jeg har selv vært nødt til å leve på dagpenger i en periode, og på sosialstønad i en annen periode. Men jeg forstår også at i slike perioder så er det en selvfølge at man lever på et minimum. Det er ikke meningen at jeg skal ha råd til å reise på ferie eller kjøpe nye møbler i slike perioder. Det handler om å skrape sammen nok til det aller mest nødvendige.

Når det gjelder dem som lever på stønader hele livet (uføre f.eks) så er jeg glad det legges opp til at man får litt mer å rutte med. Men selv da skal det ikke være fett. For om man får for mye som ufør så vil det alltid finnes noen late mennesker som synes det er greit å sitte hjemme i sofaen hele livet og ikke komme seg ut.

Jeg tror vi må bli flinkere til å sile ut dem som ikke trenger hjelpen. Vi må bruke litt mer ressurser på å avsløre snylterne, for i det lange løp vil nok det betale seg selv.

[AnonymBruker]

Er dette begynnelsen på slutten på velferdssamfunnet vårt?

Tror nok det er en ganske sannsynlig tanke, ja.

Velferdssystemet slik det fungerer i dag er nytt, og i forhold til det har vi ingen erfaring å basere oss på for å kunne forutse fremtidig utvikling. Når/hvis den dagen kommer at oljen tar slutt og vi i større grad må satse på bærekraftig industri og verdiskapning innenlands, spørs det bare om fremtidige generasjoner er i stand til å bidra. De som har opplevd hvordan det virkelig er å måtte yte for sitt eget selvopphold, er dessverre en utdøende rase..