Jeg liker ikke babyer.

[AnonymBruker]

Håper ingen føler seg støtt av dette, men jeg må ærlig si at jeg liker ikke babyer. Mens alle venninne mine awwww-er seg i hjel hver gang de ser en baby, og drømmer om egen, er jeg likegyldig. Jeg bryr meg ikke, jeg syns ikke de er søte og jeg vil hvertfall ikke ha en selv. For syns skyld sier jeg jo "så søt" hvis en venninne kommer med babyen sin, men jeg mener det ikke. Syns alle dyrebabyer er så herlige at jeg får vondt inni meg, men menneskebarn gir meg ingenting. Har et morsinstinkt der inne, men ikke mot babyer:p Er ikke kald og følelsesløs, men ser ikke helt fascinasjonen med babyer. Syns faktisk noen av dem er litt ekle, og fryktelig masete. Barnegråt tar livet av meg...

Liker eldre barn da, fra 5-årsalderen er de herlige. Syns de er festlige og omgås, gir dem omsorg og bryr meg. Utdanner meg faktisk til et yrke der jeg skal jobbe med barn, men heldigvis ikke de minste. Kunne aldri tenkt meg barnehage f.eks, brekker meg ved tanken på å skifte en bleie eller tørke snørr.

Er det andre som har det som meg? Og har dere fått barn likevel? Har det endret seg da? Liker dere deres egne babyer, men ikke andres? Eller har dere forandret dere og liker alle?

Tenker ofte at "hvorfor skal jeg få barn når jeg ikke liker dem", men samtidig så liker jeg jo barn, når de har vokst litt til. Men tenk om jeg hadde fått en, og ikke greid å bli skikkelig glad i den:s

Føler meg i blant som det eneste hunnkjønnet i verden som ikke liker babyer.

[AnonymBruker]

Føler du det sånn så føler du det sånn. En ærlig sak det. Adopsjon ville kanskje være løsningen for deg?

[AnonymBruker]

Føler du det sånn så føler du det sånn. En ærlig sak det. Adopsjon ville kanskje være løsningen for deg?

Har vurdert adopsjon ja.

Men lurer på om det er normalt å føle det slik. F.eks moren min er heller ikke superglad i andre babyer, men hun elsker jo sine barn av hele sitt hjerte og er den beste moren jeg kunne hatt. Hun mener det er helt annerledes med andre enn sine egne.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok at du lett hadde blitt glad i ditt eget barn, rett og slett fordi de årsakene du oppgir som grunn for at du ikke liker dem ikke er "alarmerende". Jeg har en kusine som i en alder av 33 år ble gravid på prevensjon. Hun hadde overhodet ikke lyst på barn, var ikke interessert i babyer og syntes heller ikke noe særlig om dem. Da hun fortalte om graviditeten, virket hun mindre begeistret enn mannen sin, men hun ble etter hvert raskt gira på tanken om at den lille i magen hennes snart kom til å være et menneske. Da babyen ble født "sjokkerte" hun nesten oss rundt henne, fordi måten hun behandler og ser på sitt eget barn vitner om en morsfølelse som blusset opp fra noe som før virket som om ikke eksisterte.

Jeg har heller aldri vært særlig glad i barn, og jeg var fast bestemt på at jeg aldri skulle få noen selv. Det har jeg heller ikke gjort ennå, men jeg begynner faktisk å se fram til den dagen jeg kanskje skal bli mamma. Det å bli tante forandret nok noe i meg. Før jeg ble tante syntes jeg barn var regelrett stygge og ekle, og jeg så lite til ingenting positivt med dem. Men da tantebarnet mitt kom til verden begynte jeg å se skjønne ting med den lille ungen, og ville bare være der og passe på barnet så mye jeg kunne.

Om du skulle ende opp med å aldri ønske deg barn, så er det jo ikke akkurat verdens undergang. Det er ikke sånn at alle må ha barn! Det finnes jo en del folk som er frivillig barnløs, og de har tatt et valg som var rett for dem. Så lenge folk ikke får barn fordi de føler at de må, men fordi de har lyst, så er jeg fornøyd.

[Gjest Gjest]

Føler du det sånn så føler du det sånn. En ærlig sak det. Adopsjon ville kanskje være løsningen for deg?

Hvorfor i all verden skulle adopsjon være løsningen når man over hode ikke ønsker seg barn, og ikke liker babyer??

Hva er logikken med et sånt utsagn?

Kan noen please forklare??

[AnonymBruker]

Hvorfor i all verden skulle adopsjon være løsningen når man over hode ikke ønsker seg barn, og ikke liker babyer??

Hva er logikken med et sånt utsagn?

Kan noen please forklare??

Hun sa at hun ikke likte babyer men barn som er litt større. Derfor jeg skrev det.

Leser man alle innlegg i en tråd nøye så får man med seg det som står der.

[Gjest Gjest]

Hun sa at hun ikke likte babyer men barn som er litt større. Derfor jeg skrev det.

Leser man alle innlegg i en tråd nøye så får man med seg det som står der.

Det fins da grenser for hva man skal begynne med for å please seg selv. Adoptere et barn så man slipper å føde sitt eget, siden man er skeptisk til andres baby, liksom.

Det hørest fortsatt klin kokos ut for meg, og jeg forstår ikke at du kan få det til å bli fornuftig i ditt eget hode...

[Gjest Gjest]

Håper ingen føler seg støtt av dette, men jeg må ærlig si at jeg liker ikke babyer. Mens alle venninne mine awwww-er seg i hjel hver gang de ser en baby, og drømmer om egen, er jeg likegyldig.

Har du tenkt på at alle disse veninnene aawer seg ihjel for å være høflig mot den nybakte moren?

Det er faktisk normalt å ikke orke andres barn, og få fnatt av andres små babyer som skriker i øret ditt...

Men det er normalt å late som man elsker venners baby, rett og slett fordi man ikke er et umenneske.

Kanskje du bare trenger å bl litt mer realistisk, og akseptere at du har en sunn innstilling til hvor krevende det er å ha omsorg for små barn?

Du svever ikke på en rosa sky.

nettopp derfor har du hodet på rett plass i forhold til å være forelder, om du skulle øsnke det en gang.

Å adoptere en barn i passende alder, som om ungen er et accesorie som du skal skaffe deg til ditt bruk, er bare sinnsykt!

[Zoë Castillo]

Jeg liker heller ikke andres barn. Jeg har aldri syntes at andre babyer enn min egen er søt, og jeg synes at det lukter sur og ekkelt gulp av dem. Jeg vil i allefall ikke holde dem, men jeg smiler pent til den nybakte mora, og prater heller om henne enn om babyen. (Opplever at mødrene synes at det er godt, for de får ikke akkurat så mye oppmerksomhet ellers, i forhold til det barnet får).

De barna som er like gammel som min egen (3 år), går det bra med, for de vet jeg hvordan jeg skal forholde meg til. Men jeg husker ikke lenger hvordan en skal "oppføre seg" ovenfor en baby på 6 mnd, og 5-åringer har jeg ikke kommet til ennå.

Du er ikke nødt til å få barn, og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for at du ikke liker andre barn. Men ikke vær redd for å ikke like ditt eget, om du velger å få det. Så lenge du er normalt utstyrt med evnen til å bry deg om andre mennesker, vil du bli glad i ditt eget barn også.

(Og NB! Adopsjon høres ut som en god handling i teorien. MEN, adopsjonsmarkedet er slik at det finnes langt flere voksne som ønsker seg et barn, enn det finnes barn tilgjengelig. De søte, store øynene du ser på Redd Barnas tv-reklamer er ikke "til salgs". Når du velger å adoptere selv om du kanskje kan få egne barn, sniker du i køen foran par som ikke kan få selv. Det barnet du adopterer, ville uansett fått et nytt hjem. Jeg sier ikke at du må ta hensyn til det, men vær i allefall bevisst på at adopsjon er ikke, og skal ikke være, u-hjelp.)

Endret 22. mai 2011 av anti jante-June

[Gjest Heloise]

Har vurdert adopsjon ja.

Men lurer på om det er normalt å føle det slik. F.eks moren min er heller ikke superglad i andre babyer, men hun elsker jo sine barn av hele sitt hjerte og er den beste moren jeg kunne hatt. Hun mener det er helt annerledes med andre enn sine egne.

Dette har jeg hørt flere kvinner si, og denne gjelder mest sannsynlig for meg også. Jeg er ikke glad i babyer, veldig lite glad i barn i det hele tatt. Har aldri hatt veldig lyst på barn, og da jeg var sammen med eksen var jeg absolutt ikke interessert i barn! Jeg sa at jeg kanskje kunne vurdere adopsjon men det var alt.

Da jeg ble sammen med kjæresten endret dette seg, så nå kan jeg tenke meg barn en gang i fremtiden, men ikke enda. Jeg liker fremdeles ikke barn, som du sier er dyrebabyer herlige, men ikke menneskebarn. Små babyer kan være søte så lenge jeg ikke må høre på gråten og lukte bleia

Kjæresten min vil jo ha 3 barn, så om vi skulle stifte familie så har jeg noe å forberede meg på :gjeiper:

[AnonymBruker]

Å adoptere en barn i passende alder, som om ungen er et accesorie som du skal skaffe deg til ditt bruk, er bare sinnsykt!

Det synes jeg var slemt sagt, TS nevnte jo ikke noe i nærheten av dette en gang..

Det er veldig mange som adopterer og blir fosterforeldre som vil ha babyer, så at noen vil ha eldre barn er jo kjempefint for dem som trenger en fosterfamilie, de barna blir jo i dette tilfellet et absolutt førstevalg for TS selv om hun ikke nevnte noe om fosterbarn da.

Jeg liker heller ikke babyer, eller tanken på å være gravid og føde og amme og alt det der. Hadde jeg kunne fått barn i 5-7 års alderen selv ville jeg nok ønsket barn ja.. Derfor velger jeg å ikke få barn

[Gjest Sobril]

Jeg liker heller ikke babyer noe særlig, og jeg har vanskelig med å fordøye barn generelt. Finner de fleste ganske uspiselige.

Elsker min egen unge, da, noe som er vel og bra :gjeiper:

[Gjest Anonym]

Jeg har det på akkurat samme måte. Elsker barn som er over 2 år, men babyer kunne jeg godt klart meg uten. Har lyst på barn, men ikke baby! Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til dem, dilling og dulling er liksom ikke helt meg. Begynner å bli grundig lei av å lese om andres barn på facebook, når de er syk, når de har sovet en hel natt, hvor stor de har blitt, m.m.

[Gjest Heloise]

Jeg liker heller ikke babyer noe særlig, og jeg har vanskelig med å fordøye barn generelt. Finner de fleste ganske uspiselige.

Elsker min egen unge, da, noe som er vel og bra :gjeiper:

Soyasaus gjør susen (Dårlig trøtt humor... I resign!)

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk litt motsatt. Babyer kan jeg takle, barn derimot. Jeg synes de er i en grusom alder rundt 4-8 år. Stemmen er så høy og skjærende, og vi skal se på alt de gjør. MEN jeg legger merke til at jeg har ikke sååå mye imot barn som jeg kjenner, eller som jeg har kjent fra de har vært små, så jeg enser håp for at jeg klarer å bli glad i mitt eget barn også.

[Gigi]

Hvis du ikke liker babyer kan kanskje fosterbarn eller lignende være en bedre løsning enn adopsjon? Eller til og med utvekslingsstudenter. Selv om de er tenåringer, så er man i hvert fall ikke alene og har selskap rundt seg og lærer en hel masse om et nytt land og en ny kultur

[Ciara]

Generelt er jeg som deg, jeg liker best litt større barn som man kan snakke med og som har begynt å klare en del selv. Men jeg synes min egen baby er helt til å spise opp! Så her tror jeg definitivt biologi har mye å si. For eksempel er det ekleste jeg vet barn med masse matgris i ansiktet, barn med snørr i ansiktet og barn som sikler. Jeg synes det er mye verre enn bæsjebleier, og grøsser når jeg ser det. Men ikke med mitt eget barn. Når han sitter der med grøt i hele ansiktet synes jeg fortsatt han er fantastisk søt. Og sikkelet hans føles rent, mer som vann. Og når han f.eks har kastet opp er jeg mye mer opptatt av å gjøre det bedre for ham enn å tenke over at oppkast er ekkelt.

Jeg kan bare forklare dette med biologi. Jeg tror vi er programmert til å synes vårt eget avkom er bedårende selv i ganske ekle situasjoner.

[Gjest gjest]

eg liker ikkje babyer eller unger i det heile tatt eg, liker ikkje mine egne nevøer eingang, spesielt den eine er utrolig masete og oppmerksomhetssjuk, og begynner å grine om han ikkje får viljen sin om den minste lille ting.

men eg later selfølgelig som om eg er glad i dem så ikkje søskene mine blir skuffa.

Forøvrig så vil eg jo at de skal ha det bra og alt sånt, sjøl om eg ikkje liker dei

[The Kitten]

Jeg synes noen ytterst få spedbarn er søte, så lenge de sover stille og ikke skriker. Bortsett fra det ser jeg ikke hva som er så søtt/fascinerende med spedbarn.

[Caramba]

Det er da helt normalt å ikke bry seg særlig om babyer, særlig hvis man ikke har noe forhold til dem eller skal stelle dem på noe vis. Jeg var heller ikke noen baby-elsker før jeg fikk barn. Nå har jeg 3 selv og synes babyer er nydelig, alle sammen. Nå vet jeg at de er små mennesker som suger til seg alle inntrykk, som er helt hjelpeløse og som er helt avhengig av at folk er snille mot dem.