kjærlighet og Aspergers syndrom

[Gjest professoren]

Hei, jeg er en 31 år gammel mann som har Aspbergers Syndrom, noe som til tider ikke er like lett å leve med.

Alle med Asperger er selvsagt ikke like, og har ulike behov akkurat som alle andre. Det som forener er vanskeligheten med å tyde kroppsspråk og vanskene med å forstå at andre ikke tenker likt som en selv. Å ha vanskeligheter med å sette seg inn i andres følelser og sette ord på sine enge kan skape problemer når det handler om kjærlighet og intimitet, men det betyr jo ikke at ikke en med Asperger er uinteressert i kjærlighet, intimitet og sex.

De fleste lengter etter følelsesmessig og fysisk nærhet, selv om behovet for ro og fred kanskje er mer tilstede en vanlige mennesker..

Mange lever nok ensomme mot sin vilje.

Vi kan også til en viss grad lære oss å forstå sosiale koder gjennom erfaringer. Det vi ikke klarer å forstå instinktivt, kan vi istedet for lære gjennom intellektet.

HVA som er de største utfordringene - om det er noe det er lett å leve med, mulig å få styre om man velger å være sammen med vedkommende, eller noe som gjør en bra person mindre attraktiv som partner. Jeg forstår godt at noen kan bli for sære til at det funker med forhold, men det er dumt å utelukke noen pga diagnosen og ikke hvordan de faktisk er som personer. Det er heller ikke sånn at de bare lever i en boble, graden av sosiale evner kan trenes opp og varierer i utgangspunktet.

Jeg selv er ikke noen spesielt utadvent/sosial person,smiler ikke så mye, setter pris på egentid, har "småsære" interesser osv...

Asbergers syndrom er en SVÆRT vid diagnose hvor de individuelle forskjellene kan være enorme. Så store kan forskjellene være at man kan ha asperger og fungere meget bra. Måten en med asperger forholder seg til andre mennesker på er også svært varierende. Tilnærmingen til en med asperger blir derfor som med alle andre mennesker, individuell. Graden folk er rammet av det er veldig varierende. Jeg vil si det er påfallende at det har gått folk som har vært i forhold med aspergere hus forbi nettopp hvor stort sprik det er innenfor diagnosen.

Og ja, jeg har fått høre " HÆÆ? har DU Aspergers?!?" ..

Ofte er sinnet til en med Asperger mer følsomt enn normalt. En som har asberger har foreksempel ikke like stor psysisk motstandskraft som andre vanlige.

Derfor kan man lett bli oppfatta som en "sytete" person. En kan også ha lav smerteterskel og bli lettere sliten en andre mennesker.

Aspergers og kjærlighet er heller ingen lett sak, det virker på meg som om de fleste jenter ikke vil ha noe med en gutt som er litt annerledes. Kanskje de er redde for at en med en slik diagnose skal bli en belastning for de? På meg så virker det som om den sosiale radaren hos jenter lett merker at en er litt annerledes, og er litt usikker rundt det med jenter.

Jeg er iallefall sånn at jeg ikke liker for mye folk, og høy musikk. Jeg trives best med en 4-5 personer rundt meg maks. Da blir det "dobbelt opp" når en går på byen og ikke trives og samtidig skal prøve å snakke med ei som sitter oppi ei dynge med 10 andre personer. Det er rett og slett uggent.

Har heller aldri hatt noe sans for av det opplegget med å drikke seg full og dra ut på byen for å sjekke opp en partner.

I USA finnes det faktisk en gruppe "normale" folk som dyrker aspergere som en type "overmennesker". Dette utifra det faktum at de fleste personer som har utmerket seg i et felt, for eks; Mozart, Einstein, Leonardo Da Vinci, Glenn Gould etc menes å ha hatt asperger.

Men problemet hver gang noen begynner å nevne denne "diagnosen", så brukes jo den først når noe er et problem for individet samt at det å ha en diagnose er pokker så stigmatiserende!

Mennesker med diagnosen Asperger er like ulike som folk flest ellers, og det finnes gode og dårlige mennesker blant aspergere som ellers i samfunnet.

Felles for oss som har Asperger syndrom er at vi har vansker med å forstå sosiale koder ( og det og dating er ikke en god kombinasjon), men hvordan diagnosen arter seg kan være ulikt fra person til person.

Man er så MYE mer en en diagnose.

Er det noen som har erfaringer rundt dette, så fyr løs!

[FrøkenJosefine]

Jeg var sammen med en udiagnostisert gutt med Asbergers når jeg var ung (sånn 18-19)

Det var veldig vanskelig.. Men dette var jo før han fikk diagnoset,og det hadde nok forklart og gjort situasjonen enklere hvis vi hadde visst dette fra starten!

Men tviler ikke på at det kan gå veldig godt hvis begge er åpne og kan samarbeide mot et bedre forhold..

Veldig fint at du la ut så mye informasjon, håper så mange som trenger det får lest det!

Masse klemmer fra meg!

[Gjest Gjest]

Erru no fin å se på a?

[Yme]

Jeg har også Aspergersyndorm, og jeg får ofte høre at jeg kan være vanskelig fordi jeg feks spør for mye om ting.

Jeg greier ikke akseptere at ting bare er sånn de er... Jeg MÅ ha en forklaring, eller så henger jeg meg helt opp og greier ikke tenke på noe annet, helt til jeg har funnet et greit svar.

For det meste syns jeg at syndromet er en positiv ting, fordi det har med seg en hel del positive egenskaper, men det er noen ting som er skikkelig plagsomt... Hvis jeg er sosial en helg, enten om jeg bare er hos en kamerat og spiller playstation, eller om jeg er ute på byen (noe som kan være vanskelig, siden det er massevis av folk der), blir jeg utrolig sliten i 2-3 dager etterpå... Ting som det gjør at det kan være vanskelig å jobbe eller gå på skole.

Edit: øøhm... Sirka halve innlegget mitt forsvant da jeg posta det. Orker ikke fikse på det nå, men jeg skal se om jeg får gjort noe med det i mårra.

Endret 19. mai 2011 av Yme

[Xaphan]

Jeg har en far og en bror med aspergers. Siden jeg har kjent dem hele livet vet jeg hvordan jeg skal forholde meg til dem, og siden jeg er vant med det går det helt fint. Jeg vil tro at det samme gjelder i kjærligheten, at så lenge du er åpen og blir kjent med personen og dens behov vil det gå fint.

Jeg ville hvertfall aldri utelukket noen som partner kun fordi de har aspergers.

[AnonymBruker]

Jeg har et vennepar der begge har aspergers

De skal gifte seg til sommeren og er veldig flotte sammen!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er veldig glad for at du skrev dette. FOr jeg merker at jeg sliter med noe. Jeg har aldri hatt kjæreste, og jeg sliter i forhold til det motsatte kjønn. Jeg har mye skamfølelse men også at jeg er sjenert. Jeg har aldri hatt en samtale med en gutt før.

Da jeg var 18 år begynte jeg å gå ut med venner, men jeg likte meg bare om vi var mange som jeg kjente, viss ikke følte jeg meg så utrygg. Jeg blir veldig lett redd og utrygg og engstelig for situasjoner, og for sinte, oppfarende mennesker eller for ustabile folk.

Jeg liker meg også best med noen få personer som jeg kjenner godt. Jeg blir ofte helt stille når det er fremmede personer rundt meg...

Jeg forstår ikke helt hva du mener med sosiale koder? Jeg har alltid følt meg litt rar, siden jeg ikke fløy etter gutter på ungdomsskolen. Jeg var egentlig redd for gutter, og forstod ikke væremåten deres. Jeg forstod heller ikke hvorfor jenter var som de var.

Jeg har alltid slitt med rare tanker rundt alt, og har slitt med utseende mitt. At jeg alltid har følt meg så stygg og rar og annerledes, mens alle rundt meg sier jeg er pen.

Jeg har alltid vært veldig opptatt av musikk, og jeg har absolutt gehør, og mester noen instrumenter. Er veldig kunstnerisk også.

Men den sosiale biten sliter jeg med ...

Jeg er ulykkelig, altfor følsom, og det skal ikke mye til for at jeg bukker under...

Går til psykolog nå, men jeg vet ikke om hun helt forstår problemet side hun syns jeg er pen og normal.

Hvordan oppdaget du at du hadde aspergers? Hvordan fikk du hjel?

Hilsen jente(kvinne)på 30, som bor hjemme hos mine foreldre i Oslo

[Gjest Blokkolokko]

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har noen som helst erfaring med diagnosen, og jeg kunne kanskje blitt litt skremt hvis jeg møtte noen med det, og ikke hadde helt kontroll på hva det faktisk var..

Samtidig så synes jeg at du forklarer diagnosen veldig fint - Og du virker som en flott person Det som teller!! Skulle ikke forundret meg om jeg hadde ett lite snev av det selv, da jeg så klart kjenner meg igjen i mye av det du beskriver (Og det tror jeg at alle kan si seg enige i faktisk..)

Lykke til med letingen etter den rette

[Perelandra]

Både kjæresten min og jeg har Asperger, og vi har det veldig fint sammen!

Jeg hadde også liten tro på at jeg kunne finne kjærligheten, men til min store og positive overraskelse skjedde det.

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest professoren]

Hei,

Jeg er veldig glad for at du skrev dette. FOr jeg merker at jeg sliter med noe. Jeg har aldri hatt kjæreste, og jeg sliter i forhold til det motsatte kjønn. Jeg har mye skamfølelse men også at jeg er sjenert. Jeg har aldri hatt en samtale med en gutt før.

Da jeg var 18 år begynte jeg å gå ut med venner, men jeg likte meg bare om vi var mange som jeg kjente, viss ikke følte jeg meg så utrygg. Jeg blir veldig lett redd og utrygg og engstelig for situasjoner, og for sinte, oppfarende mennesker eller for ustabile folk.

Jeg liker meg også best med noen få personer som jeg kjenner godt. Jeg blir ofte helt stille når det er fremmede personer rundt meg...

Jeg forstår ikke helt hva du mener med sosiale koder? Jeg har alltid følt meg litt rar, siden jeg ikke fløy etter gutter på ungdomsskolen. Jeg var egentlig redd for gutter, og forstod ikke væremåten deres. Jeg forstod heller ikke hvorfor jenter var som de var.

Jeg har alltid slitt med rare tanker rundt alt, og har slitt med utseende mitt. At jeg alltid har følt meg så stygg og rar og annerledes, mens alle rundt meg sier jeg er pen.

Jeg har alltid vært veldig opptatt av musikk, og jeg har absolutt gehør, og mester noen instrumenter. Er veldig kunstnerisk også.

Men den sosiale biten sliter jeg med ...

Jeg er ulykkelig, altfor følsom, og det skal ikke mye til for at jeg bukker under...

Går til psykolog nå, men jeg vet ikke om hun helt forstår problemet side hun syns jeg er pen og normal.

Hvordan oppdaget du at du hadde aspergers? Hvordan fikk du hjel?

Hilsen jente(kvinne)på 30, som bor hjemme hos mine foreldre i Oslo

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en som hadde diagnosen, i sterk grad.

Dude, aldri mer...

[Gjest professoren]

Hei,

Jeg er veldig glad for at du skrev dette. FOr jeg merker at jeg sliter med noe. Jeg har aldri hatt kjæreste, og jeg sliter i forhold til det motsatte kjønn. Jeg har mye skamfølelse men også at jeg er sjenert. Jeg har aldri hatt en samtale med en gutt før.

Da jeg var 18 år begynte jeg å gå ut med venner, men jeg likte meg bare om vi var mange som jeg kjente, viss ikke følte jeg meg så utrygg. Jeg blir veldig lett redd og utrygg og engstelig for situasjoner, og for sinte, oppfarende mennesker eller for ustabile folk.

Jeg liker meg også best med noen få personer som jeg kjenner godt. Jeg blir ofte helt stille når det er fremmede personer rundt meg...

Jeg forstår ikke helt hva du mener med sosiale koder? Jeg har alltid følt meg litt rar, siden jeg ikke fløy etter gutter på ungdomsskolen. Jeg var egentlig redd for gutter, og forstod ikke væremåten deres. Jeg forstod heller ikke hvorfor jenter var som de var.

Jeg har alltid slitt med rare tanker rundt alt, og har slitt med utseende mitt. At jeg alltid har følt meg så stygg og rar og annerledes, mens alle rundt meg sier jeg er pen.

Jeg har alltid vært veldig opptatt av musikk, og jeg har absolutt gehør, og mester noen instrumenter. Er veldig kunstnerisk også.

Men den sosiale biten sliter jeg med ...

Jeg er ulykkelig, altfor følsom, og det skal ikke mye til for at jeg bukker under...

Går til psykolog nå, men jeg vet ikke om hun helt forstår problemet side hun syns jeg er pen og normal.

Hvordan oppdaget du at du hadde aspergers? Hvordan fikk du hjel?

Hilsen jente(kvinne)på 30, som bor hjemme hos mine foreldre i Oslo

Jeg fikk min diagnose som ganske ung, var vel BUP tenker jeg.

Har ikke fått noe spesiell hjelp, men anbefaler deg å lese på denne siden her:

http://www.autismesiden.no/

Der står det hva en har krav på og en god del info ellers.

[Yme]

Jeg fikk min diagnose som ganske ung, var vel BUP tenker jeg.

Har ikke fått noe spesiell hjelp, men anbefaler deg å lese på denne siden her:

http://www.autismesiden.no/

Der står det hva en har krav på og en god del info ellers.

Takk for linken! Den skal jeg ta med meg opp til forbanna møkkanav, som nekter å gi meg støtte til å ta lappen... På den siden der står det faktisk at jeg har rett på støtte til bilhold, trygdebil og støtte til å ta kjørelappen.

[Gjest professoren]

Takk for linken! Den skal jeg ta med meg opp til forbanna møkkanav, som nekter å gi meg støtte til å ta lappen... På den siden der står det faktisk at jeg har rett på støtte til bilhold, trygdebil og støtte til å ta kjørelappen.

Nav ja, det er ett kontor som de fleste har ett godt eller ett anstrengt forhold til.

Det eneste som nytter på de firkanta folka der, er dokumentasjon,dokumentasjon og atter dokumentasjon og legeattester og hele den papirmølla der. Ikke rart at folk til tider klikker.

----

For de som er nysgjerrige har jeg blogg:

http://isprins.blogspot.com/

Jeg skriver av og til på engelsk bare for gøy.

[AnonymBruker]

Det er veldig fint at du deler din historie, for det er veldig mange mennesker i verden som er veldig opptatt av diagnose, og med mindre man har utdannelse innenfor helsefag eller egen erfaring er det vanskelig å forstå at mennesker med samme diagnose kan være veldig forskjellige.

Dette har sterk sammenheng med at i alle år har medisin handlet om nettop dette, diagnosen, og hvordan man behandler ut i fra den. Dermed er det slik mennesker forstår indivdet med diagnosen, ofte kun ut i fra diagnosen. Heldigvis er vi i ferd med å gå bort i fra dette nå. Spesielt i min utdanning som ergoterapeut er vi opptatt av hvordan mennesker selv opplever sin helse og hvordan den påvirker hverdagslivet, uavhengig av diagnose, men med fokus på hva som faktisk er problemet.

Desverre tar det tid før verden generelt oppdager at perspektivet har forandret seg. Når noe har vært på en måte i hundrevis av år, tar det lang tid for mennesker å tilpasse seg. For eksempel psykiske lidelser som er blitt et folkehelseproblem, stigmatiseres fortsatt til de grader i dette samfunn, til tross for at hver tredje ungdom utvikler en form for psykisk lidelse.

Så vil takke for ditt innlegg igjen, og håper du møter en som har forståelse for deg som person og ikke deg som diagnose. Du virker som en veldig ressurssterk person, som uttrykker deg veldig bra, og jeg er sikker på at du finner noen som setter pris på deg og din "unikhet", som vi alle har en form for

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre var jeg sammen med autist. (Asberger og autisme har noe med hverandre å gjøre, ikke sant?). Det funket ikke pga hans væremåte og på måten han ikke kunne vise følelser og hvordan han ikke tok sosiale koder. Hadde jeg visst diagnosen da, ville det kanskje vart, men jeg dumpet han fordi jeg ikke skjønte hvorfor han var som han var.

Jeg tror det hele handler om en åpenhet om diagnosen, slik at den andre parten forstår. Jeg tenkte lenge for meg selv at om jeg bare hadde visst det da vi var sammen...

[Perelandra]

Takk for linken! Den skal jeg ta med meg opp til forbanna møkkanav, som nekter å gi meg støtte til å ta lappen... På den siden der står det faktisk at jeg har rett på støtte til bilhold, trygdebil og støtte til å ta kjørelappen.

Aspergerdiagnose gir ikke automatisk rett til førerkort og bil. Likevel kan noen få støtte fordi de sliter med så sterk angst at de ikke klarer å reise med kollektivtransport.

Da jeg var yngre var jeg sammen med autist. (Asberger og autisme har noe med hverandre å gjøre, ikke sant?).Det funket ikke pga hans væremåte og på måten han ikke kunne vise følelser og hvordan han ikke tok sosiale koder. Hadde jeg visst diagnosen da, ville det kanskje vart, men jeg dumpet han fordi jeg ikke skjønte hvorfor han var som han var.

Jeg tror det hele handler om en åpenhet om diagnosen, slik at den andre parten forstår. Jeg tenkte lenge for meg selv at om jeg bare hadde visst det da vi var sammen...

Asperger er en autismespekterdiagnose. Grensene for hva som er høytfungerende autisme og Asperger er flytende. Hvordan diagnosen kommer til utrykk kan også variere mye fra person til person.

Som du skriver er det viktig med åpenhet. Den som har diagnose må kunne fortelle hvorfor h*n i en del tilfeller reagerer annerledes enn de fleste. Det er feil at vi som har en autismediagnose, slik noen tror, ikke kan vise følelser. I stedet for gjør vi det ofte annerledes enn forventet.

[Gjest proffessoren]

Jeg tror ikke det hjelper noe særlig at man er ihuga pistol/revolverskytter heller.

Dessuten, så styres folk veldig av det underbevisste,samt at det ikke kan kontrolleres.

Når man i tillegg er 31 år og ikke har vært borti kvinnfolk før så burde en kanskje ta hintet ?

[HerrNelson2]

Et av de største problemene med moderne psykiatri, er at den diagnostiserer adferd i stedet for sykdom. Hva man idag kaller 'Aspergers Syndrom' er noe ganske annet enn hva den Østerrikske barnelegen Hans Asperger observerte blant sine pasienter på 30-tallet, og som senere fikk navnet Aspergers Syndrom. Her var høy intelligens, sviktende motorikk og mangel på empati sentrale kriterier, og Asperger selv betegnet dem som "autistiske psykopater".

Idag kan en hvilken som helst raring som blir valgt sist i gymtimen få diagnosen. Særlig når bekymrede mammaer er med til psykologen og nikker gjenkjennende når gullungen deres, som hun selvsagt ønsker skal være begavet, har en oppførsel som synes å likne på den haugen med diagnostiske kriterier som psykologen presenterer henne for, og som igrunn kan passe på noen hver.

[Gjest Rita]

HerrNelson2.

Jeg må si du er veldig stygg i måten du utaler deg på. Jeg har en sønn på 10 år med Asberger syndrom. Jeg merket at det var noe spes med attferden allerede når han var under 1 år. Han så liksom alltid forbi på en måte. Han var rett og slett andeledes uten at jeg kunne sette fingeren på hva det var. Barnehagen sa vi måtte til hørsels lege med han, for han hørte veldig dårlig, noe han ikke gjør. Jeg trodde kansje han kunne ha adhd, for det var det eneste jeg viste om som kunne gi en litt annen attferd. Han begynte i barnehagen gjennom bupa der de utredet han. Jeg hadde aldrig hørt om den diagnosen, men etter innformasjonen jeg fikk og hva jeg leste, så var det jo helt opplakt at han er en aspberger. Han har en fordel fremfor mange med det syndromet sa dem der nede, forde han er født naturlig blid. Sammtidig skjuler dette diagnosen på en måte, noe som er både posetift og negatift. Han er en flott gutt. Jeg har aldrig vært ute etter å finne noe galt, det kunne faktisk ikke falt meg inn en gang. Hvem normal person vil at barnet sitt skal ha en diagnose?????? Han fikk dianosen når han var 5 år.