Bidrag i praksis

[AnonymBruker]

Her er det fars egen skyld at han evt. betaler for mye i bidrag - det har faktisk ingenting med regelverket å gjøre. I deres tilfelle kan far gå til NAV og be de fastsette bidraget, noe som, hvis dine opplysninger om inntekt er riktige, vil medføre en reduksjon. Evt kan far si til mor at han vil gjøre det, basert f.eks. på at han har sjekket bidragskalkulatoren.

At han betaler for ting i sin samværstid ligger i regelverket. Det var nemlig en av begrunnelsen for omleggingen av bidraget i 2003, at far da skulle få "råd" til selv å bidra til barnet, selv om han betaler bidrag.

Så nei, du /dere har ingen grunn til å klage over reglene, her har far alle muligheter til å få til en endring, om han ønsker det.

Det er fint om du leser hele innlegget før du svarer. Hadde du gjort det hadde du fått med deg:

Vi opplever en form for "urettferdighet" som ikke ligger i regelverket, men i uskrevne regler og holdninger.

[Gjest Gjest]

Ja, det blir fort urettferdig, og det går begge veier. Det jeg skal fortelle om her er ikke ment som et argument i debatten, bare en liten historie om hvordan ting kan gå motsatt vei av det ts erfarer.

Vi opplever en form for "urettferdighet" som ikke ligger i regelverket, men i uskrevne regler og holdninger.

Min samboer har to barn. Han betaler det han skal i bidrag (ca. 1500 pr barn) regnet ut fra hans opprinnelige inntekt. Nå er han arbeidsledig, og jeg jobber ikke 100%, så vi har det ikke fett vi heller. I tillegg kjøper han busskort til barna, handler inn småting som undertøy, joggebukser og slikt når det er nødvendig, betaler fritidsaktiviteten til den ene og lommepenger til begge annenhver uke. På papiret er barna hos oss standardsamvær, altså annenhver helg pluss en dag i uka. I praksis er de her 50-55% av tida.

Ifølge reglene skulle far betalt mye mindre i bidrag, muligens ingenting? Og han har ingen plikt til å betale de andre tingene heller. Men han (og jeg, vi har delt økonomi) gjør det likevel. Det betyr at vi har null kroner til overs når måneden er omme.

Det som føles litt urettferdig i dette er at far en stund vurderte å få endret bidraget, rett og slett fordi det er tøft å få hjulene til å gå rundt slik det er nå. Mor tjener mer alene enn vi to gjør tilsammen, samtidig som hun har fradrag og barnetrygd osv. Men når far ville diskutere dette med henne så ble "ubrukelig pappa"-kortet raskt trukket fram og han valgte å droppe hele greia da han merket at en konflikt var på god vei.

En enkelthistorie, kan man si. Men det triste er at vår historie ikke er unik. Det er mange ansvarsfulle fedre der ute som strekker seg så langt at det er like før strikken ryker, og likevel blir de stemplet som udugelige fedre straks de prøver å få en litt bedre balanse i regnskapet.

Min samboer kunne selvsagt stått på krava og på den måten gitt oss en lettere økonomisk hverdag, men det er ikke verdt å risikere hele samarbeidet med eksen og i neste omgang forholdet til barna for disse pengene.

Det er synd for de rettferdige mødrene at grådige mødre ødelegger enslige mødres rykte.

Sonja

Støtter dette innlegget, det er slik at ikke alle fedre gir blaffen. Mange betaler og gjør faktisk mer enn det de trenger opp mot regler. Noen for å tekkes x pga. unngå konflikter ,for de vet at da blir hun vanskelig å ha med å gjøre. Hun vil sabotere samvær og andre ting som er viktig for sammarbeidet om barna.

Det som kommer fram i trådene her er de få som ikke gjør som de burde. Det store flertallet er faktisk pliktoppfyllende med sine barn.

Tenker her mest på de som har barn fra et forhold og ikke fra ons eller en pulevenn.

Er ikke barnet ønsket blir det fort annerledes, som alle vet er det vanskelig å påtvinge noen farskap annet enn på papiret.

Er en terskel det å gå ned i bidrag når en har mistet jobb (skamfull).

Bidrag regnet ut av nav blir ikke ednret før det endres 12 prosent, så ikke sikkert en kommer over denne endringen.

[Gjest andrassy]

Det er fint om du leser hele innlegget før du svarer. Hadde du gjort det hadde du fått med deg:

Jeg fikk det faktisk med meg - at du /dere mener dette handler om uskrevne regler. Og det er nettopp poenget - far kan i deres tilfelle gjøre noe med det, fordi det IKKE er i følge regelverket. Det skrevne, altså. Når han/dere velger å ikke gjøre det, så mener jeg at det er en helt annen situasjon enn alle oss som i alle år ikke har mottatt bidrag/forsvinnende lite, fordi regelverket sier at det er sånn det er.

Jeg sier ikke at det er enkelt, ei heller at det ikke kan ha konsekvenser hvis far insisterer på å følge reglene - men det er faktisk stor forskjell på å klage over en situasjon som en selv faktisk kan endre på, enn en situasjon som er sånn fordi reglene sier det.

Og i en diskusjon om bidragsREGLENE blir det litt søkt å klage over noe som ikke går på tvers av reglene, men har blitt sånn.

[AnonymBruker]

Jeg fikk det faktisk med meg - at du /dere mener dette handler om uskrevne regler. Og det er nettopp poenget - far kan i deres tilfelle gjøre noe med det, fordi det IKKE er i følge regelverket. Det skrevne, altså. Når han/dere velger å ikke gjøre det, så mener jeg at det er en helt annen situasjon enn alle oss som i alle år ikke har mottatt bidrag/forsvinnende lite, fordi regelverket sier at det er sånn det er.

Jeg sier ikke at det er enkelt, ei heller at det ikke kan ha konsekvenser hvis far insisterer på å følge reglene - men det er faktisk stor forskjell på å klage over en situasjon som en selv faktisk kan endre på, enn en situasjon som er sånn fordi reglene sier det.

Og i en diskusjon om bidragsREGLENE blir det litt søkt å klage over noe som ikke går på tvers av reglene, men har blitt sånn.

Som jeg skrev så var det ikke et argument i debatten, bare en liten historie om at ting kan gå forskjellige veier. Og når det gjelder det med regler: Jeg understreket da ganske tydelig at jeg forstår akkurat det du sier om fars rettigheter? Vi vet at han har rett til å kreve endring. Poenget er at mange fedre blir stemplet som udugelige hvis de krever sine rettigheter, og det stemplet vil ikke en oppegående far ha på seg.