Å integrere seg

[AnonymBruker]

Hei

Eg utlendinger sjølv og etter å ha lest fleire av aktuelle tråder begynte å lure på kva dere nordmenn ser som ein "integrert utlendinger".

For meg det viktigaste er å lere seg språk, forstå norsk kultur og idiosinkrasi, respektere regler, jobba/betale skatt og fungere godt i samfunnet. I tilleg har vi våre eigne språk,tradisjoner, matkultur osv som på ein eller annen måte skal beholde.

Eg synast at vi (i familia mi)er utlandinger som bur i Noreg og skal vere det heile tida, uansett. Og ser ikkje noko gale i det, men det ser ut som i forum fleire meiner at for å vere "nok integrert" må vi på ein måte "prøver oss å bli norske": snakkar norsk heim, spisar norsk mat, føler oss nordmenn og til o med bruker bunad for å vise at vi "vil bli integrert i det norske sammnfunet".

Og for meg er det ikkje sånt, eg er glad i Noreg og liker meg her veldeg godt, kan norsk (snakkar dialekt, faktisk), jobbar, har norske venner, har lært meg ein del om norsk historie og kultur, går på tur i fjelle veldeg ofte, ser nyheiter og leser aviser kvar dag og trur at eg fungerer godt i samfunnet, men føler meg ikkje nordmann og trur at aldri skal gjere det.

Eg er stolt over kven eg er og bakgrunnen min, elsker landet mitt, har vant til å ete litt annerledes, kan ikkje snakka med barna mine på ein språk som kjem ikkje "rett frå hjerte min" og synast rett og slett at nasjonalitet og identitet er noko som ein ikkje kan velje sjølv. Men nokre (få) reagere på det og trur da at det betyr at eg liker meg ikkje her, at vil ikkje bli integrert osv.

Eg vil ikkje at barna mine skal ikkje kjenner heimelandet mitt, at dei aldri besøke mora mi (Eller at dei rett og slett kan ikkje snakke med henna fordi har gløymt mitt språk), at dei etter kvart vil kjøpe seg bunad og føler seg nordmenn. Trur det er litt falsk, sida norsk kultur har vi ikkje heime (Og det er ikkje fordi eg nekta, det er berre sån, kultur er ikkje noko ein kan "laga" etter eigne vilje).

Vi bur på ein små bygda og har det godt her, venner til sonnen min liker seg med oss og synast det er spent med ein i grupen som kan andre språk (som er i tilleg veldeg popular)og tilbode spennande mat da dei er på besøk. Ingen synast at vi er ikkje nok integrert, men dei fleiste ler av to/tre familier som ssnakkar dårleg norsk med kvarande, brukte bunad igår og til og med barna konfirmerte for nokre vekar sidan og som vil "bli norske".

Kva dere meiner?

Beklager for srivefeiler.

[Tabris]

For meg det viktigaste er å lere seg språk, forstå norsk kultur og idiosinkrasi, respektere regler, jobba/betale skatt og fungere godt i samfunnet. I tilleg har vi våre eigne språk,tradisjoner, matkultur osv som på ein eller annen måte skal beholde.

Dette er hvordan jeg også forstår det å være integrert. Det andre du snakker om minner mer om assimilasjon, noe jeg selv misliker (så sant det ikke gjøres frivillig).

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med både deg, og især det Tabris har uthevet.

Jeg sitter selv på den "andre siden" - er en nordmann som har flyttet utenlands. Jeg har tidvis vært ekstremt lei av og frustrert over denne intregrasjon/assimilasjon-problematikken. Jeg vil si jeg er blitt godt integret her i landet jeg bor. Snakker språket (nesten) flytende, engasjerer meg i samfunnet, holder meg oppdatert på hva som skjer, er veldig interessert i kulturen, følger regler og normer etc. Det er dét jeg mener man kan "kreve" av utlendinger.

Jeg vil for alltid være nordmann og være "merket" av hvor jeg vokste opp. Jeg grøsser når hører/ser utlendinger får stilt krav om noe som minner assimilasjon. Man kan og skal ikke totalt bytte nasjonalitet.

Når jeg snakker med noen som mener utlendinger, "nye landsmenn" etc. burde bli noen som ligner assimilert, pleier jeg snu spørsmålet; Ville du gitt opp så mye av Norge, og din egen nasjonalitet, som du krever av dem som kommer til Norge? Da pleier pipa få en annen lyd.

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke at man skal gi opp sin bakgrunn, kultur og mattradisjoner. Jeg forventer at du lærer deg språket, hvordan samfunnet vårt fungerer, lover og rettigheter, delta i det norske samfunnet, gi ungene dine en mulighet til å delta, respekt for kjønn. Du må gjerne ha dine tradisjoner. Du må gjerne dele de også.

Min erfaring er at mange fordømmer det norske samfunnet og væremåte. Dugnad og bursdager holder vi oss unna. Språket er ikke viktig å lære ungene sine for det gjør skolen. I fritiden så skal unger gå på koranskolen og ikke leke med de norske.

Jeg blir så glad hver gang jeg møter en som har skjønt hvordan h*n skal leve i det norske samfunnet. Som faktisk er interessert i å bli kjent med meg. Som ikke fordømmer meg nord og ned fordi praktiserer "likestilling". Fordi jeg er norsk. Som gjerne gir folk muligheter uavhengig av kjønn.

[Abdullah]

Hei

Eg utlendinger sjølv og etter å ha lest fleire av aktuelle tråder begynte å lure på kva dere nordmenn ser som ein "integrert utlendinger".

For meg det viktigaste er å lere seg språk, forstå norsk kultur og idiosinkrasi, respektere regler, jobba/betale skatt og fungere godt i samfunnet. I tilleg har vi våre eigne språk,tradisjoner, matkultur osv som på ein eller annen måte skal beholde.

Eg synast at vi (i familia mi)er utlandinger som bur i Noreg og skal vere det heile tida, uansett. Og ser ikkje noko gale i det, men det ser ut som i forum fleire meiner at for å vere "nok integrert" må vi på ein måte "prøver oss å bli norske": snakkar norsk heim, spisar norsk mat, føler oss nordmenn og til o med bruker bunad for å vise at vi "vil bli integrert i det norske sammnfunet".

Og for meg er det ikkje sånt, eg er glad i Noreg og liker meg her veldeg godt, kan norsk (snakkar dialekt, faktisk), jobbar, har norske venner, har lært meg ein del om norsk historie og kultur, går på tur i fjelle veldeg ofte, ser nyheiter og leser aviser kvar dag og trur at eg fungerer godt i samfunnet, men føler meg ikkje nordmann og trur at aldri skal gjere det.

Eg er stolt over kven eg er og bakgrunnen min, elsker landet mitt, har vant til å ete litt annerledes, kan ikkje snakka med barna mine på ein språk som kjem ikkje "rett frå hjerte min" og synast rett og slett at nasjonalitet og identitet er noko som ein ikkje kan velje sjølv. Men nokre (få) reagere på det og trur da at det betyr at eg liker meg ikkje her, at vil ikkje bli integrert osv.

Eg vil ikkje at barna mine skal ikkje kjenner heimelandet mitt, at dei aldri besøke mora mi (Eller at dei rett og slett kan ikkje snakke med henna fordi har gløymt mitt språk), at dei etter kvart vil kjøpe seg bunad og føler seg nordmenn. Trur det er litt falsk, sida norsk kultur har vi ikkje heime (Og det er ikkje fordi eg nekta, det er berre sån, kultur er ikkje noko ein kan "laga" etter eigne vilje).

Vi bur på ein små bygda og har det godt her, venner til sonnen min liker seg med oss og synast det er spent med ein i grupen som kan andre språk (som er i tilleg veldeg popular)og tilbode spennande mat da dei er på besøk. Ingen synast at vi er ikkje nok integrert, men dei fleiste ler av to/tre familier som ssnakkar dårleg norsk med kvarande, brukte bunad igår og til og med barna konfirmerte for nokre vekar sidan og som vil "bli norske".

Kva dere meiner?

Beklager for srivefeiler.

Hei!

Kvar i Noreg har du busett deg? Veit du kva, du tek orda or munnen min! Det er kjempeflott at du tek del i samfunnet, og eg trur langt på veg at det er lettare å gli inn i samfunnet på bygda enn det til dømes er i Oslo. Gjer det du kan for å gjera bygdefolket til lags, ta del på dugnadar, korøvingar, bak kake og la borna leika med dei andre. Men sjølvsagt er det viktig at du og tek vare på eigen identitet og lar borna gjerne lære språket ditt, men ikkje la det gå utover norsken deira. Små born lærar norsk på skulen om dei leikar med andre born som snakkar norsk. Eg trur og det er lurt for deg og kona sin del at du og freistar å snakke ein del norsk i heimen. Tak vare på tradisjonane, tak vare på språket, og vitj mor di så ofte du kan! Du er ein mønsterinnvandrar og ingen vil gje dykk eit vondt auge.

[AnonymBruker]

Hei!

TS her.

Kjekt å sjå at eg er ikkje so gal

Vi bur i Vestlandet da det med veremåte har bli faktisk i motstand en det vanleg med utlendinger: Eg er ateistisk og vakse opp i ein kjempe stor by, da her virker innbygerer faktisk litt fot konservative for meg Men har ingen problem med det ;-). hadde faktisk "problem" da leide huset og leiekontrakt blei utskriva med eksen min sit navn (Uten å bli spurt om det, det var "ein selvfølgelig" at mannen signere kontrakt, til tross på at det var eg som kunne nok norsk)

Og det med språk, beklager men det kjem eg ikkje til å gjere. Eg har ingen kona (Er kvinne sjølv, veit ikkje kva gjere deg til å tenkje at eg er ein man)og bur aleine med sonnen min. Han driver med to aktiviteter i fritid og brukar meir tid med venner en hjå meg, da den få timer vi har til å vere i lag skal vi ikkje snakka noko anna en språket vårt. Han prata norsk mykje bedre en eg sjølv, da eg har ingen ting å lære til han. Og viss han trenger å lære noko det er språket vårt, sidan norsk kan han lese og skrive like godt som norske barn, men ikkje vårt. Og det språk blir lært i undgdomskule, da å kunne det kan hjelpe han i framdtida.

[AnonymBruker]

Du lar jo sønnen din delta i hverdagslivet som alle andre barn her. Da får han bruke språket, høre det og lese det. Skjønner godt at du da vil oppretteholde ditt eget språk når han er hjemme.

Har en historie om en tyrkisk gutt. Mor var veldig bevisst på at han skulle lære norsk. Gutten var med på vanlige aktiviteter som norske unger holder på med. Skolen hadde da en språkhomogen klasse for tyrkiske elever. Skolen sa at han skulle dit. Mor sier nei fordi han kan mer norsk enn tyrkisk. Gutten måtte faktisk testes for å bevise at han kunne lite tyrkisk. Først da fikk han gå i en vanlig klasse. Denne gutten manglet også en del på det tyrkiske språket så han fikk litt problemer med resten av familien. Dette tok seg opp etter hvert da mor så hva som faktisk skjedde.