Dating for psykisk syke

[AnonymBruker]

Jeg og mange med meg som sliter med bipolar lidelse(manisk depresjon) har i tillegg til depresjonen problemer med å forholde meg til andre mennesker når vi er (p)syke. Det kan føre til at man isolerer seg og og ikke tørr å feks gå på date. Man blir rett og slett ensom i tillegg til deprimert.

Det jeg lurer på er om det er liv laga om to personer som sliter psykisk kan fungere sammen i ett forhold, eller om man bare vil slite hverandre ut? Jeg skulle så veldig gjerne hatt en kjæreste og en å dele hverdagen med, men jeg tror det blir vanskelig med en som ikke forstår hva sykdommen går ut på. Finnes det for eksempel en egen dating nettside for sånne som oss? Takker for svar.

[AnonymBruker]

Nei. Skal det fungere må en av dere være u-psyk :o) Og tolerant. Tenk på kidsa.

[Gjest *smak*]

Nei. Skal det fungere må en av dere være u-psyk :o) Og tolerant. Tenk på kidsa.

Synes mest synd i dine kids med den nedlatende holdningen du viser GRRR... Du gjør meg forbanna!!!

[AnonymBruker]

Personlig kan jeg ikke se for meg at det vil fungere med to som er psykisk syk konstant. Jeg er det selv, og hadde jeg hatt en kjæreste med tunge psykiske problemer hadde det dratt meg ennå lengre ned. En ond sirkel rett og slett.

Samboer vet at jeg sliter selv om han ikke vet hvordan det er, jeg har en psykolog og snakke med om de tunge tingene.

[AnonymBruker]

Synes mest synd i dine kids med den nedlatende holdningen du viser GRRR... Du gjør meg forbanna!!!

Nedlatende holdning? Jeg konstaterer bare fakta. Unger fortjener ikke to foreldre som er ute å kjøre psykisk, det er en enorm belastning for de menneskene rundt (jeg er i et forhold med en som sliter), og det er viktig at man iallefall har en person som er tilgjengelig om den andre har en tung periode og trekker seg litt tilbake.

[Gjest uAnonymBruker]

Min eks-samboer var psykisk syk på lik linje som meg, etter to år hadde vi slitt hverandre ut og kjørt hverandre så i grøfta at vi måtte flytte fra hverandre. Kommer aldri til å bli sammen med noen som er sterkt psykisk syk igjen, det var alt for slitsomt.

[AnonymBruker]

Nei. Skal det fungere må en av dere være u-psyk :o) Og tolerant. Tenk på kidsa.

Men hvorfor må en være frisk? Er det ikke bedre at man er på samme bølgelengde også mentalt? Man forstår hverandre litt bedre liksom? Jeg skulle gjerne ha datet en med de samme problemene som meg, men jeg vet ikke hvor jeg finner dem. Noen som har forslag?

[Gjest uAnonymBruker]

Men hvorfor må en være frisk? Er det ikke bedre at man er på samme bølgelengde også mentalt? Man forstår hverandre litt bedre liksom? Jeg skulle gjerne ha datet en med de samme problemene som meg, men jeg vet ikke hvor jeg finner dem. Noen som har forslag?

I gruppeterapi.

[zuperduper]

Jeg vil ikke anbefale at man aktivt søker etter en annen person med psykiske problemer. Greit nok at man bedre skjønner hvordan den andre har det, men når det kommer til praktisk og mental støtte i hverdagen, i samlivet - hva da?

[AnonymBruker]

Ja, det må være toppen... Man kan vel være på bølgelengde mentalt selv om ikke den andre er psyk, hvis begge skal slite med humørsvningninger og depresjoner kan det fort bli veldig slitsomt og trist i hjemmet.

[AnonymBruker]

Ts her.

Må føye til at de fleste som lider av bipolar lidelse ikke er konstant syke, men at man har perioder hvor man sliter. Personlig sliter jeg kanskje 30% av tiden og er helt normal ellers. Jeg fungerer godt i jobben selv om jeg er syk og jeg tror ikke andre nødvendigvis kan se det på meg heller. Men problemet mitt oppstår rett og slett ved at jeg på sett og vis mister kommunikasjonsevnen min og evnen til å uttrykke følelser, kroppsspråk ol. Da trekker jeg meg tilbake for meg selv og har liten kontakt med andre mennesker. Det er uansett vanvittig kjipt og tenke på at jeg må slite med dette sannsynligvis resten av livet og i tillegg være ensom. Jeg vil heller være sammen med en som vet hva sykdommen går ut på enn en som er glad og sosial hele tiden.

[Gjest uAnonymBruker]

Og da kan det fint hende at dere får et forhold hvor kommunikasjonen er borte 60% av forholdet, det høres slitsomt ut. Når du er glad så trekker han deg ned og når han er glad så stenger du ham ute?

[AnonymBruker]

Ts her.

Må føye til at de fleste som lider av bipolar lidelse ikke er konstant syke, men at man har perioder hvor man sliter. Personlig sliter jeg kanskje 30% av tiden og er helt normal ellers. Jeg fungerer godt i jobben selv om jeg er syk og jeg tror ikke andre nødvendigvis kan se det på meg heller. Men problemet mitt oppstår rett og slett ved at jeg på sett og vis mister kommunikasjonsevnen min og evnen til å uttrykke følelser, kroppsspråk ol. Da trekker jeg meg tilbake for meg selv og har liten kontakt med andre mennesker. Det er uansett vanvittig kjipt og tenke på at jeg må slite med dette sannsynligvis resten av livet og i tillegg være ensom. Jeg vil heller være sammen med en som vet hva sykdommen går ut på enn en som er glad og sosial hele tiden.

Nå er det ikke slike at alle "glade og sosiale" folk (antar du henviser til psykisk friske) ikke tolererer en psykisk syk partner. For min egen del synes jeg at det bringer en ny dimensjon til livet mitt, partneren min er bipolar, og det tok lang tid før vi kom der vi er i dag. Hovedproblemet lå i at han ikke ville snakke om hva han slet med eller hvilke tanker han hadde. Når han så skjønte at det ikke var et problem for meg, åpnet veiene seg for oss, og vi har funnet en løsning som fungerer. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er å være psykisk syk, men jeg har nå en rimelig god pekepinn på det etter å ha levd tett på en bipolar mann i mange år. Og jeg vet at han setter pris på å kunne støtte seg på meg, eller vite at jeg alltid er der for han i de periodene han er dårlig.

[AnonymBruker]

Og da kan det fint hende at dere får et forhold hvor kommunikasjonen er borte 60% av forholdet, det høres slitsomt ut. Når du er glad så trekker han deg ned og når han er glad så stenger du ham ute?

Det går mer ut på at kommunikasjonen blir litt annerledes, man behøver ikke å stenge hverandre ute eller trekke hverandre ned. Man må bare gi hverandre litt ekstra pusterom. Det er uansett mye bedre enn å være alene.

[AnonymBruker]

Nå er det ikke slike at alle "glade og sosiale" folk (antar du henviser til psykisk friske) ikke tolererer en psykisk syk partner. For min egen del synes jeg at det bringer en ny dimensjon til livet mitt, partneren min er bipolar, og det tok lang tid før vi kom der vi er i dag. Hovedproblemet lå i at han ikke ville snakke om hva han slet med eller hvilke tanker han hadde. Når han så skjønte at det ikke var et problem for meg, åpnet veiene seg for oss, og vi har funnet en løsning som fungerer. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan det er å være psykisk syk, men jeg har nå en rimelig god pekepinn på det etter å ha levd tett på en bipolar mann i mange år. Og jeg vet at han setter pris på å kunne støtte seg på meg, eller vite at jeg alltid er der for han i de periodene han er dårlig.

Det var godt å høre. Mannen din er heldig som fant deg Håper jeg finner en og. Det er vel ikke akkurat noe man nevner på første date eller? Når passer det egentlig og ta opp ett sånt temaet i forhold til ny partner?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke anbefale at man aktivt søker etter en annen person med psykiske problemer. Greit nok at man bedre skjønner hvordan den andre har det, men når det kommer til praktisk og mental støtte i hverdagen, i samlivet - hva da?

Sier meg enig.

[Steinar40]

Det går mer ut på at kommunikasjonen blir litt annerledes, man behøver ikke å stenge hverandre ute eller trekke hverandre ned. Man må bare gi hverandre litt ekstra pusterom. Det er uansett mye bedre enn å være alene.

Hva mener du med ekstra pusterom og hvordan hjelper det noe i praksis?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke psykisk syk, men sliter med å finne kjæreste likevel. Jeg har et bra utseende, er snill og smart, men synes likevel det er vanskelig å komme i kontakt med noen jeg er interessert i. Så synes ikke du skal skylde på sykdommen.

[AnonymBruker]

Man må jo ikke være psykisk syk for å kunne forstå og sette seg inn i andres situasjon.

"Kun psykisk syke kan forstå meg"-tankegangen synes jeg ikke noe om. Friske personer kan dessuten ha hatt tunge perioder eller depresjoner, selv om de ikke har det hele tida.

[AnonymBruker]

Om en bor hver for seg kan en stikke hjem og få pusterom og fritid når en trenger det, selv om en er sammen og begge har diagnoser. Funker fint det.