Dårlig arbeids moral?

[AnonymBruker]

Ikke at jeg er ute etter å ta noen men, (studerer nå) men når jeg jobbet før, så var jeg aldri sykemeldt bortsett fra en eneste gang, den ene gangen jeg var sykemeldt så var jeg fysisk ute av stand til å komme meg ut av huset p.g.a influensaen jeg pådro meg av å nettopp gjøre jobben min, (fysisk arbeid ute i drittvær). Jeg er av typen som jobber til jeg stuper og jeg stuper ikke ofte..

Jeg har lagt merke til at både folk jeg kjenner og at folk her inne sykemelder seg for bagateller som forkjølelser, vondt i hodet osv. Det jeg prøver å spørre om er; ligger det noe sannhet i at folk har en mye lavere terskel for å sykemelde seg eller, leve på trygd enn før?

Prøver ikke å si at folk er snyltere osv men lurer bare på om arbeidsmoralen i dagens samfunn er lavere enn før..

[Tears.of.the.Sun]

Det sier noe at Norge har et sinnsykt høyt sykefravær. Ja, jeg tror faktisk mange gjør seg selv sykere fordi de psykisk sliter seg ut på bagateller. Og jeg tror at veldig mange har forferdelig dårlig arbeidsmoral.

[Lammelåret]

Her blir det trøbbel, tenker jeg når jeg leser innlegget ditt. Et klassisk innlegg.

Vel, jeg tror veldig mange unge har vokst opp med foreldre som ordner opp for dem og som ikke er vant med sælige utfordringer. De er vant med at ting går på skinner, vant med at en dags fravær her og der ikke betyr noe. De samme vanene tar de med seg inn i arbeidslivet.

Å stå på til du stuper får ingen applaus fra meg, det er ikke særlig smart og det begrenser seg hvor lenge du kan holde på slik uten å dra på deg sykdommer.

Jeg har mine tvil til at folk sykemelder seg for det du kaller bagateller. Sykemelding er et dokument som skrives ut av lege, ikke noe man finner på selv en dag man har vondt i hodet.

Å leve på trygd er ikke noe man velger selv.

[HopelessFear]

Du må huske på at andre oppfatter sykdom annerledes enn deg. Noen har i tillegg plager fra før, uten å være sykemeldt, og i tillegg få forkjølelse eller en sterk hodepine. En velger ikke selv om en skal være syk eller bli sykemeldt. Jeg lever på trygd, selv om jeg ikke har en synlig sykdom, men den påvirker meg i alt jeg gjør. Jeg hadde veldig lett blitt tatt ut i sykemelding, rett og slett fordi legen min ikke ville akseptert at jeg hadde vært syk av noe slag, i tillegg til det jeg har fra før.

En velger ikke selv hvordan en sykdom arter seg eller om en skal leve på trygd. Alle er forskjellige og får verre symptomer og plager.

[Glitnir]

For å generalisere veldig: Ja, jeg synes det er mye dårlig arbeidsmoral i Norge.

[Tabris]

Jeg synes ikke det er riktig verken å holde seg hjemme for bagateller eller å gå til en stuper. Det første synes jeg vitner om dårlig arbeidsmoral, men det sistnevnte synes jeg ikke nødvendigvis er topp arbeidsmoral. Heller stahet og liten evne til å ta vare på egne helse.

[Lammelåret]

Jeg synes ikke det er riktig verken å holde seg hjemme for bagateller eller å gå til en stuper. Det første synes jeg vitner om dårlig arbeidsmoral, men det sistnevnte synes jeg ikke nødvendigvis er topp arbeidsmoral. Heller stahet og liten evne til å ta vare på egne helse.

.. eller null respekt for at andre kan smittes, noe som kan føre til større sykefravær i bedriften.

[AnonymBruker]

.. eller null respekt for at andre kan smittes, noe som kan føre til større sykefravær i bedriften.

Så vidt jeg vet så smitter ikke hodepiner. Og med mindre du blir nyst rett opp i ansiktet eller drikke av samme flaske/glass så skal det litt til for å bli forkjølet p.g.a noen andre.

[Lammelåret]

Så vidt jeg vet så smitter ikke hodepiner. Og med mindre du blir nyst rett opp i ansiktet eller drikke av samme flaske/glass så skal det litt til for å bli forkjølet p.g.a noen andre.

Sikker? Hehe..

Vel, hodepine kan forebygges.

Det er vel ikke den plagen folk presser seg på jobb med, men det er nok av dem som stiller på jobb med host og nys og skryter av hvor lavt sykefravær de har. Veldig smart.

[AnonymBruker]

Har hendt at jeg har kommet på jobben et par timer senere pga hodepine. Sånn at medisin virker og jeg kan klare å komme meg dit. Det har uansett alltid blitt jobbet inn igjen.

Smittsomme sykdommer bør man holde seg hjemme med. Jeg blir sjeldent skikkelig dårlig av omgangssyken, men det betyr ikke at min kollega ikke blir det.

Litt pjusken pga forkjølelse eller andre ting hindrer meg ikke å gå på jobb.

[AnonymBruker]

Det er MYE mer psykiske lidelser nå enn det var tidligere. Psykiske lidelser er blitt et folkhelseproblem. Problemet er at det fortsatt er såpass stigamtisert og mennesker som ikke har opplevd det selv, kan ikke helt forstå hva problemet er. Og jeg klandrer de ikke for det...

Før jeg selv fikk angst skjønte jeg ikke meningen i ordene panikk, stress, angst, men nå som jeg har opplevd det selv, forstår jeg hvor JÆVLIG det er og 10 ganger verre, hvis ikke 1000 ganger verre, enn en influensa eller hodepine el.l. Jeg ler av mine fysiske plager (snakker ikke om kreft, aids o.l. her)etter angsten, og har ingen problemer med å tilpasse meg disse. Men angsten, den unner jeg ikke min verste fiende.

Ikke undervurder psykiske lidelser, og dere som ikke har opplevd det selv, skal være svært forsiktige med å kalle det for dårlig arbeidsmoral eller be en person bare skjerpe seg, hvis dere har noe som helst respekt for andre mennesker.

[Gjest Blondie65]

Så vidt jeg vet så smitter ikke hodepiner. Og med mindre du blir nyst rett opp i ansiktet eller drikke av samme flaske/glass så skal det litt til for å bli forkjølet p.g.a noen andre.

Dette er tull.

Influensa smitter noe så inn i granskauen. Har du influensa og insisterer å gå på jobb med 40 i feber og nyse / hoste alle dine kolleger opp i trynet så kan jeg garantere at influensaen sprer seg som ild i tørt gress.

Legg deg i sengen hjemme når du har influensa, det er der du hører til!

[Gjest Blondie65]

Jeg sliter selv med migrene. De få gangene jeg er hjemme fra jobb grunnet migrene er jeg arbeidsufør - jeg kan ikke legge sammen 2 og 2 og få 4. Noen ganger bor jeg ved toalettet fordi jeg spyr sånn.

Dette er heldigvis sjelden.

Når det gjelder psykiske problemer: alt for ofte blir ikke psykiske problemer behandlet fordi pasienten venter alt for lenge med å søke hjelp. Da er tilstanden blitt så alvorlig at det blir vanskelig å få bukt med den.

Hadde pasienten oppsøkt hjelp når problemene startet og akseptert at man faktisk må gjøre en innsats selv i form av å erkjenne at mirakelkurer ikke daler fra himmelen - man må enten lære seg å leve med den psykiske lidelsen og bidra til å forbedre den selv eller forbli invalidisert av den resten av livet - ja så hadde pasienten ofte kunnet kommet raskere tilbake til arbeid og ved mestring sett at det går an å leve med psykisk sykdom.

Og med dette mener jeg ikke å rakke ned på verken angst eller depresjoner eller andre psykiske lidelser. Jeg har bare sett så alt for mange som setter seg innerst i et hjørne med ryggen til verden og tror på mirakler. Noen kommer aldri ut av hjørnet, andre søker hjelp alt for sent.

Man er nødt til å leve med både angst og depresjoner. Det går ikke over av seg selv. Da er det viktig med den rette behandling og trening for å mestre dette.

Jeg ser også hva et usunt kosthold og en livsstil totalt uten noen annen fysisk aktivitet annet enn å hente mer øl i kjøleskapet gjør med arbeidstakere. Plutselig sier kroppen stopp og gir klare signaler om at enten endrer du deg NÅ eller så stenger vi ned funksjoner. Likevel så fortsetter man fordi "au det gjør så vondt å trene" eller "jeg spiser boller til frokost og lunsj med cola for det knaser så ekkelt av grovbrød".

[AnonymBruker]

Jeg sliter selv med migrene. De få gangene jeg er hjemme fra jobb grunnet migrene er jeg arbeidsufør - jeg kan ikke legge sammen 2 og 2 og få 4. Noen ganger bor jeg ved toalettet fordi jeg spyr sånn.

Dette er heldigvis sjelden.

Når det gjelder psykiske problemer: alt for ofte blir ikke psykiske problemer behandlet fordi pasienten venter alt for lenge med å søke hjelp. Da er tilstanden blitt så alvorlig at det blir vanskelig å få bukt med den.

Hadde pasienten oppsøkt hjelp når problemene startet og akseptert at man faktisk må gjøre en innsats selv i form av å erkjenne at mirakelkurer ikke daler fra himmelen - man må enten lære seg å leve med den psykiske lidelsen og bidra til å forbedre den selv eller forbli invalidisert av den resten av livet - ja så hadde pasienten ofte kunnet kommet raskere tilbake til arbeid og ved mestring sett at det går an å leve med psykisk sykdom.

Og med dette mener jeg ikke å rakke ned på verken angst eller depresjoner eller andre psykiske lidelser. Jeg har bare sett så alt for mange som setter seg innerst i et hjørne med ryggen til verden og tror på mirakler. Noen kommer aldri ut av hjørnet, andre søker hjelp alt for sent.

Man er nødt til å leve med både angst og depresjoner. Det går ikke over av seg selv. Da er det viktig med den rette behandling og trening for å mestre dette.

Jeg ser også hva et usunt kosthold og en livsstil totalt uten noen annen fysisk aktivitet annet enn å hente mer øl i kjøleskapet gjør med arbeidstakere. Plutselig sier kroppen stopp og gir klare signaler om at enten endrer du deg NÅ eller så stenger vi ned funksjoner. Likevel så fortsetter man fordi "au det gjør så vondt å trene" eller "jeg spiser boller til frokost og lunsj med cola for det knaser så ekkelt av grovbrød".

Det er ikke alltid bare "pasienten" som venter for lenge med å få hjelp. Ofte tar det for lang tid å få hjelp!! Det er der problemet ligger. Man tør ikke innrømme det for de nærmeste engang fordi de ikke skjønner hva problemet er. Ofte har en psykisk lidelse som angst og depresjon en akutt start eller gjennombrudd, og da trenger man hjelp umiddelbart! Men man blir ikke lagt inn på DPS med et panikkanfall, man får et ark med en oversikt over psykologer i området og beskjed om å ringe disse. Og etter å ha ringt ti av de på lista som har 2-3-4 mnd ventetid eller ikke tar imot noen pasienter for tiden, kommer man kanskje frem til noen som har tid om 2 mnd, hvis du har flaks!! I mitt forsøk var det tidligst 3 mnd! Jeg var heldigvis student da dette skjedde og har gratisk psykolog på skolen, som kunne ta meg inn neste uke. Hvis ikke det hadde vært for det, hadde jeg ikke vært som jeg er allerede den dag idag!

Det er sjeldent det er personen sin egen feil at man ikke får hjelp. Fordi det er såpass stigmatisert i samfunnet er det vanskelig å fortelle om problemet sitt! Og i tillegg hvis ikke du er suicidal eller psykotisk tar det alt for lang tid å få hjelp!

Syns det er fryktelig å klandre mennesker med psykiske lidelser selv for at de ikke går til behandling eller får behandling tidlig nok! Det er svært tydelig at du ikke vet hva du snakker om!!

[AnonymBruker]

Jeg har vært sykmeldt pga hodepine og mener ikke dette var dårlig av meg. Jeg hadde vondt konstant og til tider klarte jeg ikke stå oppreist (svimmelhet) og klarte ikke konsentrere meg eller gjøre noe fornuftig. På jobb var det dermed ikke vits at jeg var. Ble også dårligere av dette. Så var heller sykmeldt i en periode til dette gikk over istedenfor å være på jobb og muligens (.. og mest sannsynlgi) forlengre perioden med hodepine.

Det jeg vil fram til er at det finnes forskjellige grader av hodepine, magesmerte, forskjølelse ol. Enkelte blir aldri syk, og det er flott for dem, men andre blir dessverre ofte syk (oftere).

Men til tross for dette synes jeg det er alt for høyt sykefravær i Norge og alt for mange unge som er uføretrygdet. Likevel synes jeg man skal være forsiktig med å dømme en enkeltperson f.eks uten at man faktisk vet hvorfor vedkommende er sykemeldt og hvor ille sykdommen faktisk er.

[babord]

Det er vel ganske lett å svare ja til at det er lettere å erklære seg syk i våre dager, det ser man direkte av sykefraværet. Det er ikke noen grunn til å anta at vi er spesielt sykere nå enn før, så når vi har høyere sykefravær er det fordi terskelen for å ikke jobbe er lavere. Spørsmålet er heller hvor lett det burde være, er det bedre nå, eller var det bedre før?

Det handler ikke bare om samfunnsøkonomi, men om menneskers livskvalitet. Folk skal bli trodd når de er syke, problemet oppstår når ikke alle er like opptatt av å gjøre sin del.

Jeg hører hele tiden at folk sier at man ikke velger selv om man skal sykemeldes, men de gangene jeg har vært sykemeldt har legen spurt ''ja, trenger du sykemelding da?''...har også fått det spørsmålet for ting som forkjølelse og hodepine. Det er vel å bestemme selv om man skal sykemeldes?

[AnonymBruker]

Dette er tull.

Influensa smitter noe så inn i granskauen. Har du influensa og insisterer å gå på jobb med 40 i feber og nyse / hoste alle dine kolleger opp i trynet så kan jeg garantere at influensaen sprer seg som ild i tørt gress.

Legg deg i sengen hjemme når du har influensa, det er der du hører til!

Nå var det ikke influensa det var snakk om, men forkjølelse, og det er to VIDT forskjellige ting selv om mange later til å ikke skjønne det.

[Gjest Blondie65]

Det er ikke alltid bare "pasienten" som venter for lenge med å få hjelp. Ofte tar det for lang tid å få hjelp!! Det er der problemet ligger. Man tør ikke innrømme det for de nærmeste engang fordi de ikke skjønner hva problemet er. Ofte har en psykisk lidelse som angst og depresjon en akutt start eller gjennombrudd, og da trenger man hjelp umiddelbart! Men man blir ikke lagt inn på DPS med et panikkanfall, man får et ark med en oversikt over psykologer i området og beskjed om å ringe disse. Og etter å ha ringt ti av de på lista som har 2-3-4 mnd ventetid eller ikke tar imot noen pasienter for tiden, kommer man kanskje frem til noen som har tid om 2 mnd, hvis du har flaks!! I mitt forsøk var det tidligst 3 mnd! Jeg var heldigvis student da dette skjedde og har gratisk psykolog på skolen, som kunne ta meg inn neste uke. Hvis ikke det hadde vært for det, hadde jeg ikke vært som jeg er allerede den dag idag!

Det er sjeldent det er personen sin egen feil at man ikke får hjelp. Fordi det er såpass stigmatisert i samfunnet er det vanskelig å fortelle om problemet sitt! Og i tillegg hvis ikke du er suicidal eller psykotisk tar det alt for lang tid å få hjelp!

Syns det er fryktelig å klandre mennesker med psykiske lidelser selv for at de ikke går til behandling eller får behandling tidlig nok! Det er svært tydelig at du ikke vet hva du snakker om!!

Selvsagt er det for lang tid å vente på å få hjelp. Jeg vet godt om kø for å komme til psykiater.

Depresjon kan man få hjelp til å takle hos fastlegen sin. Det er noe som heter antidepressiva man kan bruke - evt. frem til man kommer til time hos psykolog.

Forøvrig vet jeg veldig godt hva jeg snakker om da jeg dessverre har levd nært innpå personer med psykisk sykdom. Kjennetegnet for disse var at det var verden rundt som måtte skaffe hjelp - personen selv forstod ingenting av hvor syk de var, før angsten tok skikkelig tak. DA hadde signalene på at noe var veldig feil vært der lenge (søvnproblemer, orket ikke jobbe etc). Signalene ble bortforklart med alt mulig rart.

[HopelessFear]

Altså, det er aldri for sent og få behandling for en psykisk lidelse (med mindre en har tatt selvmord.). En kan få en elendig hjelp hos fastlegen. Men antidepressiva skal helst bli tatt sammen med psykisk bearbeiding. Pillene i seg selv hjelper ikke.

Jeg har ventet i et år nå på utredning, uten noen svar. Har purret og purret i evigheter, men det er ikke hjelp å få før en virkelig blir psykotisk og farlig.

[AnonymBruker]

Dette er tull.

Influensa smitter noe så inn i granskauen. Har du influensa og insisterer å gå på jobb med 40 i feber og nyse / hoste alle dine kolleger opp i trynet så kan jeg garantere at influensaen sprer seg som ild i tørt gress.

Legg deg i sengen hjemme når du har influensa, det er der du hører til!

Jeg sa forkjølelse, ikke influensa, influensa er mer enn god nok grunn til å bli hjemme, hvrofor vrir du på det jeg sa?