Til dere studenter!

[AnonymBruker]

På de fagene jeg er mindre interessert i, men som hører med i graden, som ehphil og exfac satser jeg bare på å bestå. På alle andre fag vil jeg minimum ha C, både for å holde muligheten åpen for å ta master (er på første året, så har ikke vurdert det enda) og fordi C egentlig er minimum av det man bør få, dersom man har lest pensum og møtt opp. Og på fag jeg har lagt mere tid i, forventer jeg selvsagt mere.

[Lista]

For meg er det langtfra nok å bestå. Jeg sikter alltid mot B, blir litt skuffet hvis jeg får en C og er svært fornøyd hvis jeg får en A.

Samme her!

[AnonymBruker]

Ja, jeg bryr meg. Jeg er dessverre der at jeg blir skuffet om jeg får B. Ikke kjempeskuffet, ikke sånn at jeg vurderer å ta opp igjen faget, men B er en karakter jeg sjelden får, og derfor ikke liker helt synet av. Men det er slitsomt å ha sånne krav til seg selv, selv om jeg ikke sliter så veldig med å oppnå A. Men jeg må lære meg at jeg ikke kan være best i absolutt alle fag. Hvis ikke kommer jeg til å bli deprimert når jeg begynner på master, for jeg tror ikke A-ene vil komme like lett da.

[AnonymBruker]

Hva har du tenkt å ta doktorgrad i?

Ikke helt bestemt meg for område ennå, men det blir innen anvendte realfag, for å være litt generell Jeg mener ikke at man blir vurdert til doktorgrad om man har dårlige karakterer her da... men det er relativt få som utdanner seg innen dette, og jeg snakket nylig med en stipendiat som underviste oss - han mente man/han ikke trengte A/B-snitt i hvert fall. Det viktigste er vel at man skriver en god og helst relevant masteroppgave. Vi har også flere fag som kan flyttes mellom master- og bachelorgraden, slik at snittet forsåvidt kan bedres i masteren.

[AnonymBruker]

Ja, jeg bryr meg. Jeg er dessverre der at jeg blir skuffet om jeg får B. Ikke kjempeskuffet, ikke sånn at jeg vurderer å ta opp igjen faget, men B er en karakter jeg sjelden får, og derfor ikke liker helt synet av. Men det er slitsomt å ha sånne krav til seg selv, selv om jeg ikke sliter så veldig med å oppnå A. Men jeg må lære meg at jeg ikke kan være best i absolutt alle fag. Hvis ikke kommer jeg til å bli deprimert når jeg begynner på master, for jeg tror ikke A-ene vil komme like lett da.

Jeg får også mest A-er, men det er viktig å ikke bli så skuffet hvis man får dårligere karakterer av og til. Og B er jo veldig langt fra dårlig. En sterk B i ett fag kan være bedre enn en (svak) A i et annet, osv. Det morsomste hadde selvsagt vært å bare ha A-er på vitnemålet, men det hadde ærlig talt betydd mest for det estetiske :fniser: Jeg tenker sånn, jeg, at når jeg får B eller evt dårligere, så er det en påminner om at jeg faktisk er flink når jeg får de A-ene jeg har (i hvert fall noen av dem). Hvis man blir for "bortskjemt" med gode karakterer, er det lett å miste litt respekten for karakter- og undervisningssystemet, synes jeg. I hvert fall fordi jeg ikke har vært så vant til rene toppkarakterer tidligere: På videregående hadde jeg mest 5-ere, få 6-ere, og første gang jeg studerte fikk jeg mellom 1.5-2.7. 1.5 tilsvarer A i dag, men beste karakter på kullet kunne f eks være 1.2.

[Gjest white tiger]

Jeg prøver alltid å oppnå best mulig karakter. Skjønner ikke de som kun sikter på å bestå. Jeg har kun A'er og B'er, men kommer ikke til å ta opp igjen et fag hvis jeg får en C. Hvis jeg noen gang får en D blir jeg nok veldig skuffet.

Jeg synes det er lettest å få A'er i fag som matematikk, fysikk, kjemi, osv, og vanskeligere i fag som f eks anatomi.

[Porcelain]

Det varierer utifra faget. De fagene som er obligatoriske og som jeg ikke klarer å interessere meg for - og som heller ikke blir relevante i forhold til jobb (jeg vet godt hva jeg går til) driter jeg litt i. Der er C greit, og hvis det blir en D så overlever jeg. Sliter også med å skrive hjemmeeksamener/mappeeksamener, har spurt om råd , begrunnelser osv - men er et eller annet jeg ikke helt mestrer der.

I fag jeg liker og er interessert i så er B oppnåelig. A har jeg gitt opp, er ikke noe puggemenneske og føler at det ofte er sånne ting Aene blir utdelt på (huske nøyaktig hvem som skrev den og den artikkelen osv).

[Gjest döderlein]

Streber etter toppkarakterer, ja. Men hvis det er fag som jeg ikke klarer like bra kan jeg være fornøyd med c også.

[AnonymBruker]

Jeg er ganske lat og gidder ikke gjøre særlig innsats for å få gode karakterer. Har fått en del A-er og B-er uten å gjøre all verdens innsats og det er gøy! Ellers bryr jeg meg bare om å bestå. Får jobb etterpå uansett;) Gidder ikke lese rævva av meg i 5 år for få veldig gode karakterer. Vil heller ha 5 koselige år og ende opp med C i snitt.

Handler om prioteringer:)

[solkrem]

Jeg bryr meg ikke så voldsomt nei. I alle fall ikke på fag som jeg egentlig ikke trenger, men som jeg tar kun for å fylle opp med studiepoeng. Er vanligvis glad bare for å stå, men blir selvfølgelig litt misfornøyd med å få E. Alltid fornøyd om jeg får C eller bedre

[Genesis]

Har bare Aer hittil, og blir derfor misfornøyd med alt annet. Skal sies at jeg har endel igjen av studiet mitt, og at jeg nok nedjusterer kravet til B når vanskelighetsgraden øker.

Utrolig hvor mye lettere det er få A på høyskole, enn 6er på VGS

[Gjest Nadezhda]

Jeg er fornøyd med C eller bedre.

[curiousity]

Men da er det jo ekstra kjipt om man får dårlig karakter. Har skikkelig stått på liksom, og så får man E.

Tja, jeg har aldri fått noen dårligere karakter enn C, og da var jeg fortsatt fornøyd. Det var en av de vanskeligste eksamenene, som jeg hadde øvd mye til på forhand.

Men, såklart - slikt varierer nok fra person til person, og hvilke karakterer man er vant med å få

[kissi]

Det kommer nok veldig an på hvilket fag det gjelder, men jeg ønsker selvsagt å få gode karakterer. Hvis jeg vet jeg har jobbet hardt med noe, og er fornøyd med det ferdige arbeidet, forventer jeg å få gode karakterer. Er det noe jeg vet jeg sliter med tar jeg til takke med en ståkarakter, men blir likevel skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte det bedre.

Jeg ønsker å gå ut med gode karakterer på vitnemålet for å vise, og vite, at jeg faktisk har lært noe. Hva hjelper det med en utdannelse og en tittel hvis man ikke kan faget sitt?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke opptatt av karakterer i det hele tatt, har aldri vært det, og har aldri brydd meg.

Scorer så habilt uansett at det ikke er noen som vil se på meg som dum eller faglig svak, og å skulle jakte fjær i hatten ved å være strategisk med innleveringer, gruppesammensetninger, fagvalg osv, det blir uinteressant.

Jeg jobber gjerne i svake team som godt kan få dårlige karakterer, da jeg ser på dette som spesielt nyttig arbeidserfaring. Jeg skal ikke bli en eller annen forfengelig akademiker, jeg skal ha makt og penger. Da teller kunnskap og people-skills en rolle. For gode karakterer kan virke fremmedgjørende.

Hovedsaken er at man blir faglig god, og at karakterene er gode nok, slik at de tar deg dit du skal. Karakterene i seg selv bryr jeg meg ikke om, da det alltid vil være noen som er smartere enn meg allikevel. Jeg har ikke IQ-rekorden i Norge, den innehas av en bilstereo-selger.

[AnonymBruker]

Når det er sagt, så skal det sies at jeg ikke ser ned på de av dere som jobber for å få gode resultater. De som velger å konte, for å få mer tid til å konsentrere seg om enkeltfag, de som gråter om de ikke får A. Det vitner om en sterk ambisjon, og ambisiøse mennesker har noe ved seg som jeg beundrer, selv hos de hvor motivasjonen er tilnærmet utelukkende ekstern.

Når en kommer ut i arbeidslivet, er ikke karakteren, men studiestedet og retning klistret i panna. Og ofte ikke det engang.

[Tabris]

Du ser ikke ned på de som jobber for å få gode resultater - likevel trekker du frem at de som gjør det jakter etter "fjær i hatten" og at man da sikter mot å bli en "forfengelig akademiker". Det er faktisk også mulig å ha "people-skills" som du kaller det, MED gode karakterer. Det ene utelukker ikke det andre.

[Fru Filifjonka]

Jeg går siste året på bachelor, og akkurat nå er målet mitt å få bestått. Men jeg er egentlig forberedt på at jeg kanskje må ta noe om igjen senere. Jeg leste et sted at hjernen krymper litt på slutten av graviditeten, noe som stemmer bra med mine erfaringer hittil.

I de fagene vi har hatt mappevurdering synes jeg at det har vært lettere å sette seg mål og oppnå gode karakterer (A/B). Skriftlig skoleeksamen er ikke min sterke side, så der kommer jeg uansett ikke høyere enn C. Dessuten får vi generelt lite tilbakemeldinger på de fagene som ender med skoleeksamen, noe som kanskje kan påvirke motivasjonen. (Oppgavene er bestått, og så får man gjette seg til om det var en god eller dårlig oppgave og hva som eventuelt kunne forbedres.)

[AnonymBruker]

Det er faktisk også mulig å ha "people-skills" som du kaller det, MED gode karakterer. Det ene utelukker ikke det andre.

Ja, selvfølgelig. Når har jeg sagt noe annet?

Av og til er små, mindre taktiske vurderinger smarte i det lange løp. Det kan være å ta et fag som er vanskeligere å få gode karakterer i, men hvor arbeidet med emnet under studiet gjør ting lettere enn at du måtte gjort det som selvstudium for å unngå en potensielt snitt-reduserende karakter.

Men nå snakker jeg om tunge fag for mennesker med stor motor. Jeg snakker ikke om filologisk dill-dall. Uttrykket "skomaker, bli ved din lest synes riktig i denne sammenheng"

[Gjesten]

Jeg er opptatt av karakterer til den grad at jeg gjerne vil inn på masteren jeg ønsker, og da trenger jeg et visst snitt.