To tette ... eller ikke?

[AnonymBruker]

Vårt første barn er snart halvåret gammelt, og både mannen og min virkelig koser oss som foreldre. Før vi fikk dette barnet, var vi ufrivillig barnløse, men etter tre år, fikk vi endelig klaff. Tiden frem til nå har vært helt fantastisk. Vi har alltid sagt at vi ønsker oss to tette, og planen var å begynne prøvingen da barnet ble halvåret. Mannen min er klar nå, men jeg er så utrolig usikker.

Det er jo ikke sikkert vi i det hele tatt får det til, kan hende vi må bruke tre år på neste også, men man vet jo aldri. Kan ikke begynne prøvingen uten å være klar for at det kanskje er en sjanse, om enn liten, for at det blir klaff med en gang. Så derfor er jeg usikker..

Jeg er så uendelig glad i det barnet vi har nå, og jeg klarer ikke se for meg at jeg skal kunne elske noen andre like mye, eller at det neste barnet i det hele tatt blir like "bra". Så jeg har dårlig samvittighet, både for det barnet jeg har og for det jeg planlegger.

Jeg vokste selv opp som den eldste av to tette, og selv om min vonde oppvekst skyldes at foreldrene mine ikke bruke hatt barn i det hele tatt, er jeg så utrolig redd for å gjøre samme feil som dem. Jeg ser fornuftig sett at de nok hadde vært like dårlige foreldre om de hadde hatt bare meg eller om det var større aldersforskjell mellom meg og søsteren min, men følelser lar seg ikke alltid fortrenge av fornuft. Jeg vokste opp med følelsen av at lillesøsteren min var viktigere enn meg, og jeg er så redd for at mitt barn skal vokse opp med samme følelse.

Jeg vet at jeg er en god mamma for det barnet jeg har, h*n er trygg på meg og faren sin, og vi får mye skryt på helsestasjonen for å ha et barn som fungerer akkurat som h*n skal, er veltilpasset og tydelig fornøyd. Alt er som det skal være, sier de, og jeg er trygg på rollen som mamma for mitt barn. Sannsynligvis vil jeg bli en like god mamma for flere barn, og det barnet som allerede finnes vil nok aldri oppleve de følelsene jeg hadde som barn, men jeg er så redd..

Dere som har flere barn, gjerne tette, føler dere at dere klarer å gi barna "alt" (det vil jo alltid være stunder man ikke strekker til, sånn er det å være foreldre) de fortjener? Og dere som har to eller flere tette, er dere fornøyde med det? Var det planlagt? Var dere 100% sikre på at dere var klare for barn nr 2 da det ble planlagt?

[FangeLiv]

Vi har nokså tette, det er knappe to år mellom dem. Jeg ble altså gravid da veslemor var 13 måneder.

Kjenner igjen mange av tankene dine, jeg syntes nesten synd på jenta mi som skulle bli "stor" så tidlig.

Hadde dårlig samvittighet for at hun skulle måtte dele meg og pappaen så tidlig.

Og jeg hørte alle si at man blir like glad i den nye babyen, men trodde likevel ikke det var mulig.

Når babyen da kom ble det nesten motsatt kan man si. Alle kjenner jo den eldste så godt og hun har en etablert plass hos alle sine nærmeste. Alle er nysgjerrige på den lille, men det er storesøster som er i alles fokus, også min og farens. Hun krever sitt uansett.

Har så dårlig samvittighet for lillemann, som får mye mindre "dulling" en storesøs fikk da hun var baby. Og jeg "tvinger" folk til å holde ham og kose med ham, og ikke bare fokusere på søstra (overdriver nå da, men jeg må liksom gjøre dem oppmerksom på ham på en annen måte enn jeg måtte da hun var liten).

Men dette er deres hverdag, de har litt forskjellig utgangspunkt men begge blir elsket. Og vi mødre og fedre HAR plass til en ny.

For kroppen din sin del vil jeg anbefale å vente noen måneder til. Men for søskenet er jeg altså ikke bekymret. Jeg som syntes synd på henne i utgangspunktet ser nå hvilken berikelse det nye familiemedlemmet er for henne, hun er kjempeglad i broren Det overrasket meg at hun følte kjærlighet for ham med en gang, og at han var en del av familien fra fra første stund i hennes øyne.

Lykke til

[Chiquita]

Vi har tre tette, med 2,5 år mellom nr 1 og nr 3.

Og angrer absolutt ikke!

Livet med tre barn så nærme i alder er fantastisk; de har alltid lekekamerater rundt seg, og vi ser at søskenbåndene er veldig sterkt - selv om de er tre veldig forskjellige personligheter.

Skal ikke stikke under en stol at der har vært slitsomt i perioder, men nå når minste er 4 år er ting veldig fint.

Førstemann la litt premissene hos oss, og så har de to andre 'blitt med' inn i dette opplegget, og utfylt det videre.

Livet var fint med et barn (de 16 mnd før nr 2 kom), og det har bare blitt bedre...

[AnonymBruker]

Det er 20 mnd mellom mine. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg planla de tett, men det har vært utrolig slitsomt.

Yngstemann er født med en haug ting som gjør at han er ganske tidkrevende. Begge guttene har i senere tid fått påvist andre diagnoser, så arbeidsledig blir man ikke med det første her i huset.

Når det er sagt så er det positive at de alltid har hverandre og mine gutter er sterkt knyttet til hverandre. De kjeder seg sjelden da de har lekekamerater hele veien oppigjennom.

Krangler gjør de selvfølgelig så busta fyker til tider, men ikke på langt nær så mye som jeg ser andre av deres venner gjør hvor det er lenger i mellom.

Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke måtte dele hjertet mitt mellom sønnene mine, jeg fikk ett ekstra hjerte når minstemann kom til.

[Umuriel]

Vi planla to tette, men omstendighetene ville det ikke slik. Det blir dermed 3 år og 9 måneder mellom våre to. Nå er jeg egentlig veldig glad for det, kommende storebror gleder seg veldig til babyen kommer, deltar i forberedelser, koser med magen og forstår i det hele tatt veldig mye av det som skjer.

Samtidig har vi fått masse alenetid med førstemann, vi har virkelig kost oss som en familie på tre selv om vi har lengtet etter flere barn. Men vi ser også at det ikke bør bli større avstand mellom barn enn 3-4 år. Førstemann trenger søsken nå, for han begynner å få litt enebarn-nykker

Prøver med dette bare å nyansere det litt, ser at det er veldig i tiden med to tette, men det er ikke nødvendigvis det eneste rette. 2-4 år mellom barna er finfin aldersforskjell Hvordan forholdet mellom barna vil bli som voksne tror jeg avhenger mer av personlighet enn om det er ett eller fire år mellom de.

[cilja]

pga problemer med å få barn er det 5 1/2 år mellom de to barna våre. Vi planla aldri to tette, men hadde ønsket oss ca 3 år mellom dem.

Jeg hører ofte folk si at de ønsker seg to tette slik at de kan leke sammen. Men barn som ikke er tette leker også sammen, pluss at de har egne venner på sin egen alder. Det har vært veldig greit å slippe å ha to bleiebarn, tvillingvogn, to som skulle ammes/mates, våkenetter x2 etc etc. Når man har fått ett barn tar man med seg erfaringer fra oppdragelsen av barn nr 1 videre når man skal oppdra barn nr 2. Det får man mindre sjans til når barna er tette.

[Redbull]

Hvordan blir det med penger i permisjonstiden når dere får tette barn? Dere får ikke jobbet opp penger til ny permisjonstid?

[AnonymBruker]

Permisjon gir jo opptjeningsrett til ny permisjon, så det får man selvsagt. Dersom man har valgt 80% lønn, behøver man ikke annet enn å gå tilbake til stillingen med 100% lønn igjen, for å få 100% lønn som utregningsgrunnlag.

[AnonymBruker]

pga problemer med å få barn er det 5 1/2 år mellom de to barna våre. Vi planla aldri to tette, men hadde ønsket oss ca 3 år mellom dem.

Jeg hører ofte folk si at de ønsker seg to tette slik at de kan leke sammen. Men barn som ikke er tette leker også sammen, pluss at de har egne venner på sin egen alder. Det har vært veldig greit å slippe å ha to bleiebarn, tvillingvogn, to som skulle ammes/mates, våkenetter x2 etc etc. Når man har fått ett barn tar man med seg erfaringer fra oppdragelsen av barn nr 1 videre når man skal oppdra barn nr 2. Det får man mindre sjans til når barna er tette.

Vil bare si at her finnes det forskjeller i alle retninger. Jeg lekte aldri med mine søsken i oppveksten. Det er 7 år i mellom meg og eldste broren min.

Man får vel samme erfaringa fra barneoppdragelse om det er 2 eller 5 år i mellom?

Våkenetter får man også 2 av om det er 2 eller 5 år mellom?

Nettopp fordi jeg har vokst opp i en familie med store aldersforskjeller ( mellom eldste og yngste er det faktisk 16 år) ville jeg ha mine tette.

Det finnes fordeler og ulemper med alt her i livet. Hva som veier tyngst er opp til hver enkelt.

[cilja]

Vil bare si at her finnes det forskjeller i alle retninger. Jeg lekte aldri med mine søsken i oppveksten. Det er 7 år i mellom meg og eldste broren min.

Man får vel samme erfaringa fra barneoppdragelse om det er 2 eller 5 år i mellom?

Våkenetter får man også 2 av om det er 2 eller 5 år mellom?

Nettopp fordi jeg har vokst opp i en familie med store aldersforskjeller ( mellom eldste og yngste er det faktisk 16 år) ville jeg ha mine tette.

Det finnes fordeler og ulemper med alt her i livet. Hva som veier tyngst er opp til hver enkelt.

Ja, det er klart det er vide forskjeller fra familie til familie, og jeg er enig med deg i at hver og en får kjenne etter hva man tror blir best for egen familie.

Det jeg mener (som du setter spørsmål ved) er at når man har et barn som er fem år lengre frem i tid enn barn nummer to, så har man fem års erfaring som foreldre før neste barn kommer. På de fem årene har man gjort seg flere erfaringer som foreldre enn noen som har vært foreldre i ett år.

Det er klart det er våkenetter med de aller fleste småbarn, men har man to tette får man kanskje dobbelt opp samtidig. Mulighetene for at ett-toåringen våkner samme natten som babyen gjør det er større. Og da må man potensielt så opp dobbelts så mange ganger per natt. Har man barn med noen års mellomrom får man det i to puljer, dvs den eldste sover natten gjennom og har kanskje gjort det i et par-tre år før man får en ny runde med baby nummer to.

[Gjest Gjest]

Jeg lekte så og si aldri med broren min fordi det er 6 år i mellom oss.. Så at de liker i lag det blir jo på en helt annen måte om det er 1, 3, 7 eller 12 år i mellom :gjeiper: .

Til ts så finnes det fordeler og ulemerper med alt jeg tror barna må være tette for at de skal kunne leke i lag som mere likestilte venner i tidlig barndom.

Men likevel så synes jeg ikke det er så viktig at de er tette eller at barnet før søsken om en flink til og finne venner i nærområdet:)

[AnonymBruker]

Å få to tette gir ingen garanti for at barna blir bestevenner og leker sammen, får en bedre oppvekst, blir nære hverandre etc. Jeg og min bror er tette, har aldri lekt sammen og hater trynet på hverandre også i voksen alder... Samtidig vet jeg jo om tette søsken som trives sammen og er veldig nære, og søsken med stor aldersforskjell som også er nære. Selv er jeg nærmere min 5 år yngre søster enn min bror. Personlighet teller mer enn aldersforskjellen til syvende og sist. Med andre ord, ikke planlegg dine barn ut fra hvordan du tror barna får det sammen, men fra hva dere kan gi som foreldre.

[AnonymBruker]

Med andre ord, ikke planlegg dine barn ut fra hvordan du tror barna får det sammen, men fra hva dere kan gi som foreldre.

De færreste få vel flere barn BARE fordi de ikke vil at barnet skal være enebarn.

Alle har forskjellige ønsker og kriterier for nettopp å få barn.

En ting de fleste vet om livet er det eneste man er garantert er å dø en gang i fremtiden. Alt annet kommer uten noen form for garanti.

[Redbull]

Permisjon gir jo opptjeningsrett til ny permisjon, så det får man selvsagt. Dersom man har valgt 80% lønn, behøver man ikke annet enn å gå tilbake til stillingen med 100% lønn igjen, for å få 100% lønn som utregningsgrunnlag.

Da så

[AnonymBruker]

De færreste få vel flere barn BARE fordi de ikke vil at barnet skal være enebarn.

Alle har forskjellige ønsker og kriterier for nettopp å få barn.

En ting de fleste vet om livet er det eneste man er garantert er å dø en gang i fremtiden. Alt annet kommer uten noen form for garanti.

Vel, jeg kjenner utrolig mange som har fått flere barn nettopp fordi de ikke vil at barnet skal være enebarn! De har jo selvfølgelig ikke noe imot flere barn, men hovedgrunnen er altså at det barnet de har ikke skal være alene som barn/voksen, ha lekekamerat, familie etc.

[Gjest imli]

Rett under 17 mnd mellom mine. Angrar ikkje akkurat på det, men det har vore, og er, utruleg slitsomt. Kanskje særleg frå minsten starta å krabbe/gå - plutseleg to stk å halde styr på Eg har vore åleine med dei frå den minste var 8 mnd, så det har jo vore meir slitsomt for meg enn for dei som er to.

Eg trur i alle fall det er veldig positivt for ungane! Sånn "stakkars ungen min, han/ho skal få sysken"-haldning (som eg for øvrig ser ein del av for tida), tykkjer eg er noko stort tull. Snakk om å leggje opp til syskensjalusi. Tenkjer du slik, gjer du jo det å få sysken til noko negativt, noko eg reknar med at du eigentleg ikkje meiner det er. Tenkj heller på det å få sysken som positivt, og tenkj at barnet ditt er heldig som får sysken. (Dette var ikkje spesielt til TS, men ei generell bemerkning.)

Ei ann fordel med sysken tett i alder, er jo at sjalusi blir så og seie ikkje-eksisterande. Etter ei stund kan den eldste ikkje hugse at han/ho nokon gong har vore åleine med mamma og pappa

[Gjest Gjest]

Rett under 17 mnd mellom mine. Angrar ikkje akkurat på det, men det har vore, og er, utruleg slitsomt. Kanskje særleg frå minsten starta å krabbe/gå - plutseleg to stk å halde styr på

Har samme aldersforsjell på mine to minste, og kan skrive under på at det virkelig er utrolig slitsomt!

Jeg er faktisk i situasjon hvor jeg har opplev begge deler, har to "kull". De to eldste er det 3,5 år mellom. Perfekt aldersforskjell spør du meg. Den eldste hadde da sluttet med bleier, vogn osv før nestemann kom. Det gikk an å snakke med ham og forklare ting.

De to minste derimot, som er tette... Da har det vært å følge opp begge to like mye. Begge to bokstavelig talt skriker etter oppmerksomhet. Begge roper etter mat ved matbordet, begynner den ene å gråte følger den andre på, osv, osv.

Ei ann fordel med sysken tett i alder, er jo at sjalusi blir så og seie ikkje-eksisterande. Etter ei stund kan den eldste ikkje hugse at han/ho nokon gong har vore åleine med mamma og pappa

Nei, det er jeg ikke enig i! Greit nok at den eldste av dem ikke husker noe annet, men det er en voldsom rivalisering mellom dem uansett. Sitter den ene på fanget, så kommer den andre og skal også opp, de skubber og krangler om plassen. Bare som ett eksempel.

Hver må jo gjøre det de føler er best, men jeg ville i alle fall ventet til den eldste var blitt 2 år, om jeg kunne gjort det om igjen.

[AnonymBruker]

Vi hadde heller ingen søskensjalusi på guttene her ( 20 mnd i mellom ), og det til tross for at minsten her var ut og inn av sykehus i sine 2 første leveår.

[FangeLiv]

I utgangspunktet er jeg enig med imli i at "stakkars ungen min som skal bli storesøsken" er veldig tullete. Derfor overrasket det meg at jeg selv reagerte sånn da jeg ble gravid.

Det måtte skjerpings til i tankegangen. For det ER positivt å få søsken.

[AnonymBruker]

Jeg er eldst av to tette. Er 20 mnd mellom meg og søstra mi. Jeg synes det var positivt å ha en søster som var så nær meg i alder. Vi hadde alltid hverandre å leke med, noe som var spesielt bra når vi var på familieferie. Vi lekte mye i lag, og var stort sett gode venner. Vi har et godt forhold som voksne også.

Vi ble ofte behandlet litt som tvillinger. Vi fikk ofte gaver sammen (til jul), og fikk ofte like klær og like leker. Folk var nok litt redde for å forskjellsbehandle oss siden vi begge var jenter og så tette i alder. Jeg hadde nok den oppfatninga at siden vi var så tette i alder (et skoleår mellom oss) så burde vi være like store også. Jeg hatet derfor at jeg var høyere enn søstra mi og måtte ha større klær. Hun var også tynnere enn meg (vi er litt annerledes bygget) noe som ikke gjorde det bedre. Det var ofte sånn at hvis familien skulle dele seg ble det jeg og pappa og søstra mi og mamma. Foreldrene mine er ikke så gode akkurat, så den sjalusien jeg følte for søstra mi hadde nok ikke vært tilstede om jeg hadde hatt foreldre som viste at de var glade i meg og gitt meg selvtillit.

Nå har jeg barn med 3 års mellomrom. Kunne godt tenke meg å hatt dem tettere, men det ble nå sånn. Det er jo praktisk å ikke ha to bleiebarn, at det går an å forklare eldste barnet diverse ting (som at det må vente fordi du må amme minsten), at eldste er mer selvhjulpen, osv.

Jeg tror det er travelt å ha to tette mens de er små og krever en del, men jeg tror samtidig at man kanskje får det lettere når de blir litt større (hvis de ikke hater hverandre da). Mamma hadde det iallfall kjempelett med meg og søstra mi når vi ble så store at vi lekte ilag. Vi lekte alltid med hverandreog maste aldri på foreldrene våre om å leke.