å IKKE kjenne et karrieresug

[AnonymBruker]

Hvor mange her inne mener at "å gjøre karriere" er den viktigste form for selvrealisering hos kvinner?

Jeg har blitt oppdratt med å jobbe med mine evner og å utnytte muligheter, jeg kan når jeg vil og får høre at jeg er over gjennomsnittet smart og engasjert.

Men jeg sliter SKIKKELIG med å kjenne motivasjon eller lyst til å skvise meg inn i "avansert jobb etter utdanning"-kjøret. Jeg har gått på UiO og misnøyen vokser for hver dag. Det gir null mening for meg. Når jeg forsøker å forklare følelsene blir jeg av enkelte møtt med holdninger som "hold kjeften jente, vet du hvor heldig du er? Bor her i et av verdens rikeste land, har over normalen mye å komme med, med rett til utdanning og ingen kvinneundertrykkelse".

Jeg vet at jeg bør være takknemlig, men akkurat nå har jeg høyere utdanning skikkelig i vrangstrupen. Når jeg ser meg selv 5 år frem i tid ser jeg kun hvor jeg vil bo og hvilke hobbyer jeg vil fylle livet med, og har ingen formening om jobb. Jeg er 23.

Hva tenker andre? Om min situasjon, om egne erfaringer?

[AnonymBruker]

dyttdytt

[Wildy]

Intressen svinger, og det tror jeg er helt normalt. Det er sjelden du møter noen som irkelig brenner for jobben sin hele livet gjennom. Men en jobb er jo grei å ha, og enda bedre en do stort sett trives med. Det å få en skikkelig utdannelse er lurt uansett om du fkatisk skal jobbe med det du har utdannet deg til eller ender opp med å gjøre noe helt annet. Det å ha papirer gjør en forskjell ute i arbeidslivet, og det er ikke slik at man er stuck med en jobb resten av livet selv om man har valgt en gitt utdannelse. Bli ferdig, få noen års erfaring og kjenn etter om det er noe du kunne tenkt deg å fortsette med, elelr om det er noe annet som frister mer.

Du er ung, og har maaaange år i arbeidslivet foran deg. Jeg er snart 40, og er fortsatt ikke i havn med hva jeg skal bli når jeg blir stor. Har både fagbrev og bachelorgrad, holder nå på med en videreutdanning ved siden av jobb og sysler med tanken på en master om noen år. Jeg har byttet jobb flere ganger, og selv om jeg trives i jobben jeg har i dag ser jeg ikke for meg at jeg nødvendigvis blir hverken på samme plass eller innen samme felt i tyve år til. Ting skjer, du forandrer deg, omstendighetene forandrer seg, og sånn er livet. ;-)

Det å gjøre karrierer kan jo gjøres på mange måter,. Om målet er å tjene mest mulig penger så er det helt greit om det er det som er viktig for deg. Er det andre ting som betyr mer, ja så er det faktisk like greit. Jeg har gått fra meget godt betalt jobb til mindre betalt, men synes ikke jeg har gjort et dårlig karrierevalg allikevel( har fortsatt til både salt og smør, for å si det slik...). Og hva i svarten er nå egnetlig selvrealisering? For noen er det kanskje å bli rasende flink innen ett felt, for andre er det å bli flinkere på flere felt, for noen er det familie, andre igjen hobby; hva er riktig for deg?

[AnonymBruker]

Det er vel og bra at vi bor i et land der vi kvinner har like muligheter som menn til å få oss utdanning og gjøre karriere. Men det er en hake ved vårt moderne samfunn også. Det forventes at vi alle skal føle den samme trangen til å komme oss opp og frem. Man blir jo nesten sett på som et utskudd av en annen verden, om man ikke klarer å henge med på denne karusellen. Det er bare det, at vi mennesker er så ulike. Alle kan ikke klatre høyt på karrierestigen, for vi trenger folk på gulvet også!

Jeg selv har aldri hatt høye ambisjoner i livet. Det har aldri vært noe mål for meg å nå langt. Jeg ville ha mann, familie, et hjem, hobbyer osv. Det har aldri ligget i min natur å bli noe "stort" her i livet. Men å si noe slikt i dagens samfunn, er nesten som å banne i kirken.

Jeg synes det er alfor mye press rundt dette med at vi skal gjøre karriere. Det skaper så mye stress for alle de som ikke klarer å henge med.

Men man trenger jo en inntekt for å ha noe å leve av. Hvordan man skaffer den inntekten, synes jeg får være opp til hver og en. Bruk litt tid på å kjenne etter hva du vil. Ikke la press utenfra få styre dine valg. Du er like bra som alle andre, selv om du ikke føler noen trang til å få deg en fjong yrkestittel.

[AnonymBruker]

Takk for fine svar, dere!

[Annikken]

Du kan velge å gjøre akkurat det du vil selv. Men jeg tror du kanskje mest er litt redd for å begynne å jobbe 100% og være helt ansvarlig for en fulltidsjobb? 23 er ingen alder, og jeg forstår godt om du ikke ønsker å etablere deg helt ennå på jobbfronten. Og det er helt lov! Men jeg lover deg at tar du spranget og etter hvert bruker utdannelsen din, vil du nok føle det er verd det. Mennesket har en naturlig drift etter å bygge noe (Markens Grøde, liksom), så et frø og se resultatet, og det får vi mye av gjennom jobb - ikke bare når vi maler en vegg eller får barn.

Reis på tur, ta et friår, ta et årsvikariat eller lignende. Ta det med ro, det order seg, ikke stress

[eksospalme]

Selvrealisering og jobb har ikke nødvendigvis noen sammenheng.

Jeg arbeidet noen år før jeg begynte på høyere utdanning, planen var å bli ferdig med skolen så raskt som mulig og få en grei jobb (temmelig skolelei). Var ikke noe problem å ta opp igjen studiene når jeg var klar (mao. lei jobben).