Hvordan redde forholdet

[Gjest Gjest]

Jeg har lite eller ingen følelser for samboeren min lengre. Jeg klarer likevel ikke å ta det endelige skrittet for å flytte ut. Det er flere ting som holder meg igjen. Hensynet til vårt felles barn på 4 år veier tyngst. Jeg tror h*n ville bli knust ved et brudd. Om vi ikke hadde hatt barn hadde jeg flyttet ut på dagen. Og så er det alle de praktiske tingene som må ordnes ifm et brudd. I tillegg er det behagelig å fortsette med en levestandard som jeg er vant til, og jeg trives i hjemmet mitt som jeg har bygget opp i løpet av flere år. Ingen av oss har råd til å beholde huset alene over tid. Det som gjør det ekstra vanskelig er at min samboer ikke vil at vi skal flytte fra hverandre, uansett hvor store problemer vi har.

Vi har gått i parterapi i flere år, men kommer egentlig ingen vei. Vi har hatt problemer siden barnet vårt ble født.

Mine følelser for samboeren har dabbet mer og mer av. Kommunikasjonen ble dårligerer for hver dag og er nå helt elendig. Alt misforstås, vris og vendes på. Vi har ingenting å snakke om, bare om praktiske ting. Han ser på tv hele kvelden, mens jeg holder på med husarbeid, studier og andre ting som gavner familien. Vi har ikke hatt sex på over to år. Forholdet tapper meg for energi slik at jeg ikke klarer å gjøre noe fornuftig. Tenker på en løsning dag og natt.

Jeg klarer ikke dette forholdet, samtidig er det vanskelig å få ut fingeren til å avslutte det. Samboeren vil heller ha det slik enn å ikke bo sammen. Han skylder på at det er det beste for barnet. Jeg syns at han aldri har vært villig til, eller tatt initiativ til å forbedre forholdet. Han syns/tror at vi har det bra så lenge jeg ikke virker sur eller tar opp tema som han ikke liker. Og han synes at jeg heller ikke tar initiativ til forbedring, til tross for at det er jeg som i alle år har prøvd på diverse måter. Nå har jeg gitt opp og gidder ikke å forholde meg til han lengre. Når jeg prøver å snakke om forholdet vårt ender det alltid med en krangel, hvor han mener alt som har gått galt er min feil. Og at alt vil bli bra igjen hvis jeg bare slutter å ta opp problemene. Jeg mener at mesteparten er hans feil.

Vi har veldig ulik oppfatning av hva vi ønsker og trenger i et forhold, det er nok også mye av problemet.

Er det noen som faktisk har klart å redde et forhold der ingenting fungerer lengre? Og der den ene parten har minimalt med følelser igjen for den andre? Og der den andre parten kanskje heller ikke føler noe mer, men likevel synes det enkleste og behageligste er å fortsette? Jeg er villig til å prøve ALT, men har som sagt mistet troen, og også håpet etterhvert. Når parterapi over to år ikke fungerer, da vet jeg ikke hva som kan hjelpe.

Noen med erfaring, tips eller råd fremover, så setter jeg pris på det.

[Gjest Gjest]

Hei kjære deg, dette høres ut som en ulevelig situasjon. Det er hardt å ikke ha noe samliv over to år, og nå ikke en innsats som parterapi hjelper (har dere forsøkt å bytte terapeut?), da er det forståelig at håpet svinner. Men grip tak i det at dere begge fortsatt egentlig vil redde forholdet. La det være utgangspunktet.

Jeg ble selv skilt for et års tid siden, etter et forhold som gikk over styr over lengre tid. Vi var hverandres nærmeste, i ett og alt, og vi elsket hverandre. Men vi hadde ikke sex, og vi visste ikke lenger hvordan vi kunne nærme oss hverandre uten at alt ble feil. Vi prøvde egentlig ikke terapi engang. På toppen av dette fikk jeg noen personlige problemer som hadde med problematisk oppvekst å gjøre, og å forholde meg til mannen min samtidig ble for mye akkurat da, og han fikk all dritten fra meg - og jeg ville bare skilles, orket ikke leve som den bitchen jeg ble i det forholdet. Inni meg ville jeg bare bli tatt vare på og bli holdt hardt rundt i en svært vanskelig tid. Så ble vi skilt, og vi begge løp raskt inn i nye forhold, (noe jeg burde latt være) men det har knapt gått en dag uten at jeg savner det vi hadde, tryggheten, og ikke minst å se barnet vårt daglig. Savnet er nesten ikke til å bære, alt er nå meget komplisert og vanskelig for meg. Prøver hver dag å være sterk, stå på, være blid, men når jeg er for meg selv gråter jeg for det meste og alt er et ork. Jeg mistet det kjæreste jeg hadde, familien min.

Kan anbefale deg boken Kjærlighet i hastighetens tid, av Sissel Gran, der synes jeg det er mye å hente for to i et forhold som kan gå begge veier. Kanskje er det riktig å gå hvert til sitt, kanskje finner dere ut av det og kommer styrket gjennom dette.

[Havbris]

Hvis dere har gått i parterapi i flere år og ingenting endrer seg så kan dette enten ha med parterapeutens kvalifikasjoner å gjøre – eller motivasjonen til endringer hos dere to som par. Slik jeg leser det du har skrevet så er kommunikasjonen veldig dårlig – og alt vris og vrenges på og misforståelser oppstår i ett sett. Kommunikasjon har mange ledd i seg:

- Det du mener å si

- Det du virkelig sier

- Det den andre hører

- Det den andre tror at han hører

- Det den andre svarer

- Det du tror den andre svarer

Jeg vet ikke hva slags terapeut dere har gått til – og hva innholdet i terapien har vært. Men har dere lært noe om kommunikasjon? Samlivskurs gir kunnskap om kommunikasjon og jeg vet ikke om dere har forsøkt det – det er ikke terapi men kurs.

Etter flere års parterapi har dere ingen felles forståelse av problemene i forholdet – og dere mener begge at den andre har mest skyld i problemene. Det kan være vanskelig å svelge stolthet og erkjenne at man selv er en del av problemet – og at samlivsproblemer ofte oppstår fordi det skjer en gjensidig påvirkning i forholdet. Ser man ikke det så er det liten sjanse for at endringer kan skje – og da er det heller ingen motivasjon til endringer.

Kanskje er løpet kjørt for dere siden dere har så ulike ønsker og behov i forholdet – og kanskje er dere så ulike som mennesker at ønsker og behov rett og slett er uforenelig med et godt samliv. Kanskje skal du forsone deg med at dere skiller lag – og at dere faktisk har forsøkt , - og snudd på mange steiner underveis. Dere kan ikke forandre hverandre.

Har selv opplevd en samlivskrise som vi har kommet oss styrket igjennom – men jeg tror vi hadde et helt annet utgangspunkt enn dere. Det fantes masse glør å blåse liv i – og de finnes kanskje ikke lenger hos dere? Det er grense for hvor lenge dere skal forsøke å reparere noe som kanskje ikke lar seg reparere.

Jeg anbefaler også boken til Sissel Gran: Kjærlighet i hastighetens tid!!

[AnonymBruker]

Bortsett fra selve problemene vi har i vårt forhold, så var det som å lese om meg selv. Jeg aner ikke hva som kan gjøres, men vil følge med på denne tråden for å se om det kommer noen tips. Boken Kjærlighet i hastighetens tid skal jeg kjøpe.