Sosial angst og begynner å gråte altfor lett...

[AnonymBruker]

Sitter faktisk å gråter når jeg skriver dette også.. Jeg er en ung jente i begynnelsen av 20-årene. Jeg har alltid vært følsom og har hatt lett for å gråte. Jeg merket det ofte på foreldresamtaler på barneskolen. Uansett om jeg bare fikk ros, begynte jeg å gråte..

Jeg var ferdig med læretiden min i fjor høst. Det var en fin tid men også en vond tid for meg. Jeg har sosial angst og kom ikke skikkelig inn i miljøet på jobben. Jeg var for det meste stille og hadde vansker med å føre en samtale fordi jeg følte meg dum når jeg snakket og jeg ikke visste hva jeg skulle snakke om. Det gjorde at jeg gruet meg til å gå på jobb fordi jeg følte alle så på meg som en sær, stille person når jeg egentlig ville være en del av samtalen og virke blid. Dette gjorde også at jeg lærte mye saktere enn de de andre lærlingene og kollegaene mine måtte gå igjennom ting med meg flere ganger før et satt skikkelig.

Jeg følte også at de ble irritert på meg fordi jeg aldri fikk det inn.. Det var vondt å komme inn på fellesrommene og føle at ingen ville snakke med meg. Noen ganger gjemte jeg meg vekk på jobb fordi og gråte. Jeg var på et sluttintervju på slutten av læretiden og da brast jeg ut i gråt så jeg ikke klarte å snakke for meg. Jeg hadde en samtale med lærlingansvarlig men jeg klarte ikke å si at jeg hadde sosial angst. Jeg fikk ikke jobb og har gått arbeidsledig en stund. Det var en lettelse for meg å slutte i jobben, men jeg må ha en jobb.

Når jeg har vært på NAV og andre steder for å søke jobb har jeg fått tårer i øynene hver gang jeg har hatt en samtale. I dag leverte jeg en søknad til en butikksjef og klarte såvdt å holde tårene igjen da jeg snakket med han. Følte stemmen min forandret seg osv.. Det er så flaut og gir ikke et bra inntrykk i det hele tatt.

Jeg er ellers en glad person som ikke sliter med depresjon. Er bare den dumme angsten og gråten som hindrer meg i å leve et normalt liv..

Er det noen andre som har det sånn?

Er eneste løsningen psykolog?

Takker for svar

[AnonymBruker]

dette er ingen lett situasjon i det hele tatt.sosial angst ødelegger veldig mye for mange.men klart at skal en overvinne angsten må man åsså møte den.har sliti med angst selv(og gjør innimellom det ennå)men ikke så mye sosial angst.men syns det er vondt mange ganger og sitte en plass der jeg ikke tørr og si så mye.føler seg dum.og det med og ikke klare og huske ting er ikke bedre det

åja,en psykolog er nok tingen så du kan få litt hjelp.

har gått der selv og hjalp meg en god del.bare husk at det er du som må gjøre jobben.psykologen er der fpr støtte;)

[Bodøjenta87]

Sitter faktisk å gråter når jeg skriver dette også.. Jeg er en ung jente i begynnelsen av 20-årene. Jeg har alltid vært følsom og har hatt lett for å gråte. Jeg merket det ofte på foreldresamtaler på barneskolen. Uansett om jeg bare fikk ros, begynte jeg å gråte..

Jeg var ferdig med læretiden min i fjor høst. Det var en fin tid men også en vond tid for meg. Jeg har sosial angst og kom ikke skikkelig inn i miljøet på jobben. Jeg var for det meste stille og hadde vansker med å føre en samtale fordi jeg følte meg dum når jeg snakket og jeg ikke visste hva jeg skulle snakke om. Det gjorde at jeg gruet meg til å gå på jobb fordi jeg følte alle så på meg som en sær, stille person når jeg egentlig ville være en del av samtalen og virke blid. Dette gjorde også at jeg lærte mye saktere enn de de andre lærlingene og kollegaene mine måtte gå igjennom ting med meg flere ganger før et satt skikkelig.

Jeg følte også at de ble irritert på meg fordi jeg aldri fikk det inn.. Det var vondt å komme inn på fellesrommene og føle at ingen ville snakke med meg. Noen ganger gjemte jeg meg vekk på jobb fordi og gråte. Jeg var på et sluttintervju på slutten av læretiden og da brast jeg ut i gråt så jeg ikke klarte å snakke for meg. Jeg hadde en samtale med lærlingansvarlig men jeg klarte ikke å si at jeg hadde sosial angst. Jeg fikk ikke jobb og har gått arbeidsledig en stund. Det var en lettelse for meg å slutte i jobben, men jeg må ha en jobb.

Når jeg har vært på NAV og andre steder for å søke jobb har jeg fått tårer i øynene hver gang jeg har hatt en samtale. I dag leverte jeg en søknad til en butikksjef og klarte såvdt å holde tårene igjen da jeg snakket med han. Følte stemmen min forandret seg osv.. Det er så flaut og gir ikke et bra inntrykk i det hele tatt.

Jeg er ellers en glad person som ikke sliter med depresjon. Er bare den dumme angsten og gråten som hindrer meg i å leve et normalt liv..

Er det noen andre som har det sånn?

Er eneste løsningen psykolog?

Takker for svar

Tjah, hva med å lese noen selvhjelpsbøker?

Jeg anbefaler disse:

Sjef i eget liv - kognitiv terapi

&

Trange rom og åpne plasser.

Selv om jeg ikke sliter med helt det samme som deg, så ser jeg nytten av å lese disse bøkene. De gjorde mye for meg.

Lykke til!

[Oreokjeks]

Det høres virkelig vanskelig ut det du gjennomgår, men jeg kan trøste deg med at det er veldig mange andre som også sliter med liknende.

Har du noen gang prøvd å analysere dine egne følelser rundt forskjellige situasjoner du havner opp i? Prøvd å spørre deg selv hva som får deg til å bli redd, hva som får deg til å ta så lett på tårene? Du kan f.eks sette deg ned å skrive ned hva du tenker, det hjelper å få det ut, og kan hjelpe deg til å analysere problemene dine.

En psykolog hadde også vært en god ide, i og med at det påvirker hverdagen din i så høy grad. Kanskje det er problemer i fortiden din som ligger ubehandlet i underbevissheten din, som det er på tide å fikse opp i? Kanskje det er noe du spiser eller medisiner som påvirker hormonene i kroppen generelt?

Har du noen gode venner du kunne snakket ut om dette med? Det er alltid deilig å føle at man blir lyttet til og føle at andre du er glad i bryr seg om deg.

Ingen fortjener å gå rundt å ha det sånn, så jeg håper virkelig det ordner seg for deg! Du kan søke hjelp hos NAV, eller fastlegen din, forklare hva problemene dine er, så kan de rådføre deg hvilken vei du skal ta.

Jeg ønsker deg alt godt, lykke til!

[Gjest stillness]

Har også sosial angst og jeg har også lett for å begynne og gråte i enkelte situasjoner,og jeg er egentlig ikke helt sikker selv hvorfor jeg begynner å gråte.

Spesielt skjer dette sammen med mennesker som har litt autoritet eller når folk prøver å være snill med meg.Det er veldig irriterende når det skjer i alle mulige situasjoner der man ikke vil at det skal skje og jeg vil jo ikke virke som den overfølsomme sippeungen,men noen ganger kommer det bare.

Har blitt flinkere til å ta kontroll over det nå som jeg har blitt litt eldre.Bare prøver å roe meg selv ned og tenke på noe annet.Tenker jeg for mye på det så kommer det bare enda mer.

Husker når jeg var yngre og da gråt jeg ofte på skolen,og alle trodde at det feilet meg noe og de andre i klassen lo av meg.

Jeg vil anbefale deg å prøve og gå til en psykolog.Spesielt om du ikke har eller ikke vil prate med andre om ting som plager deg.Kognitiv terapi er noe jeg anbefaler selv ikke alle er enig med meg så har ihvertfall jeg fått endel hjelp ut av det

[AnonymBruker]

Anbefaler en god psykolog/psykriater jeg og. Sliter med det samme, men det viser bare at det er vanskelig. Det å få snakket med og få gode råd av en annen person hjelper veldig.

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle svar. Det hjelper på å "fortelle" det til noen

Det jeg tror utløser gråtingen nå er når folk spør meg om jeg ikke fikk fast jobb der jeg var lærling eller når de sier:"Håper du får deg en jobb snart da".. Da beskylder jeg meg selv for at jeg ikke fikk jobb pga angsten.. Gråtingen var egentlig ikke et stort problem for meg før læretiden utenom på barneskolen.

Det med angsten er selvtilliten min som har "framkalt". Jeg har utrolig dårlig selvtillit og har fått noen kommentarer gjennom årene om utseende mitt som gjør meg utrolig bevisst på det..

Jeg er rett og slett flau over å snakke om det fordi psykisk sykdom er tabu her i Norge. Jeg vet ikke hvordan det er i andre land.. Det er derfor jeg nøler med å snakke med noen om det.. Tror det hadde vært bedre hvis alle kunne være åpen om det og ikke blitt sett ned på.

Jeg har noen venner, men ingen jeg ville snakket ordentlig ut med om dette.. Jeg har snakket med samboeren min om hvordan jeg hadde det på jobb, men han hadde ikke så mye å si så det hjalp egentlig ikke. Så tror nok det er best for meg å gå til psykolog. Men jeg lurer på om jeg skal lese noen selvhjelps bøker først og se om jeg klarer meg sånn..

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal kontakte legen din og be om viderehenvisning. Det tar dessverre ofte litt tid før man får hjelp, så i mellomtiden, mens du venter på å få time hos psykiatr/psykolog, kan du jo lese i ulike bøker og se om de kan hjelpe deg på veg. Om du skulle være så heldig å klare å lese deg frisk, er det ingen ting i veien for å avlyse timen hos psykologen. Det er nok av folk som da blir glade for å rykke fram i køen Får lyst til å gi deg en god klem og ønsker deg lykke til, både med angsten og med det å få jobb.