Hvordan bli godt kjent med folk?

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år og trives veldig godt blant mine venner hjemme, men nå har jeg flyttet til en ny studieplass (startet i august). Jeg havnet i en klasse med 70 studenter der alle kjenner hverandre fra før. Jeg er vanligvis ikke den som tar ordet først, og sliter med dette. Med mine gode venner er jeg både rappkjefta og humoristisk.

Likevel, nå har jeg merket at jeg ikke tør å ta kontakt med andre, fordi jeg er redd for at de ikke skal like meg. Jeg hadde kontakt med ei i klassen og besøkte henne en del, men hun har sluttet å invitere meg til ting. Rett etter skoletid piler jeg hjem til meg selv i stedet for å gå i gangene og prate med klassekamerater på tur hjem, for jeg vet ikke hva jeg skal si! Jeg forstår selv at alle ikke skal invitere meg hver gang, men at jeg også må gjøre det, men jeg tør ikke! Jeg er får prestasjonsangst bare av å tenke på å ha hjem noen: da må jeg må tenke på hva vi kan snakke om dersom det blir stille, jeg må planlegge mat og takler ikke å invitere folk på sparket. Så, her sitter jeg, alene på kveldene i en stor og fin leilighet, uten å knenne noen i fylket jeg bor i.

Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Maneater?]

Har det akkurat likens..

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg har det akkurat likedan!

[AnonymBruker]

Så "godt" å høre at flere er slik, at jeg ikke er helt unormal. Vi kan danne en forening!

Men, ønsker dere ikke å gjøre noe med det? Jeg begynner å bli smågal av å være så mye alene...

[Gjest Eugene Onegin]

Det beste er og ikke bli for godt kjent med folk. Siden de vil alle dolke deg i ryggen til slutt

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke noe flink til å invitere folk hjem, eller til å ta initiativ. Men jeg tror i hvert fall det er viktig å f eks ta kontakt selv av og til, spørre om det skjer noe, om man skal ta en kaffe sammen e.l. Hvis ikke føler ofte den andre at den bare maser, og at du ikke er så interessert i kontakt. Og så kan du prøve å senke terskelen for å invitere noen hjem: Potetgull eller noe veldig lettvint å spise (salat og loff e.l) er mer enn nok i studentsammenheng, og folk tar jo gjerne med litt selv. En trenger ikke gjøre noe som vertinne heller, bare være hyggelig.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg har velig mange venner der jeg kommer fra, og er mye hjemme. Slikt sett har jeg kanskje ikke det helt store behovet, men ja - jeg kjemper veldig for å få gjort noe med det...

[Eidi_81]

Tips er kanskje å begynne på en idrett elller annen hobby på fritida. Da kommer man mye nærmere de andre på treninga, og det er naturlige ting å snakke om. Forslag er dans eller lagidrett (treningsstudio tror jeg er ensomt i flokk)

ellers kjenner jeg følelsen i studiesammenheng, jeg har ingen gode tips, men kan si at det løsnet for meg da jeg ble kjent med en som så introduserte meg for resten av gjengen... Bruk gruppearbeid ol til å komme inn på folk, og prøv forsiktig å spøre om de andre har noen planer til helga eller noe. Og hvis du klarer: si til deg selv at det er bedre å være deg selv og risikere at de ikke liker deg (sjansen er jo liten, du er jo likanes), enn å ikke bli kjent med noen ved å være for stille..

[Frid]

Min erfaring er at det beste er å drive med aktiviteter sammen. Det gjør det lettere å holde en naturlig tone.

[AfgMartin]

I Afghanistan er det vanlig å treffe nye folk.

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år og trives veldig godt blant mine venner hjemme, men nå har jeg flyttet til en ny studieplass (startet i august). Jeg havnet i en klasse med 70 studenter der alle kjenner hverandre fra før. Jeg er vanligvis ikke den som tar ordet først, og sliter med dette. Med mine gode venner er jeg både rappkjefta og humoristisk.

Likevel, nå har jeg merket at jeg ikke tør å ta kontakt med andre, fordi jeg er redd for at de ikke skal like meg. Jeg hadde kontakt med ei i klassen og besøkte henne en del, men hun har sluttet å invitere meg til ting. Rett etter skoletid piler jeg hjem til meg selv i stedet for å gå i gangene og prate med klassekamerater på tur hjem, for jeg vet ikke hva jeg skal si! Jeg forstår selv at alle ikke skal invitere meg hver gang, men at jeg også må gjøre det, men jeg tør ikke! Jeg er får prestasjonsangst bare av å tenke på å ha hjem noen: da må jeg må tenke på hva vi kan snakke om dersom det blir stille, jeg må planlegge mat og takler ikke å invitere folk på sparket. Så, her sitter jeg, alene på kveldene i en stor og fin leilighet, uten å knenne noen i fylket jeg bor i.

Hva skal jeg gjøre?

Dette er dessverre typisk nordmenn. Det er et vanskelig syndrom.

[Sofie_22]

Jeg tror det er viktig at du tenker så mye på det, at alt skal bli rikitg altså. Det hørtes veldig lett ut, men skjønner så klart at det ikke er det. Hva med å begynne med en aktivitet eller en gruppe på skolen (hvis dere har det)? På den måten kan det være lettere å bli kjent med folk. Du trenger ikke nødvendigvis å be noen hjem til deg, hva med å spørre om hun vil være med på kafe eller kino?

[Pippi92]

Var på en konferanse i dag hvor det var ei dame som pratet om selvtillitt og selvfølelse, og det gikk virkelig opp for meg at det er selfølelsen som gjør at jeg ikke har så mye å si til folk, eller ikke tørr å ta kontakt med. Hun sa man måtte trene opp selvfølelsen ved å si til deg selv at du er bra! Og jeg tror at med en gang man lærer å slutte å fokusere så mye på hva man gjør og hvordan andre oppfatter deg, så blir det lettere å ta kontakt med andre, og å faktisk ha noe å si. Hun sa også at hver dag burde man skrive i ei bok hva du har gjort i dag som var bra, hva du er taknemlig for og hva du trenger hjelp til. Jeg skal værtfall prøve det!

[Lammelåret]

Du må rett og slett utfordre deg selv. Bestem deg for å bruke mer tid etter undervisningen til å prate litt med noen. Å snakke om læreren eller pensum er en forsiktig tilnærming, noen få kommentarer her og der gir deg kontakt med andre. Spør deg selv om du vil bli kjent med noen eller fortsette å lengte etter det: Er svaret ja på det første må du fokusere mest på det du vil oppnå. Ser du mest på kostnaden ved å ta sjansen er det vanskeligere å bryte med mønsteret du har. Se for deg hva kontakt kan føre til (positive ting) og gå for det!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Takk for svar, alle sammen. I går inviterte jeg faktisk ei klassevenninne hjem, og det var kjempekoselig! Det var jo ingen problem Satser på at fint vær gjør meg mer positiv, slik at jeg ser litt lysere på ting nå etterhvert.