Er du voksen?

[Cata]

Selv begynte jeg å tvile etter å ha lest denne kronikken i Dagbladet.

Ut fra den definisjonen som er gitt nedenfor så er jeg nok voksen. Selv om jeg (fremdeles) ikke er gift eller har barn, og faktisk var under utdanning til et stykke oppi 30-åra så hadde jeg i allfall flyttet "hjemmefra" og var fullt ut i stand til å stå på egne ben.

På hvilke tidspunkt og i hvilke rekkefølge man når de ulike milepælene er dessuten mer variabelt i dag. På 1960-tallet hadde et stort flertall av 30-åringene oppnådd alle de fem tradisjonelle milepælene på veien mot voksenlivet: De var ferdig med sin utdannelse, de hadde flyttet hjemmefra, de var økonomisk uavhengige, de var gift, og de hadde fått barn. Dette gjaldt tre av fire menn og to av tre kvinner.

Blant dagens 30-åringer er bildet ganske annerledes. Færre enn halvparten av kvinnene og bare en av tre menn har nådd samtlige av disse milepælene.

På den annen side så lurer jeg fremdeles på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg har ingen følelse av at jobben jeg har nå, nødvendigvis er den jeg kommer til å ha når jeg når pensjonsalderen og jeg er ikke fremmed for tanken på at jeg kan bli nødt til å ha en runde til i utdannelsesmaskineriet før jeg tar på meg tøflene og setter meg ned med strikketøyet.

Er det flere enn jeg som føler det slik? Hvor "voksen" er du?

[Gjest Raindrops]

Jeg har flyttet hjemmefra (opptil flere ganger ) og er økonomisk uavhengig. Men jeg er ikke ferdig med utdannelse eller har mann og barn. Men nå er jeg bare 21 da. Jeg er verken er eller føler meg voksen, jeg husker at jeg trodde at jeg kom til å gjøre det. Da jeg var lita var jeg sikker på at når jeg ble 20 så var jeg voksen, for alle som var 20 så jo så voksne ut. Så jeg lurer på når den voksenfølelsen kommer.

[MilliVanilli]

Jeg er 17 og føler meg litt voksen. Får høre av mange voksne at jeg er veldig intelligent og svært reflektert - egenskaper jeg sjeldent ser blant jevnaldrende. På enkelte områder føler jeg meg veldig voksen, og er nok det også, men jeg merker samtidig at jeg modnes mer og mer for hvert år som går, så jeg har nok fremdeles potensiale hehe

[Gjest Pølsemakeren]

Problemet i dag er at vi har for mye fritid, vi er kanskje for fri og ikke så satt som før, men uansett så er det bestandig noe mer. Det å være voksen er som man før i tiden (og nå) kalte det å inneha en Ruach, som Colin Low sier:

The Ruach is the rational soul, and is associated with air or wind (the word literally means air), and with the world of Yetzirah. Traditionally, the Ruach was not seen as something that one was given automatically; in the words of Scholem, it was a "post-natal increment".

It is the case that some people live almost exclusively according to physical needs, and others spend a great deal of time finding a rational basis for their behaviour, but I do not think there is any evidence for a discontinuity, and I think we must assume that the Ruach is everywhere present in some measure.

What can be said is that a level of consciousness represented by Ruach exists in varying degrees from person to person. The Ruach is based on the ability to create abstract models of the world in conciousness and reflect on them, so that while a hungry Nephesh might grab a whole pizza and consume it without a moments thought, the Ruach might reflect on the activity of pizza-eating in the context of "Do unto others..." and conclude that sharing it might be a Good Thing.

We see here the basis for morality, the ability to make a conscious choice between good and evil, and it is here that the Ruach is elevated above the Nephesh in the eyes of traditional Kabbalah. This ignores the possibility that the Ruach might well knock the Nephesh over the head (making an impeccable ethical case, well argued) and not only grab the whole of the pizza, but attempt to corner the market in Mozarella.

If we ignore the questionable value of being able to reflect on the morality of our decisions, we are still left with the ability to reflect; we have the ability to reflect on ourselves, perhaps even to reflect ourselves, and create a "self-image". The Nephesh lacks this ability to reflect upon itself - I have never seen an adult cat study itself in a mirror. Because the Ruach can reflect upon itself, and create a self image,it can become an entity in its own right, perhaps even dissociating itself from the body and its needs, perhaps even producing someone who feels guilt at indulging in the "sins of the flesh".

We find the "spiritual" person who cannot accept their physicality and lives in hope of achieving a mythical dreamland. We have millions of people reflecting upon themselves and concluding that they are "wrong" in some way - the wrong shape, the wrong size, the wrong colour, the wrong age,and other people trying to manipulate our language to fix a problem that is unlikely ever to go away in a culture hedged around with so many taboos - sex, death, danger, natural religious expression, pain.

It is unlikely that someone who thinks they are the wrong size is going to ever feel good about themselves as long as they view the body as a means to an end, a vehicle, a carriage which conveys them through life, a fashion accessory. There are strong taboos connected anything which points too directly towards our physical and animal nature.

My own view of the Ruach is profoundly negative. Our culture develops this single aspect of consciousness to such an absurd degree that the Ruach is incapable of forming a sensible notion concerning either the Nephesh or Neshamah, and turning its face away from both the lower and higher worlds, becomes obsessed with its own creations. The Ruach has a tendency to reduce the body to an object and often lives a life completely at odds with the needs of the Nephesh.

Where there is a spiritual aspiration, the Ruach produces a monstrous and bloated reflection, "itself-made-perfect", and aspires towards this caricature of itself. The Ruach is a patchwork monster, a grotesque reflection of its creator, and it lurches about the world trying to make sense of what is happening, sometimes playing like a child, sometimes leaving a trail of destruction. It is the king that needs to be slain, the god that must be sacrificed.

Hele artikkelen finner man her, problemet i dag er som sagt for mye fritid og dertil grubleri hvor man idealiserer Neshamah hvis en orker å lese hele artikkelen. Kort sagt er det å være voksen evnen til å produsere patent viss-vass og alle nikker vedkjennende over ens modenhet, uten å se møkka i seg selv.

[AnonymBruker]

Tja. Det er vel et definisjonsspørsmål, og allerede i denne tråden er det jo flere forskjellige definisjoner på hva det er å være voksen.

Sånn som jeg definerer voksenhet, vil jeg påstå at jeg er det. Jeg er ikke gift, men det er et bevisst valg. Jeg har jo en samboer. Er under utdanning, men har bodd hjemmefra og vært økonomisk selvstendig siden jeg var 16 år. Med tanke på modenhet vil jeg vel også påstå at jeg er voksen. Aldersmessig derimot, er jeg nok i manges øyne en ungdom. Men min definisjon av ungdom, kan jeg ikke forestille meg selv i.

Selv om jeg i det daglige er voksen, kan jeg allikevel føle meg som et barn av og til. Men det tror jeg nok handler mest om savn og nostalgi. Mange/de aller fleste har jo fine minner fra barndommen og tenk så fint det hadde vært å være liten uten bekymringer eller ansvar igjen? Det var fint å være barn. Det er selvfølgelig fint å være voksen også, og jeg husker jo at det jeg aller helst ville bli da jeg var barn, var voksen. Så det blir en sånn "gresset er alltid grønnere på den andre siden"-sak, nesten.

[Gjest imli]

Eg reknar meg som vaksen, ja. Er i midten av 20-åra. Tykkjer denne "evig ung"-kulturen er litt sjukeleg. Det verkar som om mange unge meiner at "vaksen" er det same som å vere lik foreldra sine Dermed blir dei aldri vaksne, sida foreldra alltid vil vere eldre. Definisjonen på vaksen er jo ikkje satt, kjedeleg og dessillusjonert? Ein kan fint vere vaksen sjølv om ein har fleire ungdommelege kvalitetar.

Det er vanskeleg å finne ein konkret definisjon på "vaksen", og å vere gift og/eller ha barn treng ikkje nødvendigvis bety at ein er vaksen. Og så trur jeg fint ein kan vere mentalt vaksen sjølv om ein ikkje er ferdig med utdanning Eg trur det å vere vaksen har noko med å vere sjølvstendig å gjere; at ein innser at ein er ansvarleg for sitt eiga liv, og handlar deretter. At ein greier å sjå konsekvensane av eigne ord og handlingar, både i nære og fjern framtid.

[Gjest Gjest]

Jeg syns den som skrev artiklen baserer seg på en gammeldags standard for hva som var å være vellykket i livet i et gammeldags samfunn, og ikke hva som faktisk er å være voksen.

Man kan bli "voksen" lenge før man flytter ut hjemmefra. Man kan være voksen i en alder av 16 år , singel skoleelev, men tar vare på sine søsken og alkoholiserte far/mor. Da kan man kan være voksen, samtidig som man ikke har utviklingsmessig kommet dit en 20åring er, og derfor sliter veldig med å fylle rollen, i forhold til det som kommer naturlig til en på 25.

Derfor kan man si at en på 25 er voksen siden han/hun fyller en rolle uten å måtte streve, selv om de ikke bor i eget hus og har utanning, partner, barn, bil og hund.

Å være voksen er ikke å ha ting eller bo et sted. Det er en tilstand som kommer uansett om du vet det selv. Du utvikles nemlig av naturen fra du er baby til du dør.

Forfatteren av den artikkelen prøver å dytte på oss noen normer for hva man "skal/må " for å være vellykket.

Det er kun egnet til å gi folk mindreverdighetsfølelse, selv om de er helt normale.

[AnonymBruker]

Ikke gift og har ikke barn, altså ikke voksen

[AnonymBruker]

Det er jo forsåvidt interessant å sammenlikne de tradisjonelle milepælene med statistikk før og nå, men samtidig er det vel ikke helt dekkende. Jeg er over 30, samboer (teller som gift? vil ikke gifte meg), har flyttet hjemmefra (for mange år siden), men er student (for 2. gang), har ikke barn (selvvalgt) og økonomisk er jeg delvis avhengig av Lånekassa. Det at jeg er student er på én måte litt "uvoksent", og noe jeg av og til tenker at jeg vil forte meg å bli ferdig med for å kunne jobbe fullt. Samtidig var det omtrent nødvendig å ta ny utdanning - og det er som det framgår av statistikken også nokså vanlig at voksne er i utdanning. I mitt kull er det to som er eldre enn meg, en som er omtrent jevnaldrende og 5-6 i begynnelsen av 20-årene. Det at en ikke har nådd alle de nevnte milepælene, eller at en må rykke tilbake til forrige milepæl på et tidspunkt, bør ikke være i veien for å være voksen på flest mulig viktige områder likevel.

[Phaedra]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Phaedra,mod

[Gjest Eugene Onegin]

Vel jeg er snart 28 og jeg føler meg voksen så ja jeg er voksen

[Gjest Eugene Onegin]

Ikke gift og har ikke barn, altså ikke voksen

Når du blir litt eldre vil du nok forstå at det og være voksen ikke har noe med om du har barn eller er gift og gjøre

[Ego]

Både ja og nei.

Klarer fint forholde meg til det en på min alder forventes å skulle klare. Samtidig sliter jeg med å forstå hvorfor andre rundt meg mister interessen for lekeplasser, snøengler og sølepytter.

[Anglofil]

Tja, jeg klarer ikke helt å være enig i kronikken, jeg synes ikke det så svart ut som det nesten blir beskrevet som. Det virker som forfatteren skaper et problem som nødvendigvis ikke er der, eller ihvertfall overdriver litt av problemet.

Man må også se ting i sammenheng. Da mine foreldre flyttet ut til hybel, for så å kjøpe seg leilighet, så var også prisene annerledes. For litt over en årslønn kjøpte de seg en leilighet i Oslo. I dag er ikke dette mulig, svært mange unge må spare lenge for å ha mulighet til å kjøpe en bolig, og mange må også ha hjelp i form av at foreldrene kanskje må stille som kausjonister. Noen må kanskje også flytte hjem i perioder pga omstendighetene. Kanskje man ikke får jobb med en gang etter studiene, og studielånet slår inn. Da er det ikke bare-bare å kjøpe seg et eget sted å bo.

Jeg tenker at det ikke gjør noe at man er "evigunge", så lenge man også kan bidra i samfunnet. Jeg er en av de som ikke føler meg "voksen" når jeg er med mine foreldre. Det vil si, jeg føler meg voksen, men jeg samtidig er jeg deres barn. Og hva så? Min mor føler det også slik i forhold til sin far. Vi er studenter og ja, de hjelper oss litt når de er på besøk, f.eks fyller de opp kjøleskapet. Vi forventer det ikke, og det er kjempesnilt, men det betyr ikke at vi ikke er selvstendige. Selv min mor som har en far som er over 70 år får hjelp en gang i mellom, og han kaller henne "barnet mitt". Jeg synes egentlig det er litt koselig jeg da.

Og jeg synes det blir litt rart å sammenligne voksne på 60-tallet med voksne i dag. For å få en greit betalt jobb må man gjerne ha en lang utdannelse. Å ha en bachelor i dag er ikke like stort som det var før, og man bør nesten minst ha en master for å kunne hevde seg med andre. Klart slikt tar tid, jeg tviler på at det var like mange som bruke så mye tid på studier og skole på 60-tallet. Ellers har jo institusjonene forandret seg, ikke alle drømmer om å gifte seg, få barn og ha arbeidstider fra 8-16, ikke at det alltid er mulig heller. Arbeidsmarkedet og strukturene i samfunnet er for annerledes til det. I dag får mange barn mens de er studenter, hvilket gjør at studiene tar lengre tid, de bruker lenger tid på å spare opp egenkapital. Mange velger å ikke gifte seg, ekteskapet står ikke like sterkt i dag. Det er noe som oftest gjøres av kjærlighet, ikke fordi man absolutt må. Det er ingen skam å få barn utenfor ekteskapet lenger.

Mvh Yvonne

Endret 2. mai 2011 av Yvonne

[sjøhest]

Er 21 og har alle de kriteriumene utenom ferdig utdannelse. Har et halvt år igjen der. Men den eneste tingen jeg syns må være på plass for å kalle seg voksen er den om å bo borte og å være økonomisk uavhengig.

[Askael]

Ikke gift og har ikke barn, altså ikke voksen

Hehe ut fra den definisjonen blir jeg aldri voksen.

[Betty84]

25 år, 2 unger, fagbrev, fast jobb, leilighet.... Ut ifra den definisjonen er jeg straks voksen, bare bryllupet igjen som er et par mnd til... (og kanskje et par år til på skolebenken) Men om jeg FØLER meg voksen er jo noe annet. På foreldremøter og alle andre selvpålagte ting så er jeg jo voksen. Men når mamma stikker på metal konsert og slenger med håret er følsen helt anderledes!

Man er ikke voksen før man innrømmer at man er barn ;P