Et teoretisk spørsmål om forskjeller i sjekking av menn og kvinner

[Uni]

Jeg kom til å tenke på hvor store forskjeller det er mellom kjønnene, når det kommer til hvordan man reagerer på visse typer utsagn eller oppførsel. Jeg studerer psykologi, så det er vel så mye faglig interesse som personlig interesse.

Eksempel på hva jeg mener:

Kvinner har en tendens til å romantisere rundt menn som ofrer alt for henne, reiser jorda rundt for henne, viser alle sine gode følelser for henne, gir henne romantiske gaver etc.

Det er altså greit med menn som gjør slike ting.

Andre veien derimot... Hvis en kvinne gjør de samme tingene ovenfor en mann, så blir hun vel heller tolket som desperat i negativ betydning.

En kvinne skal altså ikke gjøre slike ting.

Hva slags tanker er det i hodene på folk, som gjør at man tolker de to scenarioene så vidt forskjellig?

Hva er det som gjør at en kvinne tenker positivt om en mann som oppfører seg slik, mens en mann er skeptisk til en kvinne som oppfører seg likedan?

Handler det kanskje om kulturelle normer? At kvinner liksom alltid skulle være rene, uskyldige og noe å jobbe for, mens menn skulle være de som tok initiativet og "kapret" kvinnene?

Handler det kanskje om at kvinner liker å ha en mann som vil være nær henne, mens menn er redde for å ha en kvinne som ikke gir ham tid for segselv?

Handler det kanskje om at myke menn oppfattes positivt fordi mange kvinner ønsker å dele følelseslivet med kjæresten, mens menn ikke bryr seg tilsvarende om følelser og ønsker en kjæreste som likedan bryr seg mer om andre ting?

Eller noe annet?

Give me your thoughts:)

[Sunchild]

Jeg er ikke enig i det hele tatt, jeg synes det er akkurat like romantisk (eventuelt desperat) uavhengig av om vedkommende er mann eller kvinne.

[Cuckold]

Jeg kom til å tenke på hvor store forskjeller det er mellom kjønnene, når det kommer til hvordan man reagerer på visse typer utsagn eller oppførsel. Jeg studerer psykologi, så det er vel så mye faglig interesse som personlig interesse.

Eksempel på hva jeg mener:

Kvinner har en tendens til å romantisere rundt menn som ofrer alt for henne, reiser jorda rundt for henne, viser alle sine gode følelser for henne, gir henne romantiske gaver etc.

Det er altså greit med menn som gjør slike ting.

Andre veien derimot... Hvis en kvinne gjør de samme tingene ovenfor en mann, så blir hun vel heller tolket som desperat i negativ betydning.

En kvinne skal altså ikke gjøre slike ting.

Hva slags tanker er det i hodene på folk, som gjør at man tolker de to scenarioene så vidt forskjellig?

Hva er det som gjør at en kvinne tenker positivt om en mann som oppfører seg slik, mens en mann er skeptisk til en kvinne som oppfører seg likedan?

Handler det kanskje om kulturelle normer? At kvinner liksom alltid skulle være rene, uskyldige og noe å jobbe for, mens menn skulle være de som tok initiativet og "kapret" kvinnene?

Handler det kanskje om at kvinner liker å ha en mann som vil være nær henne, mens menn er redde for å ha en kvinne som ikke gir ham tid for segselv?

Handler det kanskje om at myke menn oppfattes positivt fordi mange kvinner ønsker å dele følelseslivet med kjæresten, mens menn ikke bryr seg tilsvarende om følelser og ønsker en kjæreste som likedan bryr seg mer om andre ting?

Eller noe annet?

Give me your thoughts:)

Jeg tror bildet du tegner opp bør nyanseres noe. I kjærlighetsromanene er nok idealet en mann som er villig til å ofre livet og som reiser jorden rundt for å være med sin kvinne, men i virkelighetens verden tror jeg kvinner faktisk har lett for å bli skremt av en mann med sterke følelser og takler dette dårligere enn menn. Jeg har skrevet litt om dette tidligere og påpekt at det skal mye til at det er 100 % balanse i følelsene mellom to mennesker, det vil nesten alltid være en som er mer forelsket. Og det bør helst være kvinnen. Ikke fordi mannen aldri kan være mer forelsket enn kvinnen, men fordi kvinnen ofte mister interessen hvis hun merker at en mann er for forelsket i henne.

Dette henger trolig sammen med at den som er for forelsket også på sett og vis blir svak, ikke overfor alle, men overfor den utkårede. Er du tilstrekkelig forelsket avhenger din lykke av et annet menneske, og det er for mange kvinner en utilgivelig svakhet. Kvinner har en sjette sans som straks forteller henne om en mann er for forelsket, og om så er tilfelle har han diskvalifisert seg selv som kjærestepotensiale. I hvert fall inntil den verste forelskelsen har lagt seg. Så skal det bli noe forhold er det nok en fordel at det er hun som er mest på knærne.

Men, og her kommer det paradoksale i kvinnenaturen frem: Er hun først mer forelsket enn ham, kan hun nok drømme om at han skal dra jorden rundt for henne og være akkurat så lidenskapelig som hun aldri ville tilgitt ham hvis han virkelig var. Det som hun ville foraktet om hun hadde det (en mann som er villig til å gå gjennom ild og vann for henne) er drømmen og idealet hun lengter etter når hun ikke har det.

Endret 15. april 2011 av Cuckold

[Uni]

Ser ut som jeg burde tatt forbehold i hvilke parter som er forelskede og ikke.

Når du, Cuckold nevner det med at kvinner blir skremt av en mann som er forelsket, så faller to scenarioer meg inn for hvordan jeg personlig ville reagert:

- Hvis jeg er interessert i en som forteller at han er forelsket i meg, så ville det ikke skremt meg, selv om jeg ikke var forelsket selv.

- Hvis jeg er uinteressert i en som forteller at han er forelsket i meg, så pleier jeg å holde litt avstand til ham, av hensyn til både meg og ham.

Jeg vet lite om hvordan menn ville reagert i slike tilfeller, men det jeg har fått inntrykk av fra både venniner og tråder på dette forumet, er at menn i begge tilfeller ville valgt å holde avstand til kvinnen.

[Cuckold]

Ser ut som jeg burde tatt forbehold i hvilke parter som er forelskede og ikke.

Når du, Cuckold nevner det med at kvinner blir skremt av en mann som er forelsket, så faller to scenarioer meg inn for hvordan jeg personlig ville reagert:

- Hvis jeg er interessert i en som forteller at han er forelsket i meg, så ville det ikke skremt meg, selv om jeg ikke var forelsket selv.

- Hvis jeg er uinteressert i en som forteller at han er forelsket i meg, så pleier jeg å holde litt avstand til ham, av hensyn til både meg og ham.

Jeg vet lite om hvordan menn ville reagert i slike tilfeller, men det jeg har fått inntrykk av fra både venniner og tråder på dette forumet, er at menn i begge tilfeller ville valgt å holde avstand til kvinnen.

Jeg skal ikke si at du tar feil i forhold til deg selv, men du tar nok litt feil i forhold til problematikken jeg skisserer. For jeg har selv erfart mer enn én gang at jenter jeg ikke hadde sjans på når jeg var som mest forelsket begynner å interessere seg for meg på et senere tidspunkt, etter at min forelskelse har lagt seg. Det er med andre ord forelskelsen som skremte dem, det er ikke at jeg er feil type eller på annen måte uinteressant. Jeg er heller ingen uattraktiv mann, har tvert imot hatt det ganske lett på kjønnsmarkedet - bortsett når jeg har vært for forelsket.

Når det gjelder påstanden at menn angivelig skal holde seg unna kvinner man merker er interessert tror jeg ikke det akkurat er noen regel. Hadde menn gjort det konsekvent ville det knapt eksistert noe forhold overhodet, for skulle menn hatt like liten evne til å tåle en forelsket persons svakhet som kvinner, ville vi hatt et stort problem. Lurer på hvor mange pardannelser vi da hadde sett. Heldigvis har menn såvidt jeg kan se litt større evne til å tåle at partneren er på knærne og mer forelsket enn ham, og derfor vil det ikke være like utenkelig at det blir et forhold når hun er mest forelsket som når han er det.

Endret 15. april 2011 av Cuckold

[Bankai L]

Jeg kom til å tenke på hvor store forskjeller det er mellom kjønnene, når det kommer til hvordan man reagerer på visse typer utsagn eller oppførsel. Jeg studerer psykologi, så det er vel så mye faglig interesse som personlig interesse.

Eksempel på hva jeg mener:

Kvinner har en tendens til å romantisere rundt menn som ofrer alt for henne, reiser jorda rundt for henne, viser alle sine gode følelser for henne, gir henne romantiske gaver etc.

Det er altså greit med menn som gjør slike ting.

Andre veien derimot... Hvis en kvinne gjør de samme tingene ovenfor en mann, så blir hun vel heller tolket som desperat i negativ betydning.

En kvinne skal altså ikke gjøre slike ting.

Hva slags tanker er det i hodene på folk, som gjør at man tolker de to scenarioene så vidt forskjellig?

Hva er det som gjør at en kvinne tenker positivt om en mann som oppfører seg slik, mens en mann er skeptisk til en kvinne som oppfører seg likedan?

Handler det kanskje om kulturelle normer? At kvinner liksom alltid skulle være rene, uskyldige og noe å jobbe for, mens menn skulle være de som tok initiativet og "kapret" kvinnene?

Handler det kanskje om at kvinner liker å ha en mann som vil være nær henne, mens menn er redde for å ha en kvinne som ikke gir ham tid for segselv?

Handler det kanskje om at myke menn oppfattes positivt fordi mange kvinner ønsker å dele følelseslivet med kjæresten, mens menn ikke bryr seg tilsvarende om følelser og ønsker en kjæreste som likedan bryr seg mer om andre ting?

Eller noe annet?

Give me your thoughts:)

Det er godt mulig det du skriver er hvordan kvinner tenker det skal være "teoretisk", men som mann, så er ikkje dette måten å oppføre seg på for å få en dame interresert i praksis. Det er godt mulig det funker et få tall av ganger, men skal man ha høy suksee med damer kan man ikkje løpe jorden rundt for de. Det som er farlig med en slik type adferd er at den grenser for nærmt til tøffel oppførsel. Dog når damen først er veldig interresert i mannen så er det ikkje skadelig å vise at man vil gjøre mye for henne. Å gjøre dette før damen er interresert er å skyte seg selv i foten.

I biologien lærer man at så og si all adferd er akseptert(Bortsett fra voldtekt). Det kommer bare ann på hvilken sosial situasjon man bruker den spesielle adferden som gjør om den er akseptert eller ikkje. Feks det å utøve vold er galt. Dersom man er voldelig i selvforsvar blir ikkje dette sett på som galt. Det samme gjelder for kvinnen når hun velger å gjøre MYE for mannen. Dersom hun gjør det i feil setting, dvs når han ikkje er interresert, blir det sett på som desperat. Ellers så hadde eg blitt lykkelig om damen eg liker hadde gjort mye for meg

I så og si alle oppførsels typer så kommer det med det "spandrels". Dvs et biprodukt av en eller annen egenskap. Feks hvis man er en myk mann så er man som oftest en tøffel også. Hvis man er en Alfa sån er man gjerne litt idiot, osv. Det er veldig flott for de som klarer å finne mellom tingen med å være myk og samtidig unngå tøffel delen, men dette er noe eg sjeldent ser. Eg vil derfor påstå at det er feil at de fleste kvinner foretrekker en myk mann for det virker ikkje som det er det flertallet velger i praksis. Hva man tenker en vil ha og hva man ender opp med er to forskjellige ting.

Eg tror menn bryr seg om følelser, men vi har bare ikkje like mye følelser som dere damer, derfor har vi heller ikkje et alt for stort behov for å få emosjonelle utløp hele tiden.

[Bankai L]

Jeg skal ikke si at du tar feil i forhold til deg selv, men du tar nok litt feil i forhold til problematikken jeg skisserer. For jeg har selv erfart mer enn én gang at jenter jeg ikke hadde sjans på når jeg var som mest forelsket begynner å interessere seg for meg på et senere tidspunkt, etter at min forelskelse har lagt seg. Det er med andre ord forelskelsen som skremte dem, det er ikke at jeg er feil type eller på annen måte uinteressant.

Har merket dette også, men eg tror ikkje det er selve forelskelsen som gjør at de trekker seg vekk. Det er heller oppførselen vi har når vi er forelsket og at vi kanskje blir for frampå. En ting eg har merket når eg er betatt er at eg blir mer satt ut når hun utfordrer meg.

Eg mener derfor det blir adferden som gjør dem uinterresert i oss for den er ikkje like attraktiv som den er når man ikkje er helt på knærne etter dama.

[Cuckold]

Jeg skal ikke si at du tar feil i forhold til deg selv, men du tar nok litt feil i forhold til problematikken jeg skisserer. For jeg har selv erfart mer enn én gang at jenter jeg ikke hadde sjans på når jeg var som mest forelsket begynner å interessere seg for meg på et senere tidspunkt, etter at min forelskelse har lagt seg. Det er med andre ord forelskelsen som skremte dem, det er ikke at jeg er feil type eller på annen måte uinteressant. Jeg er heller ingen uattraktiv mann, har tvert imot hatt det ganske lett på kjønnsmarkedet - bortsett når jeg har vært for forelsket.

Har merket dette også, men eg tror ikkje det er selve forelskelsen som gjør at de trekker seg vekk. Det er heller oppførselen vi har når vi er forelsket og at vi kanskje blir for frampå. En ting eg har merket når eg er betatt er at eg blir mer satt ut når hun utfordrer meg.

Eg mener derfor det blir adferden som gjør dem uinterresert i oss for den er ikkje like attraktiv som den er når man ikkje er helt på knærne etter dama.

Jeg heller til en annen hypotese. Jeg tror faktisk det er forelskelsen som skremmer, nærmere bestemt svakheten som er knyttet til dette at den andres reaksjoner betyr så mye for min lykke. Man trenger ikke være så annerledes enn ellers, det er bare helt ørsmå detaljer, kanskje til og med ting man bare oppfatter ubevisst som gjør den store forskjellen, som forflytter deg fra kategorien "mann med kontroll over følelsene sine" til kategorien "helt på knærne og følgelig ikke verdt min tid".

[Uni]

Teoretisk kan det være flere årsaker til at du oppfatter at du ikke har kjangs hvis en kvinne får vite at du er forelsket.

Du nevner ikke om du visste om kvinnene var interesserte i deg før de fant ut du var forelsket (i den grad man kan "vite" det).

Det er fullt mulig at de først ikke tenkte på deg som en potensiell kjæreste, så fant de ut du var forelsket, så tenkte de en stund og fant etterhvert ut at de ville gjengjelde det. For det har skjedd meg.

Det at du oppfatter at de trakk seg unna kan kanskje skyldes at kvinnene ble mer bevisste på relasjonene deres? Man oppfører seg ofte litt annerledes om ting man er bevisst på kontra ubevisst, for da styres man gjerne av rasjonalitet i situasjoner man vanligvis styres av følelser (og motsatt).

Idet hele tatt er det vanskelig å vite noe sikkert, og vi lever alle i subjektive realiteter:p

På samme måte er det mulig at min oppfatning av normen ligger mye i mitt eget hode.

Men jeg kan ta et mer konkret eksempel siden du ikke er enig i utsagnet om at menn ikke liker tydelige jenter:

I en annen tråd her ble det feks sagt at jeg ikke måtte komme med noen "kjærlighetserklæringer".

Det blir advart mot at jeg kan skremme ham det gjelder.

Det var den saken som fikk meg til å gruble på dette med hvordan kjønnene takler åpne følelser og "kjærlighetserklæringer".

Hvis det stemmer at menn blir skremt av "kjærlighetserklæringer", så lurer jeg på hvilke tanker som skjer i hodet.

Så har jeg fått inntrykk av at kvinner ikke blir så skremt av dette, men det kan være at jeg bare ikke har prøvd skikkelig å se det objektivt.

[Steinar40]

Eksempel på hva jeg mener:

Kvinner har en tendens til å romantisere rundt menn som ofrer alt for henne, reiser jorda rundt for henne, viser alle sine gode følelser for henne, gir henne romantiske gaver etc.

Det er altså greit med menn som gjør slike ting.

Andre veien derimot... Hvis en kvinne gjør de samme tingene ovenfor en mann, så blir hun vel heller tolket som desperat i negativ betydning.

En kvinne skal altså ikke gjøre slike ting.

Hva slags tanker er det i hodene på folk, som gjør at man tolker de to scenarioene så vidt forskjellig?

Hva er det som gjør at en kvinne tenker positivt om en mann som oppfører seg slik, mens en mann er skeptisk til en kvinne som oppfører seg likedan?

Handler det kanskje om kulturelle normer? At kvinner liksom alltid skulle være rene, uskyldige og noe å jobbe for, mens menn skulle være de som tok initiativet og "kapret" kvinnene?

Jeg tror problemet for menn kan være at man føler at man ikke har kontrollen og styringen selv, når kvinnen er veldig interessert og aktiv i en tidlig fase.

Dette med å bli jaktet på, og føle seg fanget, er ikke bare-bare for alle menn i hvertfall. Følelsen av frihet er viktig når man er vant til det.

[Cuckold]

Teoretisk kan det være flere årsaker til at du oppfatter at du ikke har kjangs hvis en kvinne får vite at du er forelsket.

Du nevner ikke om du visste om kvinnene var interesserte i deg før de fant ut du var forelsket (i den grad man kan "vite" det).

Det er fullt mulig at de først ikke tenkte på deg som en potensiell kjæreste, så fant de ut du var forelsket, så tenkte de en stund og fant etterhvert ut at de ville gjengjelde det. For det har skjedd meg.

Det at du oppfatter at de trakk seg unna kan kanskje skyldes at kvinnene ble mer bevisste på relasjonene deres? Man oppfører seg ofte litt annerledes om ting man er bevisst på kontra ubevisst, for da styres man gjerne av rasjonalitet i situasjoner man vanligvis styres av følelser (og motsatt).

Idet hele tatt er det vanskelig å vite noe sikkert, og vi lever alle i subjektive realiteter:p

På samme måte er det mulig at min oppfatning av normen ligger mye i mitt eget hode.

Men jeg kan ta et mer konkret eksempel siden du ikke er enig i utsagnet om at menn ikke liker tydelige jenter:

I en annen tråd her ble det feks sagt at jeg ikke måtte komme med noen "kjærlighetserklæringer".

Det blir advart mot at jeg kan skremme ham det gjelder.

Det var den saken som fikk meg til å gruble på dette med hvordan kjønnene takler åpne følelser og "kjærlighetserklæringer".

Hvis det stemmer at menn blir skremt av "kjærlighetserklæringer", så lurer jeg på hvilke tanker som skjer i hodet.

Så har jeg fått inntrykk av at kvinner ikke blir så skremt av dette, men det kan være at jeg bare ikke har prøvd skikkelig å se det objektivt.

Jeg tror som sagt det skal veldig mye til at begge parter er nøyaktig like forelsket. Og jeg tror menn har større evne til å gå inn i forhold der den andre er mer forelsket. Det kan faktisk bety at mannen nok kan ha gått inn i et forhold som han trenger litt tid å utvikle seg i, eventuelt at han aldri blir like ivrig som henne. Dermed kan en kvinne som pusher veldig på for å få forholdet formalisert, ønsker å snakke om forlovelse, barn, dele resten av livet, sånne ting oppfattes som litt stressende. Mannen er interessert, men ikke like forelsket som han har vært før, så han trenger tid, og vil kanskje aldri bli like forelsket som henne. Men det er jo nettopp dette som gir ham den styrken og uavhengigheten hun tiltrekkes av, det som gjør at han i det hele tatt har sjans på henne, så jeg synes på sett og vis ikke at hun har rett til å beklage seg.

Endret 15. april 2011 av Cuckold

[Bankai L]

Jeg heller til en annen hypotese. Jeg tror faktisk det er forelskelsen som skremmer, nærmere bestemt svakheten som er knyttet til dette at den andres reaksjoner betyr så mye for min lykke. Man trenger ikke være så annerledes enn ellers, det er bare helt ørsmå detaljer, kanskje til og med ting man bare oppfatter ubevisst som gjør den store forskjellen, som forflytter deg fra kategorien "mann med kontroll over følelsene sine" til kategorien "helt på knærne og følgelig ikke verdt min tid".

Eg er iallefall enig i at forelskelse skremmer om det kommer frem for den man er forelsket i på feilt tidspunkt, dvs når h*n ikkje er interresert. Når den andre har "kontroll" på den andres lykke blir adferden direkte påvirket av dette. Spesielt når man ikkje får de signalene man vil, eg vet med meg selv at eg blir emo når det skjer og eg må virkelig gå dypt i meg selv for å hente fram noe posetiv energi. Eg mener disse beviste/ubeviste signalene du snakker om, blir signalisert gjennom adferden.

Det gir ikkje helt mening at det er forelskelsen som skremmer de andre vekk, hvordan forklarer man isåfall at to perosner som er forelsket i hverandre ikkje blir skremt av at de nettopp er forelsket og vet at den andre er det også. I en startfase kan man være forelsket, men man trenger ikkje nødvendigvis å vise at man er det.

[Steinar40]

Men jeg kan ta et mer konkret eksempel siden du ikke er enig i utsagnet om at menn ikke liker tydelige jenter:

I en annen tråd her ble det feks sagt at jeg ikke måtte komme med noen "kjærlighetserklæringer".

Det blir advart mot at jeg kan skremme ham det gjelder.

Det var den saken som fikk meg til å gruble på dette med hvordan kjønnene takler åpne følelser og "kjærlighetserklæringer".

Hvis det stemmer at menn blir skremt av "kjærlighetserklæringer", så lurer jeg på hvilke tanker som skjer i hodet.

Så har jeg fått inntrykk av at kvinner ikke blir så skremt av dette, men det kan være at jeg bare ikke har prøvd skikkelig å se det objektivt.

I en tidlig fase så vil en kvinne som kommer med "kjærlighetserklæringer" virke skremmende på mange menn, det tror jeg sikkert.

[Bankai L]

Jeg tror problemet for menn kan være at man føler at man ikke har kontrollen og styringen selv, når kvinnen er veldig interessert og aktiv i en tidlig fase.

Dette med å bli jaktet på, og føle seg fanget, er ikke bare-bare for alle menn i hvertfall. Følelsen av frihet er viktig når man er vant til det.

Eg vil gjerne ha en dame som er meg likeverdig, dvs at hun må også være istand til å ta inisativ. Dersom hun tar inisativ til meg føler eg meg absolutt ikkje fanget.

[Uni]

Jeg tror problemet for menn kan være at man føler at man ikke har kontrollen og styringen selv, når kvinnen er veldig interessert og aktiv i en tidlig fase.

Dette med å bli jaktet på, og føle seg fanget, er ikke bare-bare for alle menn i hvertfall. Følelsen av frihet er viktig når man er vant til det.

Jeg gjettet litt på noe i den duren.

Gitt et slikt tilfelle, så lurer jeg på om det som skjer vil være at mannen mister interesse som konsekvens av at han misliker situasjonen kvinnen setter ham i, eller om han evt blir tilbakeholden fordi han blir nervøs\usikkert\ubekvem?

Jeg har sett ordet "skremme" i denne sammenhengen flere ganger, men det er et veldig difust ord i denne sammenhengen.

[Cuckold]

Jeg heller til en annen hypotese. Jeg tror faktisk det er forelskelsen som skremmer, nærmere bestemt svakheten som er knyttet til dette at den andres reaksjoner betyr så mye for min lykke. Man trenger ikke være så annerledes enn ellers, det er bare helt ørsmå detaljer, kanskje til og med ting man bare oppfatter ubevisst som gjør den store forskjellen, som forflytter deg fra kategorien "mann med kontroll over følelsene sine" til kategorien "helt på knærne og følgelig ikke verdt min tid".

Eg er iallefall enig i at forelskelse skremmer om det kommer frem for den man er forelsket i på feilt tidspunkt, dvs når h*n ikkje er interresert. Når den andre har "kontroll" på den andres lykke blir adferden direkte påvirket av dette. Spesielt når man ikkje får de signalene man vil, eg vet med meg selv at eg blir emo når det skjer og eg må virkelig gå dypt i meg selv for å hente fram noe posetiv energi. Eg mener disse beviste/ubeviste signalene du snakker om, blir signalisert gjennom adferden.

Det gir ikkje helt mening at det er forelskelsen som skremmer de andre vekk, hvordan forklarer man isåfall at to perosner som er forelsket i hverandre ikkje blir skremt av at de nettopp er forelsket og vet at den andre er det også. I en startfase kan man være forelsket, men man trenger ikkje nødvendigvis å vise at man er det.

Det som skremmer er ikke forelskelsen men at den andre er det jeg kaller "for forelsket", altså at det er en skjevhet i makforholdet i den andres disfavør. Og hadde dette skremt menn i like stor grad som kvinner ville det som sagt vært et stort problem. Men menn har slik jeg opplever det en større realisme, en større evne til å involvere seg med noen basert på en litt svakere forelskelse. Hadde vi ikke hatt den evnen, hadde vil latt oss avskrekke av kvinner som er mer forelsket enn oss ville de to kjønn stått på hver sin haug og aldri kommet sammen. Heldigvis er vi litt forskjellige, og derfor er forhold mulig. Selv om det ofte vil være kvinnen som er den som er mest forelsket - vel å merke i de forhold det blir noe av.

[Bankai L]

I en annen tråd her ble det feks sagt at jeg ikke måtte komme med noen "kjærlighetserklæringer".

Det blir advart mot at jeg kan skremme ham det gjelder.

Det var den saken som fikk meg til å gruble på dette med hvordan kjønnene takler åpne følelser og "kjærlighetserklæringer".

Hvis det stemmer at menn blir skremt av "kjærlighetserklæringer", så lurer jeg på hvilke tanker som skjer i hodet.

Så har jeg fått inntrykk av at kvinner ikke blir så skremt av dette, men det kan være at jeg bare ikke har prøvd skikkelig å se det objektivt.

Man blir ikkje skremt av en kjærlighets ærklering dersom den kommer i riktig sosiale setting. Dvs når begge er forelsket eller feks når begge elsker hverandre. Dersom en ærklering kommer når den ene er forelsket og den andre ikkje så vil den som ikkje er forelsket nesten i alle tilfeller føle en eller annen form for ubehag. Det er dette som skremmer. I tilegg så viser den som kommer med kjærlighets ærkleringen mangel på sosial intuisjon med å komme med en slik ærklering når den andre ikkje føler det samme.

Lav sosial intuisjon er ikkje attraktivt.

[Bankai L]

Det som skremmer er ikke forelskelsen men at den andre er det jeg kaller "for forelsket", altså at det er en skjevhet i makforholdet i den andres disfavør. Og hadde dette skremt menn i like stor grad som kvinner ville det som sagt vært et stort problem. Men menn har slik jeg opplever det en større realisme, en større evne til å involvere seg med noen basert på en litt svakere forelskelse. Hadde vi ikke hatt den evnen, hadde vil latt oss avskrekke av kvinner som er mer forelsket enn oss ville de to kjønn stått på hver sin haug og aldri kommet sammen. Heldigvis er vi litt forskjellige, og derfor er forhold mulig. Selv om det ofte vil være kvinnen som er den som er mest forelsket - vel å merke i de forhold det blir noe av.

Tror du har riktig i det. Når mannen er "for" forelsket kan han gi kvinnen høyere verdi enn seg selv og maktbalansen blir kjeivt. Er enig i at det er bedre med en kjev fordeling andre veien.

[Uni]

Man blir ikkje skremt av en kjærlighets ærklering dersom den kommer i riktig sosiale setting. I tilegg så viser den som kommer med kjærlighets ærkleringen mangel på sosial intuisjon med å komme med en slik ærklering når den andre ikkje føler det samme.

Lav sosial intuisjon er ikkje attraktivt.

Er du sikker på at det alltid skyldes _lav_ sosial intuisjon hvis man kommer med en kjærlighetserklæring på feil tidspunkt?

Iogmed at de aller fleste liker å holde kortene mest for segselv hva gjelder kjærligheten, og det ikke er meninga at alle skal vite hvor man står, så er det gjerne også vanskelig for andre parter å vite om det er riktig tidspunkt eller ei.

Jeg tror du tar utgangspunkt i at det er en såpass kraftig type kjærlighetserklæring, at det oppfattes unormalt å gjøre den uten å ha noe reelt forhold ennå.

Å gi noen en bamse, som ble nevnt i den andre tråden, er ikke allverdens kraftig erklæring. Folk kan tross alt gi bamser til venner såvel som potensielle kjærester.

[Bankai L]

Er du sikker på at det alltid skyldes _lav_ sosial intuisjon hvis man kommer med en kjærlighetserklæring på feil tidspunkt?

Iogmed at de aller fleste liker å holde kortene mest for segselv hva gjelder kjærligheten, og det ikke er meninga at alle skal vite hvor man står, så er det gjerne også vanskelig for andre parter å vite om det er riktig tidspunkt eller ei.

Jeg tror du tar utgangspunkt i at det er en såpass kraftig type kjærlighetserklæring, at det oppfattes unormalt å gjøre den uten å ha noe reelt forhold ennå.

Å gi noen en bamse, som ble nevnt i den andre tråden, er ikke allverdens kraftig erklæring. Folk kan tross alt gi bamser til venner såvel som potensielle kjærester.

Eg tror ikkje det alltid er lav sosial intuisjon som gjør at man kommer med ærkleringen på feilt tidspunkt, det kan godt være en impulshandling. Det forandrer ikkje faktum at det vil se ut som man har dårlig sosial intuisjon så lenge man bommer på dette, uansett hva som er motivet. Det er vanskelig å vite riktig tidspunkt , det vet man dersom man har høy sosial intuisjon og derfor blir dette en attraktiv egenskap.

Når eg snakket om kjærlighets ærklering over her så var definisjonen min at det betyr at man kommuniserer at man er forelsket/elsker den andre personen. Å gi en annen person en bamse ser eg mer på som en handling for å vise at man bryr seg/er glad i vedkommende. Man kan jo selvfølgelig argumentere for at dette inngår i å vise kjærlighet og at det derfor kan ses på som en kjærlighets æklering, men det blir isåfall en annen form for kjærlighet enn ka eg i utgangspunktet snakket om. Dog eg mener forsatt å komme med en ærklering på feilt tidspunkt kan være skadelig. Selvfølgelig , det er mindre skadelig å komme med en bamse på feilt tidspunkt enn hva det er å komme med en sterk kjærlighets ærklering.